Det er lenge siden sist nå, på tide med en liten historie:
Kong Ludvik IXs rettfedighet - et exempla

Ludvik IX (1214-1270) av Frankrike ble helgenkåret i 1297, 27 år etter sin død. Han var 1200-tallets mest sentrale figur innenfor kristendommen, kjent for sin fromme livsførsel, sine mange donasjoner til kiren og ikke minst for sine to korstog. På sitt siste korstog til Tunis i 1270 døde han av sykdom.

Den franske historikeren Jaques Le Goff har behandlet helgenkongens liv svært inngående i sin biografi, Saint Louis, som også finnes i engelsk oversettelse. Le Goff har i sitt tredelte verk en svært grundig gjennomgang av kongens liv, hvordan han ble oppfattet, framstilt og ikke minst hvordan han som person og konge ble"konstruert" i samtiden. Eksempler på slik konstruksjon er hvordan kongen ble brukt i flere exempla. Dette var kortere historier som prester og predikanter ofte brukte for å "krydre" sine prekner. Exempla-ene utga seg for å være sanne for å framstå som ekempler enten til etterfølgelse eller advarsel.

Den følgende teksten er en slik exempla, hentet fra et 1200-talls manuskript fra Tours. Teksten er lettere mordbid eller et eksempel på middelaldersk svart humor, om du vil. Jeg gjengir den på engelsk, slik den står å lese i Le Goffs bok:

The king Saint Louis had taken to reading the entire prayer book from beginning to end in the evening each year on Good Friday. One year, a certain person who belonged to a noble family was imprisoned in the Chatelet for the many offenses he had committed. When Good Friday came, the king withdrew to his chapel and became absorbed in his pious exercise.

However, accompanied by the king's own son and his brothers the princes, the family and friends of the prisoner came all the way into the sanctuary to pester him. When he saw them, he placed his finger on the verse where he had stopped reading so that he would be able to resume his interrupted reading in the same spot. One of the lords who had been nominated to speak for the group approached him and said, "Very illustrious sire, today is a day of mercy and thanks. It was on a day like this that our Lord redeemed us and pardoned the thief from high on the cross; he died while praying for his tormentors. So, all of us present here, we throw ourselves at your feet, most illustrious sire, and humbly beg you to follow Christ's example by having pity on the noble captive who is pining away in the dungeons of the Chatelet."

The pious king heard them with goodness; he was ready to exercise his clemency when, while lifting the finger that he held pressed in the prayer book, he read the verse that goes: "Happy are those who uphold justice and render their judgments each day of their lives." He thought for a moment and, then, his only response was to tell the supplicants to bring the provost of Paris and returned to his reading.

The group thought that they were going to get their pardon for the guilty party and rushed off to send for the provost. The magistrate soon arrived before his lord. Louis requested him to read off the crimes committed by the prisoner, if he knew about them. With this demand, the provost, not daring to hide the truth, obeyed the order and rattled off a long list of crimes horrendous enough to make one shudder. After hearing him, the king ordered him to let justice take its course and to lead the criminal to the gallows on that very day with no regard for the occasion they were celebrating.

Jaja, slik kan det gå. Selv om ikke sannhetsgehalten i denne lille fortellingen kan verifiseres, viser den hvordan helgenkongens samvittighet tidvis kunne bli fanget mellom å framstå som den milde, kristne kongen og som den rettferdige kongen.

Gesta Normanni in Iordanes

Anno Domino MMIX

2. des
Gå. Alle reiser begynner med å gå. Nå skal jeg imidlertid straks fly. Reisen har begynt; eventyret har begynt.
Ingen vaksine - satser på å ikke daue underveis.

kveld:
Jordan. En øde landevei slynger seg gjennom natten. Taxisjåføren røyker en lettere parfymert sigarett. Klokken er 02:53. Ikke mange andre ute på veien. Høy musikk, eller tale, på radioen. Det som virker som snø, er i realiteten ørken.
En soldat og gebrokken engelsk. En kommer langt med et smil. Framme hos Bjørn Erik.

3. des
Søvn. Hvorfor ikke sove lenge når en først er ute og reiser? Sto opp kl.13.30. I natt hørte vi sangen fra minareten i nærheten. Det er lyst og pent ute, men vi har foreløpig kun holdt oss i ro i Bjørn Eriks "velstelte" leilighet. Planen er uansett å reise til Syria i kveld.

kveld:
Damaskus: To timer til grensa fra Amman. Papirarbeid. Passkontroll. En taxisjåfør som smugler sigaretter. Sjåførbytte. Høy arabisk musikk. Litt søvn. En time. Damaskus. Ny taxi. Gammel og slitt. Lukten av bensin. Antakelig nær kullosforgiftning. Minibankjakt. Mer bensinlukt.

Kristin og Ann-Mari møter oss. Indisk restaurant, hyggelig vert, men med langdryge anekdoter. God mat. Spesiell stemning; tomme mørklagte gater, men likevel følelsen av trygghet. Krak i morgen.

4. des
Dagens reisemål: Krak des Chevaliers. Damskus, i dag varmt og fint vær. En enorm by. Den ene fjellsiden dekt med hus så langt øyet kan se. I flere tusen år har menneskene klamret seg fast i fjellsiden. Frokosten ble inntatt på en fire stjernes restaurant, med karaokeversjoner av kjente svisker. "Fetta med kylling" - en skikkelig smørje av fett og youghurt. Nå en busstur til Homs.

På venstre side; lange sletter med store, ruvende fjell. Ombord; overraskende god service - drops, vann og actionfilm. Holdt oss riktignok unna vannet. Fra Homs med taxi til Krak, ca en times kjøretur langs det syriske landskapet. Sjåføren kaster seg fram i trafikken med dødsforakt, følelsen av en ulykke rundt neste sving sitter hardt i.

Mens taxisjåføren lar bilen stå, og takstameteret hopper opp 250 syriske pund, går vi inn i borgen. Guiden vår, Machmud, fra den lille landsbyen som har vokst seg fram rundt Krak og som heter Al-Hson (som ironisk nok betyr "festning", og er også arabernes term for Krak).

Machmud innleder med å fortelle om alle periodene i festningens liv. araberne, korsfarerne, mamelukkene, ottomanerne, før franskmennene overtok i 1936 og begynte med restaureringsarbeid. Deretter begynner vandringen rundt omkring -"stable", "armory", "barracks", "kitchen"...Så blir vi vist de massive steinstøttene som indikerer hvor bordet ridderne en gang satt rundt sto. Det er som en kan se riddernes værbitte ansikter, formet i krigens grusomme kunst, sitte i stille bønn før et måltid.

Krak er et lite stykke Europa eksportert til Midtøsten - arkitekturen bærer preg av både romansk og gotisk stil. Latinske og franske innskrifter - rester av hva de riddere og korsfarere som en gang holdt til her, etterlot seg. Deres tanker.

Vi får sett festningen fra alle mulige vinkler, men på grunn av at borgen stenger kl.16, får vi bare omtrent en time til rådighet. Tiden svinner raskt avsted, en rekker knapt å tenke seg hvordan livet i festningen har vært. Faktum er at en trenger en hel dag, om ikke mer, for å forstå hvor stor borgen er og hvilke anstrengelser som ble gjort for å bygge den, og ikke minst forsvare den.

Så er vi tilbake i taxien. 500 syriske pund fattigere, men en opplevelse for livet rikere. Som en hyggelig gest, kjører sjåføren rundt, slik at vi får et fullt oversiktsbilde - et siste blikk på Krak des Chevaliers.

Homs. Et kjempestort høl! Alle busser til Damaskus er selvfølgelig fulle, så vi må pent vente en time her. En tur innom toalettet minner om hvor sterkt urin kan lukte. Men allikevel får en ikke det inntrykket at folk her er uhygeniske. Snarere tvert imot. Samtlige innom vasker hendene. Selv undertegnede etter at han ble gjort oppmerksom på hvor vasken faktisk sto. Nivået på renslighet er langt høyere enn et hvilket som helst norsk utested en lørdagskveld, eller alle andre dager i uken for den saks skyld.

Ved hjemkomsten møter vi Kristin og dro til den lokale bula, hvor det var samlet flere andre praktikanter fra Nederland, Sveits, Østerrike, Finland og Canada (selv om praktikanten deres egentlig var svensk). Der ble vi servert noe av det vondeste ølet menneskeheten til dags dato har klart å framstille; "Barada." Deretter begynte vi heller å skåle med "det lille glasset," (hvis innhold var anisbrennevinet,"Arak") Det ble en fuktig kveld.

Etter å ha inntatt flydium og føde, dro vi på fest hos den svenske praktikanten Peter, før ferden til slutt endte på et diskotek. Kvelden fikk sine konsekvenser for dagsformen dagen derpå.

5. des
I dag har Torgeri fødselsdag. Dagen begynte seint og formen hadde nådd et lavmål.
Sightseeing i Damaskus. Sansene arbeider overtid i møte med basar-området. Folk overalt, lukten av krydder, søtsaker, mat av ymse slag; nye lukter for hvert skritt en tar.

Umayyad-moskeen. For et byggverk! her ble visstnok hodet til Hussein, shia-muslimenes martyr, oppbevart. Her er også graven til profeten Yahya, fred være med ham. Moskeen har det som kirkerommet mangler; varme. Her er barn som leker og sklir på den glatte marmoren, mens imamen messer bønn i hjørnet. Her er også det ekstreme; de hylende og sørgende, sortkledde kvinnene, som bærer fram sin sorg foran Husseins gravmonument. Ett eller annet sted i bygget er også graven til den kanskje mest kjente arabiske hærføreren fra korstogstiden; Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb, eller bare Saladin.

Tilbake i mylderet i basaren. Deretter avskjed med Kristin og Damaskus. 3 timer med taxi. Grensekontroll - fram med pass - betale seg ut av Syria - fram med pass - betale visa inn i Jordan.

Umayyad-moskeen


Vel tilbake i Amman. Sulten gnager. Første restaurant - stengt kjøkken for kvelden. Andre restaurant - åpen. En slags bokbutikk gone restaurant - "Books@Cafe." Nydelig mat, etterfulgt av den obligatoriske vannpipa med smaken av sitron/mint. En perfekt avslutning på en lang og spennende utflukt til Syria.

Refleksjoner rundt Syria: Syria - "ondskapens akse," men allikevel full av kontraster og hyggelige mennesker. Verden er virkelig ikke så sort-hvit som den ofte blir framstilt.

6.des
Dagens mål: Amman. Torgeir og undertegnede dro til Citadellet, hvor vi tilbragte oppimot en time som ivrige fototurister. Deretter dro vi ned i DownTown og besøkte det romerske amfiteateret, Folkeloremusset og Jordan Museum of Opoular Traditions. Alt i samme bygg. En tannløs, totalt uforståelig guide ville gjerne guide oss rundt for 10 JD (jodanske dollar). Vi takket høffelig nei.


Det romerske teateret i Amman

Etterpå begynte en endeløs gåtur rundt om i DownTown, blant butikker med alt mellom himmel og jord; møbler, bakverk, gamle stereoer, levende (mer korrekt halvdøde) kyllinger, og alt annet slags krimskrams. Til slutt klarte vi å karre oss opp igjen på Citadellhøyden. Taxi derfra tilbake til Bjørn Erik. Nydelig.

Middag med Jenny, fra den svenske ambassaden. Ei trivelig jente fra Sundvall. Dro til Bjørn Eriks lokale kneipe, "Orient", i DownTown. Masse god mat; grillmat av ulikt slag, hummus (en slags "Holiday"-aktig dip), godt øl og vannpipe. Dødehavet i morgen.

7.des
Torgeir og undertegnede reiser til Dødehavet og dåpstedet, der Johannes døpte Jesus, ved Jordanelva.

kl.10 møter vi Yousef, vår sjåfør, og dro mot Vestbredden. Nærmere en time senere sto vi ved Jordanelva. Der ble vi guidet rundt og fikk se stedet der Døperen Johannes døpte Jesus, samt ruinene av de første kirkene på stedet, fra det 4. - 7.århundre. Deretter dro vi til der elven renner i dag, og som utgjør grensen mellom Jordan og Israel. Veldig spesiell følelse å se hvordan en liten elv på 2-3 meter utgjør et så stort skille.

Etterpå dro vi til Dødehavet. 15 JD og vi fikk tilgang til sjøen på den folkelige delen av stranda. med et saltinnhold på over 30% (!) er det praktisk talt umulig å dykke hodet under vann, men dersom du først får hodet under vann eller på andre måter får litt vann i øyene, så svir det noe så inn i H.......! Saltbelegget som danner seg på kroppen, ga følelsen av å være innsmurt i parafin (noe jeg er ganske ofte). Det var kaldt og blåste, så oppholdet ble relativt kort.

Regn. Det regner og er kaldt i Amman i kveld. Derfor ble vi hjemme med gin&tonic, "Dødelig Våpen IV" og "Deathwish IV" på Bjørn Eriks pc. Bjørn Erik har hatt en stressende dag på jobben og slokner tidlig. Vi to andre ser litt Sout Park før vi legger oss rundt klokka 23. Tidligste hittils.

8.des
Ikke knallvær i dag, men heldigvis ikke noe regn. I dag er det klesvask og shopping som står på programmet, for vi er invitert på gløgg på den norske ambassaden i kveld.

Torgeir og undertegnede viser seg (nok en gang) å være ubrukelige. Vi vandrer hvileløst rundt i Ammans bakgater på jakt etter shoppingdistriktet vi har sett fra taxiturene. For første gang kan jeg konkret peke ut kloakk som en av luktene. Vi er nå utenfor turistvegen, og får se hvordan det virkelig er å bo i en by som er totalt blottet for byplanlegging. Vi ender opp på "Books@Cafe", samme sted som vi var første dagen. Ikke like god service denne gangen. Men vi ser en jentegrupppe med flere svært så maskuline jenter, vi stusser litt, men leser i "Lonely Planet"-boka til Bjørn Erik at "Books@Cafe" visstnok er homse- og lesbestedet i Amman. Litt toleranse i en ellers intolerant verdensdel.

Senere på kvelden; gløgg i representasjonsboligen. Hilste på ambassadør Ølberg. Mange av hans kontakter til stede. Flere av dem har vi møtt tidligere da vi besøkte Bjørn Erik på ambassaden. Det hele er en sær opplevelse. Som om vi befinner oss i en boble. Overfladisk small talk med mennesker som er totalt uinteressert i to studenter på besøk i Jordan. Vi er antakelig de eneste som legger merke til kelnerne; "Shukram" (takk) og "la shukram" (nei takk). Vi gjemmer oss i en krok og drikker gratis øl.

9.des
Dagens reisemål: Karak og Petra. Lange avstander, minst 5 timers kjøring. Det regner i Amman da Yousef henter oss.

Karak. Vi ankommer før åpningstid og vandrer ensomme (og gratis) gjennom ruinene av denne en gang så mektige borgen. Det gir en helt spesiell følelse. Om muligens er det enda mer imponerende enn Krak. Det går mer vertikalt nedover rundt denne festningen og utsikten er enorm. Vi befinner oss mer i mørke ganger her. Kanskje lurer Raunard de Chatillion nede i mørket? Fra murene skuer vi utover der hvor han kastet fanger ned i en grusom død. Selv endte han med å dø for Saladins hender. I disse rommene forsvinner alle lyder og det blir helt stille. Dessverre er stedet strødd med mye søppel og lukten av urin. Stort forfall er det også. Vi er på veien igjen. Neste stopp Petra!


utsikt over Karak

Petra lever virkelig opp til forventningene om å være et av verdens syv "nye" underverker. Først har vannet skåret seg irrganger ned i den røde berggrunnen, før menneskene har kommet og vist seg fra sitt ypperste innen monumentalarkitektur. Ved vårt første stoppested, så vi obelisk graven og Bab As-Siq Triclinium; et gravmonument som klart viser påvirkningene fra både øst og vest - egyptiske obelisker og nisjer i gresk-romersk stil.

Deretter begynte vandringen inn i As-Siq - En imponerende kløft på 1,2 km. Langs ruten var det hugget inn mange nisjer og gravmonumenter, men alt dette bleknet i forhold til hva som plutselig åpenbarte seg: Al-Khaznek ("the Treasury")!

Al-Khaznek

Dette imponerende byggverket som er hogget inn i fjellet og måler hele 30m i bredden og 43m i høyden. Følelsen av å være ubetydelig er ikke en underdrivelse. Dette er uten tvil det mest imponerede byggverket i Petra, men utsikten fra "the High Place og Sacrifice" sto ikke tilbake den heller akkurat.

Turen opp til dette platået var en strabasiøs ferd med flere selgere langs veien, mye fint, men samtidig veldig mye av det samme overalt. Med den høffelige frasen "la shukram", fikk vi derimot gå i fred. men det var ikke uten en viss skyldfølelse overfor de fattige selgerne. På toppen skuet vi utover hele Petra-området og det tok nærmest pusten fra en (det kan selvfølgelig også ha vært på grunn av trappene opp).

Vel nede igjen så vi det gamle teateret og søylegangen - før vi avsluttet med å se Qaser al-Bint (hovedtempelet i Petra og den eneste gjelevende, frittstående bygningen). Så var det på tide å snu og vandre tilbake den samme ruten. På veien tilbake hadde vi ikke bare Petras prakt å skue, men også mange vakre russiske kvinner. Vi hadde forvillet oss rett inn i en flokk med turister.
Rundt kl.16 var vi tilbake i bilen til Yousef. Vel timet for nå begynte solen å gå ned og vi var relativt slitne i føttene og hadde mange inntrykk å bearbeide under den lange turen hjem.

Noen ganger vil en virkelig tro det beste om folk, men så skuffer de. Den avtalte summen "max 70 JD", ble plutselig "85 JD and that's with a discount, my friends" Jaja, uansett verdt det.

Senere dro vi ut med vår svenske vennine, Jenny, nok en gang til Books@Cafe og spiste kveldsmat. Der møtte vi også Emilie, en australsk au pair og vennine av Jenny. Vannpipe og et par mugger med øl senere dro vi hjem.

10.des
Den store shopping-dagen. Jeg kjøpte en rød, jordansk keffeyh (også kjent som "palestinaskjerf") og to små kamelfigurer og en Jordan-kopp i presang til de der hjemme. Det er så mye juggel og unyttige ting her, at det er ikke lett å finne ålreite souvernirer. Torgeir kjøpte derimot fire stykk keffeyher; en grønn, en sort og to røde, i tillegg til en vannpipe til 20JD. Jeg trenger ingen vannpipe. Selv om det er en artig ting å ha, ville den neppe bli brukt særlig ofte og derfor ville den antakelig bare samlet støv. Men de er flotte, og veldig typisk arabisk.

Hjemme hos Bjørn Erik ifører vi oss hver vår røde keffeyh, og da er det nesten obligatorisk å sette på musikkvideoen til the Clash, "Rock the Casbah."

I kveld er det avreise. Pakking og deretter et siste ambassade-stunt. "Winemaker." Trivelig stemning. Litt mindre formelt enn forrige gang. Kanskje det har en sammenheng med at det ikke er toppfolkene, men alle nestlederne som er her? Siden vi ikke rakk noe middag, forsyner vi oss grovt av loff, skinke(!) og ost. Første svinekjøtt på over en uke. En herlig forbudt smak. Etter ett par glass med den lokale (og forsåvidt gode) vinen begynner lokale å tømmes.

For siste gang drar vi tilbake til Bjrøn Erik, eller rettere sagt, vi drar til Jenny. Vi sitter og spiller Yatzy. To timer senere er det avskjedstid. Vi takker Bjørn Erik for hans utmerkede vertskap og ønsker både han og Jenny lykke til videre. "Ens'Allah" (Hvis Gud vil).

Yousef kjører oss til flyplassen, en siste biltur. Vi gir ham 20JD. Underveis finner vi ut at Torgeir har glemt kameraet. Får sende det i posten. Nå begynner flyplass-helvete!

11.des
Endelig Frankfurt. Første etappe av hjemreisen er utført.

Torgeir tar et tidligere fly. Jeg er alene. Som en hyggelig gest fikk jeg låne ipoden hans. Nydelig å sitte og høre In Flames for første gangen på en uke. Alt er greit, bortsett fra en urolig mage. Jeg skylder på et uheldig valg av føde ved Karak.

Flyplasshelvete synes ikke å ta noen ende! En time forsinket, etter over syv timers venitng(!), letter vi fra Frankfurt. Jeg går glipp av både det ene, og deretter det andre flyet fra Gardemoen til Bergen. Fra 16:40 er nå min nye avgang blitt til 17:55. Faen i fittesatan!

Jeg har i det minste ervervet meg en litersflaske med Caol Ila! Så er eventyret over.

Sjelens tidsalder

Mange assosierer middelalderen først og fremst med pest og krig, og noe urettferdig så har hele perioden blitt omtalt som 'The Dark Ages'. Dette er en svært uretterdig dom. Middelalderen er først og fremst sjelens tidsalder.

For middelalderens mennesker sto tanken om sjelen sentralt. Helvete var ikke bare en abstrakt konstruksjon, men et reelt sted. Derfor var det viktig å holde seg mest mulig syndfri og dermed også unngå et langt renselsopphold i skjærsilden. Allerede fra det 4.århundre hadde kristne pilegrimer valfartet til Jerusalem for å se de vikitge stedene fra Bibelen og Jesus Kristus' liv på jorden. Dessuten vokste det etter hvert fram en sterk tro på at å besøke hellige steder, eller steder der hellige personer hadde oppholdt seg, kunne være med å fjerne synden. Senere oppsto praksisen med korstog, som også var en form for pilegrimsferd, hvor belønningen lå i å motta en form for syndsforlatelse.

Alt dette høres kanskje tungt og trist ut, men all tankegangen om sjelslivet resulterte også i mye praktfull kunst; både innen musikk, arkitektur, billedkunst. Kontakten mellom øst og vest var stor, og sanseinntrykk ble tatt med hjem til Europa og bearbeidet. På mange måter er den italienske renessansen bare en fortsettelse av middelalderens praksis.

Kunsten og sjelen

Bildene den nederlanske maleren Hieronymus Bosch(ca. 1450- 1516) malte gir oss et levende bilde på hvordan en kunstner i sen-middelalderen forestilte seg himmel og helvete, slik som i bildet The Garden of Earthly Delights:


(for bedre oppløsning se her)

Men du har også en rekke middelalderbyggverk, skapt for å prise Gud, men som også er en fryd for øyet. Slik som for eksempel kirken Sainte-Chapelle, som Ludvig IX (r.1226-1270) av Frankrike fikk bygd for å huse alle de relikviene han brakte med seg fra sitt korstog.


...Men også her hjemme har vi en stolt arkitektoniske arv fra middelalderen; stavkirkene. Her representert ved Borgum stavkirke




Men middelalderen etterlot seg også en rik musikkarv som de fleste kanskje ikke har hørt så mye om. Primært er det bevarte materialet kirkemusikk, såkalt gregoriansk sang, men det oppsto en rekke forksjellige musikkarter. Dette har noe av sin forklaring i at få av sangene er skrevet ned, siden dette var en dyr og tidskrevende prosess. Dermed var det som oftes klostre som gjorde dette arbeidet. Det er også i middelalderen at vårt moderne notesystem har sine røtter, og forløperen for moderne notasjon oppsto.

En veldig populær sang i middelalderen var Kyrie Eleison (Herre, miskunn deg), som også er nevnt i de norrøne sagaene. Der kalles sangen Kyrial og synges bl.a. av Erling Skakkes menn før slaget mot jarlen Sigurd Rør.

En rekke av middelalderens sanger er direkte "mat for sjelen"

Også de berømte tempelridderne, beryktet for sin blodtørstighet i korstogene, satt pris på vakker sang

Så var kanskje ikke middelalderen så mørk og dyster allikavel?

Kort om humor i sagalitteraturen

Den norrøne sagalitteraturen inneholder mange innslag av humor. Dette fordi sagaene var sin tids underholdning.

Ofte er det det vi i dag ville kalt en svart "sort humor", der menn halvt lemlesta og på vei inn i solnedgangen lirer av seg noen siste skjemt om at såra ikke er "så ille" eller at det "kunne gått verre". Ett kjent eksempel er fra Gunnlaug Ormstunges saga, der Gunnlaug i et møte med Ladejarlen har en byll på foten. Til tross for dette beholder Gunnlaug en normal gange og jarlen undres over dette, dermed svarer Gunnlaug: "Ikkje skal ein gå halt så lenge begge føter er jamlange" Et annet er Eindride unge som blir overrasket av at Erling Skakke plutselig dukker opp med sin hær. Ved synet av jarlens skip sier Eindride: "Det var nære nesa sa mannen, han ble skutt i øyet." Like etter blir han drept.

Et lengre eksempel finner vi i Sturla Þórðarsons Håkon Håkonsson Saga:
Skule jarl tilbringer i 1221 tiden i Tønsberg da han får vite at ribbungene ( en opprørsflokk reist av Sigrud Ribbung sønn av en annen opprørsleder, Erling Steinvegg, som i sin tur påsto å være sønn av kong Magnus Erlingsson) er i nærheten og sender menn mot dem.

Jarlen sendte ikke hele styrken sin ut og gav beskjed om at der hvor karene var to om en skipssekk skulle de trekke lodd om hvem som skulle av sted. Det var to sengefeller som het Tore Flikk og Jatgeir skald, og loddet falt på Jatgeir. De møtte ribbungene på et sted som kalles Kufjell ( et ukjent sted i Vestfold) og sloss der. Det falt noen ribbunger igen og noen flyktet, birkebeinerne vendte tilbake til jarlen. Tore spurte sengefellen sin, han Jatgeir, hvordan det hadde gått. Han kvad da en vise:

Da, mens jeg dristig våen
dyppet i blod på Kufjell,
lat og kjælen lå han
langt ifra meg, han Tore;
dengang mens vi lekte
lystig med ribbunger,
drog seg dovne kriger
dorsk hos jenta i Tønsberg.

Tore fikk sannelig sitt pass påskrevet!

Et sagaverk som i seg selv skiller seg ut i fra andre sagaverk, er Bosa saga, eller Bósa saga ok Herrauds som den heter på norrønt. Denne fiksjonssagaen fra 1300-tallet inneholder svært erotiske episoder krydret med masse humor og er vel verdt å lese, og derfor vil jeg ikke ødelegge noe ved å referere handligen, men les den og du vil finne ut hvor en bryner en jarl og hvor hesten skal ledes hen.

- God jol!


kilde: Håkon Håkonssons Saga (2008) i oversettelse ved Anne Holtsmark.

Hǫfuðlausn av Egil Skallagrimsson

Egil Skallagrimsson (født ca. 910) er en av disse mystiske skikkelsene som dukker opp i norrøn diktning. I løpet av et langt og spennende liv opplevde Egil svært mye. Han var ikke særlig pen å se til, snarere sier sagaen:" Som han vokste til, kunne en tidlig se på ham at han skulle bli stygg til gangs og lik farsin, svart i hår."

Skaldekunsten begynte han med allerede som treåring, på samme tid skal han også ha tilnærmet seg andre vaner. En gang ble Egil nektet å bli med på gjesting: "Nei, du får ikke bli med," sa Skallagrim [Egils far]; "for du kan ikke skikke deg i store lag, der folk lar seg ølet smake, - du er vond nok å greie, om du ingenting sterkt har smakt." Som treåring var altså Egil godt vant til ølet!?!

Etterhvet som han vokste kom han også til å vise sin voldelige side. Da Egil var i "sitt syvende år" ble det holdt knattleikr (et ballspill) på et sted som het Kvitåvollen, der samlet det seg folk fra alle kanter av bygda. Egil ble satt til å bryte med en gutt i elleveårsalderen som het Grim. Grim tok litt for hardt i, og resultatet var at sinnet beit Egil. Han tok opp knatt-treet (ballspillet involverte trepinner) og begynte å denge løs på Grim. Den andre gutten var som nevnt eldre enn Egil og dermed også sterkere og tok hardt igjen på Egil. Da tok sistnevnte en skjeggøks (våpen) og "drev øksen i hodet på ham, like inn i hjernen". Da Egil kom hjem var faren hans mutt, mens hans mor mente at Egil var et vikingemne.

Senere i livet kom Egil i klammeri med den norske kongen Eirik Blodøks. Han hadde blant annet reist nid-stang mot kongen, noe som kan karakteriseres som den groveste av alle fornærmelser. På en reise hadde Egil uflaks og forliste i nærheten av der kongen oppholdt seg. Han havnet dermed i sin fiendes klør. Arinbjørn, Egil gode venn, ba ham kvede et lovkvad om kong Eirik. Egil var ikke akkurat entusiastisk for planen, men gikk med på den. Da han dagen etter ble ført foran kongen fremførte han diktet som er blitt kalt "Hǫfuðlausn" (Hodeløsningen). Kongen likte diktet og Egil fikk beholde hodet sitt.

Hvordan det gikk for Egil videre, og alle hans eventyr, kan du lese mer om i "Egil Skallagrimssons saga", som du finner på norrønt her. Her følger derimot kvadet "Hǫfuðlausn" i dansk oversettelse etter Olaf Hansen (1923):

1.
Mod vest jeg for,
jeg tog om bord
min sangkunst med,
drag så af sted.
Jeg stævned hid
ved tøbrudstid.
Jeg rummed røst
til kvad i bryst.

2.
Tag, drot, her hvor
som gæst jeg bor,
på Englands jord
mit digterord.
Din pris med grund
i denne stund
- skaf lyd mig kun -
har fyldt min mund.

3.
Agt, fyrste, på
- du kan og må -
versenes fald,
blir der lyd i hal.
Din krigerfærd
er kendt af hver,
men Odin så,
hvor valen lå.

4.
I tusindfold
slog sværd mod skjold.
Du sprængte bold
hver våbenvold.
Med spyd man skød,
der runged stød,
og brag der lød,
som sang om død.

5.
Men uforskrækket
og skjoldbedækket
slog hirden ægget
og kampusvækket.
Under faner vandet
med blod blev blandet,
og vover røde
der stadig fløde.

6.
Tæt spydene faldt,
og liv det gjaldt.
Men Erik ry
sig vandt påny.

7.
Må tavsheden vare,
vil frem jeg fare.
Jeg kan hans svare
bedrifters skare.
Flere han mødte,
flere blødte.
Svungne klinger
mod skjolde springer.

8.
Sværdene braged
mod sværd i slaget.
Odde blev jaget
i sår og naged.
Med jern man leged,
som kinden bleged;
af våben dragne
blev helte slagne.

9.
Odde gav sår,
ægge fik skår.
Men Erik ry
sig vandt påny.

10.
Dit sværd blev rødt,
ravnen var mødt,
liv blev dødt,
for spær var der blødt.
Ulve I droge
hen, hvor I sloge.
Mange døde
blev ørnens føde.

11.
Ravnenes skare
slap for at spare;
til dyngerne svare
de daled snare.
Næbbene stinger
i røde bringer,
blod dem pletter
ulven sig mætter .

12.
Ej hungre den kan,
der er nok for dens tand.
Gik Erik i land,
faldt mangen mand.

13.
Skarpt der skødes,
freden brødes.
Der spændtes buer,
det ulven huer.
Hvast bed ægge,
pile knække;
nye fore
fra buesnore.

14.
Frem for at fælde
med heftig vælde
kongen trængte,
skjoldet han slængte.
Som før gik det her,
sit kvad er han værd,
og ry hans færd
over havet bær.

15.
Stram buen han trak
pilene stak.
Gik Erik i land,
faldt mangen mand.

16.
Hvad inderst inde
han har på sinde,
ska1 end man kende,
så vil jeg ende.
Altid den bolde
kamp vil holde,
bragende skjolde
ham fryd vil volde.

17.
Og guld han byder,
som armen pryder;
karrige skikke
lider han ikke.
Han strør så huld
blandt hirden guld,
som var det af muld,
hans hånd var fuld.

18.
Stærk fra slaget
Er hjem han draget.
Buerne dirred,
sværdene klirred.
Kongen spreder
sit guld og leder
landet med ære.
Han priset være!

19.
Fyrste! Fortæl,
digted jeg vel?
Jeg tror, med skel
Fik jeg lyd til mit held.
Ud gennem munden
dybt fra bunden
af sjælens rige
din pris lod stige.

20.
Din lov jeg kvad,
mens tavs man sad.
Jeg siger i hal,
hvad der siges skal.
Din ros min røst
bar ud fra bryst
af alle hørt
blev frem den ført.

Ibrahim I - "gal" etter feite kvinnfolk

I over 600 år utgjorde det Osmanske riket en av de ledende stormaktene i verden. Da riket nådde sitt høydepunkt på 1600-tallet hadde det eksandert langt inn i Europa, ja, faktisk helt fram til Wiens porter, erobret store deler av Midtøsten, Anatolia og Nord-Afrika. I 1453 hadde Mehmet II til og med fått det så berømte bysantinske riket i kne og erobret den tidligere så mektige byen Konstantinopel. Men bak fasaden var lederskapets verden preget av palassintriger og komplotter. For eksempel har tankene om hva som skjedde i sultanens harem pirret fantasien til mang en forfatter. Men ikke alle av rikets herskere var like "stabile"...


Ibrahim I (1615 - 1648) "den gale" (Deli Ibrahim)
Ibrahim ble født i dagens Istanbul, (byen som før 1923 het Konstantinopel og som ble erobret av osmanerne i 1453) og var sønn av sultanen Ahmed I. Mehmet var ikke den eldste sønnen, så da faren døde var det broren Osman II som først ble sultan av brødrene. Han regjerte kun i et par år før han ble drept i et palasskupp i 1622. Deretter var det broren Murad som ble sultan. Murad IV regjerte fra 1623 til sin død i 1640.

Murad, som ironisk nok hadde forbudt alkohol, døde av skrumplever. Da han merket at slutten nærmet seg gav han orde om at hans bror, Ibrahim, skulle henrettes. Murad ønsket for enhver pris at Ibrahim ikke skulle komme til makten, da han allerede hadde vist tegn på å være mentalt ustabil. Dersom orderen hadde blitt utført ville det betydd slutten på den ottonske linjen, men den ble aldri utført.

Istedet for å bli henrettet ble Ibrahim den nye sultanen. Men han var ikke riktig frisk. Da han fikk beskjed om at broren var død, trodde han ikke på nyheten før han selv fikk se den døde. Brorens død utløste en depressiv reaksjon hos Ibrahim, som allerede hadde nerveproblemer. Det var moren, Kösem Sultan, som i realiteten styrte riket.

Ibrahims regjeringstid innledet en nedgangsperiode som i løpet av kort tid brakte riket på randen av kollaps. I begynnelsen var det moren som styrte og Ibrahim viste lite initiativ, men etterhvert begynte han å blande seg inn. Blant annet fikk han henrettet en rekke høytstående vesirer (rådgivere) og innledet en lite vellykket krig mot den italienske bystaten Venezia. I 1646 tapte osmanerne byen Tenedos, som var porten til Dardanellene. Etterhvert ble misnøyen såpass stor at Ibrahim ble styrtet og like etter kvalt.

Ettermæle
Ibrahim fikk kallenavnet "den gale" (på tyrkisk: Deli Ibrahim), og det med god grunn. Ibrahim hadde nemlig en fetisj. Han elsket store, feite damer. Han fikk sine undersåtter til å dra hit og dit i det store, utstrakte riket på jakt etter de største jentene. I området rundt dagens Georgia og Armenia fant hans agenter et prakteksemplar på 150 kg, som fikk kallenavnet Sechir Para ("sukkerklump"). Visstnok var Ibrahim så fornøyd med "sukkerklumpen" at han gav henne en statlig pensjon og visstnok også et guvernat.

Da et rykte om at en annen mann hadde hatt seg med noen av sine konkubiner fikk Ibrahim, ifølge legende, 280 medlemmer av sitt harem druknet i Bosboros. Kun to kvinner ble spart, de to feiteste favorittene. En annen legende, som påpeker Ibrahims mentale ustabilitet, forteller at han pleide å mate fiskene i palassets fiskedammer med gullmynter.

Ibrahim ble senere etterfulgt av sin kun syv år gamle sønn, Mehmed IV.

He lived by the gun and died by the g...vogn!?! -
Clay Allison: Revolvermenn i Det Ville Vesten

Mens verden plages av finanskrise og frykten for at Mexico skal ha oppfunnet pesten på nytt, ignoreres dette glatt her. Vi drar heller tilbake til Det Ville Vesten.

På mange måter er det noen klare paralleller mellom det norske vikingsamfunnet og tilstandene som rådet i Det Ville Vesten. Æresbegrepet stod svært sterkt i begge kulturer. Sa du noe som ble tatt ille opp kunne du fort ende opp i en mørk grav. Her presenteres kort et en av de som gjorde utkantene av Amerika til utrygg mark i andre halvdel av 1800-tallet. Hans navn var Clay Allison, og i motsetning til revolvermenn som William "Billy the kid" Bonney, John Wesley Hardin og Jesse James var det ikke ei kule som endte hans liv. Derimot var det en uskyldig melsekk og et kjerrehjul.


Oppvekst - borgerkrig og galskap
Han ble født 2.september 1840 som Robert Clay Allison, og var livet igjennom en rastløs sjel. Faren var en presbyteriansk prest og farmer og døde da Clay var bare fem år gammel. Da Den amerikanske borgerkrigen brøt ut vervet denunge Clay seg til kamp for konføderasjonen.

I oktober 1861 ble han innrullert i Tennessee Light Artillery Division, men etter en hodeskade ble han dimmitert av medisinske årsaker i januar 1862. Skaden medførte store humørsvingninger og endret personligheten hans. Han ble aggressiv og havnet derfor ofte i klammeri med sine overordnede. Men allerede i september var Clay tilbake i hæren, i 9th Tennesse Cavalry, hvor han tjenestegjorde under den beryktede sørstatsgeneralen Nathan Bedford Forrest, som etter krigen ble en av grunleggerne av den rasistiske Ku Klux Klan-bevgelsen. Clay tjenestegjorde som speider og ble etter krigen anklaget for å være spion. Han skulle egentlig henrettes, men klarte å drepe oppasseren sin og rømte.


Lynsjingen av Charles Kennedy
Etter krigen ble dro Clay hjem til Tennessee og ble medlem av Ku Klux Klan. Dette var en tubulent periode og etter at Clay visstnok skulle ha drept en unionsoffiser, som dukket opp for å beslaglegge familiegården, dro Clay,brøderene hans Monroe og John, søsteren Mary og hennes mann til Texas. Da familien følte seg bedratt av en ferjemann som skulle føre dem over en elv på veien, tok Clay og gav vedkommende en real omgang juling. Dette viste seg å få konsekvenser senere...

Nå begynte Clay og brøderene hans å pådra seg et rykte som farlige menn. De drakk tett og vanket ofte sammen med lokale cowboyer. Høsten 1870 ble en mann som het Charles Kennedy (neppe, noen forbindelse til den kjente kennedy-familien) pågrepet mistenkt for ran og drap. Som medlem av en mobb, kom Clay og en gruppe andre menn, seg inn i fengselet der Kennedy ble holdt. De dro han ut av cella og bandt et tau rundt halsen hans og. Deretter dro de ham etter hestene opp og ned hovedgata til han var død. Clay avsluttet jobben med å kappe av Kennedy hodet og plassere det på en stake slik at alle skulle få se det.


En dum ting - skyte seg i foten
I april 1871 stjal Clay og to andre menn 12 muldyr tilhørende myndighetene. Senere på høstensamme år forsøkte de å gjeta bedriften. Denne gangen gikk det galt. Plutselig dukket militære opp og i forvirringen med å komme seg unna presterte Clay å skyte seg selv i foten (se bildet). Clay og de andre tyvene kom seg unna til et skjulested ved Red River. Derfra fikk de tak i legehjelp til Clay, men som en følge av skaden var han påført en permanent halting.


Ikke den raskeste i Vest
Clay likte å tro at han var den raskeste på avtrekker'n. Men en kveld på Lambert's inn møte han Mace Bowman. Som vanlig drakk alle tett og etterhvert inngikk Clay et vedemål med Bowman om hvem som trakk raskest. I potten lå en "gallon" (omtrent 4 liter) med Whiskey. Det ble klarert plass midt i lokalet og de to mennene tok plass som om det var en ekte kamp. En selvsikker Clay fikk et skudd for baugen da han ikke engang rakk å få revolveren opp av hylsteret før Bowmans revolver pekte på brystet hans. Etter dette ble de to mennene gode venner og Bowman lærte senere Clay sine raske triks.


"...Send a man to hell on an empty stomach"
Det var i denne perioden at Clay begynte å gjøre seg bemekret som revolvermann, og som kom til å gi ham legende status. Spesielt en episode var med på å underbygge myten om ham. I 1874 ble Clay oppsøkt av en mann som het Chunck Colbert og som mente han hadde en uoverstemmelse med Clay. Det var nemlig Colberts onkel som var den ferjemannen Clay hadde banket opp under familiens flukt til Texas. Colbert krevde at Clay skulle forltate byen, men Allison gikk kun med på dette dersom han tapte mot Colbert i et hesteløp. Colbert gikk med på dette og vant løpet. Etterpå satt de to mennene seg ned for å spise middag. Under middagen fant Colbert ut at han likesågodt skulle skyte Clay og hevne onkelen ordentlig. Han trakk revolveren og fyrte av, men traff bordkanten. Clay var ikke sen på avtrekkeren og skjøt Colbert rett mellom øynene. Da folk etterpå spurte Allison hvorfor han hadde takket ja til en middagsinvitasjon fra en mann som ville se ham død, svarte Clay iskaldt: "Because I didn't want to send a man to hell on an empty stomach"


Trouble with the law
Clay fortsatte å vise seg som rask på avtrekkeren utover på 1870-tallet. Etter å ha deltatt i lynsjingen av en antatt morder, en meksikanser som het Cruz Vega, i oktober 1876, ble han i novemeber oppsøkt av en mann som het Francisco Griego og som var Cruz' onkel. Etter å ha beskyldt Clay for å ha deltatt i lynsjingen ble stemningen etterhvert svært hett. Det endte med at begge mennene trakk og skjøt. Resultatet var at Clay drepte Griego med to skudd i brystet. Senere ble han frifunnet for drapet, siden juryen mente det var i selvforsvar (en konklusjon mange juryer kom til når det gjelder kjente revolvermenn i Det Ville Vesten).

Allerede i desember gjentok historien seg mer eller mindre da Clay og broren John red inn i byen Las Animas og begynte å drikke tett. De to mennene begynte å bli høylydte og lagde bråk og derfor ba byens sheriff, Charles Faber, de to mennene overgi sine våpen. Det var også slik loven påbød i byen. Clay nektet. Faber forlot stedet og kom tilbake med to menn. Idet Faber kom inn i bygningen ropte noen "look out" og så brøt helvete løs. John ble raskt truffet tre ganger, men overlevde. Clay derimot snudde seg lynraskt og drepte sheriffen. De to mennene som kom i sheriffens følge tok da beina fatt. Nok en gang ble Clay frifunnet.


Møtet med Wyatt Earp
Ifølge en historie (hvorvidt denne historien er sann skal få stå uimotsagt) skal Clay også ha havnet i klammeri med den beryktede lovmannen Wyatt Earp. Clay skal ha vært irritert over den harde behandlingen Earp ga cowboyene i Dodge City. Earp har gått ned i historien som en sheriff som skjøt først og spurte etterpå og hang også sammen med den beryktede tannlegen Doc Holiday. Kranglene endte med at begge mennene gikk hver til sitt uten at skudd ble løsnet.


Døden innhenter Clay
I motsetning til mange andre av sine samtidige ble ikke Clay Allison felt av kuler. Det var ingen ærefull utgang med begge revolverne trekt. Snarere tvert imot.

Den 3.juli 1887 var Clay på vei hjem til gården sin med forsyninger. Plutselig skiftet lasten seg og en sekk falt av kjerra. I forsøket på å redde sekken datt Clay av kjerra og fikk hjulet over nakken. Han døde momentant. Dagen etter ble han begravet med hundrevis av tilskuere tilstede. Ved fotenden av graven hans ble det satt opp en opp en plankett hvor det sto: "He never killed a man that did not need killing".

Clay Allison var en psykotisk gærning, men på tross av alle sine gjeringer tilbrakte han ikke en dag i fengsel.