P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese" del 2

Kapittel 3; Døden reiser på Første klasse

Med et slikt stort beløp mellom hendene følte jeg det var på tide å gjøre noe med mitt utseende. Jeg tok derfor turen innom en av byens fasjonable skreddere på vei til togstasjonen. Jeg følte meg som et helt nytt menneske da jeg kom ut i gaten iført mine nye klær. Jeg var tilbake på toppen igjen! På stasjonen bestilte jeg selvfølgelig første klasse på den ny åpnede togstrekningen mellom Kristiania og Bergen. Det skulle jo bare mangle. jeg tok min veske, som nærmest kun inneholdt Holbergs bok, og steg ombord.

Noen timer senere satt jeg i en flott innredet kupe. Dessverre var jeg ikke alene. I kupeen satt to andre. Vi hilset høffelig på hverandre. Den ene var en russer. Han virket syk. Hans øyne var blanke og kinnene hule. Det virket som om han sultet. Rubashov, tror jeg han het. Han hadde nærmest konstant en kortstokk mellom hendene og prøvde nærmest desperat å få med oss andre på et slag poker. Jeg takket høffelig nei. Kortspill har aldri endt lykkelig for meg. Den andre passasjeren avvisteogså høffelig russerens tilnærmelser. Denne andre preseterte seg som svensk kjøpmann og sa at hans navn var Christian Lundeberg. Han virket som en hyggelig bestefar-type, kanskje kunne han minne litt om Julenissen med sin store hvite bart, noe korpulente figur og briller. Han virket søvning og sovnet så snart reisen var i gang.

Utover på ettermiddagen kjente jeg hvordan sulten rumlet i magen, men denne gangen var jeg bemidlet nok til å gjøre noe med den. Jeg reiste meg opp og tok vesken min og gikk til restaurantvognen. kelneren kom øyeblikkelig bort til meg, snakker om service på førsteklasse, og rakte meg menyen. Jeg bestilte straks en bokøl for å leske strupen mens jeg bestilte. I det kelneren hadde tatt min bestilling kom de to andre fra kupeen også inn i restaurantvognen. Vi hilste høffelig til hverandre, men kom ikke i prat. Kanskje likså greit. Jeg er ikke særlig flink til å snakke med vilt fremmede. Det gjør meg ukomfortabel. Det er selvfølgelig uheldig i mitt yrke, men jeg har nå klart meg. Under hele mitt opphold i restaurantvognen følte jeg at mine to medpassasjerer stirret på vesken min. Hvem var de egentlig? Tilbake i kupeen satte jeg vesken ved siden av meg. Jeg følte at jeg ikke kunne stole på mine medpassasjerer. De kom snart begge to, først russeren og så den goselige svensken.

Vi satt og gav hverandre stive smil. Plutselig kjørte toget inn i en tunnel. Noe var i gjære. Ett slag traff meg i tinning. Om ikke alt hadde vært svart før,så ble det i hvertfall det nå! Jeg våknet av at noen klasket meg på kinnet. Det var en eldre herre med briller og snurrebart. "- Gjeng det bra? Vet De kvar De er? Vet De i det hele tatt kem De er?" Mange spørmål på en gang. Alt for mange, og den merklige dialekten? Han snakket med en merkelig dialekt. Det luktet også møllkuler av den eldre herren. "-Hva skjedde?"spurte jeg fortumlet. "- Jeg er doktor Iver Haasen og De har slått huggu," sa den eldre herren som jeg tok for å være leg. Ved siden av ham stod konduktøren bøyd over meg. Ingen andre var å se i kupeen."Hvor er de to andre?" Jeg kom meg opp på beina. "Hva mener De? Det er kun De som har plass i denne kupeen," sa konduktøren. Forferdet kikket jeg bort på plassen min. Vesken min med Holbergs bok var borte!

Kapittel 4; Holberg røper sin hemmelighet

Jeg innså nå at mitt oppdrag kom til å bli vanskeligere enn antatt. Jeg var tydeligvis ikke alene om Tycho Brahes nese! Vel fremme i Bergen tok jeg mine forhåndsregler og valgte ikke det mest fasjonable hotellet, men valgte et hvor jeg neppe kom til å få like stor oppmerksomhet. Etter at jeg kom inn på mitt rom låste jeg døren. Tittet ut av vinduet og så at ingen spionerte på meg. Deretter kippet jeg av meg høyreskoen. Der lå den falmede lappen fra Holbergs bok. Den var fortsatt i min eie. Jeg brettet denut og leste den snirklete skriften;

Fraa Mein Fader arvet Jig et skrin der inneholdt den nese, saam war Tycho Brahes protese Men akk Dens kræfter kan arme sjæler villede, Saa Jig tok aa begravde den på stedet
In Das hull som der Kim ned falt, Pa Fløien skal Gad vite jig befalt!

Det var et forferdelig dikt sok ikke levnet den store Holberg særlig ære. Men det ville nå vise meg veg til nesa! Det romlet i magen igjen. Etter at den først hadde fått smak på mat igjen var den umulig å mette! Jeg tuslet ut av hotellet, da dets restaurant ikke akkurat appellerte til meg. Etter et bedre måltid tok jeg turen til en brunere kneipe for å stille tørsten ogå. Den Gylne Vintønne virket som et sted hvor en mann kunne stille sin tørst og ogsåom mulig stille andre lyster. La oss bare si det slik at det var offentlige fruentimmer som også holdt til der.

Jeg satte meg ned ved at av bordene og bestilte meg en av Waldermar Stoud Platous lokale spesialiteter, nemlig et glass Hansa. Bryggets dråper læsket min strupe på en utsøkt måte. Da jeg satte glasset ned igjen, la jeg merke til en kjent skikkelse ved nabobordet. Den gamle legen fra toget og en annen eldre herre. De virket opptatt med en eller annen bok. Jeg kunne såvidt skimte tittelen "Haugtussa" på coveret. Plutselig la de merke til meg. Den gamle legen la raskt ned boken i sin veske og vinket nervøst mot meg. Hvorfor oppførte han seg slik? Jeg ble forundret og bestemte meg for å ta en prat med dem. "God dag, doktor Haasen. De nyter Bergen ser jeg," sa jeg og smilte mot ham. Den gamle smilte tilbake. Det var et forferdelig påtatt smil. "Jau, Jeg gjør da det. Berre så synd med dette dårlige været. Alt regnet." Mannen ved siden av han virket også nervøs. Jeg kikket på ham og smilte. "Ja, vi har vel ikke hilst før vi, Herr...." Han rakte meg hånden. Han svettet inni håndflaten. "God dag, mitt namn er Arne...Bjarne Barborg!" Også han hadde en slik merkelig dialekt. Etter en kort, men svært triviell samtale, fant jeg ut at det var på tide å utforske Fløyen. Vi tok avskjed og jeg gikk i retning Fløyen. Jeg grublet svært over hvorfor de to eldre herrene hadde virket så merklig. Hvorfor den påtatte dialekten? Og hvorfor så åpenbart falske navn?

Jeg krysset Torgallmenningen. Da skimtet jeg ham. Selveste Ludvig Holberg. På Vågsallmenningender han hadde stått i bronse de siste 16 årene. Den elegante 216-åringen sto staut på sin plass og stirret ut over Vågen. Jeg måtte trekke på smilebåndet. Snart ville hans hemmelighet være min. Jeg fikk et innfall om å klartre opp på sokkelen og håndhilse på han. Takke ham. Men da ville vel folk tro jeg hadde mistet forstanden. Mange av mine tidligere bekjentskap hadde vel bare fått sine bange anelser bekreftet. I bakgrunnen skimtet jeg Fløyen. En bratt stigning sto foran meg. På ferden opp den bratte veien ønsket jeg intenst at noen hadde bygd en taubane slik at dette blodslittet kunne vært unngått!

Vel oppe på toppen speidet jeg utover Bergen by. En nydelig utsikt. Selvfølgelig var ikke værgudene på min side og jeg kjente en regndråpe i vinden. Snart ble den ene til enda en, og snart pøste regnet ned. Jeg var gjennomvåt og kald. En stemme inne i hodet sa at om jeg ikke fant det hullet Nils Klim falt ned i snart, ville jeg pådra meg tæring! Som en stukket gris løpjeg rundt i skogen. Fram og tilbake. Det forbanna hullet måtte jo være her ett eller annet sted! Jeg snublet i en rot og flat ned en liten skrent. Arm og ben tumlet rundt. Til slutt stoppet jeg heldigvis opp. Liggende på bakken kjente jeg på kroppen. Ingenting var brukket. Jeg satte meg opp. De nye flotte klærne mine var dekt av gjørme og furunåler. Jeg tørket vekk litt skitt fra ansiktet. Da så jeg det. Hullet! Det var bare et par meter bortenfor der jeg hadde landet. Jeg kom meg på bena og haltet bort. Så hadde jeg ikke kommet helt uskadd fra fallet likevel. Pokker! Men dette var ikke tidspunktet å tenke negative tanker. Det var ikke akkurat et stort hull så jeg måtte krype inn. Jeg hørte hvordan det ene jakkeermet satte seg fast og revnet. Dobbeltpokker! Etter knapt ett par meter møtte jeg bokstavelig talt veggen. Men jeg så ikke noe skrin. Hendene mine grov seg ned i jorden. Som en hund gravde jeg stadig lenger ned. Endelig fant jeg gull! Eller rettere sagt skrinet. Jeg jublet som et lite barn da jeg tok det opp av bakken. Hendene mine skjalv idet jeg åpnet skrinet. Alt var helt mørkt, men jeg kjente noe mykt. Nesen møtte være pakket inn i et tøystykke. Jeg ålte meg ut. I det jeg igjen skimtet lyset, kjente jeg plutselig noe i nakken. Noe kaldt.

"Tyvärr! Den där tar jag!" sa en stemme. Jeg snudde meg sakte. Jeg stirret rett inn i munningen på en revolver. Hånden som holdt revolveren tilhørte en person jeg straks dro kjensel på. Den svenskekjøpmannen fra toget!


- siste del kommer så snart som mulig!