Den egoistiske barmhjertigheten eller den offentlige sorgen?

Madeleine McCann er borte. En tragedie. En tragedie mange utnytter for å tekke sine egne oppmerksomhetsbehov. Familien til Madeleine mottar støtteerklæringer fra fjern og nær. Helt fra Kazakhstan, Malaysia og Sør-Afrika. Mennesker verden rundt påstår å ha sett henne både her og der. Blant annet skal en norsk kvinne ha sett henne i Marokko. Over 90 støttegrupper er å finne på facebook. Men som Kenan Malik påpeker i BT den 24.mai har alt dette egentlig lite å gjøre med Madeleine-saken. I stedet er det mer et utslag av ønsket om å identifisere seg med andres sorg. Med andre ord en egoistisk barmhjertighet!

Det hele blir for meg mer pervertert samfunnspornografi framfor et reellt ønske om å finne Madeleiene. Og Madeleinesaken er ikke eksepsjonell i en slik sammenheng. Stadig oftere og oftere bretter folk ut sine sorger i mediene. Mest kjent er selvfølgelig Dianas død i 1997. Først ved sin død ble Diana allemannseie og alle hadde positive ting og si om henne. Hun ble nærmest kanonisert for sin innsats. Dronning Elisabeth som opprettholdt den typisk britiske tendensen med en "stiff upper lipp" ble kritisert for å være følelskald. Selv om hun ikke gjorde noe annet enn tradisjonen tilsa.

Nærmest i hver eneste utgave av sladderbladene kan en lese at foreldrene, barna eller partnerene til avdøde kjendiser, selv om kravene til hvor kjente personene har vært stadig senkes. Motivene til dem som faktisk bretter ut sorgen sin kan nok være reelle nok, men måten det hele gjøres på blir for meg feil. Det har alltid vært slik at det å sørge er noe som tilhører privatsffæren vår. Utad skal man fremstå som om alt er normalt, mens man kan slippe løs følelsene sine på "kammerset". Dagens situasjon er derimot anerledes. Nå skal man helst gå ut i mediene og snakke om alt.

Alle husker vi Kjell Magne (eller Kjell Mangle som jeg helst liker å si) Bondevik sin rørende historie om hvordan han fikk et psykisk sammenbrudd. Det hjelper sikkert mange at offentlige personer snakke ut om slike plager, men for meg er det likevel noe som tilhører privatlivet. Motivene til slike personer mener jeg alltid burde etterspørres. Tjente det kanskje ikke Kjell Magnes politiske karriere at han sto fram? han ble nærmes "untouchable". Ingen vil angripe noen som ligger nede.

Substittusfølelser er kanskje den beste måten å beskrive Madeleine-fenomenet. Saken viser også at det som er samfunnets lim er redsel og frykt. Akkurat som med terroristangrepene vi stadig leser om, er dette en sak som binder folk sammen. Frykt er noe som myndigheter har visst seg å kunne utnytte og manipulere. Frykt får folk til å godta de mest absurde ting. Man kan spørre seg om medieomtalen slike enkelt saker for gangner for noe?

Hvert år forsvinner det flere hundretusen, om ikke enda fler, barn rundt om i verden. Disse barnas stemmer høres ikke. Grunnen er kanskje at de ikke har ressurssterke foreldre som kan eller vil engasjere seg i å få dem tilbake. Den urettferdigheten er noe vi sjeldent får innblikk i. Om Madeleine McCann noen gang kommer til rette igjen er bare noe vi kan spekulere i, men det er nå ganske så kynisk av mediene og hele tiden skrive at det er håp om å finne henne i live. Skal vi være helt ærlige og pragmatiske er nok Madeleine neppe i live. Med all den oppmerksomheten saken har fått er det nok sannsynlig å tro at kidnapperen har gjort det mest logiske, nemlig kvitte seg med Madeliene. Og da ikke ved å sette henne igjen ett sted, men grave henne ned. Dusøren er nå oppe i 2.6 millioner pund! Kidnapperen er nærmest utpekt til verdens ondeste peronser. Hvorfor skulle han da holde Madeliene i live? Levere henne tilbake som om ingenting har skjedd?

Dermed blir spørsmålet til slutt om all oppmerksomheten bidrar til å finne Madeleine eller får mediene henne drept? Hjelper det at britiske politikere og kjendiser går med gule armbånd? Eller at mange på facebook lager Madeleinegrupper? For meg er svaret ganske enkelt, nei! Det hele er substituttfølelser, det er ikke et reellt ønske om å finne henne, men snarere en kollektiv narsissisme satt i system. Den offentlige sorgen hjelper kanskje noen, men hva skjer når lysene slokkes og journalistene går hjem?

Paven ber for Madeliene, men hva med alle de andre forsvunne barna? Ber ham for dem? Til alle som leser dette, hei på deg, dersom du er med i en slik Madeleine facebookgruppe burde du granske deg selv litt. Hvem er det egentlig du prøver å hjelpe? Husk at Narcissus endelik ikke var særlig positvt.