Messias

Han var den mannen jødene hadde ventet på, han var Messias. Mannen som skulle føre arven fra kong David videre og gjenopprette det jødiske riket. Den øverste leder for det jødiske presteskapet, Rabbi Akiba ben Joseph ( kalt Rabbi Akiva) refererte til "stjerneprofetien nummer 24:17" og gav ham kallenavnet "Sønn av en stjerne". Hans navn var ikke Jesus, og han var ikke fra Nazaret. Hans navn var Simon ben Kosba, eller som historien kjenner han som Simon bar Kokhba.

Forhistorien - Det romerske åk
I 63 b.c.e vant romerrikets største general, Pompeius, med tilnavnet den Store (ihvertfall en av de største fram til han møtte Gaius Julius Cæsar i borgerkrigen og ble et hode kortere. Tog du 'an?) over Mithridates VI og anekterte dermed Syria som romersk provins. Dermed hadde romerne ankommet Det hellige land. I det siste århundre før common era ble kongeriket Judea et klientrike til romerriket og senere i år 6 ble det en romersk provins. Men jødene likte seg ikke under det jødiske åk.

Det første store opprøret brøt ut i år 66 og varte i fire år. opprøret var vellykket i begynnelsen, men da romerne satt inn sine ressurser og etterhvert ble Jerusalem beleiret og inntatt og det jødiske temepelt jevnet med jorden (ihverfall nesten) og plyndret. Opprøret endte ved Masada, hvor de jødiske opprørene visstnok foretrakk selvmord framfor å tape mot romerne. Det andre opprøret kom i tidsrommet 115-117 og skapt igjen mye hodebry for romerne.

Messias kommer
I år 130 besøkte den romerske keiseren Hadrian (jepp, han med den muren i England) "restene" av Jerusalem, opprørene hadde nemlig lagt store deler av den stolte byen i ruiner. Hadrian følte først medfølelse for jødene og lovet å gjenoppbygge byen. Men da jødene fikk høre Hadrians ambisjoner om å gjenreise byen som en romersk metropolis og anlegge et tempel til ære for Jupiter oppå ruinene av deres hellige tempel, så følte de seg forrådt av keiseren.

Romerne begynte så smått med å gjøre klart for sine planer og da keiseren i tillegg forbød omskjæring, som han så på som lemlestelse, rant begeret over. I spissen for det jødiske opprøret sto en mann som det jødiske presteskapet anså som deres etterlengtede Messias, Simon bar Kokhba. De kristne delte ikke helt dette synet og det kom senere til å bety et ytterligere skille mellom kristne og jøder. De kristne anså som kjent Jesus som den frelseren jødene ventet på, mens jødene mente at siden Messias skulle være som deres store militære leder kong David, så passet på en måte ikke "pingla" Jesus det bildet.

Opprøret tar form og krones med suksess?
Jødene hadde tatt lærdom av de foregående opprørene og tok seg derfor god tid til å planlegge det forestående opprøret. I 132 c.e spredde opprøret seg over hele landet og avskjærte de romerske styrkene i Jerusalem. "Guds utvalgte" førte riktignok ikke en bellum iustum ("rettferdig krig"), men hadde derimot stor suksess med en form for geriljakrig. Faktisk var geriljakrigføringen så vellykket at det ble opprettet en egen jødisk stat med Bar Kokhba som leder (ironisk nok tok han tittelen Nasi Israel som betyr "prins/hersker av Israel"). Som suveren var denne jødiske staten at den faktisk trykte sine egne mynter.

Det jødiske opprørets størrelse hadde tatt romerne på senga. Mildt sagt. Romerne hadde lidd store tap og blant annet skal hele den XXII legion ha blitt utslettet. Keiser Hadrian syntes nå det var på tide å knuse opprøret en gang for alle. Hadrian tilkalte derfor en av sine beste generaler, Sextus Julius Severus, som for tiden var guvernør i Britannia og sendte ham til Judea. Med seg fikk han også tropper som hadde vært stasjonert ved de germanske grensene.

Nederlaget og den falske Messias
I tre år holdt jødene stand, men sakte men sikkert fikk romerne overtaket. På mange måter er det en klar parallell til hvordan USA nærmest "utrustet" tyskerne under den andre verdenskrig. Romernes ressurser var såpass store at jødene i realiteten hadde tapt med en gang romerne begynte å prioritere å slå ned opprøret.

Da romerne inntok Jerusalem i sommeren 135 c.e viste de ingen nåde og slaktet for fote. Bar Kokhba og restene av den jødiske hæren trakk seg tilbake til et fort ved byen Betar. Der ble de snart omringet og både hæren og bar Kokhba ble massakrert. Den jødiske Talmuden forteller at romerne nektet jødene å begrave de døde ved Besar på 17 år.

Nå gikk Hadrian inn for å utslette jødedommen. Han forbød de hellige jødiske tekstene og brant Tohraen og andre hellige skrifter, jødiske prester ble også drept og både kristne og jøder ble nektet adgang til Jerusalem. Som kjent så klarte ikke Hadrian å utrydde jødedommen, men han klarte å få dem til å se på Simon bar Kokhba i et nytt lys. Mange jødiske tekster omtalte nemlig Simon som Simon bar Kozeba ("Sønn av løgnen") etter nederlaget.

Konsekvensene
For jødene fikk denne katastrofen store konsekvenser og for å minnes dem oppsto den jødiske fastedagen Tisha B'Av ("den triste dagen i jødenes historie")for å minnes dette og andre nederlag. Dette nederlaget er også blitt tolket av flere historikere som et avgjørende vendepunkt som fikk jødene til å spre seg ut i såkalte handelsdiasporaer rundt om i bl.a. Eruopa. I motsetning til de foregående opprørene ble store deler av den jødiske befolkningen i Judea enten drept eller solt som slaver og denne brutale framferden har også påvirket jødedommen og gjorde at regionen ikke var et senter for jødisk religion, kulturelt og politisk liv før i senere moderne tid.

Hvorfor betyr Kosovo så mye for serberne?

Serberne kjemper nærmest med nebb og klør mot at Kosovo skal bli selvstendig og nå er det en ganske spent situasjon der nede, men hvorfor gjør de det? For å finne svaret på det må vi reise 619 år tilbake i tid!

Foranledningen
Rundt 1300 var den tidligere stormakten Bysants nærmest en skygge av seg selv. Mye av dette skyldes det 4.korstoget, som jeg har skrevet om tidligere, og det kaoset som fulgte i dets kjølvann. I øst var det derimot en ny stormakt i emning, nemlig det ottomanske imperiet. Osman I ekspanderte sitt rike og ambisjonene lå vestover og i perioden etter hans død ekspanderte riket i det østlige Middelhavet og inn i balkan. I 1386 ble derimot ottomanernes framrykk imidlertid stoppet. I slaget ved Pločnik klarte en koalisjon av bosniske, serbiske og bulgarske tropper å slå ottomanerne. Men snart var ottomanerne tilbake.

på våren 1389 samlet Murad I igjen sine tropper. Blant sultanens tropper var også sultanens elitetropp, janitsjarene. Janistjarene var ironisk nok kristne gutter som kjempet for islam, rettere sagt de var født kristne og deretter ble de bortført som en del av en "blodskatt" og trent opp til å slåss for sultanen. I fredstid var janitsjarene sultanens livvakter eller betrodde menn i administrasjonen, men i krig var de legendariske. De utviste stor disiplin, var de mest pålitelige og kjempet alltid i første rekke.

På den andre siden sto Lazar Hrebeljanovic, prins av Serbia. Den serbiske hæren hadde nærmest blitt tilintetgjort i trefninger med ottomanerne 18 år tidligere i slaget ved Marica og den siste kongen i Nemanjic-slekten var død. I maktvakumet som oppsto var Lazar nærmest den eneste serbiske herskeren som ikke var en av ottomanernes vasaller. I 1387 begynte han å bygge opp en hær som kunne sette en stopper for ottomanernes maktambisjoner. Allerede før slaget satte i gang var ikke akkurat størrelsesforholdet i Lazars' favør. Tallene varier, men Lazars' menn på mellom 12 og 30 000 ble møtt av mellom 27 og 40 000 ottomanere, deriblant også flere andre serberiske aristokrater.

Slaget ved Kosovo
Den 15. juni møttes de to armeene på Kosovo-sletten. Slaget ble innledet med at ottomanske bueskyttere fyrte løs på det serbiske kavaleriet. Det tunge, serbiske kavaleriet svarte med å danne en V-formasjon og pløyde seg inn i tyrkernes venstre flanke, men kom seg ikke å sette sentrum og høyre flanken ut av spill. Selv om serberne nå hadde gjort stor skade på venstre tyrkernes venstre flanke ble nå deres tunge utrustning en ulempe. Ottomanerne satte nemlig inn et motangrep med lett kavaleri og infaneri. Serberne ble presset tilbake og utover dagen strammet tyrkerne grepet ytterligere. Motangrepet skulle vise seg å bli det avgjørende vendepunktet.

Men Murad fikk ikke nyte fruktene av sin seier. I følge tyrkiske kilder skal sultanen ha blitt drept av den serbiske ridderen Milos Obilic som lattet som han var død og angrep sultaten da denne inspiserte slagmarken etter slaget. I følge serbiske kilder skal derimot ridderen ha latet som han ville dessertere for deretter å heroisk drepe sultanen i det han skulle knele foran ham. Uansett så vant ottomanerne en klar seier og på slagmarken lå både Lazar og store deler av den serbiske adelen.

Prolog
Men hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Vel, tapet ble på mange måter selve symbolet på serbisk nasjonalisme og hunger etter selvstendighet. Slaget har også senere påvirket den religiøse konflikten som har preget og som stadig preger regionen. Den serbiske hæren besto nemlig av en koalisjon av kristne europeiske makter og nettopp det at ottomanerne representerte islam fikk stor betydning og er også mye av grunnen til den fiendligheten serberne i dag viser mot de muslimske kosovoalbanerne. På mange måter kan man trekke en parallell til hva Stiklestad har hatt som religiøs betydning for oss her hjemme. Selv om kong Olav falt på Stiklestad og tapte har han likevel blitt stående som Norges evige konge og har fått æren av å kristne landet. Så er det kanskje egentlig ikke så vanskelig å skjønne hvorfor Kosovo er et sårt tema for serberne?

Det ultimate offer

Når man hører ordet "menneskeoffer" faller tankene som regel på atztekerne og deres blodige ritualer hvor hjertet ble skåret ut av levende mennesker, men vi behøver ikke reise langt tilbake i tid eller sted for å finne menneskeoffer i vestlig religion. Og tro heller ikke at menneskeofringens tidsalder er forbi!

Fortidens religioner
Verken grekerne eller romerne praktiserte menneskeofring i større omfang. Det finnes riktignok noen unntak. Ut i fra den greske mytologien peker bevis mot at grekerne i sin fjerne fortid kjente til menneskeoffring. Et eksempel finner vi i Illiaden hvor Achilles slakter 12 trojanske ungdommer til ære for sin døde venn Patrokols, men dette gjøres ikke ut i fra et bestemt ritual og det kommer heller ikke fram at dette gjøres for at den avdøde skal tjene på handlingen. Mer virker Achilles' handling å være et utslag av sorg. Likevel har man funnet arkeologiske bevis på Kreta som kan støtte opp om at grekerne i en fjern fortid faktisk praktiserte menneskeofring, men ellers er det ingen greske funn eller kilder som kan støtte opp om at dette var særlig utvidet i den greske verden.


Romerne var ikke ukjente med konseptet om menneskeoffer. Praksisen av det skjedde dog sporadisk og ofte i sammenheng med større kriser. Det skal ha skjedd en form for offentlig menneskeofring ved at et par gallere og et par grekere ble begravd levende i Forum Boarium. Dette skjedde som sagt i krisetider og man valgte parene blant Romas fiender for å blidgjøre gudene i underverdenen og skape et bånd mellom de dødelige og de udødelige. Denne formen for offer skal ha skjedd i 228 b.c.e og kan ses i sammenheng med den første puniske krigen. Andre gangen det skjedde kan det klart settes i sammenheng med at fare truet selve byen Roma. I 216 b.c.e knuste nemlig Hannibal romerne ved Cannae og begynte sin marsj mot Roma. Men dette er stort sett de eneste gangene romerne praktiserte menneskeofring. Riktignok finnes det eksempler der prestinner ble levende begravd, men dette var ikke som offer, men som straff for å f.eks ha brutt løftet om å leve i sølibat. Romerne drev heller ikke med ofring av kristne når de ble sendt til løvene i Colosseum, dette var også en straff som en følge av at de kristne nektet å ofre til keiserenkulten.

Hva så med vår egen arv?
I de nordiske områdene var menneskeofring sannsynligvis mer utbredt enn blant romerne. Dette gjelder forsåvidt også i de andre germanske områdene. Adam av Bremen skildrer blant annet menneskeofring ved den offentlige kulten i Uppsala. Adam forteller hvordan man hvert niende år samles for en nidagers feiring hvor man feirer med festmåltider og hver dag ofrer ni levende vesner av hankjønn, der i blant mennesker, og at blodet deres brukes til å forsone gudene. De dødes kropper ble hengt opp i en lund tett ved tempelet. Adams beretning har vært omdiskutert og det må tas med i sammenhengen at Adam var kristen og at dette skjedde i en brytningstid hvor man gjerne ville framstille hedendommen så ille som mulig. Det finnes også andre kilder som beskriver nordboernes menneskeoffer. Tidlig på 900-tallet var araberen Ibn Fadlan vitne til en høvdingbegravelse i Russland. Her forteller han om hvordan en slavekvinne ble rituelt drept for å følge sin herre i døden. Spørsmålet blir da om dette skal tolkes som et menneskeoffer eller at høvdingen fikk med en verdifull gjenstand i graven?

Men i vikingtiden ser det generelt ut til at menneskeoffer var sjeldene. Går man derimot tilbake til jernalderen finner vi at menneskeofring derimot var mer utbredt og ikke så uvanlig i Norden. De kanskje beste bevisene for dette er de såkalte moselikene som støtt og stadig dukker opp i særlig Danmark. Disse likene bærer ofte preg av å ha blitt rituelt drept. Vanligvis finner man et tau rundt likets hals og merker etter et slag i bakhodet. Men spørsmålet vi aldri vil få svar på er om disse ble ofret til en gudom eller gudinne eller om de var kriminelle som fikk sin straff? I Snorres Ynglingesaga får vi også høre om svearne som blotet sin konge Domalde for å få slutt på hungersnøden også i andre mytologiske fortellinger finnes det elementer som peker mot menneskeofring. Sleveste Odin hengte seg i et tre for å få innsikt og kunnskap. Men alt i alt må man kunne si at menneskeofring bare var noe som i vikingtiden skjedde i forbindelse med krig og krisesituasjoner og at menneskeoffer neppe var en del av den vanlige offentlige kulten.

Jesus - et menneskeoffer?
I kritendommen, jødedommen og islam finner vi alle eksempler som kan tolkes i retning av menneskeoffer. Et felles eksempel for dem alle finner vi i det gamle testamentet hvor Abraham oppfordres av Gud til å ofre sin sønn Isak. Alt gjøres klart for det som best kan beskrives som et rituelt drap. Abraham får beskjed av Gud om at han skal ofre Isak, sin eneste sønn, som et brannoffer. Abraham bygger et alter og Isak selv samler inn ved til bålet. Naturlig nok lurer Isak på hvor offerlammet er, men Abraham sier at "Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min." Ikke akkurat en kandidat til "årets far"-prisen. Videre binder Abraham sønnen sin og legger ham oppå et alter han har bygd i det han hever kniven for å drepe Isak griper en engel inn og stopper Abraham og istedet kommer en vær ned fra himmelen og tar Isaks plass. Nettopp ved å vise denne offerviljen innleder Abraham sin pakt med Gud. Dette kan også tolkes som at også jødene hadde en periode hvor de ofret mennesker, slikt som nevnt i gresk religion, og at denne historien oppsto for å forklare overgangen til dyreofring. Andre eksempler finnes også, men jeg velger kun her å refere til historien om Jephthahs datter (se; Wikipedia).

Det klart beste eksempelet på menneskeoffer i kristendommen er selvsagt Jesus. Gud velger å ofre sin eneste sønn selv om han klart kan avverge det, slik han gjorde for Abraham. Jesus blir kalt for "offerlammet" som soner våre synder. Dette med offerlam er interessant. I både jødedommen og i de andre Middelhavsområdene (der i blant grekerne og romerne) var det vanlig å ofre lam eller andre husdyr. Blodet var det viktige og ble samlet opp og sprøytet på guddommen. Det samme finner vi i Jeus lidelseshistorie hvor det framheves av han stikkes med et spyd for å konstatere at han er død og at blod og vann renner ut av dette såret. Det kanskje viktigste eksempelet ved at man kan tolke Jeusu død som et menneskeoffer er hvordan dette minnes i kristendommen, nemlig gjennom nattverdenen. I gresk ortodoks og romersk katolsk kristendom legges det vekt på at brødet og vinen transformeres ved ritet og faktisk blir Jesu blod og legeme. Dette synes jeg taler godt for at man kan se på Jeus død som et faktisk menneskeoffer. Dermed er det ironiske at vi i dagens "siviliserte" tidsalder gjentar dette offeret ved hver nattverd (ja, ikke protestantene da selvfølgelig).

Menneskeofringen av Jesus regnes som nøkkelen til at vi (ja, ikke oss ateister da, vi skal til helvete) kommer inn i himmelen. Ved dette menneskeofferet påtok Jesus seg ifølge kristendommen nemlig alle våre synder og kort fortalt "fornyet" kontrakten med Gud. Men man kan lure litt. Hvorfor grep ikke Gud inn og stoppet ofringen av Jesus slik han gjorde med Abraham? Krevdes det faktisk et menneskeoffer for å blidgjøre Gud? Spørsmål er fristende å svare ja på og dermed sitter vi igjen med en kynisk Gud, som ikke bare manipulerer og leker med menneskene (se alle de andre snasene historiene i GT), men er faktisk også en guddom som krever blodoffer, men det velger jeg selvfølgelig ikke å gjøre.

For en bedre forståelse enn det jeg klarer å gi anbefaler jeg disse kildene:

R. Garland - Religion and the greeks
J. Scheid - An introduction to Roamn religion
G. Steinsland - Norrøn religion - Myter, riter, samfunn
www.wikipedia.com (obs! Her må informasjonen tas med en lype salt)
www.bibelen. no (obs! Gjelder strengt tatt her også!)