Jeg går nå og kommer aldri tilbake... (utkast til en novelle)


- Jeg går nå, sa jeg. Hun reagerte ikke. - Jeg går nå og kommer aldri tilbake. Hun la ned avisen. - Sa du noe? sa hun og kikket dumt på meg. Hennes reaksjon irriterte meg. Hun hadde hørt hva jeg sa, men latet som om ingenting hadde skjedd. - Jeg går nå, gjentok jeg. Hun trakk på smilebåndet. - Tar du med deg søpla på vei ut og hvis du går innom butikken kan du vel kjøpe melk. Vi er helt tomme for melk, sa hun. Vår status på melk betød mer for henne enn statusen til vårt forhold. Hun hadde tydeligvis gjort sitt valg. Jeg knyttet nevene. Mer irritert enn før snudde jeg meg om og gikk inn på kjøkkenet. Der sto en stappfull søppelpose ferdig knyttet og klar. Raskt grep jeg posen og i et øyeblikk skjøt tanken på å kaste den rett i veggen gjennom hodet. Jeg lot vær.

Vel ute i gangen hørte jeg hun hoste fra stuen. Godt. Kanskje det er kreft? Det villevært mye enklere om hun simpelten kreperte. Da ville all sympati falle på meg. - Stakkars deg. Det må havært hardt å miste Mette på den måten. Jeg kunne se det for meg. Hvordan alle hennes venniner ville komme og trøste meg. Alle hennes deilige, storbrystede venniner. Raseriet ble med ett byttet ut med et enormt begjær. I det jeg fikk på meg skoene hadde jeg faktisk nesten glemt hva jeg egentlig skulle. Så hostet hun igjen og irritasjonen var der igjen. - Ikke smell med døra når du går er du snill, sa hun fra stuen. Selv om jeg tok litt hardere i enn vanlig ble det et heller stusselig smell jeg fikk til. Lyden ble ikke engang til et ekko ute i trappeoppgangen. Jeg får aldri til noe som helst. Ikke engang sint frustrasjon.

Den hvite trappeoppgangen gav meg assossiasjoner til legekontor. Et kaldt gufs gikk gjennom meg. Jeg har aldri vært særlig glad i legekontor. Kanskje fordi jeg så sjeldent er syk. Dermed har det alltid vært en følelse av at noe er alvorlig galt når jeg først befinner meg på et legekontor. Det er det aldri. Har maks hatt bronkitt. Jeg har vært heldig sånn sett.

På vei ned trappen møtte jeg en eldre herremann. En korpulent, eldre herremann. Fra under hattebremmen strømmet en stri strøm av svetteperler nedover pannen. Han fisket opp et lommetørkle fra lommen og lot det stryke over pannen. - Uff, det er helt forferdelig, utstøtte han og holdt hardt rundt rekkverket. Han blokkerte hele trappen og jeg ville nødig smyge meg forbi. Derfor innledet jeg en samtale. Håpet var at den ville bli kort. - Jaså, du holder koken, sa jeg spøkefullt. Enten falt det ikke i smake eller så ignorerte han meg. - De er fortapt, utbrøt han. Lettere forundret opptok jeg mitt samtale forsøk. - Hva er det som er så forferdelig? Jeg antok at det måtte være heisen. At den var i ustand eller noe slikt. Men svaret hans forundret meg bare enda mer. - Menneksene, svarte han. - De er fortapt! Mannen var enten desillusjonert og muligens på vei inn i et hjerteinfarkt eller kanskje bare rablende gal. Jeg angret på at jeg ikke bare hadde smøget meg forbi.

- Nå er de vel kanskje noe pessimistisk, repliserte jeg til slutt. Han stirret bare rett fram ut i luften. Som om jeg ikke engang var tilstede. - Menneskene er så onde, sa han. - Så inderlig onde. Spesielt mot naturen, men også mot hverandre. Det finnes knapt noe godt her i verden. Ingen som hjelper hverandre. De er bare onde mot hverandre. Mannen var antakelig beruset. Ja, nettopp. Det var det han måtte være. Jeg lente meg nærmere. Ventet å finne den søtlige duften av alkohol. Men han luktet ingenting. Ikke svette engang. Nå virket det da som han plutselig ble var min tilstedeværelse. Han vente hodet mot meg. Øyene virket som de skulle til å poppe ut av skallen hans. De var trillrunde. - Vet de hvem jeg nylig møtte? sa han. - Nei, sa jeg og ristet på hodet. Hvordan skulle jeg vite det. - Djevelen, sa han med lav røst. - Hva? sa jeg. Med skjelvende stemme gjentok han. - Djevelen. Jeg ble usikker på om jeg skulle begynne å le eller bare gå brydd videre. Men da avbrøt han tanekene mine. - Jeg ser at de ikke tror meg og tror jeg er gal. De har mest lyst til å gå videre, har De ikke?

Ansiktet mitt flammet opp. Rødmende nikket jeg på hodet. - De tror meg ikke fordi det virker for sprøtt for Dem at jeg kan ha møtt Djevelen. Stemmer ikke det? Jeg nikket bekreftende. - Vel, jeg kan bekrefte at de uansett er helt sant. De er kanskje ikke klar over det, men jeg lå død i leiligheten min i fire dager i forrige uke. Likevel lukter jeg ikke, som de kanskje har lagt merke til, sa han og stirret spørrende på meg. - Jeg lukter faktisk ingenting lenger, sa han. - Ikke svette, ikke fett hår. Nei, til og med ikke fjertene mine lukter lenger! Jeg trakk på smilebåndet og lo lavt. - De synes det er morsomt? sa han brydd.- Nei, nei, sa jeg og forsøkte å virke alvorlig. Mannen var definitivt gal. Jeg hadde riktignok ingen bakgrunn for å uttale meg om psykisk syke personer, men denne mannen var ravende gal. Det sto klart for meg.

- Jeg var død i fire dager og i den perioden bodde Djevelen i min leilighet. Selv om jeg var død var det som om jeg sto utenfor kroppen min og kunne betrakte alt han foretok seg. Han og hans lille trupp. Noen fæle typer. Djevelen selv kalte seg for Woland og påsto at han kun var en stakkars og arm magiker. Mens hans medsammensvorne kalte seg henholdsvis for Azazello, Korojev og Behemot. Behemot var faktisk ikke engang en person, men en stor, feit katt! Hårreisende var det. I løpet av de fire dagene de tilbrakte i min leilighet foretok de seg de mest forferdelig ting. Ting jeg ikke vil gjenta for Dem her og nå i trappeoppgangen. Faktisk har jeg fortrengt det meste. Men da jeg våknet var all verdens ondskap samlet opp i tankene mine. Derfor vet jeg at menneskene er fortapt. Det er helt forferdelig!

Mannen snakket sprøyt og min tålmodighet hadde tatt slutt. -Nei, ærlig talt! Dette blir for dumt! Nå synes jeg du skal gå hjem og sove ut rusen, herr...? Han tok seg sammen og hoppet opp et lite trinn over meg. -Mitt navn er Lazarus, sa han. Javel, tenkte jeg. For et tåpelig navn. Jeg snudde ryggen til og begynte på ferden videre nedover trappene. Da jeg var kommet et stykke hørte jeg stemmen hans. - Hun vet det, sa han. Jeg stoppet opp. Snudde meg rundt og kikket opp på ham. - Hva mener du? sa jeg. Han flirte. - Hun vet at du ikke kommer til å forlate henne. At du ikke klarer det, enda du ikke elsker henne lenger. Det spiller egentlig ingen rolle lenger heller. På onsdag er det slutt uansett. Han gjorde en liten pirruett og fortsatte sin ferd oppover trappene. Han lo hele veien. Jeg ble stående å høre på latteren som ble slynget gjennom hele bygget. En tom, hul latter. Så forsvant den inn bak en dør.




- Husket du melk? sa hun. Jeg tråkket ned den ene hælen og kjippet skoen av meg. - De var tomme for melk, sa jeg. - Men de får det inn mer på onsdag!

Max Manus: Når film fordreier virkelighet

I disse dager strømmer nordmenn til kinosalen, hvor spillefilmen "Max Manus" sprenger alle publikumsrekorder. Snart passerer den kanskje også "Flåklypa" i mest sette kinofilm. Nordmenn går rett og slett mann av huse. Film tar for seg den norske motstandskampen under andre verdenskrig, sett gjennom øynene til den kjente sabotøren Max Manus. Filmen blir av både Manus' enke, Tinkken Manus, og den kjente motstandsmannen Kjartan Søndsteby karakterisert som "Slik det var". Men helt ærlig, det er en middelmådig film med Hollywoodklisjeene smørt så tjukt på at man begynner å lure på når Matt Damon og Tom Hanks dukker opp, et manus preget av såpass dårlige dialoger at man tror man er på en russerevy og en historisk korrekthetsgrad som, vel, er sterkt nedsatt.

Allerede før filmen var samfunnsdebattanten Erling Fossen ute og slang med leppa. Han kalte aksjonene som motstandsmennene for "barnestreker" og at de forrårsaket mer skadde en gagn for den norske sak. Fossen, dog sleivete formulert, hadde noen interessante poenger, men ble raskt sablet ned av "det offentlige Norge", dvs "Hjemmefrontmuseet" representert ved førsteamanuensis Arnfinn Moland. Men har ikke Moland en agenda? Har han kanskje ikke operert som faglig konsulent for filmen? Det var dette med bukken og havresekken da. Fossen har etterhvert fått faglig støtte fra flere hold. Blant annet har historieprofessor Lars Borgersrud påpekt en sentral brist i filmen. Et gjennomgangstema er nemlig hvordan Max plages av flashbacks fra sin deltagelse i den såkalte "Vinterkrigen" i Finland. Blant annet ser vi i en scene hvordan Max løper etter en russer og dreper han med kniv. En veldig dramatisk scene, men fakta er at den mest sannsynlig aldri skjedde! Borgersrud påpeker at de frivillige nordmennene som dro til Finland aldri opplevde strid, men at to nordmenn omkom: en tråkket på en mine, den andre i en bilulykke. Alikevel insisterer manusforfatteren av filmen, Thomas Nordseth-Tiller, kritikken blankt og hevder de har belegg for scenen, siden Kolbein Lauring i sine dagbøker skildrer kamp. Så da er det jo klart: Max Manus og Kolbein Lauring var unntaket, de to så kamp i Vinterkrigen, for det sier Lauring i sine dagbøker. Vi behøver ikke stille flere spørsmål da? Nordseth-Tiller er strengt tatt en idiot, som burde øve mer på å skrive troverdige dialoger, framfor å legge seg ut med historikere!

Mitt mål er ikke å sable ned, hverken Max Manus eller Kjakkan Søndsteby, men strengt tatt så har disse to, samt Jens Chr. Hauge og Hjemmefrontmuseet hatt monopol på hvordan norsk motstandskamp blir fremstilt. Det har ikke vært rom for nyanser. Alle kritiske røster er blitt nektet adgang til arkivmateriale. Mange spørsmål står ubesvart og denne gjengen ser helst ikke at noen prøver å besvare dem heller. Noen av disse spørsmålene er for eksempel jødene i Norge (hvordan såpass mange av de norske jødene ble deportert og utryddet), økonomisk samarbeid med tyskerne (Oslobørs økte f.eks med nesten 100%), og kommunistenes innsats (hvordan denne nærmest er blitt tystet ihjel).

Når man nå har laget en film som man påstår er "virkeligheten" så burde man tåle kritikk. Og i Max Manus-filmen er det ganske mye å ta av!

Dialogene:

Noe av det verste i filmen, og som skjemmer den i stor grad, er de pinlig dårlige dialogene. Personlig fikk jeg liten eller ingen forståelse av karakterene. Samtalene er like dype som en sølepytt og er mer eller mindre bare oversatte dialoger fra amerikanske filmer. Når en sørgende Max Manus sitter på toget til Sverige og avslører alle sine planer om å senke "Donau" til en tysk soldat, bare fordi tyskeren selvfølgelig ikke forstår norsk, så er det en stemme i bakhodet som hyler ut: "- Men tyskeren vil jo forstå selve ordet "Donau" og han skjønner vel at det neppe er elva Max plaprer om!"

Forskjeller mellom filmen og virkelighet:

Her bare sakser jeg inn direkte fra Wikipedia, da jeg ikke gidder å skrive om igjen alt dette sjøl. Det er egentlig ganske omfattende.

I filmen møter Max Manus filmens antagonist, Gestapo-offiser Fehmer under krigen. I virkeligheten møttes de ikke før under Fehmers fangenskap etter krigen.

I filmen blir tre motstandsmenn skutt under aksjonen i Kirkeveien 90. I virkeligheten ble disse henrettet en uke etterpå etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne.

Første møte mellom Gregers Gram, Max Manus og leder av Milorg, Jens Christian Hauge er i filmen forskjøvet til 1940, selv om dette egentlig ikke fant sted før lenge senere.

I filmen får Manus beskjed om Gregers Grams død personlig av Tikken. I virkeligheten fikk han vite det per telefon rett før han skulle tilbake til Norge fra Sverige.

I filmen kommer Max tidsnokk tilbake til Oslo for å se tyskerne marsjere inn i Oslo. I virkeligheten rakk han å delta i kampene på Østlandet. Han var aldri stolt over sin innsats der men han rakk bli forfremmet til offiser, noe som gav store fordeler under oppholdet med britene.

I filmen blir Stockholm fremstilt som et fristed der de noske motstandsfolkene kunne puste ut. I virkeligheten var svenskene veldig tyskvennlige for å begynne med og Max Manus holdte på å bli pågrepet av kirminalpolisen. Han klarte bare såvidt å flykte til Helsinki.

I filmen kommer han tilsynelatende fort til Skottland via Stockholm etter å ha flyktet fra Ullevål. I virkeligheten ble han gitt neve full av dollars av det norske konsulatet og han brukte syv måneder for å komme seg til England via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika for så å fortsette turen med dampskipet Empress of Asia til Canada.

Etter oppholdet i Canada fortsatte treningen i Storbritannia i ytterlige 14 måneder. Som offiser hadde han forholdsvis god lønn, ble innlosjert i gode hoteller og ikke minst hadde han tilgang til barene i offisersklubbene fra Nord-Afrika og fremover.

Som offiser hadde han det forholdsvis komfortabelt i Skottland og brukte mye av fritiden på illegal jakt (han skjøt titalls hjorter, ryper, harer...)

I filmen instruerer Gregers Gram ham i bruken av magnetminene men i virkeligheten var det han selv som utviklet dem.

I boken beskriver han oppholdet ved Salla-fronten i finsk Lappland, sammen med de andre 124 norske frivillige, som en tid med sportslig preg, med god kameratskap mellom de frivillige. De 125 norske frivillige ankom Salla-fronten den 22. februar, tre uker før krigens slutt. Sannsynligvis hadde han ikke drept et menneske før de første sprengningene i Oslo havn.
Etter krigen angret han på sin deltakelse i Vinterkrigen, han følte at han var blitt lurt dit av finsk propaganda. Derimot viste han stor beundring for innsatsen til de sovjetiske troppene.

I tillegg til disse avvikene er det satans irriterende å se Max Manus & Co padle rundt i Oslohavn med splitter nye årer under en sabotasjeaksjon. Disse har såpass gjenskinn at dersom disse ble brukt i virkeligheten så hadde den såkalte Oslogjengens sabotasjekarriere endt brått med en notis i Aftenposten om hvor lett det er å oppdage de norske terroristene.

Kort oppsumert så er det trist å tenke på at 99% av de som ser denne filmen tror at virkeligheten var akkurat slik, monopolet kommer ikke til å bli brutt med det første og vi må vente enda noen tiår før en reell diskusjon dukker opp. Det skulle ikke forundre meg om filmen ender opp som pensum hos late historielærere og vi får nok en ukritisk generasjon!