P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese" del 3

Kapittel 5; "Förenta Bröder"

"- De er svensken fra toget!" Den eldre mannen trakk på smilebåndet. "- Det stemmer, nordbagge." Nå sto jeg altså gjennomvått og gjørmete og stirret rett på mannen som sporløst hadde forsvunnet fra toget. Men noe slo meg. Hva hadde skjedd med den syke russeren? "- Hvor er så vår russiske venn? Drepte de ham kanskje på toget?" Den gamle mannen begynte å le. "- Hva er så morsomt?" "- Nej, jag dödadde inte ryssern. Men hvem har sagt nogot om at ryssern var en mann?" Jeg ble forvirret. Hva var det svensken mente? I øyekroken så jeg en skygge. En person kom fram fra gjemselen. Russeren.

Han var minst like blek som han hadde vært på toget. Han gikk bort til svensken. "- Visa nordbaggen din hemlighet!" Russeren nikket og løftet hånden opp mot ansiktet. Han tok tak i halsgropen og dro ansiktet av! Hva skulle dette bety?!? Etter at ansiktet var fjernet kommet et annet kjent ansikt fram. Det var den unge og vakre frøken Wenche Foss! "- Jaså, så De har spilt et dobbelspill De frøken?" Hun kikket bort på meg og sa meg skjærende stemme. "- Ja, det kan visst virke slik. De skjønner vel at en ung pike må sikre sin økonomiske stilling." Ikke overraskende egentlig. Er vel ikke første, ei heller siste gang, en kvinne svikter. Jeg sto forstatt med nesen i hånden. "- Men hva vil egentlig De med denne?" spurte jeg svensken. Han senket revolveren sin litt og igjen skimtet jeg det fjollete glisset hans. "- Ni måste forstå, Herr Obstfelder, at jag tilhör et hemligt broderskap. "Förenta Bröder". Vi har rötter långt tilbaks i tid och har hatt mycket stor innverknand på historiens gång. Vår förening stiftades med det syftet at Norden åter engång skulle samlas i en, stor union. Men näsens krefter skal vi åtter samla Norden under en konung!"

Han tok et skritt fram og strakte ut hånden sin. "- Nu. Gi mej näsan!" Hans blikk ble mørkt. Plutselig hørtes et klikk. Begge frøs vi fast. Som vi var fanget i et bilde. jeg kikket over svenskens skuldre. "- Nei, der tar De feil Herr Lundeberg!" Wenche Foss holdt en derringer mot svenskens nakke. "Slipp våpenet!" Revolveren gled ut av svenskens hender og landet med en dump lyd på bakken. "Kom fram!"sa frøkenFoss og flere skikkelser trådde frem fra buskene. Uniformerte politimenn. "- Vad skal detta bety?" Ansiktet til Lundeberg var helt forvrengt. "- Glemte jeg å si at jeg egentlig jobber for Innenriksdepartementet?" så frøken Foss og dro påsmilebåndet. "-Vi har fulgt nøye med på broderskapets aktivitet i Norge. Vibestemte oss for å infiltrere Deres organisasjon og etter mye hardt arbeid klarte jeg å skaffe meg Deres tillit, Herr Lundeberg." Svenskens forvrengte ansikt ble nå tomatrødt og det var akkurat som han prøvde å synke ned i bakken. Han nærmest kollapset. "Arrester ham gutter!" Svensken ble lagt i jern og ført bort. Frøken Foss kom bort til meg. "- Stakkars, de er jo gjennomvått, Herr Obstfelder. De kan jo pådra Dem tæring!" Hun fikk et teppe fra en av politimennene og la det rundt meg. Øynene våre møttes. Hun hadde slike vakre øyene. Synd at hun hadde slik en grusom stemme.


Kapittel 6; En salme ved reisens slutt

Jeg holdt hånden hennes. Utenfor trådde København fram i all sin prakt. Skipet seilte inn til havna og la til. En fra mannskapet gikk fra lugar til lugar og varslet om at vi hadde ankommet København og dermed også reisens slutt. Vi reiste oss og jeg tok ned bagasjen vår. "- Åh, Sigbjørn, jeg gleder meg slik til å treffe Herr Brandes igjen. Og overrekke ham nesen slik at det hele vil være over." Nesen, ja. Den som hadde stelt i stand alt oppstyret. Nå skulle den endelig overleveres i trygge hender.

Vi møtte Herr Brandes som avtalt på Grand Hotel. Det var nærmest umulig å ikke legge merke til ham med den stygge pistrete barten og den store nesen der han mottok oss i lobbyen. "- Hvor glædeligt der er at se er igjen, Herr Obstfelder. Og måske jæi få grætulere Dem bægge med vellyked oppdræg." Han kikket på oss og smilte. Deretter geleidet han oss bort til heisen som tok oss opp på værelset hans. Der ventet en flaske champagne og kaviar. Brandes og jeg satte oss ned i to lenestoler, mens Wenche skjenket sprudlevann i glassene. "- Men hva vil egentlig skje med nesen nå?" spurte jeg. Brandes tok en sup av glasset. "- Næsen vil naturligt nok bli destruert såraskt som over hovude muligt. Den ær en trussel mot sikkerheden." Forståelig nok. Frøken Foss kremtet og sa med streng stemme: "-Nei, nå synes jeg ikke vi skal snakke mer om den dumme nesen. La oss heller skåle for et vellykket oppdrag." Idet vi skålte banket det på døren. "Romservice"sa en stemme. "-Det var da mærkeligt. Jæi har dog ikke bestilt noget." sa Brandes mens han gikk bort til døren. Da han åpnet ble en pistol skjøvet inn i magen hans.

Brandes rygget sakte bakover og bak ham fulgte to menn inn i rommet. Jeg dro straks kjensel på dem. Det var den gamle legen fra toget og mannen jeg hadde sett ham samtale med i Bergen. Men først nå kom jeg på at jeg hadde sett den gamle mannen tidligere. Før togturen. Jeg må ha stirret merlig på ham for plutselig snudde han seg mot meg. "- Jasså, hugsar du kanskje kvem eg er no, Herr Obstfelder?" Han tok av seg brillene og rev av mustaschen. "Som du no ser er ikkje mitt namn Dr. Iver Haasen, men snarare Ivar Aasen!" Det forklarte den merkelige dialekten han hadde hatt tidligere. Et gisp gikk gjennom rommet. "Men De er jo død!" fikk frøken Foss fram. "Hehe, som du kanskje kan sjå frøken Foss er orda om at eg e dau mykje overdreve." Igjen rettet Aasen sin oppmerksomhet mot meg. Pistolmunningen fulgte etter. "Du var nærare røynda enn du veit, Herr Obstfelder. Eg hadde planar om å la konungen lata livet til, men etter at du banka livskiten or meg fann eg det snøggare å lata som eg var dau." Mannen bak ham kremtet. "sjølvsagt, kor e mine manerar. Godt folk lat meg presentera fyrr dykk forfattar og landsmålsbrukar, Arne Garborg." Mannen bak ham gjorde et lite bukk. "Takkar, dykk er eit strålande publikum. Hehe."

Endelig var Brandes kommet over det første sjokket. "Men Herr Aasen vad skæl så dette gagne?" Ivar Aasen trakk på smilebåndet. Han trakk fram en stol og satte seg. Garborg stilte seg bak ham. Begge hadde pistolene fortsatt rettet mot oss. "Er vil sjølvsagt ha nasen som alle dykk andre." Jeg tok ordet. "Men hva skal De med den?" Aasen stirret meg dypt inn i øynene. Jeg så hatet som brant. "Eg tenkjer å utrydda riksmålet!" Han skjærte tenner og hele ansiktet knøyt seg. "Riksmålet er ein pestbyll som må drepas. Landsmålet er det einaste, reine norske." Bak ham klappet Garborg ham på skulderen. Begge hadde rettet oppmerksomheten sin mot meg og i øyekroken så jeg Brandes strekke den ene hånden nedmot foten. Han trakk en pistol opp fra skoen. Alt skjedde svært raskt nå. Garborg la merke til hva Brandes gjorde og raskt rettet han revolveren sin mot ham og fyrte av. To kuler i luften. Brandes kastet seg til siden. Blodsprut i luften. Brandes var truffet i brystet. Garborg tok seg til skulderen. Blod rant ned armen som holdt revolveren. Han anstrengte seg og løftet armenog fyrte av nok et skudd mot Brandes som nå lå livløs på gulvet og farget teppe rødt. Skuddet traff ham mellom skulderbladene. Det kom en liten rykning og så ble han stille. Blodet fortsatte og renne ut av den dødes kropp. Garborg gikk bort i retning av liket. Sikkert for å sette en kule i hodet på Brandes. Men før han rakk å gjøre noe hadde frøken Foss fisket opp sin lille derringer fra vesken. I det Garborg sto over henne for å sette en kule i Brandes' hode gikk nok et skudd i luften. Det traff Garborg i halsen,rett under haken. Blodet sprutet utover. Nå reagerte også Ivar Aasen han rettet pistolen mot frøken Foss. Jeg kastet meg fram for å hindre hva som var i ferd med å skje. Alt gikk i sakte film. Mens jeg svevde i luften så jeg hvordan flammene ble spydd ut av pistolmunningen. Jeg kunne også høre lyden av kjøtt som sprakk. Kulene hadde tydeligvis funnet sitt mål. Aasen falt ut av stolen og vi rullet rundt på gulvet. Blod var overalt. Garborg sto fortsatt oppreist og var som en fontene. Blodet ble pumpetut av ham før han falt bakover over et lite bord og ble liggende livløs. Aasen og jeg slåss om pistolen. Den gamle mannen var sterkere enn han gav inntrykk av. Jeg kneet ham i siden. Rett i nyrene. Aasen gav fra seg et brøl, men slapp ikke taket. Plutselig kjente jeg et slag rett i mellomgulvet. All luften gikk nesten ut av kroppen min, men jeg fikk med flatt hånd slått våpenet ut av hendene hans. Deretter sendte Aasen en knyttneve rett i ansiktet mitt. Nesen sprakk og blodet fosset ut. Jeg falt bakover. Aasen benyttet anledningen og kom seg opp på beina. Jeg gjorde et kråkestup og kommeg også opp på føttene. Aasen gjorde et byks bort mot vinduet hvor revolveren lå. "Aha! Skjebnen er lunefull" Han smilte. Et skudd gikk gjennomluften. Jeg var sikker på at det ville gå gjennom meg, men da jeg lukket opp øynene var jeg like hel. Med unntak av nesen da så klart. Aasen hadde et overrasket uttrykk. Blod begynte å strømme ut fra siden hans. på gulvet ved siden av ham lå frøken Foss. Hun var truffet av flere skudd. Blod rant nedover halsen hennes, etter det som hadde vært et ansikt. Hele hennes høyre kinn var revet opp av en kule. Aasen snudde seg. "Forbanna førkje!" sa han og rettet revolveren mot frøken Foss sitt hode. Et skudd og hjernemasse ble spredd rundt i rommet. "NEI!" Jeg kastet meg fram mot den gamle mannen. Flere skudd gikk av. Jeg kunne kjenne hvordan kulene traff kroppen min, men fortsatte framover. Jeg kastet meg over Aasen. Vi gikk bakover og ut gjennom vinduet. Glass og blod var overalt. Vi svevde i luften. Jeg kunne se hvordan bakken nærmet seg. Jeg kikket Aasen i ansiktet og smilte. En strofe fra Petter Dass' berømte salme var det siste jeg husker. "...Gud er Gud om alle mann var døde..." Så var det hele over.

Prolog

"Den berømte norske forfatteren Sigbjørn Obstfelder døde visstnok i går morges i København. Han skal visst nok ha avlidd som følge av tuberkulose." Hun kastet avisen fra seg. "Sfflubber!" Bandasjen gjorde det nærmest umulig for henne å snakke. Fra den andre sengen kom det små grynt. Ett forsøk på latter. "Ffold ssmlla di, Ghrbrg!" Den bandasjerte mannen fortsatte å le. Plutselig åpnet døren seg og en rund, skallet mann med briller og et fjongt skjegg kom inn i rommet. "- Mitt navn er Jørgen Løvland. Statsråd Løvland. Jeg representerer i denne anledning norske interesser. Frøken Foss de kjenner meg sikkert igjen fra deres tjeneste i Innenriksdepartementet?" Den bandasjerte kvinnen nikket. Den runde mannen gjorde en liten pirruett og snudde seg mot Garborg. Han tok brillene av nesen og dro fram et lommetørkle. Mens han pusset glasset sa han; "- Det som har skjedd er såklart sterkt beklagelig. Og det må jo nærmest være et mirakel at dere begge to overlevde. Særlig Dem frøken Foss," sa han og kikket opp mot henne. "Store deler av Deres fremre høyre hjernehalvdel ble jo nærmest tilintetgjort!" Frøken Foss nikket. Det ble stille en liten stund. Så begynte Løvland igjen å pusse glasset."-Som dere sikkert skjønner begge to ville det være sterkt beklagelig om historien rundt denne lille "hendelsen" skulle lekke ut til pressen. Det ville skapt en internasjonal krise og svekket den norske sak i unionen. Derfor har norske myndigheter gått med på å sette en strek over det hele. Dysse ned alt. historiens gang vil derfor forbli at Ivar Aasen døde i 1896 i Kristiania, mens Sigbjørn Obstfelder avgikk ved døden her i København som følge av Tuberkulose og ikke etter at han og Aasen falt ut av et vindu. Hva deres framtid bringer...er med andre ord fortsatt ikke skrevet. Så sant dere begge går med på å glemme alt dette da?" Han kikket fra den ene til den andre. Begge pasientene nikket. "Mffen hha mhd neffen?" Løvland gikk bort til frøken Foss. Han tok på seg brillene igjen og lente seg over henne. "Det merkelige i hele denne affæren er..." Han tok en pause. "Vel, hvordan skal jeg si det? Nesen ble ikke funnet. Verken i Herr Brandes værelse, blant deres klær eller på noen av likene. Det er akkurat som den på mystisk vis har forduftet!" Så reiste han seg opp igjen. Nikket bort til den bandasjerte Garborg og gikk mot døren. I det han grep tak i døren snudde han seg. "Men igjen...ingenting av dette har hendt!" Så gikk han ut.