Messias

Han var den mannen jødene hadde ventet på, han var Messias. Mannen som skulle føre arven fra kong David videre og gjenopprette det jødiske riket. Den øverste leder for det jødiske presteskapet, Rabbi Akiba ben Joseph ( kalt Rabbi Akiva) refererte til "stjerneprofetien nummer 24:17" og gav ham kallenavnet "Sønn av en stjerne". Hans navn var ikke Jesus, og han var ikke fra Nazaret. Hans navn var Simon ben Kosba, eller som historien kjenner han som Simon bar Kokhba.

Forhistorien - Det romerske åk
I 63 b.c.e vant romerrikets største general, Pompeius, med tilnavnet den Store (ihvertfall en av de største fram til han møtte Gaius Julius Cæsar i borgerkrigen og ble et hode kortere. Tog du 'an?) over Mithridates VI og anekterte dermed Syria som romersk provins. Dermed hadde romerne ankommet Det hellige land. I det siste århundre før common era ble kongeriket Judea et klientrike til romerriket og senere i år 6 ble det en romersk provins. Men jødene likte seg ikke under det jødiske åk.

Det første store opprøret brøt ut i år 66 og varte i fire år. opprøret var vellykket i begynnelsen, men da romerne satt inn sine ressurser og etterhvert ble Jerusalem beleiret og inntatt og det jødiske temepelt jevnet med jorden (ihverfall nesten) og plyndret. Opprøret endte ved Masada, hvor de jødiske opprørene visstnok foretrakk selvmord framfor å tape mot romerne. Det andre opprøret kom i tidsrommet 115-117 og skapt igjen mye hodebry for romerne.

Messias kommer
I år 130 besøkte den romerske keiseren Hadrian (jepp, han med den muren i England) "restene" av Jerusalem, opprørene hadde nemlig lagt store deler av den stolte byen i ruiner. Hadrian følte først medfølelse for jødene og lovet å gjenoppbygge byen. Men da jødene fikk høre Hadrians ambisjoner om å gjenreise byen som en romersk metropolis og anlegge et tempel til ære for Jupiter oppå ruinene av deres hellige tempel, så følte de seg forrådt av keiseren.

Romerne begynte så smått med å gjøre klart for sine planer og da keiseren i tillegg forbød omskjæring, som han så på som lemlestelse, rant begeret over. I spissen for det jødiske opprøret sto en mann som det jødiske presteskapet anså som deres etterlengtede Messias, Simon bar Kokhba. De kristne delte ikke helt dette synet og det kom senere til å bety et ytterligere skille mellom kristne og jøder. De kristne anså som kjent Jesus som den frelseren jødene ventet på, mens jødene mente at siden Messias skulle være som deres store militære leder kong David, så passet på en måte ikke "pingla" Jesus det bildet.

Opprøret tar form og krones med suksess?
Jødene hadde tatt lærdom av de foregående opprørene og tok seg derfor god tid til å planlegge det forestående opprøret. I 132 c.e spredde opprøret seg over hele landet og avskjærte de romerske styrkene i Jerusalem. "Guds utvalgte" førte riktignok ikke en bellum iustum ("rettferdig krig"), men hadde derimot stor suksess med en form for geriljakrig. Faktisk var geriljakrigføringen så vellykket at det ble opprettet en egen jødisk stat med Bar Kokhba som leder (ironisk nok tok han tittelen Nasi Israel som betyr "prins/hersker av Israel"). Som suveren var denne jødiske staten at den faktisk trykte sine egne mynter.

Det jødiske opprørets størrelse hadde tatt romerne på senga. Mildt sagt. Romerne hadde lidd store tap og blant annet skal hele den XXII legion ha blitt utslettet. Keiser Hadrian syntes nå det var på tide å knuse opprøret en gang for alle. Hadrian tilkalte derfor en av sine beste generaler, Sextus Julius Severus, som for tiden var guvernør i Britannia og sendte ham til Judea. Med seg fikk han også tropper som hadde vært stasjonert ved de germanske grensene.

Nederlaget og den falske Messias
I tre år holdt jødene stand, men sakte men sikkert fikk romerne overtaket. På mange måter er det en klar parallell til hvordan USA nærmest "utrustet" tyskerne under den andre verdenskrig. Romernes ressurser var såpass store at jødene i realiteten hadde tapt med en gang romerne begynte å prioritere å slå ned opprøret.

Da romerne inntok Jerusalem i sommeren 135 c.e viste de ingen nåde og slaktet for fote. Bar Kokhba og restene av den jødiske hæren trakk seg tilbake til et fort ved byen Betar. Der ble de snart omringet og både hæren og bar Kokhba ble massakrert. Den jødiske Talmuden forteller at romerne nektet jødene å begrave de døde ved Besar på 17 år.

Nå gikk Hadrian inn for å utslette jødedommen. Han forbød de hellige jødiske tekstene og brant Tohraen og andre hellige skrifter, jødiske prester ble også drept og både kristne og jøder ble nektet adgang til Jerusalem. Som kjent så klarte ikke Hadrian å utrydde jødedommen, men han klarte å få dem til å se på Simon bar Kokhba i et nytt lys. Mange jødiske tekster omtalte nemlig Simon som Simon bar Kozeba ("Sønn av løgnen") etter nederlaget.

Konsekvensene
For jødene fikk denne katastrofen store konsekvenser og for å minnes dem oppsto den jødiske fastedagen Tisha B'Av ("den triste dagen i jødenes historie")for å minnes dette og andre nederlag. Dette nederlaget er også blitt tolket av flere historikere som et avgjørende vendepunkt som fikk jødene til å spre seg ut i såkalte handelsdiasporaer rundt om i bl.a. Eruopa. I motsetning til de foregående opprørene ble store deler av den jødiske befolkningen i Judea enten drept eller solt som slaver og denne brutale framferden har også påvirket jødedommen og gjorde at regionen ikke var et senter for jødisk religion, kulturelt og politisk liv før i senere moderne tid.