Dritt!

...eller hvordan kloakksystem bidro til vår moderne sivilisasjon

Hva la egentlig grunnlaget for vår moderne sivilisasjon? Du tenker kanskje først og fremst på elementer som overgangen fra jeger og sanker-samfunn til jordbrukssamfunn, utviklingen av skriftspråk, nasjonalstater og gud vet hva. Et viktig punkt var at mennesker kom sammen i bysamfunn og at samfunnet ble urbanisert. De første kjente bydannelsene i større omfang fant sted i Mesopotamia (dagens Irak) med bystater som Ur og Uruk i århundrene omkring 4000 f.Kr. Fra Midtøsten spredde bydannelsen seg til Middelhavet hvor vi finner verdens kanskje mest kjente og historisk sett mektigste by, nemlig Roma. Men der mennesker er samlet i større konsentrasjoner oppstår det bokstavelig talt mye dritt, og dersom ikke den blir fjernet oppstår epedemier. Så banalt sagt er et velfungerende kloakksystem et krav for vår moderne sivilisajons eksistens.


Cloaca Maxima og gudinnen Cloacina
Ikke uventet finner vi et av verdens første større kloakksystem i Roma. "Cloaca Maxima", som betyr "den store kloakken", ble ifølge tradisjonen påstartet allerede rundt omkring 600 f.Kr under Romas femte konge Tarquinius Priscus d.e som regjerte i Roma mellom 616 og 578f.Kr. Han skal ha vært en ganske energisk hersker og er i tillegg til Cloaca Maxima også kjent for å ha bygget andre kjente og svært viktige romerske byggverk som f.eks Circus Maximus, Forum Romanum og Jupitertempelet på Capitol. Dette var flere år før den romerske republikken oppsto og Roma var ennå ikke det verdenssentrum det ble senere, men alle disse byggverkene har hatt stor betydning for at Roma ble den dominerende latinske makten.

I denne perioden av Romas historie var det nabofolket etruskerne som hadde størst innflytelse i Italia,og dermed ble store deler av Cloaca Maxima også konstruert av etruskiske ingeniører, mens det var den fattige befolkningen i byen som mer eller mindre ble tvunget til å mure den opp. Opprinnelig var det nok en åpen kloakk, men gradevis ble den murt igjen i takt med at byen vokste og det ble plassmangel. Opp gjennom historien ble kloakken flere ganger restaurert og selv etter at Roma forfalt besto deler av den store kloakken og faktisk er den også i bruk den dag i dag!

Hvor viktig kloakksystemet har vært og hva det betydde for romerne finner vi for eksempel utløp i at de faktisk hadde en egen gudinne tilegent Cloaca Maxima! Hun het Cloacina og var opprinnelig en guddom i etruskisk mytologi. I tillegg til å være "sjefen" over kloakken hadde hun også ansvaret for å passe på samleiet innad i ekteskapet. Senere ble hun, kanskje dessverre nok, mer og mer inkorporert i den større og mer kjente gudinnen Venus.

"Pecunia non olet"
Hygiene var for romerne ikke bare det at dritten og pisset ble fjernet det hadde også sosiale og økonomisk betydning. Romerne var ikke de første med et avansert toalettsystem. Allerede omkring 2500 år før Jesus sprat ut av "jomfru" Maria hadde Harappan-folket i Indusdalen (dagens Pakistan og nordlige India) primitive vannklosett i husene sine som var koblet sammen i et kloakksystem. Senere var også den minosike kulturen på Kreta, faroene i Egypt og de persiske herskene inne på tanken. Men særlig kjent er igjen romerne for sine toalett.

De romerske toalettene var offentlige toalett knyttet til de offentlige badene. Det var lite privatliv på dass for den gjengse romer altså. Men de offentlige badene var viktige sosiale møtesteder, ikke bare for den vanlige borgeren, men også eliten kunne møttes i badene...eller på dass. De aller rikste i samfunnet hadde naturlig nok private badeanlegg og dermd også private toalett, men man måtte nesten være keiseren for å kunne trøkke ut en kabel i fred og ro, og neppe i fred og ro da heller.

Men menneskelig avføring er ikke bare noe som havner i kloakken. Det er også big business! utenfor flere forretninger i Roma kunne man finne store kar hvor folk kunne gjøre eieren en tjeneste ved å urinere i dem. Du tenker sikkert påurin som et avfallsprodukt du ikke vil ha noe med å gjøre, men i antikken kunne urin brukes til så mangt. Blant annet ble det brukt i garving av skinn og lær og de i de offentlige vaskeriene var urin viktig for å få togaene renne og også hvite. Grunnen til at urin var av interesse for vaskeriene er at det inneholder ammoniak.

Men nå ble også urin viktig rent økonomisk og da følte til slutt keiser Nero at det var på tide å få litt av inntektene, dermed innførte han en skatt på urin. Riktignok var det en diskontinuitet i innkreving av denne skatten, men under keiser Vespasian ble den gjeninnført. Det å legge avgift på de offentlige pissoarene førte til at Vespasians sønn, den senere keiser Titus, klaget over at hans far kunne gjøre noe slikt. Da skal Vespasian ifølge tradisjonen ha svart sin sønn;"Pecunia non olet." Og for dere to som ikke kan latin så blir det på norsk "penger lukter ikke".

Etter romerne; forfall og Den industrielle revolusjon
Som kjent så eksisterer ikke lenger det romeske riket. Det forfalt gradevis på 300-og 400-tallet før det ble delt i en østlig og en vestlig del i 395 e.Kr. Mens den østlige delen ble kjent som det bysantinske riket og eksisterte i godt og vel i 1000 år til (faktisk helt fram til 1453!), gikk det vestlige riket, med Roma som hovedsenter, snart i oppløsning og med avsettelsen av Romulus Augustus i 476 var det slutt. Perioden som nå fulgte førte til deurbanisering og forfall for byene. Mange gikk faktisk helt til grunne.

Selv om urbaniseringen tok seg opp igjen senere på 1000-tallet (det er f.eks først da at det begynner å oppstå noe som kan kalles for byer i Norge) fikk den igjen en knekk med pestepedemiene fra 1340-årene og framover. Det er først med Den industrielle revolusjonen fra omkring 1750-årene at folk igjen strømmer til byene og da som aldri før. Slik er det jo også den dag i dag. Men kloakksystemene rundt om i byene hadde etter romerne fått seg en real knekk. Byene stinket og sykdommer som f.eks kolera spredde seg lett.

London som var en av de største og viktigste byene i denne perioden var et skrekkens eksempel. Kloakken var mer eller mindre åpen og rant ut i Themsen. Forslag om modernisering ble lagt fram allerede i 1856, men ble lagt på hylla på grunn av for lite midler. De var først med The Great Stink i 1858 at man fant ut at noe måtte gjøres. Mye av problemet var at vannklosettet hadde blitt lansert. Det økte vannvolumet førte ofte til oversvømmelser som det eksisterende kloakksystemet ikke klarte å taseg av. Sommeren 1858 var usedvanlig varm og blandet sammen med oversvømmelse av kloakken førte det til en forferdelig stank. Faktisk var det så ille at det påvirket arbeidet i House of Commons (Underhuset).

Mannen som sto for utformingen av det nye kloakknettverket i London var Joseph Bazalgette og i løpet av de neste seks årene kom det nye kloakksystemet mer eller mindre på plass og episoder som The Great Stink ble et vagt minne. Den nye kloakken var et intrikat system av mursteinskanaler og pumpeanlegg, men selv om det offisielt ble åpnet i 1865 av prinsen av Wales tok det enda ti år til før det varkomplett. For sin innsats ble Bazalgette slått til ridder i 1875. Godt jobba!

Her velger jeg å avslutte skitpraten, det finnes sikkert mye mer og si om emnet, men nok får være nok. Jeg håper uansett at du vil tenke litt mer på hvor viktig det faktisk er at avføringen din faktisk forsvinner når du har gjort ditt og at det faktisk legger mye av grunnlaget for vår moderne sivilisasjon.

P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese" del 3

Kapittel 5; "Förenta Bröder"

"- De er svensken fra toget!" Den eldre mannen trakk på smilebåndet. "- Det stemmer, nordbagge." Nå sto jeg altså gjennomvått og gjørmete og stirret rett på mannen som sporløst hadde forsvunnet fra toget. Men noe slo meg. Hva hadde skjedd med den syke russeren? "- Hvor er så vår russiske venn? Drepte de ham kanskje på toget?" Den gamle mannen begynte å le. "- Hva er så morsomt?" "- Nej, jag dödadde inte ryssern. Men hvem har sagt nogot om at ryssern var en mann?" Jeg ble forvirret. Hva var det svensken mente? I øyekroken så jeg en skygge. En person kom fram fra gjemselen. Russeren.

Han var minst like blek som han hadde vært på toget. Han gikk bort til svensken. "- Visa nordbaggen din hemlighet!" Russeren nikket og løftet hånden opp mot ansiktet. Han tok tak i halsgropen og dro ansiktet av! Hva skulle dette bety?!? Etter at ansiktet var fjernet kommet et annet kjent ansikt fram. Det var den unge og vakre frøken Wenche Foss! "- Jaså, så De har spilt et dobbelspill De frøken?" Hun kikket bort på meg og sa meg skjærende stemme. "- Ja, det kan visst virke slik. De skjønner vel at en ung pike må sikre sin økonomiske stilling." Ikke overraskende egentlig. Er vel ikke første, ei heller siste gang, en kvinne svikter. Jeg sto forstatt med nesen i hånden. "- Men hva vil egentlig De med denne?" spurte jeg svensken. Han senket revolveren sin litt og igjen skimtet jeg det fjollete glisset hans. "- Ni måste forstå, Herr Obstfelder, at jag tilhör et hemligt broderskap. "Förenta Bröder". Vi har rötter långt tilbaks i tid och har hatt mycket stor innverknand på historiens gång. Vår förening stiftades med det syftet at Norden åter engång skulle samlas i en, stor union. Men näsens krefter skal vi åtter samla Norden under en konung!"

Han tok et skritt fram og strakte ut hånden sin. "- Nu. Gi mej näsan!" Hans blikk ble mørkt. Plutselig hørtes et klikk. Begge frøs vi fast. Som vi var fanget i et bilde. jeg kikket over svenskens skuldre. "- Nei, der tar De feil Herr Lundeberg!" Wenche Foss holdt en derringer mot svenskens nakke. "Slipp våpenet!" Revolveren gled ut av svenskens hender og landet med en dump lyd på bakken. "Kom fram!"sa frøkenFoss og flere skikkelser trådde frem fra buskene. Uniformerte politimenn. "- Vad skal detta bety?" Ansiktet til Lundeberg var helt forvrengt. "- Glemte jeg å si at jeg egentlig jobber for Innenriksdepartementet?" så frøken Foss og dro påsmilebåndet. "-Vi har fulgt nøye med på broderskapets aktivitet i Norge. Vibestemte oss for å infiltrere Deres organisasjon og etter mye hardt arbeid klarte jeg å skaffe meg Deres tillit, Herr Lundeberg." Svenskens forvrengte ansikt ble nå tomatrødt og det var akkurat som han prøvde å synke ned i bakken. Han nærmest kollapset. "Arrester ham gutter!" Svensken ble lagt i jern og ført bort. Frøken Foss kom bort til meg. "- Stakkars, de er jo gjennomvått, Herr Obstfelder. De kan jo pådra Dem tæring!" Hun fikk et teppe fra en av politimennene og la det rundt meg. Øynene våre møttes. Hun hadde slike vakre øyene. Synd at hun hadde slik en grusom stemme.


Kapittel 6; En salme ved reisens slutt

Jeg holdt hånden hennes. Utenfor trådde København fram i all sin prakt. Skipet seilte inn til havna og la til. En fra mannskapet gikk fra lugar til lugar og varslet om at vi hadde ankommet København og dermed også reisens slutt. Vi reiste oss og jeg tok ned bagasjen vår. "- Åh, Sigbjørn, jeg gleder meg slik til å treffe Herr Brandes igjen. Og overrekke ham nesen slik at det hele vil være over." Nesen, ja. Den som hadde stelt i stand alt oppstyret. Nå skulle den endelig overleveres i trygge hender.

Vi møtte Herr Brandes som avtalt på Grand Hotel. Det var nærmest umulig å ikke legge merke til ham med den stygge pistrete barten og den store nesen der han mottok oss i lobbyen. "- Hvor glædeligt der er at se er igjen, Herr Obstfelder. Og måske jæi få grætulere Dem bægge med vellyked oppdræg." Han kikket på oss og smilte. Deretter geleidet han oss bort til heisen som tok oss opp på værelset hans. Der ventet en flaske champagne og kaviar. Brandes og jeg satte oss ned i to lenestoler, mens Wenche skjenket sprudlevann i glassene. "- Men hva vil egentlig skje med nesen nå?" spurte jeg. Brandes tok en sup av glasset. "- Næsen vil naturligt nok bli destruert såraskt som over hovude muligt. Den ær en trussel mot sikkerheden." Forståelig nok. Frøken Foss kremtet og sa med streng stemme: "-Nei, nå synes jeg ikke vi skal snakke mer om den dumme nesen. La oss heller skåle for et vellykket oppdrag." Idet vi skålte banket det på døren. "Romservice"sa en stemme. "-Det var da mærkeligt. Jæi har dog ikke bestilt noget." sa Brandes mens han gikk bort til døren. Da han åpnet ble en pistol skjøvet inn i magen hans.

Brandes rygget sakte bakover og bak ham fulgte to menn inn i rommet. Jeg dro straks kjensel på dem. Det var den gamle legen fra toget og mannen jeg hadde sett ham samtale med i Bergen. Men først nå kom jeg på at jeg hadde sett den gamle mannen tidligere. Før togturen. Jeg må ha stirret merlig på ham for plutselig snudde han seg mot meg. "- Jasså, hugsar du kanskje kvem eg er no, Herr Obstfelder?" Han tok av seg brillene og rev av mustaschen. "Som du no ser er ikkje mitt namn Dr. Iver Haasen, men snarare Ivar Aasen!" Det forklarte den merkelige dialekten han hadde hatt tidligere. Et gisp gikk gjennom rommet. "Men De er jo død!" fikk frøken Foss fram. "Hehe, som du kanskje kan sjå frøken Foss er orda om at eg e dau mykje overdreve." Igjen rettet Aasen sin oppmerksomhet mot meg. Pistolmunningen fulgte etter. "Du var nærare røynda enn du veit, Herr Obstfelder. Eg hadde planar om å la konungen lata livet til, men etter at du banka livskiten or meg fann eg det snøggare å lata som eg var dau." Mannen bak ham kremtet. "sjølvsagt, kor e mine manerar. Godt folk lat meg presentera fyrr dykk forfattar og landsmålsbrukar, Arne Garborg." Mannen bak ham gjorde et lite bukk. "Takkar, dykk er eit strålande publikum. Hehe."

Endelig var Brandes kommet over det første sjokket. "Men Herr Aasen vad skæl så dette gagne?" Ivar Aasen trakk på smilebåndet. Han trakk fram en stol og satte seg. Garborg stilte seg bak ham. Begge hadde pistolene fortsatt rettet mot oss. "Er vil sjølvsagt ha nasen som alle dykk andre." Jeg tok ordet. "Men hva skal De med den?" Aasen stirret meg dypt inn i øynene. Jeg så hatet som brant. "Eg tenkjer å utrydda riksmålet!" Han skjærte tenner og hele ansiktet knøyt seg. "Riksmålet er ein pestbyll som må drepas. Landsmålet er det einaste, reine norske." Bak ham klappet Garborg ham på skulderen. Begge hadde rettet oppmerksomheten sin mot meg og i øyekroken så jeg Brandes strekke den ene hånden nedmot foten. Han trakk en pistol opp fra skoen. Alt skjedde svært raskt nå. Garborg la merke til hva Brandes gjorde og raskt rettet han revolveren sin mot ham og fyrte av. To kuler i luften. Brandes kastet seg til siden. Blodsprut i luften. Brandes var truffet i brystet. Garborg tok seg til skulderen. Blod rant ned armen som holdt revolveren. Han anstrengte seg og løftet armenog fyrte av nok et skudd mot Brandes som nå lå livløs på gulvet og farget teppe rødt. Skuddet traff ham mellom skulderbladene. Det kom en liten rykning og så ble han stille. Blodet fortsatte og renne ut av den dødes kropp. Garborg gikk bort i retning av liket. Sikkert for å sette en kule i hodet på Brandes. Men før han rakk å gjøre noe hadde frøken Foss fisket opp sin lille derringer fra vesken. I det Garborg sto over henne for å sette en kule i Brandes' hode gikk nok et skudd i luften. Det traff Garborg i halsen,rett under haken. Blodet sprutet utover. Nå reagerte også Ivar Aasen han rettet pistolen mot frøken Foss. Jeg kastet meg fram for å hindre hva som var i ferd med å skje. Alt gikk i sakte film. Mens jeg svevde i luften så jeg hvordan flammene ble spydd ut av pistolmunningen. Jeg kunne også høre lyden av kjøtt som sprakk. Kulene hadde tydeligvis funnet sitt mål. Aasen falt ut av stolen og vi rullet rundt på gulvet. Blod var overalt. Garborg sto fortsatt oppreist og var som en fontene. Blodet ble pumpetut av ham før han falt bakover over et lite bord og ble liggende livløs. Aasen og jeg slåss om pistolen. Den gamle mannen var sterkere enn han gav inntrykk av. Jeg kneet ham i siden. Rett i nyrene. Aasen gav fra seg et brøl, men slapp ikke taket. Plutselig kjente jeg et slag rett i mellomgulvet. All luften gikk nesten ut av kroppen min, men jeg fikk med flatt hånd slått våpenet ut av hendene hans. Deretter sendte Aasen en knyttneve rett i ansiktet mitt. Nesen sprakk og blodet fosset ut. Jeg falt bakover. Aasen benyttet anledningen og kom seg opp på beina. Jeg gjorde et kråkestup og kommeg også opp på føttene. Aasen gjorde et byks bort mot vinduet hvor revolveren lå. "Aha! Skjebnen er lunefull" Han smilte. Et skudd gikk gjennomluften. Jeg var sikker på at det ville gå gjennom meg, men da jeg lukket opp øynene var jeg like hel. Med unntak av nesen da så klart. Aasen hadde et overrasket uttrykk. Blod begynte å strømme ut fra siden hans. på gulvet ved siden av ham lå frøken Foss. Hun var truffet av flere skudd. Blod rant nedover halsen hennes, etter det som hadde vært et ansikt. Hele hennes høyre kinn var revet opp av en kule. Aasen snudde seg. "Forbanna førkje!" sa han og rettet revolveren mot frøken Foss sitt hode. Et skudd og hjernemasse ble spredd rundt i rommet. "NEI!" Jeg kastet meg fram mot den gamle mannen. Flere skudd gikk av. Jeg kunne kjenne hvordan kulene traff kroppen min, men fortsatte framover. Jeg kastet meg over Aasen. Vi gikk bakover og ut gjennom vinduet. Glass og blod var overalt. Vi svevde i luften. Jeg kunne se hvordan bakken nærmet seg. Jeg kikket Aasen i ansiktet og smilte. En strofe fra Petter Dass' berømte salme var det siste jeg husker. "...Gud er Gud om alle mann var døde..." Så var det hele over.

Prolog

"Den berømte norske forfatteren Sigbjørn Obstfelder døde visstnok i går morges i København. Han skal visst nok ha avlidd som følge av tuberkulose." Hun kastet avisen fra seg. "Sfflubber!" Bandasjen gjorde det nærmest umulig for henne å snakke. Fra den andre sengen kom det små grynt. Ett forsøk på latter. "Ffold ssmlla di, Ghrbrg!" Den bandasjerte mannen fortsatte å le. Plutselig åpnet døren seg og en rund, skallet mann med briller og et fjongt skjegg kom inn i rommet. "- Mitt navn er Jørgen Løvland. Statsråd Løvland. Jeg representerer i denne anledning norske interesser. Frøken Foss de kjenner meg sikkert igjen fra deres tjeneste i Innenriksdepartementet?" Den bandasjerte kvinnen nikket. Den runde mannen gjorde en liten pirruett og snudde seg mot Garborg. Han tok brillene av nesen og dro fram et lommetørkle. Mens han pusset glasset sa han; "- Det som har skjedd er såklart sterkt beklagelig. Og det må jo nærmest være et mirakel at dere begge to overlevde. Særlig Dem frøken Foss," sa han og kikket opp mot henne. "Store deler av Deres fremre høyre hjernehalvdel ble jo nærmest tilintetgjort!" Frøken Foss nikket. Det ble stille en liten stund. Så begynte Løvland igjen å pusse glasset."-Som dere sikkert skjønner begge to ville det være sterkt beklagelig om historien rundt denne lille "hendelsen" skulle lekke ut til pressen. Det ville skapt en internasjonal krise og svekket den norske sak i unionen. Derfor har norske myndigheter gått med på å sette en strek over det hele. Dysse ned alt. historiens gang vil derfor forbli at Ivar Aasen døde i 1896 i Kristiania, mens Sigbjørn Obstfelder avgikk ved døden her i København som følge av Tuberkulose og ikke etter at han og Aasen falt ut av et vindu. Hva deres framtid bringer...er med andre ord fortsatt ikke skrevet. Så sant dere begge går med på å glemme alt dette da?" Han kikket fra den ene til den andre. Begge pasientene nikket. "Mffen hha mhd neffen?" Løvland gikk bort til frøken Foss. Han tok på seg brillene igjen og lente seg over henne. "Det merkelige i hele denne affæren er..." Han tok en pause. "Vel, hvordan skal jeg si det? Nesen ble ikke funnet. Verken i Herr Brandes værelse, blant deres klær eller på noen av likene. Det er akkurat som den på mystisk vis har forduftet!" Så reiste han seg opp igjen. Nikket bort til den bandasjerte Garborg og gikk mot døren. I det han grep tak i døren snudde han seg. "Men igjen...ingenting av dette har hendt!" Så gikk han ut.

P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese" del 2

Kapittel 3; Døden reiser på Første klasse

Med et slikt stort beløp mellom hendene følte jeg det var på tide å gjøre noe med mitt utseende. Jeg tok derfor turen innom en av byens fasjonable skreddere på vei til togstasjonen. Jeg følte meg som et helt nytt menneske da jeg kom ut i gaten iført mine nye klær. Jeg var tilbake på toppen igjen! På stasjonen bestilte jeg selvfølgelig første klasse på den ny åpnede togstrekningen mellom Kristiania og Bergen. Det skulle jo bare mangle. jeg tok min veske, som nærmest kun inneholdt Holbergs bok, og steg ombord.

Noen timer senere satt jeg i en flott innredet kupe. Dessverre var jeg ikke alene. I kupeen satt to andre. Vi hilset høffelig på hverandre. Den ene var en russer. Han virket syk. Hans øyne var blanke og kinnene hule. Det virket som om han sultet. Rubashov, tror jeg han het. Han hadde nærmest konstant en kortstokk mellom hendene og prøvde nærmest desperat å få med oss andre på et slag poker. Jeg takket høffelig nei. Kortspill har aldri endt lykkelig for meg. Den andre passasjeren avvisteogså høffelig russerens tilnærmelser. Denne andre preseterte seg som svensk kjøpmann og sa at hans navn var Christian Lundeberg. Han virket som en hyggelig bestefar-type, kanskje kunne han minne litt om Julenissen med sin store hvite bart, noe korpulente figur og briller. Han virket søvning og sovnet så snart reisen var i gang.

Utover på ettermiddagen kjente jeg hvordan sulten rumlet i magen, men denne gangen var jeg bemidlet nok til å gjøre noe med den. Jeg reiste meg opp og tok vesken min og gikk til restaurantvognen. kelneren kom øyeblikkelig bort til meg, snakker om service på førsteklasse, og rakte meg menyen. Jeg bestilte straks en bokøl for å leske strupen mens jeg bestilte. I det kelneren hadde tatt min bestilling kom de to andre fra kupeen også inn i restaurantvognen. Vi hilste høffelig til hverandre, men kom ikke i prat. Kanskje likså greit. Jeg er ikke særlig flink til å snakke med vilt fremmede. Det gjør meg ukomfortabel. Det er selvfølgelig uheldig i mitt yrke, men jeg har nå klart meg. Under hele mitt opphold i restaurantvognen følte jeg at mine to medpassasjerer stirret på vesken min. Hvem var de egentlig? Tilbake i kupeen satte jeg vesken ved siden av meg. Jeg følte at jeg ikke kunne stole på mine medpassasjerer. De kom snart begge to, først russeren og så den goselige svensken.

Vi satt og gav hverandre stive smil. Plutselig kjørte toget inn i en tunnel. Noe var i gjære. Ett slag traff meg i tinning. Om ikke alt hadde vært svart før,så ble det i hvertfall det nå! Jeg våknet av at noen klasket meg på kinnet. Det var en eldre herre med briller og snurrebart. "- Gjeng det bra? Vet De kvar De er? Vet De i det hele tatt kem De er?" Mange spørmål på en gang. Alt for mange, og den merklige dialekten? Han snakket med en merkelig dialekt. Det luktet også møllkuler av den eldre herren. "-Hva skjedde?"spurte jeg fortumlet. "- Jeg er doktor Iver Haasen og De har slått huggu," sa den eldre herren som jeg tok for å være leg. Ved siden av ham stod konduktøren bøyd over meg. Ingen andre var å se i kupeen."Hvor er de to andre?" Jeg kom meg opp på beina. "Hva mener De? Det er kun De som har plass i denne kupeen," sa konduktøren. Forferdet kikket jeg bort på plassen min. Vesken min med Holbergs bok var borte!

Kapittel 4; Holberg røper sin hemmelighet

Jeg innså nå at mitt oppdrag kom til å bli vanskeligere enn antatt. Jeg var tydeligvis ikke alene om Tycho Brahes nese! Vel fremme i Bergen tok jeg mine forhåndsregler og valgte ikke det mest fasjonable hotellet, men valgte et hvor jeg neppe kom til å få like stor oppmerksomhet. Etter at jeg kom inn på mitt rom låste jeg døren. Tittet ut av vinduet og så at ingen spionerte på meg. Deretter kippet jeg av meg høyreskoen. Der lå den falmede lappen fra Holbergs bok. Den var fortsatt i min eie. Jeg brettet denut og leste den snirklete skriften;

Fraa Mein Fader arvet Jig et skrin der inneholdt den nese, saam war Tycho Brahes protese Men akk Dens kræfter kan arme sjæler villede, Saa Jig tok aa begravde den på stedet
In Das hull som der Kim ned falt, Pa Fløien skal Gad vite jig befalt!

Det var et forferdelig dikt sok ikke levnet den store Holberg særlig ære. Men det ville nå vise meg veg til nesa! Det romlet i magen igjen. Etter at den først hadde fått smak på mat igjen var den umulig å mette! Jeg tuslet ut av hotellet, da dets restaurant ikke akkurat appellerte til meg. Etter et bedre måltid tok jeg turen til en brunere kneipe for å stille tørsten ogå. Den Gylne Vintønne virket som et sted hvor en mann kunne stille sin tørst og ogsåom mulig stille andre lyster. La oss bare si det slik at det var offentlige fruentimmer som også holdt til der.

Jeg satte meg ned ved at av bordene og bestilte meg en av Waldermar Stoud Platous lokale spesialiteter, nemlig et glass Hansa. Bryggets dråper læsket min strupe på en utsøkt måte. Da jeg satte glasset ned igjen, la jeg merke til en kjent skikkelse ved nabobordet. Den gamle legen fra toget og en annen eldre herre. De virket opptatt med en eller annen bok. Jeg kunne såvidt skimte tittelen "Haugtussa" på coveret. Plutselig la de merke til meg. Den gamle legen la raskt ned boken i sin veske og vinket nervøst mot meg. Hvorfor oppførte han seg slik? Jeg ble forundret og bestemte meg for å ta en prat med dem. "God dag, doktor Haasen. De nyter Bergen ser jeg," sa jeg og smilte mot ham. Den gamle smilte tilbake. Det var et forferdelig påtatt smil. "Jau, Jeg gjør da det. Berre så synd med dette dårlige været. Alt regnet." Mannen ved siden av han virket også nervøs. Jeg kikket på ham og smilte. "Ja, vi har vel ikke hilst før vi, Herr...." Han rakte meg hånden. Han svettet inni håndflaten. "God dag, mitt namn er Arne...Bjarne Barborg!" Også han hadde en slik merkelig dialekt. Etter en kort, men svært triviell samtale, fant jeg ut at det var på tide å utforske Fløyen. Vi tok avskjed og jeg gikk i retning Fløyen. Jeg grublet svært over hvorfor de to eldre herrene hadde virket så merklig. Hvorfor den påtatte dialekten? Og hvorfor så åpenbart falske navn?

Jeg krysset Torgallmenningen. Da skimtet jeg ham. Selveste Ludvig Holberg. På Vågsallmenningender han hadde stått i bronse de siste 16 årene. Den elegante 216-åringen sto staut på sin plass og stirret ut over Vågen. Jeg måtte trekke på smilebåndet. Snart ville hans hemmelighet være min. Jeg fikk et innfall om å klartre opp på sokkelen og håndhilse på han. Takke ham. Men da ville vel folk tro jeg hadde mistet forstanden. Mange av mine tidligere bekjentskap hadde vel bare fått sine bange anelser bekreftet. I bakgrunnen skimtet jeg Fløyen. En bratt stigning sto foran meg. På ferden opp den bratte veien ønsket jeg intenst at noen hadde bygd en taubane slik at dette blodslittet kunne vært unngått!

Vel oppe på toppen speidet jeg utover Bergen by. En nydelig utsikt. Selvfølgelig var ikke værgudene på min side og jeg kjente en regndråpe i vinden. Snart ble den ene til enda en, og snart pøste regnet ned. Jeg var gjennomvåt og kald. En stemme inne i hodet sa at om jeg ikke fant det hullet Nils Klim falt ned i snart, ville jeg pådra meg tæring! Som en stukket gris løpjeg rundt i skogen. Fram og tilbake. Det forbanna hullet måtte jo være her ett eller annet sted! Jeg snublet i en rot og flat ned en liten skrent. Arm og ben tumlet rundt. Til slutt stoppet jeg heldigvis opp. Liggende på bakken kjente jeg på kroppen. Ingenting var brukket. Jeg satte meg opp. De nye flotte klærne mine var dekt av gjørme og furunåler. Jeg tørket vekk litt skitt fra ansiktet. Da så jeg det. Hullet! Det var bare et par meter bortenfor der jeg hadde landet. Jeg kom meg på bena og haltet bort. Så hadde jeg ikke kommet helt uskadd fra fallet likevel. Pokker! Men dette var ikke tidspunktet å tenke negative tanker. Det var ikke akkurat et stort hull så jeg måtte krype inn. Jeg hørte hvordan det ene jakkeermet satte seg fast og revnet. Dobbeltpokker! Etter knapt ett par meter møtte jeg bokstavelig talt veggen. Men jeg så ikke noe skrin. Hendene mine grov seg ned i jorden. Som en hund gravde jeg stadig lenger ned. Endelig fant jeg gull! Eller rettere sagt skrinet. Jeg jublet som et lite barn da jeg tok det opp av bakken. Hendene mine skjalv idet jeg åpnet skrinet. Alt var helt mørkt, men jeg kjente noe mykt. Nesen møtte være pakket inn i et tøystykke. Jeg ålte meg ut. I det jeg igjen skimtet lyset, kjente jeg plutselig noe i nakken. Noe kaldt.

"Tyvärr! Den där tar jag!" sa en stemme. Jeg snudde meg sakte. Jeg stirret rett inn i munningen på en revolver. Hånden som holdt revolveren tilhørte en person jeg straks dro kjensel på. Den svenskekjøpmannen fra toget!


- siste del kommer så snart som mulig!

P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese"

Prolog

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den...Det var nemlig slik det skulle være. Det var dette som var "in". Å sulte, altså. Jeg vandret i retning av enkefru Bloms pensjonat, hvor jeg disponerte et lite værelse. Akk, hvor langt ned jeg hadde falt fra suksessens tinder!

Tidligere hadde jeg vært en meget respektert privatetterforsker. Jeg hadde jobbet for flere store personligheter. Blant annet hadde jeg sporet opp en gjeng som presset Henrik Ibsen for penger. De hadde truet med å publisere noen av hans ungdoms verker, som mildt sagt var elendige. De ville ha ruinert Ibsen! Men jeg satt en stopper for det. Jeg hadde til og med hjulpet hans kongelige høyhet, kong Oskar II, med å spore opp hvor hans private samling med dristige bilder av "gledespiger" hadde tatt veien. Jeg hadde sporet den opp i Hamburg, hvor en av majestetens tjenere hadde forsøkt å selge dem. Kongen hadde personlig oppsøkt og takket meg etter at saken var løst og kortene var kommet til rette. Men det begynte å bli flere år siden nå. Jeg hadde nemlig utviklet en heller usunn fascinasjon for opiumog absinth de siste fem årene, noe som hadde ført til flere uheldige episoder. Blant annet hvor jeg i en hefftig rus hadde anklaget Ivar Aasen for å konspirere mot kong Oskar og gitt den gamle mannen en real omgang med juling. Han døde bare måneder etterpå. Siden det hadde jeg vært en persona non grata.

Økonomisk sett var jeg falitt og klærne mine hadde begynt å bære preg av det. Min sorte jakke var slitt og flekkete og mine sko hadde begynt å lekke. Jeg var ikke lenger hevet over vanlige folk, men hadde falt ned i proletariatet. Jeg listet meg stille inn og håpet at den gamle enken sov ettermiddagsluren sin og ikke ville plage meg med spørsmål om leien. Jeg tok av meg skoene og listet meg stille opp trappen. Dessverre var enkefru Bloms pensjonat et svært gammelt hus, så halvveis opp trappen begynte den å knirke og knake. Jeg kunne høre fotsteg fra stuen og nærmest kastet meg opp resten av trappen. I det jeg smatt inn døren min kunne jeg høre enkefru Bloms stemme; "Er det Dem, Herr Obstfelder? Leien, Herr Obstfelder! Betal leien snarest!"

Kapittel 1;en fremmed gjør sin entré

Da enkefru Blom etter noen minutters intensiv banking på dør hadde gitt opp og tuslet ned i første etasje igjen, var endelig i stand til å nyte stillheten igjen. På mitt lille bord sto ennå det skitne glasset med størknet snerk langs kanten. Jeg gikk bort til den uoppredde sengen og hentet flasken som sto på nattbordet. Den var halvfull. Jeg åpnet flasken og helte den grønne væsken ned i glasset. Deretter åpnet jeg den lille krukken som sto plassert mitt på det lille bordet. I krukken var det tre sukkerbiter. Jeg tok en av dem. Skjeen? Hvor var skjeen blitt av? Jeg kikket rundt meg. Deretter løftet jeg forsiktig på duken. Nei, skjeen var heller ikke å finne under bordet. Jeg reiste meg og kikket ut over det lille rommet. Hvor kunne den være? Jeg gikk bort til sengen og la meg på alle fire. Der,under sengen! Jeg tok den fram. Børstet den i jakke ermet og sleiket den ren. Tilbake ved bordet lentet jeg meg bort til vinduet og åpnet det. Rett på utsiden hadde jeg et litten blikkboks stående. Den var full av regnvann. Så tok jeg sukkerbiten og plasserte den på skjeen, som jeg igjen satte over glasset med absinth, før jeg til slutt helte på regnvann. Den grønne vasæken bruset og ble hvit.

Jeg våknet flere timer senere liggende på gulvet av banking på døren min. Hadde det gamle hespetreet igjen samlet sine krefter i et forsøk på å tvinge leien ut av meg? "- Gå vekk, kjerring!" ropte jeg , men igjen banket det på døren. Denne gangen kraftigere og mer bestemt." - Hærr, Obstfælder! Jæi måske snække med Dem! Der er noget mæie viktigt!" Dette var ikke stemmen til enekfru Blom, det kunne jeg banne på! Forsiktig reiste jeg meg. Blodet fosset alt for raskt til mitt bankende hodet og i et øyeblikk falt jeg nesten bakover. Jeg ristet litt på hodet i håp om å klarne blikket. Alt var tåkete.

Da jeg åpnet døren sto det to personer på utsiden. Ingen av dem var enkefru Blom. Heldigvis. Denne en av de to var en høy,stor mann med tjukt, grått hår og med en pistrete mustach somså ut som en sopelim. Midt i ansiktet satt en relativt stor nese,som fikk øynene til å ligne to,små klinkekuler. Han virket dansk. Bak ham sto en ung pike med langt,lyst hår. Hun var meget vakker og kjente allerede at jeg var tiltrukket av henne. Mannen med den store nesen og pistrete barten betraktet meg en stund før han åpnet munnen."- Jæsså! Har De drokket og hoiet?" Han var dansk.

Mannen brøytet seg veg forbi meg og inn i det lille værelset. Han kikket seg rundt og sukket. "- Ai, ai, som De har stelt Dem ille, Herr Obstfelder!" Han tok opp glasset, som hadde falt på gulvet og satte det opp på bordet. Kikket bort på flasken og ristet på hodet. "Tsk,tsk". Jeg merket at hans nedlatende tone gjorde meg irritert. Hvem trodde han at han var som bare kunne bane seg veg inn i mitt værelse og håne meg på denne måten! "Hør nå her, min gode mann! Hvem tror De at..." Han avbrøt meg. "- Beklæger om jeg gjore er vondt, Herr Obstfelder. Det va dog ikke mæningen." Han rakte ut hånden sin. "-Tillad mæi at presentere mæi. Mitt navn ær George Morris Cohen Brandes." Vi håndhilste. Han hadde et solid og kraftig grep. Kvinnen som var med ham kremtet. "Å, undskyld! Tillad mæi at presentere min smukke assissten, frøken Wenche Foss." Den unge piken strakte ut sin hånd og jeg bøyde meg elegant og kysset den. "Det er en ære å møte Dem, Herr Obstfelder." Stemmen hennes var skjærende og pinte ørene mine. Ja,ja, man kan ikke få i pose og sekk.

Mens den unge piken satte seg og tente en sigarett la Brandes armen sin over skulderen min. "Jæi kenner godt til Eders tidligære brægde, Herr Obstfelder, og jæi ær mæie imponert. Det ær derfor jæi kom til Dem." Han vendte ansiktet sitt mot mitt. Det luktet pølse av munnen hans. Typisk dansker. Å lukte pølse, altså. "Jæi jobber med antikvitæter og iden anledning trænger jæi DIN hjælp til at finne en mæie verdifull genstand!" Jeg forsto knapt hva han sa. Alt som kom ut av munnen hans var grøt. "Han sier han jobber med antikviteter og trenger deres hjelp til å finne en meget verdifull gjenstand," sa piken med den skjærende stemmen. Jaså, det var det han sa. "Vel, altså...jeg har ikke akkurat løst så mange saker i det siste og min økonomiske situasjon er mildt sagt prekær, og jeg..." "VRØVL!" Brandes tok hardt tak i begge skuldrene mine. "Jæi stolær på Dem fullt og helt, Herr Obstfelder! Tar de sægen min?" Lettere berørt av hans opptreden fikk jeg presset fram et "Ja...men hva er det så de vil jeg skal finne for dem?" Brandes kikket meg dypt inn i øynene. "Tycho Brahes næse!"


Kapittel 2; Tycho Brahes tapte nese

Endelig var jeg alene igjen i mitt værelse. De to gjestene mine hadde forlatt meg. Brandes hadde fortalt hele historien om Tycho Brahe og hans nese. Den verdenskjente danske astronomen hadde ved juletider 1566 havnet i trøbbel. I en fyllekrangel hadde han prestert å terge på seg sin medstudent Manderup Parsberg. Det hele hadde endt med at Parsberg utfordret Brahe til å duellere. Den berusede Tycho Brahe hadde gått med på Parsbergs forslag, men da han trakk sitt sverd opp av sliren presterte han å kutte av sin egen nese. Parsberg ble stående og le, mens den berusede Tycho Brahe lå på alle fire og letet etter sin avkappede nese. Han fant den ikke og måtte skaffe seg en neseprotese i sølv. Mange mente at mye av Brahes visdom kom fra nettopp denne neseprotesen og ryktet begynte å gå om at selveste Lucifer hadde smidd Brahe nesen i pant for sjelen sin. Hele resten av sitt liv holdt Brahe seg stort sett for seg selv og da han døde forsvant nesen fra verdenshistorien. Eller gjorde den det?

Georg Brandes hadde ved en tilfeldighet kommet over en notatbok tilhørende Johan Herman Wessel fra hans periode i Det Norske Selskab i København. Mellom alle griseviser og flekker etter hyppige fester på Madam Juels Kaffehus gjorde Brandes en sjokkerendeoppdagelse. Ved siden av tegningen av en dame kalt "Støvlet-Cathrine" som satt bøyd på kne og gav kong Chrisitan 7. oralsex, sto det å lese et rykte om at Ludvig Holberg hadde kommet over nesen og senre gjemt den et sted. Det sto også en pil mot kongen som satt og leste i en bok mens "Støvlet-Cathrine" lå i fanget hans. Brandes hadde snudd siden og hadde kunnet lese at tittelen på boken kongen hadde i hånden var "Nicolai Klimii Iter Subterreanum", eller som boken er mest kjent som "Nils Klims reise til den underjordiske verden". Holberg måtte ha gjemt spor til hvor nesen var gjemt i dette verket!

Georg Brandes hadde deretter sporet opp Holbergs private utgave av boken, men hadde ikke vært i stand til å finne noen spor i boken. Han haddenå gitt den til meg i håp om at jeg skulle klare løse Holbergs kode. Jeg måtte le. Jeg hadde da aldri åpnet en eneste bok, og nå ville denne dansken ha meg til å knekke koder i en bok! Ha! Tanken på at jeg ville lykkes var absurd. Men den godeste Brandes hadde lovet meg en klekkelig sum penger for oppdraget og hadde gitt meg 500 kroner på forskudd og i tillegg hadde han på veien ut gjort opp leien min med enkefru Blom. Nå var jeg i det minste en bekymring mindre. Men hva ville Brandes gjøre når han oppdaget hvor udugelig jeg var? Trekke meg for retten? Jeg merket at jeg trengte en drink.

Jeg gjorde min vante rutine med Absinthen og sukkerbiten, men igjen var skjeen borte. Jeg løftet opp duken for å se etter den på gulvet, men i samme øyeblikk falt Holbergs bok ned fra bordet. I det den traff gulvet revnet den. "Faen!" Nå ville Brandes kreve meg skutt! Jeg gikk bort fra bordet og bort til det som sekunder før hadde vært en hel bok. Mens jeg samlet sammen sider som hadde spredd seg utover gulvet la jeg merke til noe. Fra den ene permen stakk det ut et ark! Jeg løftet opp permen og rev arket ut. Det var gammelt og gult. Jeg klarte knapt å lese det som sto der, men plutselig gikk alt opp for meg. Jeg måtte komme meg til Bergen!


- fortsettelse følger (kanskje) i morra...

Påskenøtter? Vel, i det minste "nøtter"

Det kunne selvfølgelig vært fristende å skrive et lite innlegg påske og alt det religiøse som skurrer i den forbindelse (hva har for eksempel påskeharen eller gule kyllinger med Jeusus' korsfeselse og oppstandelse å gjøre? Pent lite),men i stedet kommer et lite innlegg om våre forfedre og det man kan kalle skeive "nøtter"!

Siden det for tiden pågår en samfunnsdebatt om hvorvidt homofile skal få lov til å inngå ekteskap i kirken eller ikke, tenkte jeg det kunne være interessant å se på hvordan våre forfedre så på homoseksualitet. Ikke at det er et særlig positivt syn, men dog, dette gjøres i underholdningens navn.

Seid
Seid kan kort og godt oppsummeres som "magi", og den som hadde innsikt i slikt ble kalt en seidmann. So far so good. Seid kunne nærmest deles inn i to kategorier; "hvit" og "sort" seid. Den hvite seiden besto av for eksempel det å kunne se inn i framtiden, mennesker skjebne, gode vekstår, osv. Mens den sorte seiden var det man kan kalle ond magi og gikk ut på å gjøre skade,som for eksempel å framkalle sinnslidelser hos mennesker eller rett og slett ta rota på dem.

Seid hadde i følge mytologien kommet til æsene fra vanene og den guden som hadde størst innsikt i denne kunsten var Odin. Ved å mestre seid hadde Odin dermed innsikt i alle menneskers liv og skjebne. Men, for det var et stort men ved det hele, seid var ikkenoe for ordentlige "mannfolk". Det var noe umandig knyttet til seid. Det paradoksale blir da at selve krigsguden Odin også er den "skeive" seidmannen! Seidmennene blir i dag blant forskere ofte knyttet opp mot sjamanisemen og de sjamaner man finner i både samisk kultur og blant indianere. Blant indianerne i Nord-Amerika var mange sjamaner menn som opptrådde som kvinner eller vise verca. Disse var på mange måter et "tredje kjønn" og kunne ofte inngå ekteskap med samme kjønn.

På norrønt var seid knyttet opp mot begrepet ergi. Og det å kalle en mann for "ergi" var det verste man kunne gjøre! Det kunne også føre til drap og ættefeider!

Ergi
Ved å beskylde en mann for å være ergi eller argr mente man at han lot seg seksuelt av en annen mann. Beskyldning om å være ergi kunne ramme den mest mandige, noe det tidligere eksempelet med Odin viser. Ved å være den passive parten i et homoseksuelt forhold inntok man kvinnens plass og mistet deremed "nøttene" sine. Man var med andre ord et sosialt utskudd og ikke en riktig mann.

Det har vært en del spekulasjon rundt hvorvidt mange av de danske myrlikene kunne være homoseksuelle som ble henrettet på grunn av sin seksuelle legning og bevisst lagt ned i myrene. Blant annet trodde man lenge at to lik som ble funnet tett ved siden av hverandre var en mann og en kvinne, men senere undersøkelser har vist at det var to menn.

At det å bli knyttet opp mot seid og ergi kunne få fatale konsekvenser finner vi flere eksempler på, blant annet i kongesagaene. Øyvind og seidmennene på Avaldsnes kan sikkert skrive under på det;

63.

Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine ; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten tre hundre mann. Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem. Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt ; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær.

Utdraget er fra Olav Tryggvassons saga, og den finner du her.

Bare det å gjøre noe som kunne bli betraktet som "kvinnearbeid", for eksempel å melke kyr, kunne føre til at man ble stemplet som ergi og det å antyde at en mann hadde ikledd seg kvinneklær kunne skape blodige feider. Hvor galt slikt kunne gå finner du igjen i en av mine tidligere tekster om hevn. For en bedre og mer utfyllende artikkel om seid, Odin og ergi, kan du bare jo lese den fascinerende artikkelen til Brit Solli ved å klikke her.


Hvorvidt du mener at homofile skal få gifte seg i kirka eller ikke, eller om de skal få lov til å adoptere barn eller ikke, så tror jeg vi alle kan enes om at vi i det minste er mer humane mot homofile i dag enn våre forfedre var og at vi lever i et mer tolerant samfunn...om enn kanskje et litt kjedeligere?