Norge og nazismen

På skolen lært vi om Gutta på Skauen, Milorg og annen organiert motstandskamp under krigen, men lite om spørsmål på om nordmenn har en kollektiv skyld i jødedeportasjonen?

I dagens BT kan man lese et innlegg av Georg Øvsthus om nettopp dette, i forbidnelse med en tysk avis sitt besøk på Holocaust-senteret i Oslo. I Tyskland har man siden krigen tok slutt hatt et forhold av selvransakelse og forbigåelse i forbindelse med denne mørke fortiden, men det har i det minste vært en debatt. I Norge har ting vært litt mer lavmælt. Vi har glorifisert motstandskampen og fordømt de som samarbeidet med tyskerne. Men alle som satt igjen med økonomisk gevinst etter krigen er lite nevnt. Det er for eksempel ikke nevnt i norske skolebøker at verdien på Oslo børs steg med over hundre prosent(!) under krigen. En liten ting vi ikke stiller spørsmål ved er nettopp det nazifiserte næringslivet.

Vi hadde heller ikke noe problem med å gi de jødene vi hadde over til tyskeren, svært få stilte spørsmålstegn ved det. I Danmark var det litt mer organisert og svært mange av de danske jødene kom seg over til Sverige. I Norge derimot ble 767 av i alt ca.1800 jøder overlevert til tyskerne og sendt til utryddelsesleire i tyskokkuperte Polen. Flere norske jøder var blant dem som hadde den makabre gleden av å være blant de første til å bli gasset, i eksprimentelle forsøk. Kanskje brydde ingen seg så mye om jødene fordi man ikke så på dem som ordentlig nordmenn. Vi har jo ikke akkurat vært et spesielt jødevennlig land. Grunnloven slo for eksempel fast at de ikke var velkomne og det var ikke før litt utover på 1800-tallet at de fikk adgang til riket.

I Tyskland har man hele tiden ment at ansvaret lå hos Hitler og hans ledelse og i SS, mens den vanlige tyske soldat i Wehrmacht bare trakk i uniform i ren plikt. Selv om man pent omgår at Wehrmacht gav SS arbeidsområder å "arbeide" på. Norge kan ikke sammenliknes med Tyskland på akkurat dette, men det er et paradoks at det norske byråkratiet næremst sto klart for jødespørsmålet da tyskerne kom. NS-regimet var for eksempel et nærmest rent norsk styre, selv om de måtte danse etter Terbovens pipe. Jødenes eiendommer ble i Norge beslaglagt uten at vi har hørt så mye om det i ettertid. Kanskje den kollektive hukommelsen vår er en smule dement?

Jeg vil i høyeste grad påstå at Norge ikke ble ferdig med krigen etter rettsprosessen mot NS-medlemmer, frontkjemperne og Quisling. Man har i liten grad stilt ubehagelige sprøsmål. Enten det være seg norsk næringslivs rolle under krigen eller jødedeportasjonen fra Norge. Faktum er at i Norge vil den kollekvtive hukommelsen glemme alt det mørke, alt sånt trist og leit glemte vi Lillejulaften 1969.