Selvmord - Det sosiale tabu

Han avsluttet selvmordsbrevet med en strofe fra en Neil Young sang; "It's better to burn out, then to fade away". Deretter tok han opp hagla, satte den mellom beina med løpet under haka og trakk av. Musikkverdenen hadde mistet en av sine største talenter. Kurt Donald Cobain ble bare 27 år.

Jeg tør påstå at noe av det som skiller mennesket fra andre dyr er vår evne til å reflektere over vår egen eksistens, og det at mennesker noen ganger velger å avslutte den. Selvmord må kunne sies å være ett av de siste tabuene vi står igjen med i samfunnet. Tidligere har ting som for eksempel homoseksualitet vært tabu, men de siste tredve årene har dette gått fra å være tabu til å bli mer eller mindre allment akseptert. Selvmord derimot er fortsatt noe man ikke snakker om. Likevel har selvmord vært en del av samfunnet og vår kultur, men kanskje på litt forskjellige måter. Uten å være en ekspert på psykologien bak selvmord vil jeg likevel i denne lille artikkelen se på to kategorier av selvmord; æres- og oppofrelsesselvmordet og det destruktive talentet og dets ringvirkninger. Den første kategorien kan man kanskje også kalle for det historiske selvmordet, mens den andre kategorien kan knyttes mer opp mot populærkulturen.

Ære og oppofrelse
Til alle tider har æresbegrepet stått sterkt i de fleste samfunn. Tap av personlig ære har ofte ført til at individer har valgt å begå selvmord i et forsøke på å gjenopprette den tapte æren. I en historisk sammenheng så er kanskje den japanske formen for selvmord, kalt "seppuku"eller "hara-kiri", mest kjent. Seppuku var nemlig en del av samuraienes æreskodeks og opprinnelig også kun forebeholdt samuraier. Det gikk kort fortalt ut på at stakk et sverd inn i magen og deretter flerret opp magen slik at tarmene falt ut. I tillegg kunne strekke ut nakken og få en assisten til å hogge av ens hode etter magekuttingen.

Motivene bak et slikt selvmord kunne være flere. Man kunne gjøre det for å unngå å havne i fiendens hender og på denne måten unngå skam og ha en del av den personlige æren i behold. En annen mulighet var at det ikke var frivillig, men beordret. Samuraiene var underlagt føydale herrer og dersom en samurai falt i unåde kunne han unngå en pinlig offentlig henrettelse ved å begå denne formen for selvmord. Seppuku var som nevnt forebeholdt eliten og også da menn. Kvinner trengte tillatelse for å begå selvmord(!) Ganske banalt. Å tvinge noen til selvmord finner vi også helt andre steder enn kun i Japan. Fra Sokrates til Erwin Rommel, tvunget selvmord har forekommet opp gjennom historien.

Selv om denne japanske formen for selvmord ble opphevet som juridisk straff i 1873 fortsatte den fortsatt å bli praktisert i samfunnet. Særlig kjent er dette fra andre verdenskrig da japanske soldater heller valgt selvmord framfor å bli tatt til fange av de amerikanske stryrkene. Kamikasepiloter og soldater som sprengte seg selv i lufta er kjent. Blant annet begikk svært mange av de japanske soldatene i slaget på Okinawa selvmord framfor å havne i alliert fangenskap.

En annen form for "selvmord"må kunne sies å være oppofrelsen ved å kjempe et slag man ikke kan vinne. Særlig kjent er slaget ved Thermopylene, som har gitt stoff til populærkulturen helt fram til i dag. Sist sett i filmen "300" ( som ikke kan sies å være spesielt historisk korrekt). Ved dette slaget kjempet kong Leonidas mot persernes hersker Xerxes og en enorm overmakt. De persiske styrkenes tall er nok sterkt overdrevet da historien er nedtegnet av grekeren Herodot, men de var uten tvil sterkt i overtall mot den lille greske styrken under Leonidas ledelse. Likevel kjempet Leonidas og hans menn til siste mann.

Dette er naturlig nok ikke enestående i historisk sammenheng. Det finnes mange krigshistorier om hærer eller avdelinger som kjempet til siste mann. Helt fra antikken og fram til vår egen tid. Under andre verdenskrig var det for eksempel flere eksempler på at mindre avdelinger av de tyske SS-troppene på østfronten kjempet til siste mann var drept eller såret. Her kommer vi også inn på et annet aspekt, nemlig ideologi. De tyske SS-troppene var ikke bare nazistenes elitesoldater,men de var også nærmest hjernevasket og indoktrinert av den nazistiske ideologien. En slik ideologisk overbevisning kan også lett knyttes til religion. Under middelalderens korstog fant man nærmest en fanatisk overbevisning blant de kristne og muslimske krigerne at de kjempet for en rett sak og at den var verdt å ofre livet for. Også i dag finner vi denne offerviljen, da særlig blant muslimske fanatikere som tror at å sprenge seg selv i luften garanterer en inngangsbillett til paradis.

Det destruktive talent og dets ringvirkninger
Innenfor kulturen finner vi mange eksempler på kreative mennesker som har valgt å avslutte sitt eget liv. Innen for musikken finner vi personer som Kurt Cobain, Ian Curtis, Nick Drake, Michael Hutchense, Eliott Smith og Sid Vicious, mens litteratur for eksempel har Sylvia Plath, Ernest Hemingway, Sarah Kane, Heinrich von Kleist, Arthur Koestler og Hunter S. Thompson. Andre kjente personligheter som begikk selvmord er Sigmund Freud og Vincent van Gogh. I tillegg finnes det en haug av skuespillere og politikere som også har begått selvmord.

Hvorfor slike geniale sinn velger selvmord har jeg ingen som helst bakgrunn for å kunne svare på, men muligens kan kreativiten mer eller mindre tære på og slite ned et menneske? Nå må også kombinasjonen alkohol, narkotika og depresjon tas med i sammenhengen. Dette er jo også elementer som kan få enhver til å få problemer.

Det som er spesielt med kjente menneskers selvmord er at det ofte får ringvirkninger. For eksempel begikk flere unge mennesker selvmord i dagene etter at Kurt Cobain ble funnet død. De følte rett og slett ikke at livet var verdt å leve lenger etter at deres store idol var borte. Dette blir på mange måter et slags "copy-cat"-selvmord. Likeledes kan band bli kastet ut i kontrovereser, ikke som følge av et bandmedlems selvmord, men som en følge av bandets sanger. Flere rockeband fra Judas Priest til Ozzy Osbourne er blitt trekt for retten og beskyldt for å ha skrevet sanger som oppfordrer til selvmord. Så vidt meg bekjent er ingen riktignok dømt for dette, og det ville også være merklig om så skulle vært tilfelle. Det ligger etter all sansynlighet flere årsaker bak selvmordet til unge rockefans, enn at ordet "suicide" sniker seg inn i en sang.

I media har det nærmest vært en regel at man ikke skriver om eller dekker mennesker selvmord. Det har mer eller mindre vært en del av "vær varsom"-plakaten. I tillegg er media også blitt pekt ut som syndebukk for at personer har valgt selvmord. Særlig kjent her hjemme er Tore Tønnes dødsfall i 2002 i kjølvannet av den enorme pressedekningen rundt hans rolle og innblanidng i Kjell Inge Røkkes oppkjøp av Kværner. Det ble en stor debatt om hvorvidt det var pressen som hadde drevet Tønne til kanten og sparket ham utenfor, mens pressen på sin side hevdet at debatten skadet ytringsfriheten. Mens media før ikke snakket om selvmord eller som det populært kalles i media "personlige tragedier", har trenden de siste årene endret seg. Da den kjente finansmannen Svein Erik Bakke (kalt "Vaske-Bakke") ble funnet død i sitt hjem i 2006 valgte media å omtale dødsfallet som selvmord. Et av de nyeste eksemplene på medieomtalte selvmord er Olav Gunnar Ballos datter, Kaja, sitt selvmord for et par uker siden, hvor kontroversen har rotert rundt scientologi-"kirkens" (ælig talt, det er ikke en religion, men sprøyt fra ende til annen. Les BTs artikkel om Ron Hubbard i dag lørdag 26.april) innblading i den unge jentas død.