Kristendommens største bløff; Juleaften!
"Og det skjedde ikke i de dager for det utgikk ikke bud fra keiser Augustus at hele verden skulle skrives inn i manntall. Det var ingen innskrivning, for Quirinius var ikke landshøvding i Syria. Og hvorfor skulle alle gå for å la seg innskrive, hver til en annen by?"
Det som vi kjenner som det mest kjente juleevangeliet, nemlig Lukasevangeliet, er mest sannsynlig fri fantasi fra Lukas' side. Det eldste av evangeliene er Markusevangeliet. Det ble skrivd ned rundt ca år 70 c.e ("common era"...for å unngå religiøse overtoner). Markusevangeliet nevner overhodet ikke Jesu fødsel, den betyr ingenting for ham. Først ti år etter Markus kom Lukas og noterte ned sin versjon av hendelsene. I jakten på den historiske personen Jesus har forskerne stadig oppdaget mye som ikke stemmer med virkeligheten. La oss gå litt nærmere etter i sømmene på den historiske Jesus.
Stort sett kalles Jesus for "Jesus fra Nasaret", hvorfor skulle han da være født i Betlehem? I følge Bibelene skyldes det at Keiser Augustus gav beskjed om at hele verden skulle skrives inn i manntall. Hold pressen! Keiser Augustus gav aldri beskjed om at "verden skulle skrives inn i manntall"! En slik registrering av Romerriket skjedde ikke før Keiser Vespasians tid 74 år senere.
Lukas forteller videre at Josef var den 42.generasjonen etter kong David og at det var derofor han måtte dra til Betlehem, Davids by for å skrives inn der. Her er det mye som skranter. For det første hvem har kontroll på det 42. slektsledd? Selv om folk før hadde et mye sterkere forhold til slekt og forfedre er det neppe sannsynlig at Josef var det 42. slektsleddet fra David. Eller at han selv var klar over det.
For det andre var keiser Agustus kjent osm en svært opplyst og rasjonell mann, hvorfor skulle han da forlange at folk skulle dra til andre byer for å skrive seg inn? Det mest logiske ville jo heller være at skattemyndighetene dro hjem til folk og tellte dem der! Hvorfor skulle folk dra til en by forfedre hadde bodd i tusen år tidligere? Og hvordan skulle folk vite hvor de skulle ta veien? Hadde dette vært regelen ville jo det resultert i det totale kaos da flere millioner mennesker skulle dra rundt til byer for å la seg skrive inn. Riktignok ble det faktisk gjennomført en folketelling rundt år 6 c.e. Men denne folketellingen omfattet Judea, Samaria og Idumea, men IKKE Galilea. Selve formålet med folketelling i antikken var å registrere de som eide jord, derfor var det nettopp skatteinnkreverne som dro rundt og sjekket antallet folk, ikke omvendt.
Men problemene for Lukas slutter ikke der! Ifølge Lukas ble Jesus født rundt omkring Herodes' død i 4 b.c.e. samtidig som Quirinius var landshøvding i Syria. Dessverre ble Quirinius ikke landshøvding i Syria før en gang mellom 6 og 9 c.e. Mye av historien er selvfølgelig anpasset profetien om at den nye messiasen skulle fødes i Davids by. For å få dette til å fungere måtte Lukas tilpasse virkeligheten litt. Som nevnt kalle Jesus stort sett for "Jesus fra Nasaret". Dette har sammenheng med at navngivningstradisjonen tilsa at enten fikk man navnet sitt etter sin far; Jesus, Josefs sønn (eller Gud om vi drar det litt lenger). Den andre måten var etter fødested; da får vi Jesus fra Nasaret. Ta-da! Lukas din bløffmaker, Jesus var født og oppvokst i Nasaret han, din tullekopp!
Når vi ser nærmere på den historiske Jesus er det mye annet som skranter. Mest sannsynlig var Jesus en tilhenger av Johannes Døperen som hadde opparbeidet seg en liten skare med tilhengere. Faktisk fantes det grupperinger flere hundre år etterpå som kun anerkjente Johannes og ikke Jesus som den rette messias. Sannsynligvis var det også hos Johannes at Jesus fikk en form for religiøs opplæring som senere gjorde at han brøt med Johannesbevegelsen og startet sin egen.
Judea var en bakevje i det romerske imperiet, men det var stadig mange opprør der. Landet hadde vært okkupert av romerne siden 63 b.c.e, men jødene hadde gjort flere opprør. Det fantes flere ulike jødiske grupperinger som hadde ulike holdninger til romerne. Blant annet skjedde det et opprør i år 67 og det endte tre år senere med at romerne knuste opprøret, Jerusalem ble ødelagt og jødenes betydningsfulle tempel ble lagt i grus. Verre skulle det bli.
I år 132 begynte en karismatisk mann kalt Simon Bar Kokhba en dødsdømt kamp mot romerne. Riktignok fikk han etablert en selvstendig judeisk stat hvor han regjerte som "nasi" ( nei, jeg tuller ikke det var tittelen han tok(!), det betyr "prins" eller "president". Ironisk hvordan det 1801 år senere skulle få en helt annen betydning hos jødene) Mange så på Bar Kokhba som den messias profetiene snakket om, tross alt var de blitt lovet en ny David og ikke en fredselskende langhåra hippie som ikke ytet noen form for motstand mot romerne. Til slutt ble romerne mektig lei av jødene og sendte sine legioner for å en gang for alle gjøre slutt på knålet. I år 135 var det gjort! Judea ble gjort om til en romersk koloni og jødene drevet ut av Jerusalem (rettere sagt massakrert). Kanskje hadde det vært bedre å høre på Jesus?
Bibelen er egentlig utrolig rævslikkende overfor Romerriket. hvorfor det? Hmm...Kanskje fordi det hadde vært vanskelig å få den til å slå ann blant romerne dersom Jesus ble fremstillt som en opprører som trosset keiseren? De kristne ble tross alt ganske hundset med som det allerede var. Evangeliene fremstiller Pontius Pilatus som en ganske ålreit kar, som går med på å henrette Jesus kunn på grunn av press var det jødiske presteskapet. Ok. Greit nok, men la oss ta med at samme Pontius Pilatus henrettet folk uten lov og dom og faktisk endte med å bli avsatt fordi han drepte en gruppe opprørske samaritanere i et bakholdsangrep mens de var på vei til sitt hellige fjell. Å sende Jesus i døden fordi han var en opprører og bråkemaker ser ikke ut til å ha plaget samvitigheten til en mann som Pontius spesielt mye!
Så der har vi det. Jule-evangeliet er en koselig og god historie, men i likhet med mye annet i bibelen er det ren og skjær sprøyt som kun linde kristne tror på. Men det er vel også derfor det kalles "å tro".
"Faith is the great cop-out, the great excuse to evade the need to think and evaluate evidence. Faith is belief in spite of, even perhaps because of, the lack of evidence."
- Gotta love that man!