P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese"

Prolog

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den...Det var nemlig slik det skulle være. Det var dette som var "in". Å sulte, altså. Jeg vandret i retning av enkefru Bloms pensjonat, hvor jeg disponerte et lite værelse. Akk, hvor langt ned jeg hadde falt fra suksessens tinder!

Tidligere hadde jeg vært en meget respektert privatetterforsker. Jeg hadde jobbet for flere store personligheter. Blant annet hadde jeg sporet opp en gjeng som presset Henrik Ibsen for penger. De hadde truet med å publisere noen av hans ungdoms verker, som mildt sagt var elendige. De ville ha ruinert Ibsen! Men jeg satt en stopper for det. Jeg hadde til og med hjulpet hans kongelige høyhet, kong Oskar II, med å spore opp hvor hans private samling med dristige bilder av "gledespiger" hadde tatt veien. Jeg hadde sporet den opp i Hamburg, hvor en av majestetens tjenere hadde forsøkt å selge dem. Kongen hadde personlig oppsøkt og takket meg etter at saken var løst og kortene var kommet til rette. Men det begynte å bli flere år siden nå. Jeg hadde nemlig utviklet en heller usunn fascinasjon for opiumog absinth de siste fem årene, noe som hadde ført til flere uheldige episoder. Blant annet hvor jeg i en hefftig rus hadde anklaget Ivar Aasen for å konspirere mot kong Oskar og gitt den gamle mannen en real omgang med juling. Han døde bare måneder etterpå. Siden det hadde jeg vært en persona non grata.

Økonomisk sett var jeg falitt og klærne mine hadde begynt å bære preg av det. Min sorte jakke var slitt og flekkete og mine sko hadde begynt å lekke. Jeg var ikke lenger hevet over vanlige folk, men hadde falt ned i proletariatet. Jeg listet meg stille inn og håpet at den gamle enken sov ettermiddagsluren sin og ikke ville plage meg med spørsmål om leien. Jeg tok av meg skoene og listet meg stille opp trappen. Dessverre var enkefru Bloms pensjonat et svært gammelt hus, så halvveis opp trappen begynte den å knirke og knake. Jeg kunne høre fotsteg fra stuen og nærmest kastet meg opp resten av trappen. I det jeg smatt inn døren min kunne jeg høre enkefru Bloms stemme; "Er det Dem, Herr Obstfelder? Leien, Herr Obstfelder! Betal leien snarest!"

Kapittel 1;en fremmed gjør sin entré

Da enkefru Blom etter noen minutters intensiv banking på dør hadde gitt opp og tuslet ned i første etasje igjen, var endelig i stand til å nyte stillheten igjen. På mitt lille bord sto ennå det skitne glasset med størknet snerk langs kanten. Jeg gikk bort til den uoppredde sengen og hentet flasken som sto på nattbordet. Den var halvfull. Jeg åpnet flasken og helte den grønne væsken ned i glasset. Deretter åpnet jeg den lille krukken som sto plassert mitt på det lille bordet. I krukken var det tre sukkerbiter. Jeg tok en av dem. Skjeen? Hvor var skjeen blitt av? Jeg kikket rundt meg. Deretter løftet jeg forsiktig på duken. Nei, skjeen var heller ikke å finne under bordet. Jeg reiste meg og kikket ut over det lille rommet. Hvor kunne den være? Jeg gikk bort til sengen og la meg på alle fire. Der,under sengen! Jeg tok den fram. Børstet den i jakke ermet og sleiket den ren. Tilbake ved bordet lentet jeg meg bort til vinduet og åpnet det. Rett på utsiden hadde jeg et litten blikkboks stående. Den var full av regnvann. Så tok jeg sukkerbiten og plasserte den på skjeen, som jeg igjen satte over glasset med absinth, før jeg til slutt helte på regnvann. Den grønne vasæken bruset og ble hvit.

Jeg våknet flere timer senere liggende på gulvet av banking på døren min. Hadde det gamle hespetreet igjen samlet sine krefter i et forsøk på å tvinge leien ut av meg? "- Gå vekk, kjerring!" ropte jeg , men igjen banket det på døren. Denne gangen kraftigere og mer bestemt." - Hærr, Obstfælder! Jæi måske snække med Dem! Der er noget mæie viktigt!" Dette var ikke stemmen til enekfru Blom, det kunne jeg banne på! Forsiktig reiste jeg meg. Blodet fosset alt for raskt til mitt bankende hodet og i et øyeblikk falt jeg nesten bakover. Jeg ristet litt på hodet i håp om å klarne blikket. Alt var tåkete.

Da jeg åpnet døren sto det to personer på utsiden. Ingen av dem var enkefru Blom. Heldigvis. Denne en av de to var en høy,stor mann med tjukt, grått hår og med en pistrete mustach somså ut som en sopelim. Midt i ansiktet satt en relativt stor nese,som fikk øynene til å ligne to,små klinkekuler. Han virket dansk. Bak ham sto en ung pike med langt,lyst hår. Hun var meget vakker og kjente allerede at jeg var tiltrukket av henne. Mannen med den store nesen og pistrete barten betraktet meg en stund før han åpnet munnen."- Jæsså! Har De drokket og hoiet?" Han var dansk.

Mannen brøytet seg veg forbi meg og inn i det lille værelset. Han kikket seg rundt og sukket. "- Ai, ai, som De har stelt Dem ille, Herr Obstfelder!" Han tok opp glasset, som hadde falt på gulvet og satte det opp på bordet. Kikket bort på flasken og ristet på hodet. "Tsk,tsk". Jeg merket at hans nedlatende tone gjorde meg irritert. Hvem trodde han at han var som bare kunne bane seg veg inn i mitt værelse og håne meg på denne måten! "Hør nå her, min gode mann! Hvem tror De at..." Han avbrøt meg. "- Beklæger om jeg gjore er vondt, Herr Obstfelder. Det va dog ikke mæningen." Han rakte ut hånden sin. "-Tillad mæi at presentere mæi. Mitt navn ær George Morris Cohen Brandes." Vi håndhilste. Han hadde et solid og kraftig grep. Kvinnen som var med ham kremtet. "Å, undskyld! Tillad mæi at presentere min smukke assissten, frøken Wenche Foss." Den unge piken strakte ut sin hånd og jeg bøyde meg elegant og kysset den. "Det er en ære å møte Dem, Herr Obstfelder." Stemmen hennes var skjærende og pinte ørene mine. Ja,ja, man kan ikke få i pose og sekk.

Mens den unge piken satte seg og tente en sigarett la Brandes armen sin over skulderen min. "Jæi kenner godt til Eders tidligære brægde, Herr Obstfelder, og jæi ær mæie imponert. Det ær derfor jæi kom til Dem." Han vendte ansiktet sitt mot mitt. Det luktet pølse av munnen hans. Typisk dansker. Å lukte pølse, altså. "Jæi jobber med antikvitæter og iden anledning trænger jæi DIN hjælp til at finne en mæie verdifull genstand!" Jeg forsto knapt hva han sa. Alt som kom ut av munnen hans var grøt. "Han sier han jobber med antikviteter og trenger deres hjelp til å finne en meget verdifull gjenstand," sa piken med den skjærende stemmen. Jaså, det var det han sa. "Vel, altså...jeg har ikke akkurat løst så mange saker i det siste og min økonomiske situasjon er mildt sagt prekær, og jeg..." "VRØVL!" Brandes tok hardt tak i begge skuldrene mine. "Jæi stolær på Dem fullt og helt, Herr Obstfelder! Tar de sægen min?" Lettere berørt av hans opptreden fikk jeg presset fram et "Ja...men hva er det så de vil jeg skal finne for dem?" Brandes kikket meg dypt inn i øynene. "Tycho Brahes næse!"


Kapittel 2; Tycho Brahes tapte nese

Endelig var jeg alene igjen i mitt værelse. De to gjestene mine hadde forlatt meg. Brandes hadde fortalt hele historien om Tycho Brahe og hans nese. Den verdenskjente danske astronomen hadde ved juletider 1566 havnet i trøbbel. I en fyllekrangel hadde han prestert å terge på seg sin medstudent Manderup Parsberg. Det hele hadde endt med at Parsberg utfordret Brahe til å duellere. Den berusede Tycho Brahe hadde gått med på Parsbergs forslag, men da han trakk sitt sverd opp av sliren presterte han å kutte av sin egen nese. Parsberg ble stående og le, mens den berusede Tycho Brahe lå på alle fire og letet etter sin avkappede nese. Han fant den ikke og måtte skaffe seg en neseprotese i sølv. Mange mente at mye av Brahes visdom kom fra nettopp denne neseprotesen og ryktet begynte å gå om at selveste Lucifer hadde smidd Brahe nesen i pant for sjelen sin. Hele resten av sitt liv holdt Brahe seg stort sett for seg selv og da han døde forsvant nesen fra verdenshistorien. Eller gjorde den det?

Georg Brandes hadde ved en tilfeldighet kommet over en notatbok tilhørende Johan Herman Wessel fra hans periode i Det Norske Selskab i København. Mellom alle griseviser og flekker etter hyppige fester på Madam Juels Kaffehus gjorde Brandes en sjokkerendeoppdagelse. Ved siden av tegningen av en dame kalt "Støvlet-Cathrine" som satt bøyd på kne og gav kong Chrisitan 7. oralsex, sto det å lese et rykte om at Ludvig Holberg hadde kommet over nesen og senre gjemt den et sted. Det sto også en pil mot kongen som satt og leste i en bok mens "Støvlet-Cathrine" lå i fanget hans. Brandes hadde snudd siden og hadde kunnet lese at tittelen på boken kongen hadde i hånden var "Nicolai Klimii Iter Subterreanum", eller som boken er mest kjent som "Nils Klims reise til den underjordiske verden". Holberg måtte ha gjemt spor til hvor nesen var gjemt i dette verket!

Georg Brandes hadde deretter sporet opp Holbergs private utgave av boken, men hadde ikke vært i stand til å finne noen spor i boken. Han haddenå gitt den til meg i håp om at jeg skulle klare løse Holbergs kode. Jeg måtte le. Jeg hadde da aldri åpnet en eneste bok, og nå ville denne dansken ha meg til å knekke koder i en bok! Ha! Tanken på at jeg ville lykkes var absurd. Men den godeste Brandes hadde lovet meg en klekkelig sum penger for oppdraget og hadde gitt meg 500 kroner på forskudd og i tillegg hadde han på veien ut gjort opp leien min med enkefru Blom. Nå var jeg i det minste en bekymring mindre. Men hva ville Brandes gjøre når han oppdaget hvor udugelig jeg var? Trekke meg for retten? Jeg merket at jeg trengte en drink.

Jeg gjorde min vante rutine med Absinthen og sukkerbiten, men igjen var skjeen borte. Jeg løftet opp duken for å se etter den på gulvet, men i samme øyeblikk falt Holbergs bok ned fra bordet. I det den traff gulvet revnet den. "Faen!" Nå ville Brandes kreve meg skutt! Jeg gikk bort fra bordet og bort til det som sekunder før hadde vært en hel bok. Mens jeg samlet sammen sider som hadde spredd seg utover gulvet la jeg merke til noe. Fra den ene permen stakk det ut et ark! Jeg løftet opp permen og rev arket ut. Det var gammelt og gult. Jeg klarte knapt å lese det som sto der, men plutselig gikk alt opp for meg. Jeg måtte komme meg til Bergen!


- fortsettelse følger (kanskje) i morra...