Max Manus: Når film fordreier virkelighet

I disse dager strømmer nordmenn til kinosalen, hvor spillefilmen "Max Manus" sprenger alle publikumsrekorder. Snart passerer den kanskje også "Flåklypa" i mest sette kinofilm. Nordmenn går rett og slett mann av huse. Film tar for seg den norske motstandskampen under andre verdenskrig, sett gjennom øynene til den kjente sabotøren Max Manus. Filmen blir av både Manus' enke, Tinkken Manus, og den kjente motstandsmannen Kjartan Søndsteby karakterisert som "Slik det var". Men helt ærlig, det er en middelmådig film med Hollywoodklisjeene smørt så tjukt på at man begynner å lure på når Matt Damon og Tom Hanks dukker opp, et manus preget av såpass dårlige dialoger at man tror man er på en russerevy og en historisk korrekthetsgrad som, vel, er sterkt nedsatt.

Allerede før filmen var samfunnsdebattanten Erling Fossen ute og slang med leppa. Han kalte aksjonene som motstandsmennene for "barnestreker" og at de forrårsaket mer skadde en gagn for den norske sak. Fossen, dog sleivete formulert, hadde noen interessante poenger, men ble raskt sablet ned av "det offentlige Norge", dvs "Hjemmefrontmuseet" representert ved førsteamanuensis Arnfinn Moland. Men har ikke Moland en agenda? Har han kanskje ikke operert som faglig konsulent for filmen? Det var dette med bukken og havresekken da. Fossen har etterhvert fått faglig støtte fra flere hold. Blant annet har historieprofessor Lars Borgersrud påpekt en sentral brist i filmen. Et gjennomgangstema er nemlig hvordan Max plages av flashbacks fra sin deltagelse i den såkalte "Vinterkrigen" i Finland. Blant annet ser vi i en scene hvordan Max løper etter en russer og dreper han med kniv. En veldig dramatisk scene, men fakta er at den mest sannsynlig aldri skjedde! Borgersrud påpeker at de frivillige nordmennene som dro til Finland aldri opplevde strid, men at to nordmenn omkom: en tråkket på en mine, den andre i en bilulykke. Alikevel insisterer manusforfatteren av filmen, Thomas Nordseth-Tiller, kritikken blankt og hevder de har belegg for scenen, siden Kolbein Lauring i sine dagbøker skildrer kamp. Så da er det jo klart: Max Manus og Kolbein Lauring var unntaket, de to så kamp i Vinterkrigen, for det sier Lauring i sine dagbøker. Vi behøver ikke stille flere spørsmål da? Nordseth-Tiller er strengt tatt en idiot, som burde øve mer på å skrive troverdige dialoger, framfor å legge seg ut med historikere!

Mitt mål er ikke å sable ned, hverken Max Manus eller Kjakkan Søndsteby, men strengt tatt så har disse to, samt Jens Chr. Hauge og Hjemmefrontmuseet hatt monopol på hvordan norsk motstandskamp blir fremstilt. Det har ikke vært rom for nyanser. Alle kritiske røster er blitt nektet adgang til arkivmateriale. Mange spørsmål står ubesvart og denne gjengen ser helst ikke at noen prøver å besvare dem heller. Noen av disse spørsmålene er for eksempel jødene i Norge (hvordan såpass mange av de norske jødene ble deportert og utryddet), økonomisk samarbeid med tyskerne (Oslobørs økte f.eks med nesten 100%), og kommunistenes innsats (hvordan denne nærmest er blitt tystet ihjel).

Når man nå har laget en film som man påstår er "virkeligheten" så burde man tåle kritikk. Og i Max Manus-filmen er det ganske mye å ta av!

Dialogene:

Noe av det verste i filmen, og som skjemmer den i stor grad, er de pinlig dårlige dialogene. Personlig fikk jeg liten eller ingen forståelse av karakterene. Samtalene er like dype som en sølepytt og er mer eller mindre bare oversatte dialoger fra amerikanske filmer. Når en sørgende Max Manus sitter på toget til Sverige og avslører alle sine planer om å senke "Donau" til en tysk soldat, bare fordi tyskeren selvfølgelig ikke forstår norsk, så er det en stemme i bakhodet som hyler ut: "- Men tyskeren vil jo forstå selve ordet "Donau" og han skjønner vel at det neppe er elva Max plaprer om!"

Forskjeller mellom filmen og virkelighet:

Her bare sakser jeg inn direkte fra Wikipedia, da jeg ikke gidder å skrive om igjen alt dette sjøl. Det er egentlig ganske omfattende.

I filmen møter Max Manus filmens antagonist, Gestapo-offiser Fehmer under krigen. I virkeligheten møttes de ikke før under Fehmers fangenskap etter krigen.

I filmen blir tre motstandsmenn skutt under aksjonen i Kirkeveien 90. I virkeligheten ble disse henrettet en uke etterpå etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne.

Første møte mellom Gregers Gram, Max Manus og leder av Milorg, Jens Christian Hauge er i filmen forskjøvet til 1940, selv om dette egentlig ikke fant sted før lenge senere.

I filmen får Manus beskjed om Gregers Grams død personlig av Tikken. I virkeligheten fikk han vite det per telefon rett før han skulle tilbake til Norge fra Sverige.

I filmen kommer Max tidsnokk tilbake til Oslo for å se tyskerne marsjere inn i Oslo. I virkeligheten rakk han å delta i kampene på Østlandet. Han var aldri stolt over sin innsats der men han rakk bli forfremmet til offiser, noe som gav store fordeler under oppholdet med britene.

I filmen blir Stockholm fremstilt som et fristed der de noske motstandsfolkene kunne puste ut. I virkeligheten var svenskene veldig tyskvennlige for å begynne med og Max Manus holdte på å bli pågrepet av kirminalpolisen. Han klarte bare såvidt å flykte til Helsinki.

I filmen kommer han tilsynelatende fort til Skottland via Stockholm etter å ha flyktet fra Ullevål. I virkeligheten ble han gitt neve full av dollars av det norske konsulatet og han brukte syv måneder for å komme seg til England via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika for så å fortsette turen med dampskipet Empress of Asia til Canada.

Etter oppholdet i Canada fortsatte treningen i Storbritannia i ytterlige 14 måneder. Som offiser hadde han forholdsvis god lønn, ble innlosjert i gode hoteller og ikke minst hadde han tilgang til barene i offisersklubbene fra Nord-Afrika og fremover.

Som offiser hadde han det forholdsvis komfortabelt i Skottland og brukte mye av fritiden på illegal jakt (han skjøt titalls hjorter, ryper, harer...)

I filmen instruerer Gregers Gram ham i bruken av magnetminene men i virkeligheten var det han selv som utviklet dem.

I boken beskriver han oppholdet ved Salla-fronten i finsk Lappland, sammen med de andre 124 norske frivillige, som en tid med sportslig preg, med god kameratskap mellom de frivillige. De 125 norske frivillige ankom Salla-fronten den 22. februar, tre uker før krigens slutt. Sannsynligvis hadde han ikke drept et menneske før de første sprengningene i Oslo havn.
Etter krigen angret han på sin deltakelse i Vinterkrigen, han følte at han var blitt lurt dit av finsk propaganda. Derimot viste han stor beundring for innsatsen til de sovjetiske troppene.

I tillegg til disse avvikene er det satans irriterende å se Max Manus & Co padle rundt i Oslohavn med splitter nye årer under en sabotasjeaksjon. Disse har såpass gjenskinn at dersom disse ble brukt i virkeligheten så hadde den såkalte Oslogjengens sabotasjekarriere endt brått med en notis i Aftenposten om hvor lett det er å oppdage de norske terroristene.

Kort oppsumert så er det trist å tenke på at 99% av de som ser denne filmen tror at virkeligheten var akkurat slik, monopolet kommer ikke til å bli brutt med det første og vi må vente enda noen tiår før en reell diskusjon dukker opp. Det skulle ikke forundre meg om filmen ender opp som pensum hos late historielærere og vi får nok en ukritisk generasjon!