Kristendommens største bløff; Juleaften!

"Og det skjedde ikke i de dager for det utgikk ikke bud fra keiser Augustus at hele verden skulle skrives inn i manntall. Det var ingen innskrivning, for Quirinius var ikke landshøvding i Syria. Og hvorfor skulle alle gå for å la seg innskrive, hver til en annen by?"

Det som vi kjenner som det mest kjente juleevangeliet, nemlig Lukasevangeliet, er mest sannsynlig fri fantasi fra Lukas' side. Det eldste av evangeliene er Markusevangeliet. Det ble skrivd ned rundt ca år 70 c.e ("common era"...for å unngå religiøse overtoner). Markusevangeliet nevner overhodet ikke Jesu fødsel, den betyr ingenting for ham. Først ti år etter Markus kom Lukas og noterte ned sin versjon av hendelsene. I jakten på den historiske personen Jesus har forskerne stadig oppdaget mye som ikke stemmer med virkeligheten. La oss gå litt nærmere etter i sømmene på den historiske Jesus.

Stort sett kalles Jesus for "Jesus fra Nasaret", hvorfor skulle han da være født i Betlehem? I følge Bibelene skyldes det at Keiser Augustus gav beskjed om at hele verden skulle skrives inn i manntall. Hold pressen! Keiser Augustus gav aldri beskjed om at "verden skulle skrives inn i manntall"! En slik registrering av Romerriket skjedde ikke før Keiser Vespasians tid 74 år senere.

Lukas forteller videre at Josef var den 42.generasjonen etter kong David og at det var derofor han måtte dra til Betlehem, Davids by for å skrives inn der. Her er det mye som skranter. For det første hvem har kontroll på det 42. slektsledd? Selv om folk før hadde et mye sterkere forhold til slekt og forfedre er det neppe sannsynlig at Josef var det 42. slektsleddet fra David. Eller at han selv var klar over det.

For det andre var keiser Agustus kjent osm en svært opplyst og rasjonell mann, hvorfor skulle han da forlange at folk skulle dra til andre byer for å skrive seg inn? Det mest logiske ville jo heller være at skattemyndighetene dro hjem til folk og tellte dem der! Hvorfor skulle folk dra til en by forfedre hadde bodd i tusen år tidligere? Og hvordan skulle folk vite hvor de skulle ta veien? Hadde dette vært regelen ville jo det resultert i det totale kaos da flere millioner mennesker skulle dra rundt til byer for å la seg skrive inn. Riktignok ble det faktisk gjennomført en folketelling rundt år 6 c.e. Men denne folketellingen omfattet Judea, Samaria og Idumea, men IKKE Galilea. Selve formålet med folketelling i antikken var å registrere de som eide jord, derfor var det nettopp skatteinnkreverne som dro rundt og sjekket antallet folk, ikke omvendt.


Men problemene for Lukas slutter ikke der! Ifølge Lukas ble Jesus født rundt omkring Herodes' død i 4 b.c.e. samtidig som Quirinius var landshøvding i Syria. Dessverre ble Quirinius ikke landshøvding i Syria før en gang mellom 6 og 9 c.e. Mye av historien er selvfølgelig anpasset profetien om at den nye messiasen skulle fødes i Davids by. For å få dette til å fungere måtte Lukas tilpasse virkeligheten litt. Som nevnt kalle Jesus stort sett for "Jesus fra Nasaret". Dette har sammenheng med at navngivningstradisjonen tilsa at enten fikk man navnet sitt etter sin far; Jesus, Josefs sønn (eller Gud om vi drar det litt lenger). Den andre måten var etter fødested; da får vi Jesus fra Nasaret. Ta-da! Lukas din bløffmaker, Jesus var født og oppvokst i Nasaret han, din tullekopp!

Når vi ser nærmere på den historiske Jesus er det mye annet som skranter. Mest sannsynlig var Jesus en tilhenger av Johannes Døperen som hadde opparbeidet seg en liten skare med tilhengere. Faktisk fantes det grupperinger flere hundre år etterpå som kun anerkjente Johannes og ikke Jesus som den rette messias. Sannsynligvis var det også hos Johannes at Jesus fikk en form for religiøs opplæring som senere gjorde at han brøt med Johannesbevegelsen og startet sin egen.

Judea var en bakevje i det romerske imperiet, men det var stadig mange opprør der. Landet hadde vært okkupert av romerne siden 63 b.c.e, men jødene hadde gjort flere opprør. Det fantes flere ulike jødiske grupperinger som hadde ulike holdninger til romerne. Blant annet skjedde det et opprør i år 67 og det endte tre år senere med at romerne knuste opprøret, Jerusalem ble ødelagt og jødenes betydningsfulle tempel ble lagt i grus. Verre skulle det bli.

I år 132 begynte en karismatisk mann kalt Simon Bar Kokhba en dødsdømt kamp mot romerne. Riktignok fikk han etablert en selvstendig judeisk stat hvor han regjerte som "nasi" ( nei, jeg tuller ikke det var tittelen han tok(!), det betyr "prins" eller "president". Ironisk hvordan det 1801 år senere skulle få en helt annen betydning hos jødene) Mange så på Bar Kokhba som den messias profetiene snakket om, tross alt var de blitt lovet en ny David og ikke en fredselskende langhåra hippie som ikke ytet noen form for motstand mot romerne. Til slutt ble romerne mektig lei av jødene og sendte sine legioner for å en gang for alle gjøre slutt på knålet. I år 135 var det gjort! Judea ble gjort om til en romersk koloni og jødene drevet ut av Jerusalem (rettere sagt massakrert). Kanskje hadde det vært bedre å høre på Jesus?

Bibelen er egentlig utrolig rævslikkende overfor Romerriket. hvorfor det? Hmm...Kanskje fordi det hadde vært vanskelig å få den til å slå ann blant romerne dersom Jesus ble fremstillt som en opprører som trosset keiseren? De kristne ble tross alt ganske hundset med som det allerede var. Evangeliene fremstiller Pontius Pilatus som en ganske ålreit kar, som går med på å henrette Jesus kunn på grunn av press var det jødiske presteskapet. Ok. Greit nok, men la oss ta med at samme Pontius Pilatus henrettet folk uten lov og dom og faktisk endte med å bli avsatt fordi han drepte en gruppe opprørske samaritanere i et bakholdsangrep mens de var på vei til sitt hellige fjell. Å sende Jesus i døden fordi han var en opprører og bråkemaker ser ikke ut til å ha plaget samvitigheten til en mann som Pontius spesielt mye!

Så der har vi det. Jule-evangeliet er en koselig og god historie, men i likhet med mye annet i bibelen er det ren og skjær sprøyt som kun linde kristne tror på. Men det er vel også derfor det kalles "å tro".

"Faith is the great cop-out, the great excuse to evade the need to think and evaluate evidence. Faith is belief in spite of, even perhaps because of, the lack of evidence."
- Gotta love that man!

Det fjerde korstoget; noe av det mest bizzare!

Planen var enkel og grei nok. Innta og erobre Egypt for deretter å bevege seg oppover mot det endelige målet; å gjenerobre Jerusalem fra muslimene. De kom aldri til Egypt. De gjenerobret aldri Jerusalem. Istedet erobret og plyndret de det kristne Konstantinopel og dermed gav det bysantinske (egentlig romerriket) det endelige nådestøtet.

Bakgrunn
Å bare se på korstogene som et utslag av kristen fundamentalisme er grov forenkling av korstogsfenomenet. Det har en svært komplisert bakgrunn som jeg ikke kommer til å gå så nært inn i akkurat nå, men la meg presentere en forenkling av det hele.

På 1000-tallet fremkommer det en mer distinkt krigerklasse, middelalderens kjente ridderne. Problemet med disse er at de dyrker en voldskultur, på mange måter arven fra det germanske stammesamfunnet som brøt ned romerriket. Denne krigerklassen var riktignok sterkt knyttet til religion og krig ble dyrket som en form for fromhet. For disse ridderne var ideen om helvete ikke bare en tankekonstruksjon, men svært så reell. En måte å unngå å havne i helvete var å sone for sine synder, enten gjennom avlat eller pilgrimsferd til enten Roma eller det ultimate pilgrimsmålet; Jerusalem.

Krigerklassens interne herjinger i Europa begynte etterhvert å bli et problem. Samtidig hadde Det hellige land blitt erobret av muslimene. Ikke at muslimene hindret kristne i å kommet til byen, men for de kristne var dette uansett en katastrofe. Paven tenkte å slå to fluer i en smekk og oppfordret krigerklassen til å gjenerobre Jerusalem for kristendommen. Så sagt så gjort det første korstoget så dagens lys i 1096. Krigerklassen skulle endelig få rase fra seg sin frustrasjon for et godt mål.

Det første korstoget klarte på nærmest mirakuløst vis, det manglet nemlig en klar leder, å gjenerobre Jerusalem. Der viste de hvordan den kristne nestekjærligheten kan praktiseres; de massakrete befolkningen i Jerusalem. I følge mytene vasset korsfarerne i blod helt opp til anklene!

Mye av forklaringen på det første korstogets overraskende suksess lå i at de muslimske staten rundt var fragmentert og midt i en politisk strid. De kristnes ankomst ble ikke tolket som en hellig krig (Jihad) av muslimene før Saladin entrett scenen. Han forente det sunnimuslimske Syria og det shiamuslimske Egypt ved å erobre Egypt. Dermed var den muslimske delen av Midtøsten forent og da var så og si tiden uten for de kristnes lille eskapader.

Både det andre og det tredje korstoget var enorme fiaskoer og det var bare et spørsmål om tid før de kristne ble sparket ut av Det hellige land. Det skulle riktignok drøye et par hundre år og de kristne ble endelig kastet ut i 1291.

På det fjerde skal det skje...
La oss ikke bruke mer tid på bakgrunnen, men godte oss med det mest bizzare korstoget av de alle; Det fjerde!

Det hele begynner i 1098 da pave Innocense III kaller til korstog. Mens de to foregående korstogene hadde vært under ledelse av konger henvendte paven seg nå til adelen. kanskje håpet han at litt av det mirakuløse fra det første korstoget skulle gjeninnfinne seg? Mye av årsaken var også at kongene nå var mer skeptiske til hverandre og redde for hva de andre skulle finne på mens de var i Midtøsten og sleika sol.

Den strategiske planen var enkel nok. Fremstøtet skulle gjøres mot der muslimene minst forventet det, nemlig deres hovedbase i Egypt. Ved å innta Egypt var tanken at det muslimske imperiet ville bli så svekket at det ville være barnemat å erobrer seg oppover mot Jerusalem.

Men for å komme til Egypt trenger du båter. Mange båter! Størstedelen av hæren kom fra tyske områder og de hadde pent lite med båter. Samtidig hadde bystaten Venezia hele tiden hatt en sweat deal med kongeriket Jerusalem. De hadde nemlig monopol på handel med Det hellige land. De hadde båter! Det ble gjort en avtale om at venetianerne skulle skaffe transport til de 30 000 som skulle ut på korstog. Greit nok, hadde det ikke vært for at de som forhandlet fram avtalen sugde i matte. Venetianerne ble passe forbanna da det viste seg at hæren egentlig bare var på 10 000 mann. Og som om det ikke var nok; korsfarerne kunne ikke betale for seg! Siden det ikke var noen konger med var det heller ikke mulig å finansiere korstoget ved skatter.

Her måtte det forhandles. Venetianerne la fram et tilbud. De hadde lagt sine øyne på en by som het Zara. Dette var en rik by som venetianerne mente hadde fornærmet dem. Dersom korsfarne inntok byen for venetianerne var det greit.
Men det var en hakke ved det hele. Zara var underlagt det ungarske riket som var et kristent rike. Det ble derfor et paradoks dersom en kristen pilgrimshær skulle innta en annen kristen by. Paven var også forbanna. Han trua med å ekskommunisere alle sammen dersom de inntok byen. Men byen ble angrepet alikavel.

Mye vil ha mer og faen vil ha fler! Venetianerne var fortsatt misfornøyd. Samtidig var det en dynastisk krise i Det bysantinske riket. Alexius Angelus, sønnen til den avsatte herskeren Isaac II, var midt i en strid om å få gjeninsatt sin far med sin onkel Alexius III. Den unge Alexius Anglus så en mulighet i korsfarerne. Han henvendte seg til dem og lovet å subsidiere korstoget dersom de hjalp han med å avsette sin onkel. Mange av korsfarerne ble kvalme ved tanken på å innta Konstantinopel og valgte å dra hjem, men lederskapet og hovedbulken av hæren ble med den unge Alexius til Konstantinopel i juni 1203.

En ambisiøs beleiringe ble iverksatt og etter en måned etter at korsfarne ankom fant Alexius III (onkelen) det for godt og rømte byen. Isaac II ble gjeninnsatt på tronen med sin sønn den unge Alexius som co-regent. Men grekerne som faktisk bodde i Konstantinopel syntes måten den unge Alexius hadde løst konflikten på var helt forkastelig. De vestlige korsfarnene ble sett på som barbarer som overhodet ikke kunne oppføre seg. Samtidig kunne ikke Alexius innfri kravene han hadde lovet korsfarerne. Nå hadde de mistet all støtte. I januar 1204 ble de avsatt, drept og erstattet av Alexius V Ducas Murzuphlus (jepp, enda en Alexius...så orginalt). Han begynte straks med fiendtlige holdninger mot korsfarerne og ville ha dem bort.

Stilt overfor den fiendlige holdningen fant de vestlige lederne ut at de måtte gjøre noe for ikke å gå til grunne. På den 12-13 april inntok de bymurene. og Alexius V rømte. Nå startet tre dager med plyndring! Mange relikvier ble oppbevart i Konstantinopel og mange av disse endte nå i Vest-Europa. Etter et par uker ble en latinsk hersker, Baldwin av Flandern, innsatt på den bysantinske tronen. Dette latinske dynastiet kom faktisk til å styre Konstantinopel helt fram til 1261. Et år senere ble hele tanken på korstog forlatt.

Selv om det også allerede i 1147 hadde eksistert planer om å erobre Konstantinopel hadde det aldri vært målet med det fjerde korstoget. I 1202-3 var det en mulighet, men i 1204 hadde det blitt en nødvendighet. Avledningen fra den opprinnelige planen å erobre Egypt var ikke et resultat av konspirasjoner, men av politikk. Det bysantinske riket var blitt svært svekket av hele denne hendelsen og til slutt måte de i 1453 innse at spillet var slutt. Korstogene tok heller ikke slutt på grunn av denne fadesen, blant annet begynte korstogene innad i Europa. Mange kom fortsatt til å dø for og av den kristne troen.

Kjærlighetens pris!

At kjærlighet er en smertefull affære kan flere av oss skrive under på, men de fleste av oss kommer til kort i sammenligning med PierreAbelard. Å dø for den du elsker er enkelt nok, men noe annet er det ultimate offeret en mann kan gjøre; å miste sin manndom!

Pierre Abelard(1079-1142) - hvem,sa du?
Forfatters anmerkning før du begynner lesningen;Dersom du er interessert i å vite litt om Abelard kan du fortsette å lese, men er du kun ute etter "action" kan du hoppe ned til avsnittet "Abelard og Heloise".

Navnet "Pierre Abelard" sier kanskje ikke stort for de fleste i dag, men i middelalderen var han en intellektuell wonderboy. Pierre ble født inn i en adelig familie i Bretagne i det Herrens år 1079. Siden Pierre var den eldste sønnen i familien var det forventet at han skulle arve gods og tittel og det var derfor et svært utradisjonelt valg Pierre foretok (rettere sagt fikk lov å foreta)ved å heller vie seg til penn og bøker.

Som ung studerte Abelard ved Notre-Dames katedralskole i Paris. Frankrike med Paris i spissen var på denne tiden europas ledende læreanstalt og 1100-tallet har ofte blitt kalt "Den franske renessansen". Abelard viste seg snart å være en ekstremt begavet mann, men også ganske så arrogant og selvhevdende. Til slutt sa han "fuck it" om Notre-Dame katedralskole og fant ut at han heller skulle starte sin egen skole! På tross av sin nok så cockey framtreden, Abelard batraktet seg selv som den eneste virkelig filosof, økte Abelards anseelse og da han var 35 år ble han derfor tilbudt den svært så ærefulle stillingen som leder av Notre-Dame katedralskole.

I sin filosofi prøvde Abelard å forene den katolske tro med den menneskelige fornuften. I sitt mest kjente verk Sic et Non ("Ja og Nei") la han grunnlaget for sin filosofiske metode som på britisk talemål er blitt kalt the scholastic method. I dette verket samlet Abelard ulike og motstridende meninger rundt en mengde teologiske debatter. Problemet i religion er hvem har den øverste autoritet? Ofte motier ulike relgiøse institusjoner hverandre og i "Ja og Nei" debatterte Abelard for at man måtte bruke logikken for å forene disse ulike autoritetene.

Men Abelard fikk en fiende; Bernard av Clairvaux. Bernard var ingen hvem som helst, mannen fikk så og si stellt i stand det andre korstog(!) Bernard delte overhodet ikke Abelards meninger om tro og logikken og gjorde alt han kunne for å gjøre livet surt for Abelard. Til slutt gikk det så langt at Abelards verk "Theologia" ble dømt kjettersk og symbolsk brent på bålet. Abelard ble deretter dømt til "evig taushet". Dette var en såpass nedtur for den før så anerkjente filosofen at han døde bare få år senere.

Sånn da var det formelle på plass la oss dra fram snacksen.


Abelard og Heloise
Abelard hadde fram til han var 35 år hatt et ganske så kjedelig seksualliv, han hadde levd i sølibat og kun viet seg til filosofien. Men så skulle ei skikkelig hot rype gjøre sin antre og endre på alt det!

Heloise var hennes navn. Hun kom fra en god familie og en svært belest dame. Begge foreldre hennes hadde vandret heden så hun bodde hos sin onkel Fulbert som hadde en svært betydningsfull stilling ved Notre-Dame kirken. I middelalderen var det ikke akkurat normal praksis at jenter fikk en sjanse til å gå sine egne veier. De skulle helst giftes bort for å styrke slekten eller sendes i kloster, men akkurat som med Abelard fikk Heloise ganske så frie tøyler. Onkelen var nemlig så stolt av sin intelligente niese og var svært opptatt av at hun skulle lære noe. Gjennom sine connections fikk Fulbert ordnet det slik at Heloise fikk følge forelsninger på Notre-Dame katedralskole. Det var her hun møtte Abelard!

Heloise fikk hjertet til Abelard til å pumpe mindre blod til hjernen og betraktelige mengder ned i...et anna sted for å si det sånn. Den kåte Abelard ble besatt av den lærde og vakre Heloise og han tenkte nå natt og dag på hvordan han kunne forføre henne. Plutselig kom han på en genial ide! Han henvendte seg til Fulbert og høre om han sånn helt tilfeldigvis kunne bo under hans tak. Selvfølgelig skulle han betale for losji og han kunne jo alltids også gi Heloise privatundervisning på kjøpet. "..sånn helt tilfeldig, hvis du er interessert Fulbert?" Fulbert trodde han gjorde tidenes kupp på Heloises vegne og slo til på tilbudet. "It's a deal!" Abelard skrev senere ned at "hvis han [Fulbert] hadde overlatt et forsvarsløst lam til en glupsk ulv ville det ha overrasket meg mindre". Abelards motiver er helt klart ikke til å misforstå.

Middelalderens mest berømte kjærlighetshistorie var straks et fakutm da Abelard kom seg ned i buksa på Heloise! I Abelards egne ord; "Vi var forenet, først under samme tak, senere i hjertet; og med undervisningen som påskudd henga vi oss fullstendig til kjærligheten. Studiene hennes tillot oss å trekke oss tilbake i enerom når kjærligheten kalte. Med våre bøker åpne foran oss ble det utvekslet flere ord om kjærlighet enn om vår lesning, og flere kyss enn undervisning". Jeg tror de fleste skjønner at det var ikke akkurat kransekakebaking Abelard snakker om når han sier "trekke oss tilbake i enerom når kjærligheten kalte". Abelard og Heloise hadde seg som kaniner!

Den svært så forelske Abelard brukte stadig mindre tid på filosofien og all skrivetid gikk med på å skrive kjærlighetsbrev og sanger. Og han må¨ha vært noe uforsiktig med hvordan han oppbevarte alt dette for snart visste hele Paris på grunn av Abelard sanger om deres forhold. Alle bortsett fra Fulbert selvfølgelig. Forholdet fortsatte i flere måneder, men så skjedde det som ikke skulle skje. Fulbert tok dem på fersken! "Du, Abelard, jeg lurte litt på hva dine tanker om Aristoteles sine ver...hva FAEN!!" Men selv dette kunne ikke stoppe den "hemmelige" affæren.

When the shit hits the fan
Et år senere skjedde katastroen; Abelard hadde smelt Heloise på tjukken. Som den smarte mannen Abelard var hadde han selvfølgelig en plan for dette; han sendte Heloise til sin søster i Bretagne slik at hun kunne føde barnet der. "Fulbert. Jeg sender Heloise på en felttur til Bretagne for å ehh...studere de kjente bretagnske...øhh..verkene om...øhm...trær". Men planen gikk i dass. Fulbert eksploderte av raseri og Abelard fryktet for livet. Abelard tryglet Fulbert om tilgivelse og minte han på at "kvinner fra tidenes morgen hadde vært skyld i selv de beste menns fall." Han måtte også tilby seg å gifte seg med Heloise, men siden et giftemål ville være dårlig PR for hans image insisterte han på at det måtte holdes hemmelig. Heloise ville ikke gifte seg da dette skadet Abelards omdømme, men Fulbert tvang dem begge til alteret!

Selv om forholdet nå var legitimt fortsatte ulykkene. Fulbert, som ville ha oppreisning for den skammen forholdet hadde brakt over familien, uttalte seg offentlig om ekteskapet. Heloise ble skikkelig pisst off og forbannet onkelen i offentligheten og sverget på at hun og Abelard ikke var gift. Hennes ord falt ikke helt i Fulberts smak og han straffet henne korporlig flere ganger. Svigers voldlige framtreden ga Abelard et påskudd for å sende Heloise i kloster som beskyttelse.

No balls, no passion
Å sende kona i kloster var det samme som skilsmisse;"Elskling, alt er pakket og klart. Jeg vil skilles og sender deg i kloster."
Dermed ble blodhevn eneste måten for Fulbert å gjenopprette familiens ære. Fulbert hadde ingen problemer med å få med seg slekta på dette. Å hvilken blodhevn de utførte! Lar Abelard føre ordet her;

"Ville av forbitrelse sverget de en ed mot meg, og en natt mens jeg sov fredelig bestakk de en av mine tjenere til å lukke dem inn. Der straffet de meg med den mest ondskapsfulle og skammelige hevnen av slikt et frastødende barbari at hele verden ble sjokkert; de skar av den delen av kroppen som jeg hadde benyttet til å begå udåden de klaget over."

Jepp, det er som du tror. De skjærte av stakkars Abelard kuken!

Kort fortalt døde den fysiske delen av romasen mellom Abelard og Heloise etter dette. Skamfull og sjokkert søkte Abelard tilflukt i et kloster. Først etter 15 år gjenopptok de kontakten i form av personlige brev. Disse brevene har gått over i historien som vitnesbyrd om tidenes mest tragiske kjærlighetshistorie.

Heloise tok først kontakt og bebreidet Abelard for at han bare hadde latt høre fra seg i kirkelige saker i de foregående årene. Samtidig forsikret hn ham om sin udødelige kjærlighet. Brevene var begynnelsen på en fem år lang brevveksling der Heloise viste sin bitterhet over sin skjebne og lengsel etter Abelard og et liv sammen. Abelards svar bar mer preg av å være fadderlige råd fra en munk enn pasjonsfylte kjørlighets erklæringer. Kanskje ikke så rart siden han ikke lenger hadde det vitale organet for kåthet og glede og for ham markerte fjerningen av kuken slutten på forholdet. Han elsket fortsatt Heloise, men nå mer som en søster elsker sin bror framfor mann og kone. The passion was gone...with the cock.

Resten av sin jordiske tid så de hverandre bare ved få og offentlige anledninger, men i døden ble de gjenforent. Da Abelard døde fikk Heloise ordnet det slik at liket hans ble sendt til hennes kloster slik at de kunne gravlegges sammen. Heloise måtte riktignok vente ytterligere 20 år før den "drømmen" gikk i oppfyllelse. Da hun døde var hun en ensom, men høyt respektert abbedisse.

Forholdet ble fordømt i samtiden, men de neste 800 årene er deres tragiske kjærlighet dyrket.

Utdrag fra Gene Dalbys diktsamling Angst kler meg ikke
dedisert M:

Når hun og jeg kjørte spøkelsestoget
Hva skremte meg mest

Det dansende skjelettet
Heksen
Den levende døde eller
Flaggermusene med vinger som
Trengte smurning

Nei
Det var å sitte
Tett inntil henne og ikke
Våge

I og med at det er Langfredag i dag var planen å skrive om den ærefulle døden i den nørrøne/antikke verden, men istedet valgte jeg å skrive om:

Skjegg!

Skjegg har for mennesket vært blodig alvorlig. Skjegg har vært forbundet med manndom og overgangsritualer til manndom, men det har også vært "Gilette Mach3"-tendeser også. Blant annet forbød Aleksander den Store sine soldater å ha skjegg. Hvorfor får du svar på lenger nede.

Glattbarbert, takk! Alle de som ikke likte skjegg:

Skjeggvekst har i tidligere tider vært noe mennesket prøvde å ditansere seg fra. Kanskje på grunn av at det ikke var så lenge siden vi hadde vært apekatter (skulle du som leser dette være kreasjonist; vær litt kreativ og utforsk ditt potensial med en ladd revolver mot hode!) og akkurat blitt kvitt pelsen. Franske hulemalerier viser at mennesket allerede for ca.10 000 år siden eksprimenterte med flintstein og muslingskjell for å oppnå et glattbarbert kinn. Ifølge moderne arkeologer som faktisk har prøvd ut denne typen barbering var det en ganske smertefull metode. Antar dermed at steinalderdamene ikke var så opptatt av bikinilinja...aotsch!

Spoler vi 3000 år fram til det gamle Egypt finner vi ut at allerede før de første egyptiske rikene oppsto så var frisørene på plass. Frisørfaget var faktisk et av de viktigste. En 1000 år lang skjeggbølge feide inn over Egypt. Langskjegg var hipt og det skulle ikke bare henge og slenge! Frisører brukte sine kunnskaper til å krølle, flette og farga både hår og skjegg. Men så etter 1000 år som trendy ble skjegg yesterdays news. Barberknivene begynte å dukke opp, noe vi finner spor av i både manns-og kvinnegraver. Denne trenden gjaldt imedlertid ikke for faraoer og guder!

Faktisk var håret så viktig for faraoene at det fantes et eget statlig departement asnvarlig for frisyren(!) Dette må jo være et sprak til alle de som mener det er alt for mange statlige departement og utvalg i dag, Jens har ihvertfall ikke et eget departement for frisyren. hadde vi hatt det frykter jeg det hadde blitt et pengesluk dersom FrP hadde kommet i regjering(se Eli Hagen).

Tilbake til farao. Han var en juksemaker. Skjegget var ikke ekte. Det var kunstig, oftest firkantet, avlangt og både farget, oljet og parfymert og pudret med gullstøv. Nå vet vi jo fra kider og funn at det ikke bare var farao som var forfengelig. Det var mote blant den egyptiske eliten å gå med parykk, noe som har vært mote ved svært mange hoff opp gjennom historien.

Dessverre var ikke hygienen på topp og ofte var det lus og mye anna drit i parykkene.

Faktisk kan man se forskjell på en levende og en død farao avbildet på grunn av skjegget. En levende farao ble på statuer, i avbildninger og hieroglyfer avbildet med rett skjegg, mens en død farao (som vanligvis fikk gudestatus ved sin død) og guder har skjegg med en oppoverbøyd spiss.

Den som virkelig ikke satt pris på skjegg var Aleksander den Store! Aleksander forbød sine soldater å ha skjegg, de skulle være glattbarbert. Nå vet vi jo at Aleksander var en skikkelig rumpejeger, men det hadde neppe noe med saken å gjelde. Faktisk var det et gammelt knep å gripe fatt i fiendens skjegg med den ene hånden og kjøre sverdet ditt inn i ham med det andre.

En annen som heller ikke likte skjegg var Vilhelm hertug av Normandie ( aka. "Erobreren", aka. "Bastarden"). Grunnen hans hadde nok mer med tidens mote og gjøre. Han var jo tross alt fransk og hvem er mer forfenglige enn franskmenn? Men historiens gang ble faktisk preget av dette. Da Vilhelms fortropp steg i land i England i 1066 trodde de angelsaksiske speiderne at det bare var en gruppe prester som steg i land. For angelsakserne var det utenkelig at en kriger med forstanden og æren i behold ville rake av seg skjegget. Harmløse, glattbarberte prester er da ingen trussel? De hadde jo selvfølgelig rett på en av tre. Glattbarberte ja, harmløse prester...ganske langt i fra. Tipper angelsakserne var temmelig irritert på sine speidere mens det normanniske kavaleriet massakrete dem ved Hastings. Takket være dette med skjegg er det også lett å følge med på hvem som er hvem i det berømte Bayeuxteppet som beskriver hele denne hendelsen.

De som likte skjegg!

Nok om de som søyt og bar seg over at det vokste litt hår på haka. Alle vet at de ordentlig tøffe krigerne hadde skjegg!

La oss dra tilbake til det gamle Hellas og til de verste "badass" krigerne grekerne har fostret. Spartanerne! Selv om de var skeivere enn Pisa-tårenet kunne ikke deres militære overlegenhet matches før romerne fikk stablet sine legioner seg på beina. Men spartanerne var noen jålete skruller. Perserkongen Xerxes ville hevne sin far Dareois sitt nederlag mot ved Marathon i Attiak i 490 b.c.e og i 480 b.c.e ville han invadere de greske områdene. Ved Termopylene møtte perserne 300 spartanere, jepp dette er filmen "300"s bakgrunnshistorie og en haug med andre grekere. Perserne hadde regnet med en lett match mot de jålete spartanerne. Før slaget hadde nemlig spartanerne hatt det travelt med å olje hår og skjegg!

Nå ble jo riktignok spartanerne med Leonidas i spissen til slutt massakrert og historiens gang forteller at perserne vant ved Termopylene. Faktisk plyndret og svidde perserne av Athen. Det var først i sjøslaget ved Salamis utenfor Athen av avgjørelsen falt. Den persiske flåten seilte inn i en katastrofe og etter enda et nederlag ved Plataiai i 479 b.c.e trakk de seg ut av Hellas. Året etter ble også de lilleasiatiske byene befridd av spartanerkongen Pausanias. Selv om Termpylene var et nederlag huskes slaget på grunn av at Leonidas og hans tre hundre menn ofret seg slik at grekerne fikk kjøpt nok tid til å stable flåten på beina.

Holder vi oss til grekerne kan vi jo ta en titt på filosofene. Sokrates, Platon og Aristoteles fremstilles på byster med en imponerende skjeggvekst. Faktisk ble Sokrates kalt for "den skjeggete mesteren", et kjælenavn han skal ha vært svært stolt av. Selv om grekerne hver dag gikk til barbereren var det kun for å stusse og pleie skjegget. En glattbarbert hake var nemlig et tegn på at man var slave! Visdom og skjegg hører sammen som fot i hose, hånd i hanske og kuk i f....ja, nok ordtak dere skjønner tegninga. Bare ta en titt på norrøn religion. Odin, som er den viseste av alle æsene, fremstilles med et langt skjegg. Tor, den mektige og potente krigsguden, har også en flott grassplen på haka.

Skjegg kan også symbolisere overgangsfaser i livet. For en romersk gutt var det et tegn på overgangen fra gutt til mann da skjegget kom og dette var det dermed ritualer for. Ser vi på de germanske krigerne forstår vi hvor viktig skjegg har vært i tidligere tider. Den romerske forfatteren Tacitus forteller i sitt verk "Germania" om hvor viktig skjegget var for en germansk kriger. Han forteller at germanerne lar "hår og skjegg gro så snart man er fullvoksen, og ikke fjerne denne ansiktsprakten som man høytidelig har lovet å bære, og har pantsatt tapperheten for, helt til man har lagt ned sin første fiende." her snakker vi altså ikke om å legge ned fiender som man legger ned damer, men man snakker faktisk om at germanerne ikke kunne barbere seg før de hadde drept noen!

Våre egne forfedre var heller ikke noe unntak for denne germanske skjeggmanien. Selv om vikingen har fått ord på seg for å være brutale mordere og guds straff, var de noen jålete tøyeskopper. Faktisk var de ganske forfengelige når det kom til skjegg-og hårveksten. (ser man på arkeologiske funn så er ikke akkurat det noen bombe. Noe man finner svært mye av i graver og andre funn er nettopp kammer.) I mytologien står det også at Odin kom med en oppfordring;" Kjemmet og vakset skal krigeren være". Dermed må man kanskje ta beskrivelsen til de engelske munkene med en klype salt, lurer på hva de egentlig hadde i mot vikinger? Rasister!

Faktisk var skjegg så viktig at flere vikinger fikk navn på grunn av skjegget sitt. Harald Gullskjegg het en konge i Sogn, flere krigere bar navn som Sigtrygg Silkeskjegg, Torulf Luseskjegg(!) og Ro Langskjegg. Den mest kjente av alle disse skjeggbamsene er nok Svein Tjugeskjegg. han var konge over både Norge, Danmark og England! Ganske så imponerende.

Ser vi litt på vår nære fortid ser vi også at skjeggvekst kan knyttes til makt. Bare tenk på Hitler og Stalin. Er vel egentlig ikke så rart at Stalin kom seirende ut av krigen når du sammenligner hans robuste machobart med Hitlers lille flis. Tipper folk i Nazipartiet gikk rundt sånn i 1923; "Undskyld Adolf, men jeg tror du har en flekk eller en smule under nesa de der...hvis du bare lar meg tørke det bor...å det er en bart!?!" Nesten alle russiske forfattere som "du må" lese hadde langt skjegg, de andre var bare kommunister. Ho Chi Mihn hadde jo også et ganske spenstig skjegg og han lurte jo amerikanerne inn i Vietnams jungel. Dessuten så har jo to veldig viktige figurer i den vestlige verden skjegg; Jesus og Julenissen!

Som vi ser etter denne lille gjennomgangen, noen i historien har likt skjegg og vært veldig tøffe, mens andre har ikke likt skjegg og hatt veldig flaks likavel. I sympati med våre forfedre har jeg lagt vekk høvel'n, men dessverre har ikke gudene akkurat sendt meg nådebegavet skjeggvekst...vikingene ville sikkert kallt meg noe sånt som Pål Pubisskjegg, Pål Underhakaskjegg eller Pål Raude. Anywas moralen er at skjegg er veldig mandig og veldig flott, og nå må vi menn snart våken opp and smell the coffe...motehorene vil ha dere glattbarbert, men vi vet alle at damer (og dere vet det selv veldig godt) blir skikkelig klamme i hakket av skjeggvekst!