Eders Galle

For folkeopplysning og bedrevitenskap. Dog Kun til utvortes bruk

torsdag, januar 31, 2008


Hevn!

I dagens samfunn er begrepet "hevn" ofte sett på som noe negativt. Ofte knyttes begrepet i dag til "æresdrap" eller likende handlinger utført innenfor minoritetsgrupperinger i samfunnet vårt. Men for våre forfedre var begrepet knyttet til ens egen ære og den måtte til enhver pris opprettholdes. Dette kunne ofte føre folk ut i stor ulykke.

Før statsappartet kom på plass i høg-middelalderen manglet det til dels det vi i dag kaller for politimyndighet, og det var opptil den enkelt å hjelpe seg selv i saker der en følte at det var blitt gjort urett mot en. Men det var ikke akkurat som i westernfilmene hvor en mann tar loven i egne hender og slår ned på skurkene. Man kunne selvfølgelig søke støtte i familien, eller rettere sagt den litt mer utvidede familien, nemlig ætten. I det førkristne samfunnet var dette normen og det falt naturlig for menneskene å søke ætten for hjelp.

Dette er ikke dermed sagt at samfunnet kan karakteriseres som lovløst. Ofte utløste ikke et drap en voldsbølge, men familien kunne i stedet nøye seg med å søke drapsmannen om erstatning. En såkalt voldsbot. Dessuten hadde man tingordningen hvor lokale konflikter ble drøftet og som regel løst i relativt fredlige gemytter. Det er viktig å ikke se på viking- og middelalderens mennesker som svært annerledes enn oss selv i alt og alle. Selvfølgelig kan vi ikke sette oss inn i deres resonnement og tankegang, og det er også viktig å presisere at ders normsett var vesentlig forskjellig fra vårt, men vi burde uansett ikke distansere oss totalt fra dem. Selv om en politimyndighet ikke foresto var det ikke fritt fram for å gjøre som man ville. Alt hadde sine konsekvenser. Hevndrap kunne tross alt føre til en kjede med drap og en langvarig konflikt i et lokalsamfunn og det forsøkte man som regel å unngå.


Likevel, det var et voldeligere samfunn enn vårt eget og hevndrap forekom. Ofte finner man igjen hevnmotivet i sagalitteraturen. Völundarkviða forteller for eksempel historien om hvordan smeden Volund hevner seg på kong Niðuð etter at denne har stjålet en av Volunds ringer, kappet "senene" hans og holdt ham fanget. Volund hevner seg ved å drepe kongens tre sønner og lage smykker og edelstener av skallene deres. I tillegg så gjør Volund kongens eneste datter gravid (kan diskuteres om det skjer frivillig eller ikke), før han flyr(!) av gårde. For oss som leser historien 800 år senere kan man bli i tvil om hvorvidt Volund er i det hele tatt er en helt eller ikke, men sannsynligvis var det klart for folk som ble fortalt denne historien for 800 år siden hvem som var god og hvem som var ond. Det ligger også litt i navnene, spesielt kongens navn som er konstruert ut av det lite flatterende ordet "Nið" ("skam, hån, æreskrenking").

Det finnes også flere gode eksempler på hvordan folk nærmest mot sin vilje blir tvunget til å begå hevn. I en av islendingsagaene blir det fortalt om at en kvinne er forbannet fordi de mannlige medlemmene i hennes familie ikke vil hevne urett begått mot familien. Dermed kler hun på seg bukser og sier med sverd i hånden at hun selv skal redde familiens ære. Dette var stor skam! Ikke for kvinnen, men for mennene i familien. Dette må på mange måter kunne sies å ha en sammenheng med samfunnets normer og tabu. Det verste man kunne kalle en mann var kvinne eller likenden roller. Dette gjaldt også innenfor seksualmoralen. Om man hadde homofilt samvær med en annen mann var det verste om man var den underdannige i forholdet, med andre ord kvinnerollen. At en kvinne iførte seg bukser betydde dermed at ingen i familien var mann nok for oppgaven!

Et godt eksempel på hvor store konsekvenser slik mentalitet kunne føre til finner vi i kanskje det meste kjente kongedrapet i norsk historie, nemlig Olav den helliges død på Stiklestad. Vi kjenner alle til (ok,muligens ikke alle da) hvordan det var Tore Hund som ledet bondehæren mot kongen og som var med på å gi kongen nådestøtet, men forhistorien til dette er også knyttet opp mot hevnbegrept. Man skal være obs på at kong Olavs fall ikke ble utløst kun av en årsak, men er kompleks vevd inn i nordisk maktpolitikk og kan ikke summeres opp i en enkel anekdote, men vi skal alikavel unne oss en liten forenklet godbit som illustrerer det gamle samfunnets normer og hvor sentralt hevnen var;

På begynnelsen av 1000-tallet hadde en ung mann på Trondenes (like nord for dagens Harstad) store ambisjoner. Han het Asbjørn og var av god familie. På farssiden var hans onkel den mektige Tore Hund på Bjarkøy og på morssiden fantes den enda mektigere Erling Skjalgsson på Sola, også kalt "Rygekongen" og den mektigste mannen på Vestlandet.

Dessverre for Asbjørn hadde hans far kommet noe i skyggen av sin bror Tore og det var Tore som var kongens mann der nord, dette håpet Asbjørn å endre på. Gjennom storslåtte gjestebud og gavmildhet håpet Asbjørn på å gjøre karriere. Gjennom disse midlene kunne han bygge opp et nettverk med stormenn og skaffe seg oppslutning. Alt gikk bra i begynnelsen, men så kom en serie med uår. Dermed ble det vanskelig å skaffe korn til det viktige ølet.

Dermed dro Asbjørn til sin slekting på Sola. Dessverre var kong Olav ventet på gjestebud hos Erling og dette gjorde det vanskelig for ham å unnse korn til Asbjørn, men det ville være stor skam å sende den unge mannen tomhendt hjem. Løsningen ble at Asbjørn fikk kjøpe korn i fra Erlings treller. De hadde nemlig lov å dyrke litt egen jord og sto ikke under kongens lov som andre menn. Dermed kunne Asbjørn dra hjemover med korn. Men på Avaldsnes møtte han kongens årmann(ombudsmann) Sel-Tore og han tolket loven annerledes. Han konfiskerte kornet og ikke nok med det han byttet ut Asbjørns fine, nye seil med et gammelt og slitt. Dermed ble Asbjørn sendt hjem til latter for sine sambygdninger.

For å få slutt på skammen fant Asbjørn bare en løsning. han måtte ta hevn. Neste år dro han tilbake til Avaldsnes og kom fram dit på skjærtorsdag. På Sel-Tores gård var det svært folksomt, kong Olav var nemlig på besøk. Mens Sel-Tore sto og fotalte den utrolig morsomme historien om hvordan han hadde latterliggjort Asbjørn og akkurat kommet til det morsomme partiet der Asbjørn gråter fordi dde tok seilet hans styrtet Asbjørn fram og hogg hodet av Tore. Tores hode fant i midlertid veien ned i kongens fang, som ikke satt likestor på hendelsen. Asbjrøn ble tatt til fange og kongen ga beksjed om at han skulle henrettes øyeblikkelig (Olav er da også kjent for sitt temperament). Heldigvis for Asbjørns helse så var Erling Skjalssons sønn med i konges hird og klarte å få utsatt henrettelsen av sin slektning.

Erling tok straks turen til Avaldsnes og tok for sikkerhets skyld med seg 1500 mann. Han opptråde relativt moderat og gikk med på å betale de bøter kongen forlangte, så lenge Asbjørn fikk beholde livet. Kongen var rasende, men gikk med på avtalen. Boten kongen forlangte var at Asbjørn skulle overta Sel-Tores stilling som årmann på Avaldsnes, men han fikk lov til å dra hjem og ordne opp i sine bedrifter der. Vel hjemm ble han tatt i mot med hån av Tore Hund. Asbjørn hadde gjort stor skam i bli "kongens trell". Tore fikk overtalt Asbjørn til å bryte sin avtale med kongen og bli værende hjemme. Da en av kongens menn fikk høre dro han bort til Asbjørn og gjorde kål på ham. Tore Hund ble deretter presset av Asbjørns mor om å hevne sin slektning. Hun gav Tore spydet som hadde endt Asbjørns liv og krevde at han hevnet sønnen hennes. Det hele endte dermed at både Erling Skjalgsson og Tore Hund ble kongens fiender.

Erling Skjalggson tapte til slutt mot kongen og selv om kongen hadde tenkt å gi ham grid (nåde) styret en mann fram og platet øksen sin i skallen på Erling. Til slutt ender hele historien på Stiklestad, der Tore visstnok skal ha stukket kong Olav ihjel med det samme spydet som hadde drept Asbjørn. Senere startet igjen Olavs familie igjen jakten på kongens mordere og en ny serie med drap oppsto. Tore Hund slapp riktignok unna, han dro på Pilgrimsferd til Det hellige land og ble aldri sett igjen.

For en bedre innsikt i hvordan mentaliteten var blant folk i denne perioden anbefales Sverre Bagges strålende bok, hvor også den siste lange historien er hentet fra, for videre lesning; Mennesket i middelalderens Norge - Tanker, tro og holdninger 1000-1300.