Akhnaton og verdens første religionsforfølgelse?

Ved inngangen til Det Nye Rikets epoke med det 18.dynasti, var Egypt på vei mot å bli et imperium. Ekspansjonstiden påvirket Egypt på flere måter. Både kongeideologi og religiøs teologi ble påvirket. I gudeverdenen oppsto det en henoteisme, der guden Amon ble mer transendent. Så kom "kjetteren" Akhnaton og rev alt ned!

Da det 18.dynasti begynte å regjere Egypt var landet i en ekspansjonsfase. Dette påvirket egypternes religion. Solguden Amon ble etterhvert satt høyere enn de andre gudene. Dette kan ses i et komparativt forhold ved at flere imperier gjennom historien har brukt solguder for å legitimere ekspansjon. Solen lyser jo tross alt på alle. Amon ble omtalt som "gudenes konge" og det ney hierarkiet i gudeverdenen skulle gjenspeiles på jorden. Kongen satt på Amons plass, kongen var Amons stedfortreder på jorden og var hans representant.

Hele denne prosessen kuliminierte under Amonhotep III (1391-1353 b.c.e.). Hans regjeringstid var preget av fred. I motsetning til tidligere kongers krigsambisjoner vendte Amonhotep seg mot konstruksjon av enorme byggverk. Amonhotep startet enrome byggeprosjekter, men med en baktanke. I tidligere tider ble faraoer dyrket som guddommer først etter sin død, Amonhotep kunne i vente så lenge. Han ble en levende guddom. Etter nærmere 40 år på tronen døde Amonhotep og dermed var veien klar for "kjetteren" Amonhotep IV, bedre kjent i historien som Akhnaton!

Kjetterens religion

Da Amonhotep IV etterfulgte sin far i 1353 b.c.e. var det begynnelsen på noe helt nytt. Amonhotep aksepterte kun en gud, Aton. Aton var ingen ny introduksjon, men hadde tidligere vært en ubetydelighet. Mens Amon var "solen" var Aton "solskiven". Nå skulle han ta Amons plass.

Amonhotep skiftet navn til Akhnaton (uklar hva dette skal oversettes med, men to forslag er "solskivens lys" og "nyttig for solen"). I tillegg bygde han en ny hovedstad til Atons ære. Byen fikk navnet Akhetaton ("Atons horisont"), eller som den heter i dag og som har gitt navn til perioden; Amarna. Hele administrasjonen ble byttet ut og flyttet til den nye hovedstaden.


Verdens første kjente religionsforfølgelse

Med introduksjonen av den nye statsreligion ble det ikke lenger plass til andre guddommer, og ihvertfall ikke Amon. Alle spor etter Amon skulle nå på kongens ordre fjernes. Akhnaton gikk så langt i å fjerne Amons navn at hieroglygene for Amon i hans tidligere navn ble hugget vekk. Til og med på toppen av store obelisker ble Amons navn hugget bort.

Den nye religionen ble påtvunget folket fra toppen og ned. Det påvirket også mange aspekter ved samfunnet. Alt religiøst skulle nå gå gjennom kongen. Til og med templenes konstruksjon ble endret. Nå skulle de ikke ha tak, slik at solen var lettere tilgjengelig. Mytene (selv om egypterne ikke hadde det vi kan kan myter i det hele tatt) forsvant. Det eksisterer jo tross alt ingen andre guder enn Aton.

Både litteraturen og kunsten ble påvirket. I kunsten ble det mer rundere former, mer feminint uttrykk og avlange ansikt. Skriftspråket hadde i religøs sammenheng vart mellom-egyptisk, på samme måte som latin ble holdt i hevd innenfor kristendommen, ble nå erstattet av et skriftspråk nærmere dagligtalen. Til og med flertallsordet for gud forsvant!

Oppgjøret

Etter 18 år døde Akhnaton og nå kom oppgjøret. Amon skulle få sin hevn. Nå var det Akhnaton som skulle fjernes fra historien. Navnet hans ble hugget vekk. Navnet var noe av det viktigste en person hadde for egypterne. Faraoene som fulgte Akhnaton hadde relativt korte regjeirngsperioder, der i blant hans kjente sønn Tutankhamon, og tok igjen bruk Amon-navnet i regentnavnet. Verdens første kjente religionsforfølgelse skulle dermed bli etterfulgt avverdens andre første kjente historieforfølgelse.

Post-Amarna gikk egypterne tilbake til et heneoteistisk gudebilde med Amon igjen som den sterke guden. Amons hven var total!

Hva nå, Serbia?

Valget i Serbia ga et tveegget resultat. De demokratiske partiene fikk riktignok et samlet flertall, men det ytterliggående nasjonalistpartiet SRS ble valgets vinner. Det positive er at nasjonalistene etter all sannsynlighet holdes utenfor regjeringskontorene, men framtiden blir brått litt mer usikker. Hva med Kosovo? Er striden på balkan virkelig slukket eller gløder det fortsatt i asken?

Man fryktet før valget at hjemmesitterne vilvære valgets store "vinnere". Dette hadde i så fall vært en situasjon mest gunstig for nasjonalistene. De demokratiske partiene la derfor inn en ekstra innsats for å få folk til valglokalene. Oppslutningen endte på rundt 60% og dermed høyere enn fryktet. Likevel ble det nasjonalistene i SRS som stakk av med seieren med rundt 30% av stemmene.

Det som bekymrer EU er at den nasjonalistiske bølgen vil drepe enhver mulighet for at Seriba vilkomme til enighet i forhandlinger med EU om medlemskap. Brennpunktet er selvfølgelig Kosovo.

Forhandlinger

En av de lendende skikkelsene i den serbiske forhandlingsgruppen angående Kosovo er sykehusdirektør og DDS-politiker Marko Jaksic. Selv om Jaksic er regnet som mer moderat sier han klart at det vil være helt uakseptabelt for Serbia å gi opp Kosovo i bytte mot EU-medlemskap.

På mange måter kan dette tolkes som et tegn på at Serbia fortsatt ser på seg selv som en unionsstat. Serbia har vært en viktig stat i historien, men har de senere årene måtte se grensene skrumpe inn. Montenegro erklærte unionen med Serbia for oppløst i fjor sommer og Kosovo har et indre selvstyre, men formelt sett er det fortsatt en serbisk provins.

Koalisjonsregjering

Presidenten, Boris Tadic, prøver å få på plass en flertallsregjering med de demokratiske partiene. Disse partiene annses også som de mer vestorienterte partiene, men valgresultatet viser at folket har delte meninger om hvilken vei Serbia skal ta videre. Mange stiller også spørsmål ved hvor lenge en slik regjering vil klare å holde sammen.

Det som er en tankevekker er at lederen for SRS, valgets vinnere, er at lederen Vojislav Seselj vil ha problemer med å møte opp til møter i nasjonalforsamlingen. Grunnen til det er at han for tiden sitter fengslet i Haag beskyldt for krigsforbrytelser.

Med andre ord lurer spøkelset av krigen på balkan og Slobodan Milosovic fortsatt rundt i bakgrunnen.

PS: En morsomhet er at den avdøde lederen/krigsforbryteren Slobodan milosovic ikke er fullstendig glemt av staten...han fikk nemlig tilsendt valgkort og hadde dermed muligheten til å avgi sin stemme. Kilder har ikke bekreftet om han møtte opp!

Kunsten å lage nyheter!

TV2 lanserer i disse dager en 24-timers nyhetsknal. NRK ligger ikke langt bak. CNN, SKY og BBC har gjort dette i mange år, men spørsmålet blir: "trenger vi 24-timers nyhetskanaler i Norge?

Det synes i hvertfall norsk media. Nyheter er blitt "in". Nyhetsfabrikkene spyr ut uvesentligheter som om det var livsviktigheter. Man må spørre seg om et land hvor ukas toppsak var at Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen ikke tåler tryne på hverandre virkelig trenger 24-timers nyhetsoppdateringer.

Nyheter som vare

Nyheter er blitt en vare på lik linje med en sjokolade på Rimi, en TV på Elkjøp eller en ny mobil fra Nokia. Det er et produkt som må selges! Hvorfor oppretter TV2 en 24-timers nyhetskanal? Folkeopplysning? Nei, selvfølgelig ikke. "- Men det er ikke fordi vi tror det skjer så mye mer enn før, at vi nå går på lufta med en egen nyhetskanal. Vi gjør det fordi vi kan" sier Nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther til Dagbladet. "Fordi vi kan"! Så enkelt er det. Det er med andre ord ikke fordi man ønsker å gjøre journalisitk som betyr noe, men fordi man kan. Fordi man har lagd en fancy vignett, fordi Pål T. Jørgensen har kjøpt seg ny dress, fordi Siri Lill Mannes er fotogen, fordi nyheter ikke lenger eksisterer!

Journalistenes Matrix

Dagens journalister er på mange måter reinkarnasjoner av Mr.Smith i the Matrix. Pent dresskledde mennesker som med et alvorlig ansiktsutrykk forteller om orkaner i Asia, som med et glimt i øye og en ikke-støtende vits på lur før man setter over til sporten eller som med en hul, monoton stemme forteller at boligrentene vil bli påvirket av de økte oljeprisene.

Men for Gus skyld,Ikke provoser noen! Det er nærmest blitt førstebud for dagens journalister. Man må helst på forhånd spørre noen om det er greit at de kanskje kan bli litt provosert av et nyhetsinnslag. Skal noe kommenteres henter man inn de samme rikspolitikerne. Siv Jensen er sjokkert at Litago Banan har gått ut av produksjon, Jens Stoltenberg sier vi alle må være medmennesker nå som strømprisene går opp.

Fakta er at det er ingen nyheter. Det skjer ikke så mye. Derfor må journalistene sitte og ha brain-storming i kjeller'n på TV2 bygget. Hva kan vi gjøre til nyheter? Svaret; alt!

Se & Hør-journalistikken

Journalister flest vil le dersom man trekker fram Se & Hør som et seriøst nyhetsmagasin, men sannheten er at næremst all journalistikk i Norge er "Se & Hør-journalisme". Det er rett og slett Mikke Mus. Sensasjonshungrihet! "Idol-tone mistet en boks rømme på foten: Får trøst av kjæresten. Se bildene". Nyheter i dag er som Se & Hør; glossy innpakket, billig og egentlig ikke viktig i det hele tatt.

Go back to bed America!

Hvorfor oppstår slike tendenser? Vel, det kan virke som myndighetene foretrekker at folket holdes i en tilstand av angst. Dersom folket har angst kan man stort sett gjøre som man vil på topp. Ingen klager eller så kommer terroristene: "Når som helst kan de samiske separastist-fundamentalistene slå til!" Og skjer det, kan du banne på at TV2 er på plass med en dresskledd reporter som spørr om dette er et "terrorist-angrep". Det finnes alltid er journalist klar til å spørre om noe er et terrorist-angrep.

Verden deles stadig mer opp i sort og hvitt. Enten er noen slemme eller de er snille. Enten er de "OSS" eller de er "DEM". Gråsonene eksiterer ikke lenger, fordi det er alltid en journalist fra TV2 der klar til å lyse opp saken. Alt simplifiseres.

Snik amerikaniseringen av det norske samfunnet tar stadig nye veier og nyhetskanalene er nå de som legger opp til det. Vi skal alle være like. Nyhetene blir stadig mer uniformelle over hele verden. Likt over alt. Kanskje det er dette mediene mener med "globalisering"?

"Arven etter spilleren og drankeren Ivan Woland"

Kjære Henri

Mitt navn er Claude Montpillier og jeg er advokaten som har fått i oppdrag å ta seg av dødsboet etter din onkel Ivan Woland. Det er derfor min triste plikt å informere om at din onkel, Ivan Woland, gikk bort i en alder av 63 år. Som nærmeste gjenlevende slektning tilfaller arven etter Mr. Woland dem.

Jeg vil allerede her, for å unngå å skuffe deg, si i fra at det ikke ligger store verdier igjen etter din onkel. Snarere tvert imot. Din onkel var dessverre ingen sosial mann og det gikk derfor også tre uker før han ble funnet. Dette resulterte i at flere eiendeler dessverre måtte destrueres og inngår derfor heller ikke i arveoppgjøret. Jeg føler det derfor også som min plikt å opplyse om hvordan din onkel avled. I følge vår lokale lege, Dr. Franz Saorge, døde din onkel av et illebefinnende ved sitt skrivebord. Som følge av at det var ved sitt skrivebord han omkom, ble skrivebordet samt stolen avdøde satt i destruert.

Det ligger dessverre ingen verdier i hybelen din onkel disponerte, da han leide denne av en enkefru Lehars. Det viser seg derimot at han ved sin bortgang skyldte Fru. Lehars 87 franc i ubetalt leie. Disse er blitt trekt fra arven.

Det ble gjort en inventarliste over de eiendeler som Mr. Woland disponerte. Listen inneholder følgende:


- et stykk stålseng, med madrass og sengetøy
- en vinterfrakk, militær type anno 1917
- en spaserstokk med forgylt andehode
- ett par lorgneter
- en slitt kortstokk
- en halvfull flaske Absinth
- en halvfull flaske Vermouth
- en nattpotte i tinn
- ett stykk papir


De dårlige nyhetene er dessverre ikke over. Din onkel, selv om han ikke var videre sosial, hadde en hobby. Han var lidenskapelig engasjert i et pokerlag her i byen. Selv om pokerlag ikke er godtatt av sentrale myndigheter er de mer akseptert her på bygda. Flere involverte i pokerlaget er noen av byens fremtredende menn, deriblant politimester Focault. Da din onkel avled hadde han opparbeidet seg en betydelig gjeld i dette pokerlaget. Siden vi ikke fikk tak i deg etter tre uke ble det avgjort at din onkels eiendeler skulle auksjoneres bort for å dekke hans gjeld. Etter endt auksjon består arven din av 13 franc. Jeg beklager så meget.

Som du sikkert ser står det oppført "ett stykk papir" på inventarlisten. Det viser seg at dette faktisk var et brev addressert til deg, Henri. Brevet er lagt ved, men siden det ble funnet under den avdøde har jeg tatt meg den frihet å kopiere det for deg. På den ene siden står det "Til Henri, mitt blod. Lær fra mine feil." På den andre siden er det et dikt. Jeg gjenforteller det her, slik jeg tror det står:


Min tunge
Som et Skiold
over min
Ryg

Skulde Du dog knuse
mit Skiold
min Fæstning
Vilde du uansett
Finde intet
Jeg døde Tre hjertesorgær siden


Selv om det ikke er mitt anliggende, tror jeg din onkel døde som en svært ensom mann. Her i byen var han kjent som en eremitt, som ikke hadde stor kontakt med folk. De han derimot var i kontakt med forteller at han var en svært spydig mann, som såret flere med sine syrlige kommentarer. Noen hevder han nærmest likte å fornedre mennesker. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg har noe med, men som en god kristen føler jeg det er min plikt å ikke gi deg et falskt bilde av din onkel. På forhånd beklager jeg så meget for mine ord.

Selv velger jeg å avstå fra noe honorar, ettersom det var så meget lite igjen.



Din Ærbødigste

Claude Montpillier

Seraincourt den 13.10.1953

USA: Verdenspoliti eller bare illusjon?

USA liker å fremstille seg som en supermakt, siden de kom seierende ut av den kalde krigen. Mange mener at det er et problem at USA liker å fremstå som verdenspoliti, men kan USAs problem være at de ikke er verdenspoliti? Er USAs makt kun en illusjon? Mediene har omtalt at EU er i stillstand og at det hersker krisetilstander innad. Ja, en felles grunnlov ble ikke godt mottatt, men EU ekspanderer. Begynner Europa å gjenerobre tapt makt?

USA blir næremst framstilt som Det Nye Romerriket, men det er en overdrivelse. Göran Rosenberg har mange gode poeng i sitt innlegg "Antikkens pirater og dagens terrorister" i Morgenbladet 5. januar 2007. Den viser klart forskjeller i handlemåter mellom romerriket og USA i parallelle sitasjoner. Der USA ble angrepet av terrorister, ble romerriket angrepet av pirater. To begrep som lett kan overføres til hverandre. Men der George W. Bush har slått hardt ned med militærmakt, viste Gnaeus Pompeius virkningen av "myk makt". Pompeius jaktet på piratene (terroristene) med en nærmest overdreven militærmakt. 500 skip og over 120 000 soldater (!) Men der Bush har prøvd å tilintetgjøre motstand, viste Pompeius nåde. Riktignok gikk Pompeius imot romerske tradisjoner ved å benåde og utdele jord til piratene, men som Rosenberg påpeker, visste Pompeius at piratene ikke var et militært problem, men et politisk og sosialt problem.

Nådens makt kan lett undervurderes. Og den kan til tider også slå feil. Det skjedde også i romerriket, hvor Julius Cæsar benådet de som senere kom til å bruke ryggen hans som knivholder. Men likevel er man som regel mest tjent av å vise sin overlegenhet ved å benåde framfor å prøve å tilintetgjøre. Ihvertfall kunne en slik strategi fungert bedre for USA i land hvor æresbegrepet fortsatt henger svært høyt. USA glemmer lett at ikke alle land streber etter et vestlig demokrat.


Saddam Hussein: bad guy eller good guy? Eller Jokeren?


Saddam Hussein er et paradoks. Hadde man spurt amerikanerne på 80-tallet hvem som var deres bestevenn i midtøsten hadde Hussein garantert blitt nevnt i samme åndedrag som Israel. Da finansierte de Hussein fordi han slåss mot "det onde" Iran. Bare fordi iranerne i 1979 fikk nok av den korrupte og USAvennlige Sjahnen og heller foretrakk et prestestyre. Iran-Irak krigen var en forferdelige krig, hvor det antas at over en million menneskeliv gikk tapt. Men akkurat som den katolske kirken gjerne godtok angrep på hedenske land i sen-antikken og tidlig middelalder, vendte USA det døve øret til. Iran hadde tross alt ikke godtatt de sunne, amerikanske verdiene.

Saddam Husseins nekrologer har gjerne fokusert på alt det forferdelige han gjorde mot sitt eget folk, og dette er heller ikke et forsvar av Hussein, men han gjorde tross alt mye godt for sitt land. Irak ble gjerne sett på som den best fungerede velferdsstaten i regionen og i sitt kvinnesyn var Hussein svært liberal. Saddam Hussein var ingen ideologisk diktator, han kunne lett forandre sitt image etter det som tjente ham best. At rettsaken hans også var nærmest en farse og at den er blitt kritisert av flere menneskerettighetsorganisasjoner, eks. Human Rights Watch, har havnet i bakgrunnen. Stort sett var det kun glede å spore da repet strammet seg rundt despoten. Ledere verden over, de som torde å kommentere henrettelsen, var stort sett opptatt av å rose at det nye styre i Irak hadde klart å fjenomføre rettsaken. Det er nesten til å le av!

EU: glemt eller bare ignorert?

Det kan lett oppfattes som om EU næremst står statisk i ro, hvis man går etter avisoverskriftene. Media har en tendens til å si at EU er i krise og henviser til hvordan folkeavstemminger i flere EU-land sa nei til forslaget om en felles grunnlov. Men er det ensbetydende med at EU er i en krisesituasjon? Hvorfor ekspanedere da EU? Fakta er vel at mens USA posisjon stadig svekkes gjennom den ene blunderen etter den annen, styrkes EU i det skjulte. Integrasjonen innad i EU blir stadig bedre, båndene mellom medlemslandene knyttes stadig sterkere. For USAs vedkommende hjelper det ikke at generalene deres leser Sun Tzus mesterverk "The art of war", så lenge politikerne deres ikke studerer Cicero eller Cæsars politiske taler og strategier.

Eu ble ved inngangen til 2007 enda større og består nå av 27 medlemsland og nærmere 500 millioner mennesker. Det som irriterer amerikanerne er at Europa ikke lenger er villig til å bistå dem i alle sine militære operasjoner, hvis ikke det er å vise styrke så vet ikke jeg. Det sier seg selv at når det landet som, ved siden av USA, bistår med flest soldater i forhold til innbyggertall til koalisjonsstyreken i Irak er Georgia...da har USA svært få reelle venner.


World-Police?

Ikke bare har Matt Stone og Trey Parker tatt Amerika på kornet i filmen "Team America", men også i South Park episoden "The mystery of Urianal Deuce" hvor alle konspirasjonsteoriene rundt 11.september angrepet viser seg å bevisst være skapt av myndighetene...får å fremstå som de egentlig har mer kontroll enn det de har. Tror Stone og Parker kan være nærmere sannheten enn det vi liker å tro.

Sosiologen og filosofen Slavoj Zizek sier, i samme utgave av Morgenbladet som henvist overfor, at problemet ikke er at USA ønsker å være verdens-politi, men at problemet er at de ikke er det! USAs problem er at de fortsetter å opptre som en nasjonalstat som hensynsløst fremmer egne interesser. Og i Irak er det egentlig kun en ting USA er opptatt av: olje! Grunnlaget for krigføringen om "å frigjøre det irakiske folket og bringe dem demokrati" er like tynn som den første boka til Ari Behn!


Tomrommet etter den kalde krigen


Etter den kalde krigens slutt oppsto det et slags maktvakum og det har vært behov for at et land skal fylle rollen som supermakt. USA valgte selv å utpeke seg som det opplagte valget, men har landet kanskje passert høydepunktet? USA har nok av problemer innad. Det kom klart fram at landet fortsatt sliter med rasemotsetninger (ja, jeg vet det er politisk ukorrekt å fortsatt bruke ordet "rase" men i mangel avnoe bedre får det duge). Det kom klart fram etter orkanen Katrinas herjinger. Kanskje er det ikke USA som er verdens ledende supermakt likevel? En grusom tanke for noen.

Kanskje er det det fryktede Kina som egentlig er verdens ledende supermakt. USAs vilje til samarbeid kan få det til å virke sånn. Kina er et land i framgang. Om ikke politisk, så økonomisk. Men selv om Kina har litt problemer med menneskerettigheter er det uansett bare bagateller. Så lenge man dreper sine egne pleier verdenssamfunnet å holde kjeft. Og FN? FN viste hva de er gode for da det ikke klarte å stoppe Irak-krigen. FN-flagget er en fin dekorasjon på verdensledernes skrivebord, men ikke særlig mer.

Kan EU dermed være "underdogen", som klarer å karre seg oppover? Jeg tror neppe EU vil bli en slags supermakt, men at det kan virke som en balanse i en stadig mer kaotisk verden, er ikke å se bort fra. I Europa er tross alt det viktigste ikke lenger å blidgjøre USA, men å blidgjøre kamerat Putin. Europa trenger nemlig gass, og det sitter som kjent Putin og Russland på. De nye arbeidsplassene og økonomiske fortjenestene ligger ikke i vest, men i øst. "Go East, young man!"

Den globale nedturen i 2007?

2007 forventes av flere økonomer å bli en økonomisk nedtur. I flere år har vi kun hatt vekst på vekst. Nå forventes nedturen. Asia opplevde i 1997 et annus horribils i økonomisk forstand. De fikk en finansiell krise, en valutakrise ogen økonomisk krise. Da hadde Asia opplevd en vekst siden midten av 60-tallet. Den tidligere økonomiske kjempen USA ligger på mange måter med brukket rygg. USA lider av et tvillingunderskuddd; handalsbalansen og statsbudsjettet. Hovedproblemet er at USA importerer mer enn det eksporterer. Og Europa? Hvem bryr seg egentlig lenger om Europa. Ryktet sier at fire ryttere ble sett på himmelen utenfor Sandnes. Er apokalypsen nær? En reprise av 1929?

Nei, apokalypsen er ikke nær. Ifølge Nostradums' tilhengere skulle egentlig verden gått under i 1999, men dommedagble visst utsatt litt til. Det er nok også tilfellet i år.

Men det ligger et depresjons-spøkelse å lurer i bakgrunnen. Den økonomiske veksten som vi har vært vitne til må en eller annen gang ta slutt. Litt sånn som uttrykket "alt som kastes opp, må falle ned". Det er en naturlov, det samme gjelder for økonomien. De største utfordringene er det USA som står ovenfor siden deres økonomi ikke er i balanse. Det er riktignok ikke noe nytt, det er flere år siden USA var i balanse. Krigen mot terror bidrar ikke akkurat til et balansert statsbudsjett, da de militære utgiftene er astronomiske. Hadde det ikke vært for at USA nærmest har en manisk besettelse på olje, kunne de brukt de midlene de pøser inn i det militære til å revitalisere sin egen økonomi.

1929: gjenferdet på lur

Det er nesten ikke å komme unna 1929 når man snakker om mulige økonomiske kriser. Hva kan utløse en slik krise på nytt? Nå har jeg overhodet ingen økonomisk bakgrunn og faglig tyngde for å komme med spekulasjoner, men problemet er banalt enkelt; man selger, istedet for å kjøpe. Men det er egentlig ikke stort som skal til før man utløser et slikt problem. Dersom den private kjøpefesten skulle ende, er vi fort ute og kjøre. Vårt private forbruk bare øker og øker. På grunn av den utbredte bruken med forbrukslån har norges befolkning mer gjeld enn det oljefondet består av. Dermed vil mange nordmenn få problemer om rentene skulle øke dramatisk. Ifølge mediene kan norsk husstander klare en økning på 5 % men blir det mer kan det bli problemer.

Hva så med 2007?

Sannsynligvis vil alt gå bra i 2007 også. Økonomene advarer mot muligheten om global krise, men tror likevel på en "myk landing". Lavere vekst i USA kompenseres med et større forbruk i Europa og Asia. Men økonomer henviser også til nedturen i 2001. Den nedturen skyltes at der sentralbanken sa opp, sa obligasjonsmarkedet ned. 2007 kommer sannsynligvis til å oppleve mindre vekst enn vi hadde i fjor, men det forventes at vi kommer på topp igjen i 2008. Så la oss allerede prøve å glemme 2007, det kommer uansett til å bli et middelmådig år!

En titt på kristendommens mest facinerende figur: Satan

På film er det alltid skurken som er de mest fascinerende rollefigurene. Styrt av enten et hevnmotiv eller et umettelig begjær gjør disse personene alt i sin makt for å gjøre livet surt for heltene. Selvfølgelig ender det som regel med at "the good guy" redder dagen. Dette er også tilfellet med kristendommens svar på Dr.No, Satan. Men er han egentlig bare misforstått?



"Kjært barn har mange navn", sier ordtaket og slik er det også med godeste Satan. I bibelen betyr Satan "motstander", mens i en av profeten Jesajas bøker får vi høre historen om den falne engelen Lucifer. Historien forteller om "en strålende morgenstjerne" og "folkebetvinger", og det er nettopp her Satan har fått navnet Lucifer. "Strålende" oversettes på latin med "Lucifer". Andre slagernavn er Djevelen, Beelzebub og den gode, gamle norske varianten; Gamle Erik.


Satans utvikling

Satan slik vi kjenner og forestiller oss ham i dag, med horn,klover, gjeiteskjegg eller hva det nå skulle være er en middelalderkonstruksjon. Han settes også ofte i et dårlig lys, som Guds motstykke og som om han har vært Guds motstykke siden tidenes morgen. Men slik har det ikke alltid vært.
Egentlig var Satan en del av Guds hoff. Funnet av Dødehavsrullene i 1947 gav tilgang til ukjente versjoner av 1. og 2.mosebok. Her kommer det fram at "Den dagen vårherre skaper lyset, skaper han også lyse og mørke engler". Dermed blir paradokset at Satan, den senere erklærte antiguden, egentlig er skapt av Gud! Det er jo forståelig at Gud får å kunne framstå som god og barmhjertig, trenger en motpart som er ond og korrupt. Men hva gjør egentlig det Gud til? Har Gud et oppmerksomhetsbehov? Tilfredstiller det egoet hans at hans små skapninger (oss) vender oss til ham i bønn? Uansett tilbake til Satan.

En av det gamle testamentets store slagere har vært "jobs bok". I denne historien møter vi den stakkars jævel job, som blir en brikke i Guds lille spill. Satan, som på dette tidspunktet er en del av Guds hoff, påstår at Jobs fromhet skyldes at Gud har vært god mot ham og at Job vil vende seg mot og miste troen på Gud dersom alt dette tas fra ham. Surprise, surprise så mister ikke Job troen på Gud selv om djevelen virkelig går inn for oppgaven med å gjøre livet surt for Job. Ta da!

Satan blir egen herre

Satans stilling hos Gud synker dermed etterhvert stadig lavere. Hvorfor? I århundrene før Jesu fødsel og starten på kristendommen, endres oppfatningene om Satan. Utviklingen vil ha det til at Satan blir en antigud, som selv vil bli tilbedt og gjør opprør mot Gud. Han begynner også å prøve å finne feil på Guds skapninger og friste dem (mest kjent er anskje historien om hvordan djevelen frister Jesus i ørkenen).

Selve oppgjøret om hvordan djevlen kastes ut av himmelriket er noe diffus, slik det ofte blir siden det alltid er seierherren som skriver historien. I Johannes' åpenbaring i Det nye testamentet fortelles det at Satan omskapte seg til en sjuhodet drage, dermed bryter det ut en krig mellom de mørke og delyse englene. Selvfølgelig klarer de lyse englene med Mikael i spissen, å nedkjempe Dragen og englene hans. Dermed blei det kroken på døra for Satan. Han ble kastet ned på jorden sammen med alle sine tilhengere.

På jorda går det ikke stort bedre.Satan og hans følge beleirer en by med fromme troende og da dette mislykkes er det rett ned til "ild og svovel". Tough Luck!

Glemt?

De første 1000 årene var det stort sett bare teologer og munker som lot seg skremme av djevelen. Folk flest hadde nemlig ikke hørt om ham(!) Derimot fortsatte folk å tro på hedenske mytefigurer som troll, onde dverger og alver med sykdomsbefengte piler. Dette passet ikke lenger for de kristene lederne. Det var ikke plass til slike hedenske figurer i Bibelen og dermed fungerte de heller ikke som skremmselsbilder mot synd og fordervelse. Dermed var det duket for Mørkets fyrste!

Men det er vanskelig å overbevise noen om hvor skummelen djevelen er dersom folk ikke har et bilde av hvor stygg og jævlig han er. Dermed oppsto det bildet, etter flere vitnebeskrivelser, av Satan som vi kjenner i dag. Rundt år 1000 i klosteret Saint.Germain i Auxerre i dagens Frankrike, opplever munken Raoul Glaber en kjip opplevelse. Mens han gjør seg klar til aftenbønnen dukker selveste Satan opp ved foten av senga. "Han var liten med tynn hals, et utpint ansikt...en utvekst av en munn med dirrende lepper...skjegg som en geitebukk og spisse, hårete ører. Han hadde huggtenner som en hund, et spisst hode, et fremskutt bryst pukkelrygg og dansende rumpeballer". Tross Glabers beskrivelse av djevelens "dansende rumpeballer" mister Satan etterhvert flere og flere av de mennekselignende trekkene. Han blir ikke akkurat like sjarmerende som tidligere beskrivelser.

Hvilken lærdom kan vi trekke ut av Satans skjebne?

Hva kan vi så slutte av historien om Satans fall? Vel, for det første ikke gjør opprør mot Gud! Det er kanskje kjernen i budskapet. Historien viser at den som setter seg opp mot Gud vil ende i selskap med Hitler, Stalin og Eli Hagen. Om dette er et bevisst eller ubevisst budskap skal ikke jeg bevege meg ut på, men det er for meg ganske klart at Satan, som sannsynligvis ble utstyrt med fri vilje, setter seg imot Guds absolutte autoritet og blir straffet for det. For at noen skal kunne framstå som en god "far", "hyrde" eller "dommer" trengs det et motstykke for å selge dine argumenter.

Det store paradokset i historien om Satan er at han er skapt av Gud. Hvorfor skaper Gud det onde? Vel, kanskje fordi han på den måten kan tilfredstille sitt eget ego. Fri vilje blir dermed en vits. Du får bare valget; "enten meg eller så ender du nede hos han karen med ild og drittlukta!" Thank you Lord, for all those options! Believe or Die! Dermed mener jeg at det kan reises spørsmål ved om Gu er en barmhjertig og kjærlig Gud, eller en kynisk narssisist med et enormt ego? Vi vet vel alle hva jeg mener...

Jeg synes den engelske poeten John Milton sa det best i sitt verk Paradise Lost i 1667:
"Better to reign in Hell than to serve in Heaven"

kilde, for de som er interessert: Illustret Vitenskap Historie Nr.12/2006