En titt på kristendommens mest facinerende figur: Satan

På film er det alltid skurken som er de mest fascinerende rollefigurene. Styrt av enten et hevnmotiv eller et umettelig begjær gjør disse personene alt i sin makt for å gjøre livet surt for heltene. Selvfølgelig ender det som regel med at "the good guy" redder dagen. Dette er også tilfellet med kristendommens svar på Dr.No, Satan. Men er han egentlig bare misforstått?



"Kjært barn har mange navn", sier ordtaket og slik er det også med godeste Satan. I bibelen betyr Satan "motstander", mens i en av profeten Jesajas bøker får vi høre historen om den falne engelen Lucifer. Historien forteller om "en strålende morgenstjerne" og "folkebetvinger", og det er nettopp her Satan har fått navnet Lucifer. "Strålende" oversettes på latin med "Lucifer". Andre slagernavn er Djevelen, Beelzebub og den gode, gamle norske varianten; Gamle Erik.


Satans utvikling

Satan slik vi kjenner og forestiller oss ham i dag, med horn,klover, gjeiteskjegg eller hva det nå skulle være er en middelalderkonstruksjon. Han settes også ofte i et dårlig lys, som Guds motstykke og som om han har vært Guds motstykke siden tidenes morgen. Men slik har det ikke alltid vært.
Egentlig var Satan en del av Guds hoff. Funnet av Dødehavsrullene i 1947 gav tilgang til ukjente versjoner av 1. og 2.mosebok. Her kommer det fram at "Den dagen vårherre skaper lyset, skaper han også lyse og mørke engler". Dermed blir paradokset at Satan, den senere erklærte antiguden, egentlig er skapt av Gud! Det er jo forståelig at Gud får å kunne framstå som god og barmhjertig, trenger en motpart som er ond og korrupt. Men hva gjør egentlig det Gud til? Har Gud et oppmerksomhetsbehov? Tilfredstiller det egoet hans at hans små skapninger (oss) vender oss til ham i bønn? Uansett tilbake til Satan.

En av det gamle testamentets store slagere har vært "jobs bok". I denne historien møter vi den stakkars jævel job, som blir en brikke i Guds lille spill. Satan, som på dette tidspunktet er en del av Guds hoff, påstår at Jobs fromhet skyldes at Gud har vært god mot ham og at Job vil vende seg mot og miste troen på Gud dersom alt dette tas fra ham. Surprise, surprise så mister ikke Job troen på Gud selv om djevelen virkelig går inn for oppgaven med å gjøre livet surt for Job. Ta da!

Satan blir egen herre

Satans stilling hos Gud synker dermed etterhvert stadig lavere. Hvorfor? I århundrene før Jesu fødsel og starten på kristendommen, endres oppfatningene om Satan. Utviklingen vil ha det til at Satan blir en antigud, som selv vil bli tilbedt og gjør opprør mot Gud. Han begynner også å prøve å finne feil på Guds skapninger og friste dem (mest kjent er anskje historien om hvordan djevelen frister Jesus i ørkenen).

Selve oppgjøret om hvordan djevlen kastes ut av himmelriket er noe diffus, slik det ofte blir siden det alltid er seierherren som skriver historien. I Johannes' åpenbaring i Det nye testamentet fortelles det at Satan omskapte seg til en sjuhodet drage, dermed bryter det ut en krig mellom de mørke og delyse englene. Selvfølgelig klarer de lyse englene med Mikael i spissen, å nedkjempe Dragen og englene hans. Dermed blei det kroken på døra for Satan. Han ble kastet ned på jorden sammen med alle sine tilhengere.

På jorda går det ikke stort bedre.Satan og hans følge beleirer en by med fromme troende og da dette mislykkes er det rett ned til "ild og svovel". Tough Luck!

Glemt?

De første 1000 årene var det stort sett bare teologer og munker som lot seg skremme av djevelen. Folk flest hadde nemlig ikke hørt om ham(!) Derimot fortsatte folk å tro på hedenske mytefigurer som troll, onde dverger og alver med sykdomsbefengte piler. Dette passet ikke lenger for de kristene lederne. Det var ikke plass til slike hedenske figurer i Bibelen og dermed fungerte de heller ikke som skremmselsbilder mot synd og fordervelse. Dermed var det duket for Mørkets fyrste!

Men det er vanskelig å overbevise noen om hvor skummelen djevelen er dersom folk ikke har et bilde av hvor stygg og jævlig han er. Dermed oppsto det bildet, etter flere vitnebeskrivelser, av Satan som vi kjenner i dag. Rundt år 1000 i klosteret Saint.Germain i Auxerre i dagens Frankrike, opplever munken Raoul Glaber en kjip opplevelse. Mens han gjør seg klar til aftenbønnen dukker selveste Satan opp ved foten av senga. "Han var liten med tynn hals, et utpint ansikt...en utvekst av en munn med dirrende lepper...skjegg som en geitebukk og spisse, hårete ører. Han hadde huggtenner som en hund, et spisst hode, et fremskutt bryst pukkelrygg og dansende rumpeballer". Tross Glabers beskrivelse av djevelens "dansende rumpeballer" mister Satan etterhvert flere og flere av de mennekselignende trekkene. Han blir ikke akkurat like sjarmerende som tidligere beskrivelser.

Hvilken lærdom kan vi trekke ut av Satans skjebne?

Hva kan vi så slutte av historien om Satans fall? Vel, for det første ikke gjør opprør mot Gud! Det er kanskje kjernen i budskapet. Historien viser at den som setter seg opp mot Gud vil ende i selskap med Hitler, Stalin og Eli Hagen. Om dette er et bevisst eller ubevisst budskap skal ikke jeg bevege meg ut på, men det er for meg ganske klart at Satan, som sannsynligvis ble utstyrt med fri vilje, setter seg imot Guds absolutte autoritet og blir straffet for det. For at noen skal kunne framstå som en god "far", "hyrde" eller "dommer" trengs det et motstykke for å selge dine argumenter.

Det store paradokset i historien om Satan er at han er skapt av Gud. Hvorfor skaper Gud det onde? Vel, kanskje fordi han på den måten kan tilfredstille sitt eget ego. Fri vilje blir dermed en vits. Du får bare valget; "enten meg eller så ender du nede hos han karen med ild og drittlukta!" Thank you Lord, for all those options! Believe or Die! Dermed mener jeg at det kan reises spørsmål ved om Gu er en barmhjertig og kjærlig Gud, eller en kynisk narssisist med et enormt ego? Vi vet vel alle hva jeg mener...

Jeg synes den engelske poeten John Milton sa det best i sitt verk Paradise Lost i 1667:
"Better to reign in Hell than to serve in Heaven"

kilde, for de som er interessert: Illustret Vitenskap Historie Nr.12/2006