USA: Verdenspoliti eller bare illusjon?

USA liker å fremstille seg som en supermakt, siden de kom seierende ut av den kalde krigen. Mange mener at det er et problem at USA liker å fremstå som verdenspoliti, men kan USAs problem være at de ikke er verdenspoliti? Er USAs makt kun en illusjon? Mediene har omtalt at EU er i stillstand og at det hersker krisetilstander innad. Ja, en felles grunnlov ble ikke godt mottatt, men EU ekspanderer. Begynner Europa å gjenerobre tapt makt?

USA blir næremst framstilt som Det Nye Romerriket, men det er en overdrivelse. Göran Rosenberg har mange gode poeng i sitt innlegg "Antikkens pirater og dagens terrorister" i Morgenbladet 5. januar 2007. Den viser klart forskjeller i handlemåter mellom romerriket og USA i parallelle sitasjoner. Der USA ble angrepet av terrorister, ble romerriket angrepet av pirater. To begrep som lett kan overføres til hverandre. Men der George W. Bush har slått hardt ned med militærmakt, viste Gnaeus Pompeius virkningen av "myk makt". Pompeius jaktet på piratene (terroristene) med en nærmest overdreven militærmakt. 500 skip og over 120 000 soldater (!) Men der Bush har prøvd å tilintetgjøre motstand, viste Pompeius nåde. Riktignok gikk Pompeius imot romerske tradisjoner ved å benåde og utdele jord til piratene, men som Rosenberg påpeker, visste Pompeius at piratene ikke var et militært problem, men et politisk og sosialt problem.

Nådens makt kan lett undervurderes. Og den kan til tider også slå feil. Det skjedde også i romerriket, hvor Julius Cæsar benådet de som senere kom til å bruke ryggen hans som knivholder. Men likevel er man som regel mest tjent av å vise sin overlegenhet ved å benåde framfor å prøve å tilintetgjøre. Ihvertfall kunne en slik strategi fungert bedre for USA i land hvor æresbegrepet fortsatt henger svært høyt. USA glemmer lett at ikke alle land streber etter et vestlig demokrat.


Saddam Hussein: bad guy eller good guy? Eller Jokeren?


Saddam Hussein er et paradoks. Hadde man spurt amerikanerne på 80-tallet hvem som var deres bestevenn i midtøsten hadde Hussein garantert blitt nevnt i samme åndedrag som Israel. Da finansierte de Hussein fordi han slåss mot "det onde" Iran. Bare fordi iranerne i 1979 fikk nok av den korrupte og USAvennlige Sjahnen og heller foretrakk et prestestyre. Iran-Irak krigen var en forferdelige krig, hvor det antas at over en million menneskeliv gikk tapt. Men akkurat som den katolske kirken gjerne godtok angrep på hedenske land i sen-antikken og tidlig middelalder, vendte USA det døve øret til. Iran hadde tross alt ikke godtatt de sunne, amerikanske verdiene.

Saddam Husseins nekrologer har gjerne fokusert på alt det forferdelige han gjorde mot sitt eget folk, og dette er heller ikke et forsvar av Hussein, men han gjorde tross alt mye godt for sitt land. Irak ble gjerne sett på som den best fungerede velferdsstaten i regionen og i sitt kvinnesyn var Hussein svært liberal. Saddam Hussein var ingen ideologisk diktator, han kunne lett forandre sitt image etter det som tjente ham best. At rettsaken hans også var nærmest en farse og at den er blitt kritisert av flere menneskerettighetsorganisasjoner, eks. Human Rights Watch, har havnet i bakgrunnen. Stort sett var det kun glede å spore da repet strammet seg rundt despoten. Ledere verden over, de som torde å kommentere henrettelsen, var stort sett opptatt av å rose at det nye styre i Irak hadde klart å fjenomføre rettsaken. Det er nesten til å le av!

EU: glemt eller bare ignorert?

Det kan lett oppfattes som om EU næremst står statisk i ro, hvis man går etter avisoverskriftene. Media har en tendens til å si at EU er i krise og henviser til hvordan folkeavstemminger i flere EU-land sa nei til forslaget om en felles grunnlov. Men er det ensbetydende med at EU er i en krisesituasjon? Hvorfor ekspanedere da EU? Fakta er vel at mens USA posisjon stadig svekkes gjennom den ene blunderen etter den annen, styrkes EU i det skjulte. Integrasjonen innad i EU blir stadig bedre, båndene mellom medlemslandene knyttes stadig sterkere. For USAs vedkommende hjelper det ikke at generalene deres leser Sun Tzus mesterverk "The art of war", så lenge politikerne deres ikke studerer Cicero eller Cæsars politiske taler og strategier.

Eu ble ved inngangen til 2007 enda større og består nå av 27 medlemsland og nærmere 500 millioner mennesker. Det som irriterer amerikanerne er at Europa ikke lenger er villig til å bistå dem i alle sine militære operasjoner, hvis ikke det er å vise styrke så vet ikke jeg. Det sier seg selv at når det landet som, ved siden av USA, bistår med flest soldater i forhold til innbyggertall til koalisjonsstyreken i Irak er Georgia...da har USA svært få reelle venner.


World-Police?

Ikke bare har Matt Stone og Trey Parker tatt Amerika på kornet i filmen "Team America", men også i South Park episoden "The mystery of Urianal Deuce" hvor alle konspirasjonsteoriene rundt 11.september angrepet viser seg å bevisst være skapt av myndighetene...får å fremstå som de egentlig har mer kontroll enn det de har. Tror Stone og Parker kan være nærmere sannheten enn det vi liker å tro.

Sosiologen og filosofen Slavoj Zizek sier, i samme utgave av Morgenbladet som henvist overfor, at problemet ikke er at USA ønsker å være verdens-politi, men at problemet er at de ikke er det! USAs problem er at de fortsetter å opptre som en nasjonalstat som hensynsløst fremmer egne interesser. Og i Irak er det egentlig kun en ting USA er opptatt av: olje! Grunnlaget for krigføringen om "å frigjøre det irakiske folket og bringe dem demokrati" er like tynn som den første boka til Ari Behn!


Tomrommet etter den kalde krigen


Etter den kalde krigens slutt oppsto det et slags maktvakum og det har vært behov for at et land skal fylle rollen som supermakt. USA valgte selv å utpeke seg som det opplagte valget, men har landet kanskje passert høydepunktet? USA har nok av problemer innad. Det kom klart fram at landet fortsatt sliter med rasemotsetninger (ja, jeg vet det er politisk ukorrekt å fortsatt bruke ordet "rase" men i mangel avnoe bedre får det duge). Det kom klart fram etter orkanen Katrinas herjinger. Kanskje er det ikke USA som er verdens ledende supermakt likevel? En grusom tanke for noen.

Kanskje er det det fryktede Kina som egentlig er verdens ledende supermakt. USAs vilje til samarbeid kan få det til å virke sånn. Kina er et land i framgang. Om ikke politisk, så økonomisk. Men selv om Kina har litt problemer med menneskerettigheter er det uansett bare bagateller. Så lenge man dreper sine egne pleier verdenssamfunnet å holde kjeft. Og FN? FN viste hva de er gode for da det ikke klarte å stoppe Irak-krigen. FN-flagget er en fin dekorasjon på verdensledernes skrivebord, men ikke særlig mer.

Kan EU dermed være "underdogen", som klarer å karre seg oppover? Jeg tror neppe EU vil bli en slags supermakt, men at det kan virke som en balanse i en stadig mer kaotisk verden, er ikke å se bort fra. I Europa er tross alt det viktigste ikke lenger å blidgjøre USA, men å blidgjøre kamerat Putin. Europa trenger nemlig gass, og det sitter som kjent Putin og Russland på. De nye arbeidsplassene og økonomiske fortjenestene ligger ikke i vest, men i øst. "Go East, young man!"