Guds straff

Året 451 var et skjebnesår for Europa. I begynnelsen av året begynte noe som for mange i Vest-Europa ble oppfattet som Guds straff! Den fryktede Attila, lederen for hunerne, krysset Rhinen og ingenting virket å kunne stanse han fra å drukne Vest-Europa i blod. Romerriket hadde i lang tid begynt å miste grepet om de vestlige delene av riket sitt og Attilas framfart satte hele dets eksistens på vippen. Hele vår verden slik vi kjenner den i dag ble reddet taket være en mann som er blitt kalt "Den siste romer", nemlig Flavius Aetius. Her følger historien om hvordan han stanset Guds svøpe.

Prolog:

Rundt år 450 var romernes kontroll over provinsen Gallia, store deler av dagens Frankrike, blitt satt på prøve. Visigoterne hadde ekspandert sin makt og ønsket egentlig å bli kvitt romerpaktet og danne et selvstendig rike. Visigoternes leder Theodorik så på romerne som fiender og det eneste som hindret ham i å starte krig med Roma var trusselen fra øst, Attila.

Når det gjaldt romerne hadde de begynt å få store problemer, ikke bare i Gallia, men i alle sine vestlige provinser. Selve romerriket hadde i 286 c.e. blitt delt i to av keiser Diocletian og permanent delt i 395. På keisertronen satt i 450 c.e. en svak keiser, Valentinian III, og riket ble i praksis ledet av menn som Flavius Aetius (heretter bare Aetius).

Attila var egentlig en venn av romerriket og Aetius hadde selv tilbringt tid hos hunerne og blant annet forsøkt seg på det vi kan kalle et kupp og i 425 ledet en hunerhær inn i Italia. Han skal også ha omgåtts med Attlia. Bakgrunnen for hvorfor Attila plutselig vendte seg mot romerne er uklar. I følge en versjon skal det hele ha begynt da keiserens søster, Honoria, skulle giftes med en senator hun ikke ønsket å gifte seg med. Hun skal da ha sendt beskjed til Attila og bedt om hans hjelp. Selv om hun ikke nevnte noe om et giftemål med Attila er det muligens slik han oppfattet situasjonen. Attila krevde at keiser Valentinian skulle overgi søsteren og sitt domene til ham, noe keiseren nektet. Dermed hadde Attila fått den undskyldningen han trengte for å starte en destruktiv kampanje mot Vestriket i Gallia.

Guds straff begynner

Attila og en rekke allierte krysset tidlig i år 451 elven Rhinen. Den ene byen etter den andre ble herjet og befolkningen slaktet som kyr. Strasbourg, Worms, Mainz, Köln, Trier, Metz, Reims, Paris og Orleans var noen av de byene som fikk besøk. I Juni begynte beleiringen av byen Aurelianum. Attila var nådeløs i sin framferd. Blant annet skal biskopen Nicasius blitt slaktet ned ved sitt alter i Reims. Hans brutale framferd, om en noe overdrevent og slett ikke unormalt brutalt for sin tid, gav ham kallenavnet "Guds svøpe" eller "Guds straff". Mange så på det som en straff for moralsk og religiøst forfall i vest.

Da nyheten om Attilas invasjon nådde Roma satte Aetius kursen mot Gallia, men han hadde overhodet ingen sjans mot Attila alene. I følge antikkens kilder skal Aetius' hær kun ha bestått av auxilierer (hjelpetropper fra Romas provinser) og ingen regulære tropper. Aetius henvendte seg til Theodorik, visigoternes leder. Visigoterne var ikke akkurat særlig glade i romerne og det tok sin tid å overtale Theodorik til å gå med på et samarbeid med romerne. Men trusselen Attila utgjorde overbeviste ham til slutt om at romerne og visigoterne hadde en felles interesse i å stoppe Attila.

Avgjørelsen faller ved Charlons

Den kominerte hæren av romere og visigotere nådde Aurelianum rundt den 24. juni, akkurat i det hunerne var i ferd med å trenge seg inn i byen. Hunerene hadde så og si kontroll over byen, men ville ikke bli fanget i den i en eventuell beleiring( sansynligvis pga av at hunernes fremste kampvåpen var deres beryktede kavaleri) og brått derfor opp beleiringen og begynte å leite etter et egent slagfelt.

Da hunerne fant et sted de så som til sin fordel gjorde de seg klare til kamp. Dagen slaget sto ba Attila om at det skulle leses i innvoller etter tegn på hvordan det ville gå. Tegnene var ikke til Attilas fordel og det ble spådd katastrofe og lederens død dersom Attila satte i gang slaget. Satt ut av spådommen ventet Attila med å gi signal om angrep til sent på dagen, dermed ville solnedgangen gi soldatene han en fordel dersom de måtte slå retret. Hunerene laget i tillegg et slags fort ved å stille vognene sine i en sirkel, dermd ville de ha noe å vende tilbake til og holde stand bak dersom ting gikk ille.

De to armene stilte seg opp mot hverandre. Aetius var en god general med stor forståelse for krig og valgte å stille de alierte han tvilte mest på ville holde ut i midten av hæren, dermed ville deres muligheter for å rømme bli betraktelig svekket. Attila var heller ikke dum og så at midten var romernes svakste punkt. Det var nettopp her han satte inn støtet med sine hunere og deres allierte ostrogoterne og andre allierte.

Slaget var ekstremt blodig og brutalt. Romerne holdt stand på sin venstre flanke og hadde nå begynt å få et overtak. Men akkurat da seieren så ut til å være innenfor rekkevidde inntraff katastrofen! Theodork falt! Han skal visstnok ha falt av hesten og blitt trampet ihjel av sine egne menn, mens en annen kilde sier han ble drept av ostrogoteren Andags spyd. Dersom visigoterne nå brøt sammen ville det innebære katastrofe for romerne! Men akkurat da ting så som mørkest ut tok Theodoriks sønn, Thorismund, ansvar. han overtok ledelsen av visigoterne og presset seg nå fram inn i hunernes rekker.

Siden slaget hadde begynt så sent på dagen hadde mørket nå begynt å senke seg. Vanligvis ville dette føre til opphold i kampen, da man ikke lenger ville være i stand til å skille venn og fi. Men ikke denne gangen. Ingen av sidene ville gi seg og kampen fortsatte inn i mørket. Attila følte nå presset og trakk seg tilbake til vognene. Dette førte nesten til at også Thorismund falt, da han kom bort fra sine egne og havnet midt i Attilas leir. Han ble såret, men til slutt kom hans menn ham til unnsetning. Til slutt tok kampene slutt.

Dagen etter hersket det fortsatt stor forvirring. ingen visste helt hvem som hadde lidd størst tap. Slagmarken var overfylt av døde, lemlestede kropper. Hunerene hadde trekt seg tilbake til vognene sine og så ikke ut til å lenger være i kamphumør. Attila var fanget i sin egen leir. Romerne omringet hunernes leir. Attila var nå blitt så desperat at han fikk stelt i stand et likbål av sadlene fra døde hester og truet med å kaste seg på bålet. han skulle for enhver pris ikke tas til fange. Hans menn fikk overtalt ham til å ikke gjøre det.

Imellomtiden hadde visigoterne nå funnet liket av sin konge, Theodorik, og sønnen Thorismund ville nå angripe hunerne og utslette dem. Aetius fryktet at en utslettelse av hunerne ville føre til en splid mell0m romerne og visigoterne. Trusselen hunerne utgjorde var tross alt det eneste som holdt alliansen sammen. Thorismund gav etter og det ble aldri noe angrep. Istedet fikk Aetius overtalt Thorismund til å dra hjem og sikre seg tronen etter sin far. Den sleipe taktikken fungerteoverfor Thorismund og de andre frankiske allierte og dermed sikret Aetius seg krigsbyttet for seg selv.

Attila var redd for å bli angrepet, men våget seg til slutt ut fra fortet sitt. Dermed unnslapp han og dro hjem.

Epilog:

Attila var stoppet og kom aldri lenger til å utgjøre en trussel mot Vest-Europa igjen, men startet en kampanje i Italia og mot Roma. Attila skal ha stått utenfor Romas porter, men valgte å spare byen etter en samtale med pave Leo I. Attila fikk aldri flere sjanser for i 453 døde den store lederen. i følge kildene skal det ha skjedd bryllupsnatten hans med en prinsesse kalt ildico. Bryllupet hadde blitt feiret med bask og bram og Attila ble stupfull. I løpet av natten begynte han derimot å blø neseblod og en av verdens store erobrere, mannen kalt Guds straff, druknet i sitt eget blod.

Skjebnen var ikke stort blidere overfor seirherren Aetius. Selv om Aetius hadde fått sin sønn gift med keiserens datter følte keiser Valentinian at Aetius var en trussel mot sin egen makt. En romersk senator kalt Petronius Maximus og en annen viktig mann kalt Heraclius fikk overtalt keiseren til å bli med på et attentat på Aetius. Den 21.september 454 ble Aetius stukket ihjel av keiseren selv og dermd døde mannen som i ettertid er blitt kalt "Den siste romer."

Det gikk ikke stort bedre for keiser Valentinain, som selv ble drept året etterpå. Ingen grep inn da de fleste av soldatene til stede hadde vært tro mot Aetius. Den vestlige delen av romerriket var nå dødsdømt og i 476, knapt 20 år etter slaget ved Chalons var det over og ut for riket som nå ble sprengt og fragmenterte i det som skulle legge grunnlaget for det moderne Europa.

Bonus; Gjett hvor det "norske" navnet Atle kommer fra?