utdrag fra:
Georg Johannesen - Om den norske tenkemåten


1954


Vi går ikke i fakkeltog for Albert Schweitzer

Albert Schweitzer er en fin og edel mann. En av de bedre. Fakkeltog er morsomt. Vi har intet i mot fakkeltog. Når vi, undertegnede studenterved Oslo Universitet, likevel ikke kan hylle Albert Schweitzer som fredsprisvinner, begrunner vi det slik:
Vi har i dag nok ressurser til å løfte Afrika og Asias folk opp til et menneskeverdig liv. Dette kan gjøres. Dette blir ikke gjort.
Vi har i dag nok ressurser til å utrydde oss alle. Dette kan gjøres. Dette må ikke bli gjort.
Schweitzers helhjertede innsats i Afrika har ingen relevans. Den berører overhodet ikke spørsmålet om fred eller krig. Derfor er den kun rosverdig på samme måte som vi roser en sliten distrikslege eller en strevsom mor.
Fakkeltog for fredsprisvinneren Albert Schweitzer tilslører altså de problemer som må løses for å skape en varig fred. Han er en hodepute for vår samvittighet og lar seg bruke tildet. Derfor kan vi ikke hylle ham uten å hylle vår feighet.


(Underskriftskampanje, høsten 1954 i forbindelse med Albert Schweitzers Nobelpris. Underskriftskampanjen samlet i alt sju - 7 -underskrifter!)

Var kong Sigurd Jorsalfar sinnssyk?

At Norge har blitt styrt av monarker med sinnslidelser er intet nytt, ta for eksempel tilfellet med den gærne dansken Christian VII. Men etter at en viss ”ørn”, tilknyttet dagens kongehus, har gjort en del krumspring i media, føler jeg at spørsmålet om monarkers mentale tilstand igjen er aktuelt. Den som er blitt utpekt som målskive denne gangen er ingen ringere enn kong Sigurd Jorsalfare.

Dette er på ingen måte et originalt spørsmål og blant annet tidligere biskop i Agder og Telemark, Halvor Bergan, tar opp problemstillingen i sin bok Kong Sigurds jorsalferd : 1108 - 1111 : den unge kongen som ble Norges helt, fra 2005. La oss nå ta en titt på hva kildene sier om Sigurd og hans oppførsel.

Ågrip

Kildematerialet setter spørsmålstegn ved kongens hug. Fra den anonyme Ågrip står det å lese om Sigurds regjeringstid:

I Sigurds dager var det både gode åringer og godt på mangfoldige måtar – så nær som den eine tingen at kongen snaut kunne rå med seg, då det leid på, når det vonde kom over honom (s.78).

Theodricus munk

Theodricus (Tjodrek) munk kommer også innpå temaet i sitt verk Historien om de gamle norske kongene står det i kapittel XXXIII om Sigurd:

Sigurd kunne med den gang med rette regnes blant de fremste av alle høvdinger, men senere var han ikke meget aktet, og noen sier at han mistet forstanden etter å ha drukket gift. Men de som hevder at dette er sant, får selv svare for ordene sine, for dette spørsmålet lar vi stå ubesvart. (s. 86)

Morkinnskinna og Snorre

Morkinskinna har flere referanser til kong Sigurd lynne, og omtaler ofte kongen i heller lite flatterende ordlag, som for eksempel dette lille utdraget:

Mot slutten av livet til kong Sigurd hende det at han var på veitsle på garden sin. Ein morgon då han var kledd, var han fåmælt og uglad, og venene hans var ottefulle for at mangel på måtehald kunne koma på honom.( s.284)

En episode som vi finner igjen både hos Snorre og i Morkinskinna, er en hendelse hvor Sigurd holder på å drukne en mann. Det må likevel presiseres at personer og hendelsesforeløp avviker i de to framstillingene. I Morkinskinna er episoden gjengitt slik:

Då dei låg i hamn, for det menn på symjing frå kongsskipet. Den som best kunne symja, het Jon, og mange rosa førleiken hans. Kongen låg i lyftinga og var heller tungsindig. Der var to menn med honom. Den eine heitte Erlend Gapamunn, og den andre var Einar Skulason. Då dei minst var vare det, kasta kongen seg ut i symjing. Han gjekk til åtak mot Jon og dukka honom under. Då han kom opp att, dukka kongen honom under for andre gong, og då var dei mykje lenger under. Då konkongen opp, og tredje gongen dukka kongen honom under. Dei såg dette frå kongsskipet og tala med kvarandre om at dette såg ut til å enda med ulukke. Einar mælte: ”Det ville no vera karsleg å hjelpa mannen og hindra kongen frå ulukke.” Erlend sa: ”Der er skyldnad mot kongen, og til visse står det om livet til mannen.”

Erlend var ein svært stor og kraftig mann. Han hoppa i sjøen frå skipet og sumde mot kongen, og han treiv til honom og køyrde honom under. Han let honom koma opp att og køyrde honom under for andre gong og tredje gong. Han let honom koma opp att då han hadde vore lenge under, og så sumde dei til lands. Mennene fekk Jon til lands, han var døden nær. Han hadde vondt i ryggen i ei lang tid, og menn sat over honom til han rakna att. (s.280-281)

Snorre gjengir den samme hendelsen noe annerledes, og forsøker i det minste å gi en forklaring på hvorfor kongen handler som han gjør:

28. Da kong Sigurd en gang var ute på skipene, lade til i ei havn, og et kjøpskip lå ved sida av dem, en islandsfarer. Harald Gille var i forrommet på kongsskipet, men nærmest framfor ham lå Svein Rimhildsson; han var sønn til Knut på Jæren. Sigurd Sigurdsson var en gjæv lendsmann; han var der og styrte sjøl et skip. En dag det var vakkert vær med hett solskinn, gikk mange ut for å svømme både fra langskipene og fra kjøpskipet. En islending lå og svømte, hadde moro av å dukke dem under som ikke var så gode til å svømme. Mennene lo av dette. Kong Sigurd så og hørte det. Så kastet han av seg klærne og sprang ut i vannet og la bort til islendingen, greip ham og dukket ham under og holdt ham lenge nede. Og straks islendingen kom opp, dukket kongen ham under for andre gangen, og slik den ene gangen etter den andre. Da sa Sigurd Sigurdsson: ”Skal vi la kongen drepe mannen? En mann svarte at ingen hadde stor lyst til å legge ut. Sigurd sa: ”Det hadde nok vært en mann som torde om Dag Eilivsson hadde vært her.”

Sigurd løp siden over bord og svømte bort til kongen, tok i ham og sa: ”Tyn ikke mannen; nå ser alle at du er mye bedre til å svømme.” Kongen svarte: ”La meg komme løs, Sigurd; jeg vil drepe ham; han vil drukne mennene våre.” Sigurd svarte: ”Vi to skal nå først leike litt sammen, men du islending, kom deg i land!” Han gjorde så, men kongen lot Sigurd komme løs og svømte til skipet; det gjorde Sigurd også. Men kongen sa at Sigurd måtte ikke være så djerv at han kom for øynene på ham. Det ble sagt til Sigurd, og han gikk opp på land. (s.587-588)

Snorre

Ved siden av episoden med drukningsforsøket, kommer Snorre også med en annen bisarr fortelling fra kong Sigurds liv:

22. Kong Sigurd var på veitsle et sted på Opplanda, og der var gjort i stand til ham. Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden. (s.582)

Det interessante spørsmål videre er hvorfor er disse hendelsene tatt med i sagaene? Hvis bare enkilde hadde nevnt dette hadd kanskje intensjonen bak vært å sverte kong Sigurd, men nå er det såpass mange kilder som nevner noe om hans heller snedige oppførsel. Andre konger fremstilles tidvis som maktsyke tyranner eller svake, men det er svært sjeldent at irrasjonell oppførsel tas med i beskrivelsen. Det virker heller ikke som om kongens oppførsel endrer stort, dommen over hans regjeringstid er stort sett positive og omtales som gode år. Dessuten refereres det flittig til Sigurds utenlandsreise som den gjeveste ferden som er blitt foretatt. Uten faglig kompetanse vil det selvfølelig være svært spekulativt å forsøke å stille en diagnose, men mye tyder på at et eller annet var i ulage i kongens hug!