Jeg går nå og kommer aldri tilbake... (utkast til en novelle)


- Jeg går nå, sa jeg. Hun reagerte ikke. - Jeg går nå og kommer aldri tilbake. Hun la ned avisen. - Sa du noe? sa hun og kikket dumt på meg. Hennes reaksjon irriterte meg. Hun hadde hørt hva jeg sa, men latet som om ingenting hadde skjedd. - Jeg går nå, gjentok jeg. Hun trakk på smilebåndet. - Tar du med deg søpla på vei ut og hvis du går innom butikken kan du vel kjøpe melk. Vi er helt tomme for melk, sa hun. Vår status på melk betød mer for henne enn statusen til vårt forhold. Hun hadde tydeligvis gjort sitt valg. Jeg knyttet nevene. Mer irritert enn før snudde jeg meg om og gikk inn på kjøkkenet. Der sto en stappfull søppelpose ferdig knyttet og klar. Raskt grep jeg posen og i et øyeblikk skjøt tanken på å kaste den rett i veggen gjennom hodet. Jeg lot vær.

Vel ute i gangen hørte jeg hun hoste fra stuen. Godt. Kanskje det er kreft? Det villevært mye enklere om hun simpelten kreperte. Da ville all sympati falle på meg. - Stakkars deg. Det må havært hardt å miste Mette på den måten. Jeg kunne se det for meg. Hvordan alle hennes venniner ville komme og trøste meg. Alle hennes deilige, storbrystede venniner. Raseriet ble med ett byttet ut med et enormt begjær. I det jeg fikk på meg skoene hadde jeg faktisk nesten glemt hva jeg egentlig skulle. Så hostet hun igjen og irritasjonen var der igjen. - Ikke smell med døra når du går er du snill, sa hun fra stuen. Selv om jeg tok litt hardere i enn vanlig ble det et heller stusselig smell jeg fikk til. Lyden ble ikke engang til et ekko ute i trappeoppgangen. Jeg får aldri til noe som helst. Ikke engang sint frustrasjon.

Den hvite trappeoppgangen gav meg assossiasjoner til legekontor. Et kaldt gufs gikk gjennom meg. Jeg har aldri vært særlig glad i legekontor. Kanskje fordi jeg så sjeldent er syk. Dermed har det alltid vært en følelse av at noe er alvorlig galt når jeg først befinner meg på et legekontor. Det er det aldri. Har maks hatt bronkitt. Jeg har vært heldig sånn sett.

På vei ned trappen møtte jeg en eldre herremann. En korpulent, eldre herremann. Fra under hattebremmen strømmet en stri strøm av svetteperler nedover pannen. Han fisket opp et lommetørkle fra lommen og lot det stryke over pannen. - Uff, det er helt forferdelig, utstøtte han og holdt hardt rundt rekkverket. Han blokkerte hele trappen og jeg ville nødig smyge meg forbi. Derfor innledet jeg en samtale. Håpet var at den ville bli kort. - Jaså, du holder koken, sa jeg spøkefullt. Enten falt det ikke i smake eller så ignorerte han meg. - De er fortapt, utbrøt han. Lettere forundret opptok jeg mitt samtale forsøk. - Hva er det som er så forferdelig? Jeg antok at det måtte være heisen. At den var i ustand eller noe slikt. Men svaret hans forundret meg bare enda mer. - Menneksene, svarte han. - De er fortapt! Mannen var enten desillusjonert og muligens på vei inn i et hjerteinfarkt eller kanskje bare rablende gal. Jeg angret på at jeg ikke bare hadde smøget meg forbi.

- Nå er de vel kanskje noe pessimistisk, repliserte jeg til slutt. Han stirret bare rett fram ut i luften. Som om jeg ikke engang var tilstede. - Menneskene er så onde, sa han. - Så inderlig onde. Spesielt mot naturen, men også mot hverandre. Det finnes knapt noe godt her i verden. Ingen som hjelper hverandre. De er bare onde mot hverandre. Mannen var antakelig beruset. Ja, nettopp. Det var det han måtte være. Jeg lente meg nærmere. Ventet å finne den søtlige duften av alkohol. Men han luktet ingenting. Ikke svette engang. Nå virket det da som han plutselig ble var min tilstedeværelse. Han vente hodet mot meg. Øyene virket som de skulle til å poppe ut av skallen hans. De var trillrunde. - Vet de hvem jeg nylig møtte? sa han. - Nei, sa jeg og ristet på hodet. Hvordan skulle jeg vite det. - Djevelen, sa han med lav røst. - Hva? sa jeg. Med skjelvende stemme gjentok han. - Djevelen. Jeg ble usikker på om jeg skulle begynne å le eller bare gå brydd videre. Men da avbrøt han tanekene mine. - Jeg ser at de ikke tror meg og tror jeg er gal. De har mest lyst til å gå videre, har De ikke?

Ansiktet mitt flammet opp. Rødmende nikket jeg på hodet. - De tror meg ikke fordi det virker for sprøtt for Dem at jeg kan ha møtt Djevelen. Stemmer ikke det? Jeg nikket bekreftende. - Vel, jeg kan bekrefte at de uansett er helt sant. De er kanskje ikke klar over det, men jeg lå død i leiligheten min i fire dager i forrige uke. Likevel lukter jeg ikke, som de kanskje har lagt merke til, sa han og stirret spørrende på meg. - Jeg lukter faktisk ingenting lenger, sa han. - Ikke svette, ikke fett hår. Nei, til og med ikke fjertene mine lukter lenger! Jeg trakk på smilebåndet og lo lavt. - De synes det er morsomt? sa han brydd.- Nei, nei, sa jeg og forsøkte å virke alvorlig. Mannen var definitivt gal. Jeg hadde riktignok ingen bakgrunn for å uttale meg om psykisk syke personer, men denne mannen var ravende gal. Det sto klart for meg.

- Jeg var død i fire dager og i den perioden bodde Djevelen i min leilighet. Selv om jeg var død var det som om jeg sto utenfor kroppen min og kunne betrakte alt han foretok seg. Han og hans lille trupp. Noen fæle typer. Djevelen selv kalte seg for Woland og påsto at han kun var en stakkars og arm magiker. Mens hans medsammensvorne kalte seg henholdsvis for Azazello, Korojev og Behemot. Behemot var faktisk ikke engang en person, men en stor, feit katt! Hårreisende var det. I løpet av de fire dagene de tilbrakte i min leilighet foretok de seg de mest forferdelig ting. Ting jeg ikke vil gjenta for Dem her og nå i trappeoppgangen. Faktisk har jeg fortrengt det meste. Men da jeg våknet var all verdens ondskap samlet opp i tankene mine. Derfor vet jeg at menneskene er fortapt. Det er helt forferdelig!

Mannen snakket sprøyt og min tålmodighet hadde tatt slutt. -Nei, ærlig talt! Dette blir for dumt! Nå synes jeg du skal gå hjem og sove ut rusen, herr...? Han tok seg sammen og hoppet opp et lite trinn over meg. -Mitt navn er Lazarus, sa han. Javel, tenkte jeg. For et tåpelig navn. Jeg snudde ryggen til og begynte på ferden videre nedover trappene. Da jeg var kommet et stykke hørte jeg stemmen hans. - Hun vet det, sa han. Jeg stoppet opp. Snudde meg rundt og kikket opp på ham. - Hva mener du? sa jeg. Han flirte. - Hun vet at du ikke kommer til å forlate henne. At du ikke klarer det, enda du ikke elsker henne lenger. Det spiller egentlig ingen rolle lenger heller. På onsdag er det slutt uansett. Han gjorde en liten pirruett og fortsatte sin ferd oppover trappene. Han lo hele veien. Jeg ble stående å høre på latteren som ble slynget gjennom hele bygget. En tom, hul latter. Så forsvant den inn bak en dør.




- Husket du melk? sa hun. Jeg tråkket ned den ene hælen og kjippet skoen av meg. - De var tomme for melk, sa jeg. - Men de får det inn mer på onsdag!