Den salgbare døden

At døden selger er ikke noe nytt, men nå ser det ut til å bli mange harde julegaver under juletreet i fomr av bøker om døden. Særlig iøyefallende er de stadige reklamene fra et selskap som heter Publicom og deres bøker.

Publicoms slagord er; "Ditt liv - Din mulightet" og i det siste har de kjørt flere reklamekampanjer på TV rettet mot nettopp dine "mulighter". Som først og fremst omhandler døden din. Hjemmesiden gir inntrykk av at de først og fremst driver med foredrag. Det første du møter er den brannskadde, svenske, tidligere brannmannen Lasse Gustavson. Gustavson er godt kjent i Norge fordi han, som ser ut som en smeltet marsmellows, holder inspirerende foredrag om å se positivt på livet. Men det Lasse helst vil er å inspirere oss til å gå på foredraget, kjpte bøkene og nå helt nytt, kjøpe DVDen.

Et raskt overblikk på Publicoms side viser også en enorm fascinasjon for døden. Reklamen på Tv visr titt ig ofte boken; "Den dagen jeg døde" av Tammy Cohen. Boka er vist en samling fortellinger om folks nære døden opplevelser. Jeg har ikke lest boka, men ser for meg at den sannsynligvis inneholder historier som for eksempel; "Jeg satt og se på Tv og så plutselig døde jeg da! Heldigvis kom jeg meg utover kvelden." I en annen bok, en quizbok(!), har de også klart og snike inn døden i tittelen, "Hvor mye veide Elvis da han døde?" Et unntak i bruken av døden i tittelen finner vi også. Boka til truls frogner "Lev! - tankekraft mot kreft". Men som undertittelen røper, er ikke dette en gladbok det heller. Tar jeg ikke helt feil så døde faktisk forfatteren nylig også.

Nå er det ikke bare Publicom som prøver å selge døden til jul. På andre bokhandleres hjemmesider finne vi at årets krimbøker også inneholder "døden". "dødens drabanter" av Gunnar Staalesen og "Dødsriket" av Tom Kristiansen er noen av bøkene som bokhandlerne prøver å lokke oss med.

En siste kategori med bøker om døden skjuler sitt budskap mer implisitt. Dette er bøker som er til å dø av! Her kan vi trekke fram Kjell "Mangle" Bondeviks "Bondevik - et liv i spenning" og Eli Hagens makverk "Gift med Carl - Elskerinne, sekretær - og hustru". Hvis ikke dette grunner til å sløye over håndleddene vet ikke jeg. Hvorfor må Eli Hagen gi oss forferdelige bilder på netthinnen med å inkorporere "Elskerinne" i tittelen på sitt lovbrudd? (for det burde vært forbudt!)

Denne julen skal vi altså sette oss ned og lese om døden, for å bli bedre på å leve. Er vi moderne blitt så tafatte at vi må bli forklart hvordan vi skal leve? Jeg håper ikke det. Mitt råd er, kjøp heller "Parfymen - historien om en morder" eller Carl Johan Vallgren "Den udødelige kjærlighetens historie". Gode bøker om mennesker med spesielle evner og hvor du glemmer døden, livet og nuet i en ren literærsk orgasme!

Norge og nazismen

På skolen lært vi om Gutta på Skauen, Milorg og annen organiert motstandskamp under krigen, men lite om spørsmål på om nordmenn har en kollektiv skyld i jødedeportasjonen?

I dagens BT kan man lese et innlegg av Georg Øvsthus om nettopp dette, i forbidnelse med en tysk avis sitt besøk på Holocaust-senteret i Oslo. I Tyskland har man siden krigen tok slutt hatt et forhold av selvransakelse og forbigåelse i forbindelse med denne mørke fortiden, men det har i det minste vært en debatt. I Norge har ting vært litt mer lavmælt. Vi har glorifisert motstandskampen og fordømt de som samarbeidet med tyskerne. Men alle som satt igjen med økonomisk gevinst etter krigen er lite nevnt. Det er for eksempel ikke nevnt i norske skolebøker at verdien på Oslo børs steg med over hundre prosent(!) under krigen. En liten ting vi ikke stiller spørsmål ved er nettopp det nazifiserte næringslivet.

Vi hadde heller ikke noe problem med å gi de jødene vi hadde over til tyskeren, svært få stilte spørsmålstegn ved det. I Danmark var det litt mer organisert og svært mange av de danske jødene kom seg over til Sverige. I Norge derimot ble 767 av i alt ca.1800 jøder overlevert til tyskerne og sendt til utryddelsesleire i tyskokkuperte Polen. Flere norske jøder var blant dem som hadde den makabre gleden av å være blant de første til å bli gasset, i eksprimentelle forsøk. Kanskje brydde ingen seg så mye om jødene fordi man ikke så på dem som ordentlig nordmenn. Vi har jo ikke akkurat vært et spesielt jødevennlig land. Grunnloven slo for eksempel fast at de ikke var velkomne og det var ikke før litt utover på 1800-tallet at de fikk adgang til riket.

I Tyskland har man hele tiden ment at ansvaret lå hos Hitler og hans ledelse og i SS, mens den vanlige tyske soldat i Wehrmacht bare trakk i uniform i ren plikt. Selv om man pent omgår at Wehrmacht gav SS arbeidsområder å "arbeide" på. Norge kan ikke sammenliknes med Tyskland på akkurat dette, men det er et paradoks at det norske byråkratiet næremst sto klart for jødespørsmålet da tyskerne kom. NS-regimet var for eksempel et nærmest rent norsk styre, selv om de måtte danse etter Terbovens pipe. Jødenes eiendommer ble i Norge beslaglagt uten at vi har hørt så mye om det i ettertid. Kanskje den kollektive hukommelsen vår er en smule dement?

Jeg vil i høyeste grad påstå at Norge ikke ble ferdig med krigen etter rettsprosessen mot NS-medlemmer, frontkjemperne og Quisling. Man har i liten grad stilt ubehagelige sprøsmål. Enten det være seg norsk næringslivs rolle under krigen eller jødedeportasjonen fra Norge. Faktum er at i Norge vil den kollekvtive hukommelsen glemme alt det mørke, alt sånt trist og leit glemte vi Lillejulaften 1969.

Inde Deus Abest

Mennesket er et flokkdyr. I enhever flokk finnes det ledere, såkalt Alfa-hanner, og de som gladlig følger denne. Kan vi ut i fra denne mentaliteten forstå noe om begrepet "Gud"?

Et viktig punkt i kristendommen, ihvertfall slik Bibelen legger det fram, er at alle om motsier Gud på en eller annen måte vil bli alvorlig straffet. Lucifer er for eksempel egentlig en engel som gjør opprør fordi han mener han er minst like mektig som Gud. Han er ikke alene om å mene at Gud er en råtass og det hele ender i en himmelsk borgerkrig hvor Lucifer taper og blir forvist. Et annet eksempel som skal hindre kristne i å stille spørsmål er ett av de ti bud; "Du skal ikke ha andre Guder enn meg!" Gud er med andre ord en mann/vesen/ånd/intelligent tåke som ikke lar seg pille på nesen.

Flokkmentalitet

Men hva har så dette med menneskers flokkmentlitet å gjøre? Vel, religion tilfredsstiller denne flokkmentaliteten. De fleste ønsker i en flokk at noen skal ta ansvar og gi de beskjed om hva de skal gjøre. Dette kan vi overføre som en analogi til religion. De fleste religioner tilbyr et sett med leveregler om hvordan du skal leve livet ditt.

Moral

I forskningen finnes det for tiden flere ulike syn på religion og moral. Blant annet tar en diskusjon om religion som biologisk fordel opp dette emnet. Min personlige favoritt, evolusjonsbiologen Richard Dawkins, mener at den moderne moralen ikke har sitt opphav i bibelen. Dette mener han fordi bibelen er en bok som forherliger de mest forferdelige handlinger. Hmm...så det betyr at samfunnet ikke ville gå i oppløsning uten den kristne moralen? Etter all sannsynlighet; NEI!

Så egentlig er det som oppfattes som kristen dyd og moral ikke annet enn et naturlig innslag, et
fenomen som eksisterer uavhengig av religion? Flere av dagens forskere mener at svaret ligger i genene. Kan et samspill mellom gener og kultur være løsningen?

Det sier seg jo nesten selv om at nestekjærlighet har eksitert lenger enn religion og hvorfor det? Jo, fordi det er en klar biologisk fordel. Det at man samarbeider som en gruppe øker sannsynligheten for at flere lever opp og kan føre genene sine videre. Man har tross alt funnet benrester etter våre forfedre som viser at skadde indivder overlevde ved hjelp av gruppens hjelp. Om tanken om flokkevolusjon som en slik drøfting kan munne ut i vill jeg styre unna, men bare kort oppsummere at det er problematisk fordi en flokk består av ulike individ.

Tilbake til Gud

Så hvorfor selger ideen om en Gud som varmt hvetebrød? Ifølge Dawkins må man til memetikken, teorien om hvordan ideer oppstår og biter seg fast i hjernen, for å finne et svar. Gud er rett og slett en ide som er lett å selge! Gud er dermed ikke annet en tvangstanke. Og for en herlig tanke for oss ateister. Alle kristne går egentlig rundt med et "hjernevirus".

kristendommen elsker tanken på en Gud som er en rettferdig far, men som med alle foreldre er det en dum ide å stille spørsmål ved deres autoritet. Det ender som regel med fik.

For mer utfyllende tanker om emnet Gud og Dawkins: http://www.forskning.no/Artikler/2006/oktober/1162211122.73

Donald Rumsfeld: En politisk elefants død

Donald Henry Rumsfeld sa i dag, 8.november fra seg embetet som USAs Secretary of Defence og dermed tok en nesten 50 år lang politisk karriere slutt. Han hedres i dag i USAs gater som en av de mest betydningsfulle forsvarsministerne gjennom tidene. Mennesker i alle aldre, fra bestemødre til barnebarn, strømmet ut i gatene for å hylle Rumsfeld og med tårer i øyekroken takke ham for den utrolige jobben han har gjort. Ble det lett å se at dette var ironi?

Rumsfeld startet sin politiske karriere i 1957(!) og inneholder to rekorder i amerikansk politikk; som forsvarminister mellom 1975-77 i Gerald Fords regjering var han den yngste som hadde tiltrådd embetet og som forsvarsminister under George W. Bush i årene 2001-06 var han den eldste. Blomster er på vei:) Hurra! Rumsfeld er dermed et eksempel til etterfølgelse for alle (demente) eldre om at det yrkesaktive livet ikke tar slutt bare fordi man passerer 70. Ja, 70 (!) fuckings år og forsvarsminister!! Og her i Norge klager man fordi man må jobbe til man fyller 67. Ha!

Men hva skal Donald gjøre nå? Vel, han kan trekke seg tilbake i speideren? Jepp, Donald Rumsfeld er faktisk speider, rettere sagt Eagle Scout. Han har i tillegg mottatt flere utmerkelser fra den amerikanske speiderbevegelsen. Rumsfeld levde opp til speidernes motto om "alltid berett" da han invaderte Afghanistan og Irak i krigen mot terror. Bare en speider ville ha klart å organisere frihet og demokrati i disse despotregimene såpass raskt:)

Det er nesten ikke en ikke en ting Rumsfeld ikke har gjort for menneskeheten. i en periode to k han fri fra politikkens hektiske mas og satt som i en av sjefstolene i G.D. Seale & Company. Dette var det fermasøytiske selskapet som gav oss aspartame...dette fantastiske kunstige søtningsmiddelet som har hjulpet mang en feit perspn (jaja..så er det også noen kontroverser om at det fører til hjernesvultser, diverese andre typer kreft og at det kan tukle litt med arvestoffet DNA). Dessuten har Rumsfeld bidratt til å gi det stakkars landet Nord-Korea muligheten for å produsere strøm nok til det landet trenger. I ABBs styre fikk han sendt to "light water nuclear reactors" til Nord-Korea. Nå vet jeg ikke helt hva dette er for noe, men jeg antar det er komponenter til et stømkraftverk. Denne mannen har et hjerte av gull:) Lurer egentlig derfor på hvorfor han så hardnakket har hevdet at Nord-Korea har atomvåpen?

Det er i de senere årene kommet mye urettferdig kritikk mot Donaldgutten. Men det er stort sett bare uvesentlige ting...fangebehandling, dårlig krigsplanlegging, ulovlige databaser om potensielle rekrutter til hæren under 16 år, at han skal ha tjent store summer på å selge fermasøytiske produkter til myndighetene mens han samtidig satt i selskapets styre og diverse andre indisier...Vi får se om denne ungutten, Robert Gates, klarer å fylle denne kjempens sko...only time will tell.

Rumsfeldt har fått mange utmerkelser, kanskje burde den neste prisen han setter på peishylla vise det flotte portrettet til Alfred Nobel? Jeg vil i værtfall bidra med en blomstebukett.

(Ja, dette har vært et svært, svært, svært, svært ironisk innlegg!)

Ole Brumm (1924-1966)?

Døde den joviale bjørnen vi alle kjenner som Ole Brumm (Winnie the Pooh) i 1966? Nyere forskning rundt hva som skjedde i 1966 har gjort at en gruppe sveitsiske rettsmedisinere mener å har kommet fram til at Ole Brumm egentlig ble tatt av dage dette året.


1966
Det er en regnfull februarnatt 1966. Ole Brumm har akkurat vært ute et ærend på besøk hos sin gode venn Nasse Nøff, og er glad for å ha kommet hjem akkurat før regnet virkelig begynner å pøse ned. I det han låser seg inn kikker han bort på bunken med trusselbrev sendt fra "the Walt Disney Corp.". Han grynter i forakt av dette kapitalistiske amerikanske selskapet, som de siste fem månedene har vært fast bestemt på å lage film om livet hans.

Ole går ut på kjøkkenet for å lage seg en kopp te og få igjen litt av varmen i kroppen. Mens han står på kjøkkenet og strekker seg opp etter tekoppen på øverste hylle, glir en skygge inn bak ham. Brumm rekker ikke engang registrere hva som skjer før han får en plastikkpose tredd over hodet. Raskt blir han kneblet på ben og armer. Brumm prøver å kjempe imot, men innser snart at det er nytteløst. Bevegelsene hans blir langsommere. Posen er klam på innsiden og Brumm tenker at det føles som om posen prøver å trenge seg inn i ham. Øyelokkene glir sakte igjen og alt blir svart. Den ene av mennene trekker posen av Brumms hodet, begge tror de at Brumm er død. De går mot bilen for å hente spade og kalk.

Men Brumm er ikke død. Mens de to mennene er utenfor gjenvinner han bevisstheten og prøver igjen å komme seg løs. Han får veltet kjøkkenbordet, slik at et glass faller ned og blir knust. Han prøver å gripe etter en glassbit for å skjære seg løs. Imens har lyden av glasset som knuste fanget de to mennenes oppmerksomhet på utsiden. De stormer inn og finner Brumm på kjøkkenet, han er nesten løs. Ole oppdager de to mennene og kaster seg forover i et siste desperat forsøk på å slippe unna. Hva som skjer videre vil forbli ukjent, men det foregår litt av et basketak på kjøkkenet før den ene mannen tar fram en pistol fra jakkelommen. En kule mellom øynene gjør slutt på Brumms lidelser. Liket blir partert og gravd ned et eller annet sted i Hundremetersskogen.

Dette er slik det sveitsiske rettsmedisinteamet ser for seg scenarioet som skjedde en februarnatt i 1966.

Disney - en finger med i spillet?

Men hvorfor skulle noen ønske å ta livet av den runde lille bjørnen? Lederen for det sveitsiske teamet, Dr. Ralf Schneider, mener at motivet var penger. I tillegg peker han ut Walt Disney som mannen som bestilte drapet på Brumm.
"- Walt Disney var en kynisk mann som ikke lot seg stoppe av et simpelt avslag",sier Schneider. Brev funnet i Disney konsernets arkiv viser at Ole Brumm takket nei på flere av Disneys framstøt for å lage en film om livet hans. Brumm mente at det ikke var kunstneriske motiv som lå bak Disneys filmprosjekt, men kunn tanken på profitt. Dette skulle vise seg skjebnersvangert for Brumm.

Personlige tragedier

A.A. Milnes skapte Ole Brumm en dag i 1924. I 1956 døde han og Brumms verden falt nesten i grus. Da Milnes avgikk ved døden overtok en stiftelse forsørgeransvet av Brumm. Ting begynte å gå nedover. Brumm gikk gjennom glere traumatiske opplevelser i denne tiden. Hans livsledsager og sjelevenn gjennom 18 år, Klara Brumm, fikk diagnosen brystkreft som følge av flere års honingmisbruk. Hun hadde blitt holdt utenfor media, men hadde vært Brumms viktigste støttespiller. Brumm ble fra seg av sorg da hun i 1958 sovnet inn og havnet på gulerotsaft-kjøret. Etter flere års misbruk, hadde han endelig klart å komme tilbake til et normalt liv og var i 1965 igjen i medias søkelys. Dette fanget Disneys oppmerksomhet og han begynte å arbeide på en film om Brumms liv. Disney overtok snart forsørgeransvaret for Brumm, men Brumm nektet likevel å stille opp. Da gikk Disney drastisk til verks.

Kinesisk look-alike

Disney hyret inn en kinesisk pandabjørn og gjennom omfattende plastisk kirurgi lignet den på Ole Brumm. Forskjellene var så små at Disney var overbevist om at "de dumme barna" ikke ville se forskjell uansett. Straks look-aliken var på plass gå Disney grønt lys for å fjerne "den utakknemlig lille lodotten!" Dr. Ralf Schneider hadde i sitt team også flere rutinerte kriminaletterforskere som gjennom en kontroversiell domsavgjørelse i Miami fikk grønt lys for å gjennomsøke Disneyarkivene. Der fant de flere bevis på "foul play".

Den første Ole Brumm-filmen

Da den første ole Brumm filmen kom på kinoer i 1966 fikk Disney rett. Barna merket ikke forskjell, men slukte historien rått. Media stilte heller ingen spørsmål. Men hvorfor reagerte ingen i Hundremeterskogen? Dyr vi har snakket med, som i frykt av Disneykonsernets represalier vil være anonyme, i hundremeterskogen sier at det var ren frykt som gjorde at ingen protesterte. "Ingen ville ende opp som Ole. De som gjorde forsvant. Kengrubarnet ble blant annet kiddnapet for at Kengrumor skulle holde kjeft. Det var helt jævli", sier en anonym kilde. Ryktene vil ha det til at Tussi var ruset på antidepressive midler under hele innspillingen, men dette er noe Tussi ikke ønsker å kommentere i dag. "Løgn", sier han gjennom sin advokat.

Pengemaskin

Ole Brumm viste seg å bli en pengemaskin for Disney konsernet. ingen har i dag full oversikt over hvor mye konsernet har tjent på filmene, bokrettighetene og spinn-offprodukter, men det kan anslås til flere miliarder dollar. "- Disney konsernet har blod på hendene sine og vi vil gjøre alt for å stille dem til ansvar for sine forbrytelser", sier Dr.Schneider. "Dessverre så er saken foreldet, så noen fengselsdommer er lite sannsynlig".

Hvor ligger Brumm?

Den neste oppgaven for det sveitsiske teamet er å lokalisere Ole Brumms gravsted. "- Vi har store forhåpninger om å finne ham. Teknologien er kommet så langt at vi kan kartlegge store deler av Hundremeterskogen, som vil gjøre det mulig å finne ut hvor han er gravd ned."
Om teorien til Dr.Schneiders team er korrekte eller ikke blir dermed ikke avgjor før man eventuelt finner Brumms levninger.

Likevel har flere sørgende fans lagt ned blomster ved Brumms hus i Hundremeterskogen. I følge ryktet har den falske Ole Brumm gått i dekning, men Disney konsernet avviser enhver slik påstand og mener det hele er diktet opp for å sværte Disneykonsernets navn og rykte.

USA, Genève-konvensjonene og en ny-gammel verdenspolitikk

Det amerikanske senatet godtok nylig en ny terrorlov som er som et gufs fra fortida. Den nye loven innebæreropprettelsen av spesielle domstoler for avhør av terrormistenkte og stille dem for retten. Parallellene til nazidomstolene er nesten ikke til å unngå.

Terrorlov

Den nye lovens positive side er at personer som kan holdes strafferettslige ansvarlig i det de kaller "krigen mot terror” innenfor klare rettslige rammer. Men det er det eneste positive det er å si også. Problemet er de fangene som ikke kan eller vil bli stilt for de nye militære domstolene, militær tribunalene. De som faller utenfor blir på mange måter "fritt vilt". Mange av dem som allerede nå er internert er nemlig ikke mistenkt for straffbare handlinger, men sitter fanget for amerikanerne mener de "utgjør en risiko av en eller annen art". Hvorfor er dette problematisk? Jeg siterer fra innlegg av Røde korsleder Trygve Nordby i Dagsavisen 22.0ktober:

"Dette manglende skillet mellom personer som er tatt i og utenfor væpnet konflikt er essensielt: Personer som stilles til ansvar for fiendtlige handlinger de har begått mot amerikanske interesser utenfor væpnet konflikt skal behandles som ”vanlige” kriminelle med de rettslige garantier som er beskrevet i menneskerettighetene. Personer som derimot er tatt i en væpnet konflikt kan interneres inntil krigens slutt, men kan ikke straffes for å ha begått lovlige krigshandlinger. Dette vesentlige skillet er blitt helt visket ut i den såkalte ”krigen mot terror”. "

USA går dermed på mange måter rundt Genève-konvensjonens punkt av 1949 om krigsfanger. Men nå er det pent lite som overrasker når det gjelder USA.

Fanger i utlandet

Amnesty sier på sin hjemmeside at mellom 2001 og 2005 brukte CIA europeiske flyplasser til ca. 1000 hemmelige flytransporter med hundrevis av fanger. 6 europeiske stater var involvert i hemmelige transport av 14 personer til land der de ble torturert. Den nye loven åpner at CIA kan fortsette praksisen med drift av hemmelige interneringssentre i utlandet.

USA sier klart i fra at de følger Genève-konvensjonens tredje punkt om krigsfanger og at ingen konsentrasjonsleire har vært mer åpne enn Guatanamo og de andre leirene. Om dette stemmer er i seg selv svært tvilsomt, men problemet er at amerikanske myndigheter "outsorcer" de mindre delikate sidene ved avhør.

Leiesoldater

Leiersoldater er en av de største "styrkene" i de okkuperte områdene. Avhør av fanger overtas i stadig større grad av de amerikanerne kaller "contracters"...eller som det egentlig heter; leiesoldater. For disse gjelder ikke "the rules of war" og dermed kan de også omgå andre ting knyttet til krigens regler, nemlig Genève-konvensjonen. Det store spørsmålet vi må stille oss nå er om Genève-konvensjonen er blitt spilt fallitt? Må vi rett og slett innse at stater som virkelig vil unngå denne konvensjonen ikke vil ha noe problem med det. Har USA har funnet et smutt hull, slik nazistene fant smutt hull for å kunne drive opprustning til krig?

Saddam Hussein

At Saddam Hussein kom til å bli dømt til døden lå vel i kortene allerede da dommeren sto opp den første dagen av rettsaken. Men har han fått en "fair trial"? Dommeren er blitt byttet ut og flere av forsvarerne er blitt drept underveis. Har rettsikkerheten blitt overholdt? Har diktatoren Saddam Hussein i det hele tatt krav på en rettferdig rettsak, eller burde han lynsjes i en middelaldersk offentlig henrettelsesstil? For det første så er det alltid vinnerne som skriver historien. Saddam Hussein blir kalt diktator av amerikanerne, men mange irakere vil være uenig i en sådan definisjon. Spørsmålet er om USA gjør seg en bjørnetjeneste ved å juble over Saddams dom. Sannsynligvis skapes en martyr den dagen tauet strammer seg og nakken knekker på en avdanket despot.

Veien videre

Hvor går veien vider for Irak? USA hevdet at de ville befri det irakiske folk fra en brutal diktator og innføre demokrati. Problemet er at demokrati er ikke noe som fungerer for alle. Ihvertfall ikke når den blir tredd ned over hodet på noen. Dagens holdning blant verdenslederne kan til tider framstå som svært naiv. Klart alle ønsker fred, demokrati og lykke for alle.

Problemet er at vi er IKKE like. Man kan ikke bare gå inn og endre på samfunnsordninger som har eksistert i flere hundre år og tro at alt vil gå bra i løpet av noen år. Irak som nasjon er en noe nyere konstruksjon. Tidligere har landet vært en del av Det Ottomanske Imperiet og alle kalifatene det var delt inn i. Dette var definitivt ikke noe demokrati, men var det nødvendigvis så ille? Mange ser på historien som noe lineært, at vi har gått fra en ting til en annen og at i enden av denne reisen ligger demokratiet. Men det er langt fra tilfellet. Muligens er demokrati noe vi om et par hundre år kommer til å se på som noe bakstreversk. For det må være lov å stille spørsmål ved hvor effektivt demokratiet egentlig er?

USA en tyrann eller "land of the brave"?

Amerika er en nasjon som elsker å glorifsere sin egen rolle, men dette er vel egentlig bare et trekk ved alle store imperier. Vanlige menneskerettigheter er ikke så farlig så lenge imperiets sikkerhet ivaretas. Men hva ligger egentlig bak? Motivene for kompliserte prosesser er som regel enkle. Motivet bak amerikanernes invasjon av Afghanistan og Irak var ikke terrorfrykt, det er bare noe som myndighetene har skapt gjennom mediene for å holde sine egne innbyggere i en konstant tilstand av frykt. Gjennom å skape frykt kan myndigheten gjøre som de vil. Skulle man tro mediabildet rett er det en terrorist på hvert gatehjørne. Bak all "bullshiten" sitter en liten gruppe menn og gnir seg i hendene. Ødelagte nasjoner klager sjeldent når oljen pumpes ut og naturressurser tømmes. Snart sitter nok også hele irak og ser på CNN, myndighetene kommer nok om noen tiår til å peke ut noen andre "axis of evil"...så kan kanskej arabere og muslimer puste ut.

"To make an omlett, you have to breake some eggs". Dessverre for muslimer verden over så er de valgt som det nye fiendebildet. Sovjet er falt og Russland er ikke gniene på olja...ihvertfall ikke til de priviligerte... Status for verdenspolitikk i dag er som følgende:Maktbalnsepolitikken fra 1800-tallet er død, realpolitikken fra 1900-tallet er død...men opp av asken av disse stiger den gode gamle kapitalpolitikken, som lever i beste velgående.

Jesus: Guds sønn eller PR-geni?

La oss ta oss litt tid i høstmørket til litt teologiske eskapader. Jesus Josefsson, født i det som er blitt kalt år 0, fra Nazaret, snekkerlærling m.m. Til det vesentlige; Er han Guds sønn eller er han et av tidenes største PR-geni? La oss ta dette argument for argument for og imot de to synspunktene.

Imot Guds sønn-teorien:

For det første så må man for å kunne kalle ham Guds sønn akseptere Guds eksistens. Dette er helt utelukket!

Marias graviditet: Josef hadde ikke sengepolka med Maria, men en Guds engel åpenbarte seg for Maria og sa hun var gravid med Guds sønn. Josef aksepterte dette? Dette strider imot, fakta er at der er større sannsynlighet for følgende scenario: Maria havna i det som i gamle dager ble kalt "i uløkka" og Josef skjulte sin egen homofile legning ved å akseptere et proforma ekteskap med henne.

For Guds-sønn teorien:

Fordi det bare er sånn!

Mot PR-geni teorien:

Han var ikke i PR-bransjen, men i snekkerbransjen. Han kan riktignok ikke ha vært en særlig god snekker, siden det ikke nevnes noen taknemlige kunder i bibelen: "Og Han lagde da et bord til Jeshuja og hans slekt. I den fineste furu. Og de så at det var flott og priset Herren." Det står faktisk ikke en eneste setning om at Jesus snekrer eller at han gjør noen slags annen form for arbeid. Hærverk i templer derimot...

Han endte på et kors...av tre...og han var snekker...bare jeg som skimter et glimt av hysterisk, gudommelig ironi? Dersom Gud eksisterer eier han ihvertfall humoristisk sans...gjør sin egen sønn til snekker bare for at han skal kunne spikres opp på et trekors. Uansett hadde han vært et PR-geni hadde han endt sine dager i sus og dus med piker, vin og sang.

For PR-teorien:

Han fikk sneket navnet sitt inn i en av verdens mest publiserte bøker, nei ikke IKEA-katalogen, men Bibelen. Ikke nok med å nevnes, men han fikk gjort en avtale om en hel egen del av boka.

Han ble forrådt, men fikk en positiv spinn på det ved å få en HEL verden til å tro han var guddommelig!

Flere filmer lagd om han i Hollywood, pluss skapte et enormt marked for spinn-offprodukter...f.eks sølvkors og ikonbilder.

Han endte ikke som en glømt snekker i Bethlehem.

Oppsummering:

Jesus var et PR-geni av rang! Han henvendte seg til et helt nytt publikum...vanlige, fattige mennesker, ihvertfall i boka si. Han vendte seg mot barna , uten at det ble sett på med argusøyne. Paradoksalt nok er det da at kristendommen i tiden etter hans død var mer et elitefenomen. Hva skilte så Jesus fra de andre Messiasene? Jo, nettopp denne enorme sansen for PR og det at han var på rett sted til rett tid...eller for ham; på feil sted til feil tid...og med feil hersker. Trur ikke Jesus hadde hørt historien om Spartacus og hvordan romerne behandlet han og hans følgesvenner...da hadde han kasnkje trådd litt forsiktigere?