Ibrahim I - "gal" etter feite kvinnfolk

I over 600 år utgjorde det Osmanske riket en av de ledende stormaktene i verden. Da riket nådde sitt høydepunkt på 1600-tallet hadde det eksandert langt inn i Europa, ja, faktisk helt fram til Wiens porter, erobret store deler av Midtøsten, Anatolia og Nord-Afrika. I 1453 hadde Mehmet II til og med fått det så berømte bysantinske riket i kne og erobret den tidligere så mektige byen Konstantinopel. Men bak fasaden var lederskapets verden preget av palassintriger og komplotter. For eksempel har tankene om hva som skjedde i sultanens harem pirret fantasien til mang en forfatter. Men ikke alle av rikets herskere var like "stabile"...


Ibrahim I (1615 - 1648) "den gale" (Deli Ibrahim)
Ibrahim ble født i dagens Istanbul, (byen som før 1923 het Konstantinopel og som ble erobret av osmanerne i 1453) og var sønn av sultanen Ahmed I. Mehmet var ikke den eldste sønnen, så da faren døde var det broren Osman II som først ble sultan av brødrene. Han regjerte kun i et par år før han ble drept i et palasskupp i 1622. Deretter var det broren Murad som ble sultan. Murad IV regjerte fra 1623 til sin død i 1640.

Murad, som ironisk nok hadde forbudt alkohol, døde av skrumplever. Da han merket at slutten nærmet seg gav han orde om at hans bror, Ibrahim, skulle henrettes. Murad ønsket for enhver pris at Ibrahim ikke skulle komme til makten, da han allerede hadde vist tegn på å være mentalt ustabil. Dersom orderen hadde blitt utført ville det betydd slutten på den ottonske linjen, men den ble aldri utført.

Istedet for å bli henrettet ble Ibrahim den nye sultanen. Men han var ikke riktig frisk. Da han fikk beskjed om at broren var død, trodde han ikke på nyheten før han selv fikk se den døde. Brorens død utløste en depressiv reaksjon hos Ibrahim, som allerede hadde nerveproblemer. Det var moren, Kösem Sultan, som i realiteten styrte riket.

Ibrahims regjeringstid innledet en nedgangsperiode som i løpet av kort tid brakte riket på randen av kollaps. I begynnelsen var det moren som styrte og Ibrahim viste lite initiativ, men etterhvert begynte han å blande seg inn. Blant annet fikk han henrettet en rekke høytstående vesirer (rådgivere) og innledet en lite vellykket krig mot den italienske bystaten Venezia. I 1646 tapte osmanerne byen Tenedos, som var porten til Dardanellene. Etterhvert ble misnøyen såpass stor at Ibrahim ble styrtet og like etter kvalt.

Ettermæle
Ibrahim fikk kallenavnet "den gale" (på tyrkisk: Deli Ibrahim), og det med god grunn. Ibrahim hadde nemlig en fetisj. Han elsket store, feite damer. Han fikk sine undersåtter til å dra hit og dit i det store, utstrakte riket på jakt etter de største jentene. I området rundt dagens Georgia og Armenia fant hans agenter et prakteksemplar på 150 kg, som fikk kallenavnet Sechir Para ("sukkerklump"). Visstnok var Ibrahim så fornøyd med "sukkerklumpen" at han gav henne en statlig pensjon og visstnok også et guvernat.

Da et rykte om at en annen mann hadde hatt seg med noen av sine konkubiner fikk Ibrahim, ifølge legende, 280 medlemmer av sitt harem druknet i Bosboros. Kun to kvinner ble spart, de to feiteste favorittene. En annen legende, som påpeker Ibrahims mentale ustabilitet, forteller at han pleide å mate fiskene i palassets fiskedammer med gullmynter.

Ibrahim ble senere etterfulgt av sin kun syv år gamle sønn, Mehmed IV.

He lived by the gun and died by the g...vogn!?! -
Clay Allison: Revolvermenn i Det Ville Vesten

Mens verden plages av finanskrise og frykten for at Mexico skal ha oppfunnet pesten på nytt, ignoreres dette glatt her. Vi drar heller tilbake til Det Ville Vesten.

På mange måter er det noen klare paralleller mellom det norske vikingsamfunnet og tilstandene som rådet i Det Ville Vesten. Æresbegrepet stod svært sterkt i begge kulturer. Sa du noe som ble tatt ille opp kunne du fort ende opp i en mørk grav. Her presenteres kort et en av de som gjorde utkantene av Amerika til utrygg mark i andre halvdel av 1800-tallet. Hans navn var Clay Allison, og i motsetning til revolvermenn som William "Billy the kid" Bonney, John Wesley Hardin og Jesse James var det ikke ei kule som endte hans liv. Derimot var det en uskyldig melsekk og et kjerrehjul.


Oppvekst - borgerkrig og galskap
Han ble født 2.september 1840 som Robert Clay Allison, og var livet igjennom en rastløs sjel. Faren var en presbyteriansk prest og farmer og døde da Clay var bare fem år gammel. Da Den amerikanske borgerkrigen brøt ut vervet denunge Clay seg til kamp for konføderasjonen.

I oktober 1861 ble han innrullert i Tennessee Light Artillery Division, men etter en hodeskade ble han dimmitert av medisinske årsaker i januar 1862. Skaden medførte store humørsvingninger og endret personligheten hans. Han ble aggressiv og havnet derfor ofte i klammeri med sine overordnede. Men allerede i september var Clay tilbake i hæren, i 9th Tennesse Cavalry, hvor han tjenestegjorde under den beryktede sørstatsgeneralen Nathan Bedford Forrest, som etter krigen ble en av grunleggerne av den rasistiske Ku Klux Klan-bevgelsen. Clay tjenestegjorde som speider og ble etter krigen anklaget for å være spion. Han skulle egentlig henrettes, men klarte å drepe oppasseren sin og rømte.


Lynsjingen av Charles Kennedy
Etter krigen ble dro Clay hjem til Tennessee og ble medlem av Ku Klux Klan. Dette var en tubulent periode og etter at Clay visstnok skulle ha drept en unionsoffiser, som dukket opp for å beslaglegge familiegården, dro Clay,brøderene hans Monroe og John, søsteren Mary og hennes mann til Texas. Da familien følte seg bedratt av en ferjemann som skulle føre dem over en elv på veien, tok Clay og gav vedkommende en real omgang juling. Dette viste seg å få konsekvenser senere...

Nå begynte Clay og brøderene hans å pådra seg et rykte som farlige menn. De drakk tett og vanket ofte sammen med lokale cowboyer. Høsten 1870 ble en mann som het Charles Kennedy (neppe, noen forbindelse til den kjente kennedy-familien) pågrepet mistenkt for ran og drap. Som medlem av en mobb, kom Clay og en gruppe andre menn, seg inn i fengselet der Kennedy ble holdt. De dro han ut av cella og bandt et tau rundt halsen hans og. Deretter dro de ham etter hestene opp og ned hovedgata til han var død. Clay avsluttet jobben med å kappe av Kennedy hodet og plassere det på en stake slik at alle skulle få se det.


En dum ting - skyte seg i foten
I april 1871 stjal Clay og to andre menn 12 muldyr tilhørende myndighetene. Senere på høstensamme år forsøkte de å gjeta bedriften. Denne gangen gikk det galt. Plutselig dukket militære opp og i forvirringen med å komme seg unna presterte Clay å skyte seg selv i foten (se bildet). Clay og de andre tyvene kom seg unna til et skjulested ved Red River. Derfra fikk de tak i legehjelp til Clay, men som en følge av skaden var han påført en permanent halting.


Ikke den raskeste i Vest
Clay likte å tro at han var den raskeste på avtrekker'n. Men en kveld på Lambert's inn møte han Mace Bowman. Som vanlig drakk alle tett og etterhvert inngikk Clay et vedemål med Bowman om hvem som trakk raskest. I potten lå en "gallon" (omtrent 4 liter) med Whiskey. Det ble klarert plass midt i lokalet og de to mennene tok plass som om det var en ekte kamp. En selvsikker Clay fikk et skudd for baugen da han ikke engang rakk å få revolveren opp av hylsteret før Bowmans revolver pekte på brystet hans. Etter dette ble de to mennene gode venner og Bowman lærte senere Clay sine raske triks.


"...Send a man to hell on an empty stomach"
Det var i denne perioden at Clay begynte å gjøre seg bemekret som revolvermann, og som kom til å gi ham legende status. Spesielt en episode var med på å underbygge myten om ham. I 1874 ble Clay oppsøkt av en mann som het Chunck Colbert og som mente han hadde en uoverstemmelse med Clay. Det var nemlig Colberts onkel som var den ferjemannen Clay hadde banket opp under familiens flukt til Texas. Colbert krevde at Clay skulle forltate byen, men Allison gikk kun med på dette dersom han tapte mot Colbert i et hesteløp. Colbert gikk med på dette og vant løpet. Etterpå satt de to mennene seg ned for å spise middag. Under middagen fant Colbert ut at han likesågodt skulle skyte Clay og hevne onkelen ordentlig. Han trakk revolveren og fyrte av, men traff bordkanten. Clay var ikke sen på avtrekkeren og skjøt Colbert rett mellom øynene. Da folk etterpå spurte Allison hvorfor han hadde takket ja til en middagsinvitasjon fra en mann som ville se ham død, svarte Clay iskaldt: "Because I didn't want to send a man to hell on an empty stomach"


Trouble with the law
Clay fortsatte å vise seg som rask på avtrekkeren utover på 1870-tallet. Etter å ha deltatt i lynsjingen av en antatt morder, en meksikanser som het Cruz Vega, i oktober 1876, ble han i novemeber oppsøkt av en mann som het Francisco Griego og som var Cruz' onkel. Etter å ha beskyldt Clay for å ha deltatt i lynsjingen ble stemningen etterhvert svært hett. Det endte med at begge mennene trakk og skjøt. Resultatet var at Clay drepte Griego med to skudd i brystet. Senere ble han frifunnet for drapet, siden juryen mente det var i selvforsvar (en konklusjon mange juryer kom til når det gjelder kjente revolvermenn i Det Ville Vesten).

Allerede i desember gjentok historien seg mer eller mindre da Clay og broren John red inn i byen Las Animas og begynte å drikke tett. De to mennene begynte å bli høylydte og lagde bråk og derfor ba byens sheriff, Charles Faber, de to mennene overgi sine våpen. Det var også slik loven påbød i byen. Clay nektet. Faber forlot stedet og kom tilbake med to menn. Idet Faber kom inn i bygningen ropte noen "look out" og så brøt helvete løs. John ble raskt truffet tre ganger, men overlevde. Clay derimot snudde seg lynraskt og drepte sheriffen. De to mennene som kom i sheriffens følge tok da beina fatt. Nok en gang ble Clay frifunnet.


Møtet med Wyatt Earp
Ifølge en historie (hvorvidt denne historien er sann skal få stå uimotsagt) skal Clay også ha havnet i klammeri med den beryktede lovmannen Wyatt Earp. Clay skal ha vært irritert over den harde behandlingen Earp ga cowboyene i Dodge City. Earp har gått ned i historien som en sheriff som skjøt først og spurte etterpå og hang også sammen med den beryktede tannlegen Doc Holiday. Kranglene endte med at begge mennene gikk hver til sitt uten at skudd ble løsnet.


Døden innhenter Clay
I motsetning til mange andre av sine samtidige ble ikke Clay Allison felt av kuler. Det var ingen ærefull utgang med begge revolverne trekt. Snarere tvert imot.

Den 3.juli 1887 var Clay på vei hjem til gården sin med forsyninger. Plutselig skiftet lasten seg og en sekk falt av kjerra. I forsøket på å redde sekken datt Clay av kjerra og fikk hjulet over nakken. Han døde momentant. Dagen etter ble han begravet med hundrevis av tilskuere tilstede. Ved fotenden av graven hans ble det satt opp en opp en plankett hvor det sto: "He never killed a man that did not need killing".

Clay Allison var en psykotisk gærning, men på tross av alle sine gjeringer tilbrakte han ikke en dag i fengsel.