Kongen
Kong Harald V har akkurat rundet 70 år og gratuelerer til han med det, men når man ser dagens monarki er det et begredelig skue. "Folkekongen i boblejakke som samlet landet rundt OL på Lillehammer" og hans far "folkekongen som tok trikken under oljekrisa". Når du får ettermæle som "folkekonge" da sier det mye om kongeembetets status i dag. Dette har selvfølgelig sammenheng med at kongen i dag ikke lenger utøver noen reell makt, men er nærmest en maskot for Norge. Tidligere tiders konger levde sjeldent såpass lenge at de oppnådde Harald Vs alder. Harald er den femte norske kongen med dette navnet. Helt ærlig har det vært andre, tøffere Haralder på tronen!
La oss begynne med den første:
Harald I Halvdansson Hårfagre
Harald var sønn av småkongen Halvdan Svarte, mannen historien husker som "han som gikk gjennom isen og drukna", og var visstnok av den sagnomsusten Ynglinge-ætta. Harald så dagens lys antagelig rundt 850 c.e eller deromkring. Mye er uklart om de første kongenes liv og virke. Vi må huske på at historien om dem ikke ble skrivd ned før langt inn i kristen tid. Snorre Sturlason, som er så og si hovedkilden vår om de norske kongene, levde i et helt annet samfunn enn det han beskrev i Heimskringla. Historien om Haralds bedrifter ble skriv ned hele 300 år etter hans død og du trenger ikke være historiker for å skjønne at Snorre dermed ikke har kunnet skille myte fra sannhet. Snorre som kilde har forøvrig vært svært omdiskutert innenfor historiefaget.
Harald er blitt stående som "den første norske kongen", men det er et utsagn vi må ta med en klype salt. Det område Harald hersket over er ikke det vi i dag kaller Norge. Derimot kan vi heller snakke om at Harald startet den prosessen vi kaller rikssamlinga J.f. J.V.Sigurdsson (1999):"ei samling av ulike landsdelar til eitt rike og ein kamp for einekongedømmet." Denne prosessen som Harald satte i gang i 860- og 870-åra ble ikke fullført før under Håkon Håkonssom på 1200-tallet. Grunnen til at Harald tross alt har fått tittelen som Norges første konge er at han satte i gang denne prosessen og han er den første "rikssamleren" vi kjenner tl på grunn av skaldekvad og sagaene.
Haralds maktområde setter Snorre primært til Vestfoldtraktene. Herifra skal Harald ha begynt sitt prosjekt med å underlegge seg landet. Han skal først ha lagt under seg Opplanda og deretter gjennom en allianse med den mektige Håkon Grjotgardsson ble de trønderske høvdingene feiet av banen med hærmakt. En digresjon er at Grjotgardsson holdt til på Ørlandet, som senere ble Ladejarlen. Dermed hadde han "kontroll" over Trøndelag. Den endelige "samlinga" skal ifølge sagaene ha skjedd da Harald dro til Sør-Vestlandet og lot de sørvestlandske vikignene spise bolle i slaget ved Hafrsfjord ca 872. Men denne skildringa av Haralds maktområder har ikke fått stått udiskutert i historiefaget.
Som dere ser var Harald I Halvdansson en kar det var litt mer tak i enn dagens Harald V boblejakkesson. La oss hoppe litt og se på den mest interessante Haralden av de alle. Den siste viking og Spartharokandidatos (oberst) i den bysantinske hæren; Harald Sigurdsson. Aka Harald Hardråde!
Harald Hardråde (1015-1066) Badass viking!
Den kanskje mest fascinerende mannen som noensinne har sitti på en norsk trone kom til verden rundt 1015 c.e. Han var tilfeldigvis halvbror av Norges evige konge Olav II Haraldsson. Aka Olav den hellige. Aka Olav Digre. Da Olav fant sin død på Stiklestad i 1030 var den da bare 15 år gamle Harald der. Såret kom han seg unna og dro mot Øst til Gardarike. Der møtte han Kong Jaroslavs datter Ellisiv og han ba kongen om hennes hånd. Svaret blei Nei! Harald måtte komme tilbake når han hadde noen bedrifter å vise til. Og gjett om han gjorde bedrifter!
Haralds reise var langt fra over. Han forlot Gardarike og dro til Miklagard - eller Konstantinopel som byen Istanbul da het. Under falsk navn ble han innrullert i keiserens tjeneste i 1034. Mange kvad forteller om Haralds bedrifter for keiseren. Spesielt på oppdrag på Sicilia og i Bulgaria, det nåværende Hellas og i de østlige delene av dagens Tyrkia. Harald viste seg å være et militært geni og dro i land flere uventede seire. Blant annet forteller sagaene at han inntok en by på Sicilia som keiserens general Georg Maniakes hadde gitt opp. Byen hadde sterke murer og godt med mat. Harald la merke til hvordan fugler hadde reder oppunder takene og ga sine menn beskjed om å fange fugler. Da fugler var blitt samlet inn ble høvelsponer av tyrived smurt på dem med voks og svovel. Fuglene ble små fakler og idet de søkte tilbake til redene sine antente det hustak og snart hele byen, som da måtte overgi seg. Om historien er sann eller ikke er vanskelig å si, det har eksistert likenende fortellinger om andre kjente generaler opp gjennom historien, men er uansett en sabla god historie!
På Sikiløy eller Sicilia om du vil, begikk Harald og Maniakes grusomme overgrep mot befolkningen. Målet var å ta tilbake øya fra musilmene, men ingen ble spart. Spesielt bestialsk er det som skjedde da Maniakes og Harald kom til den arabiske handelsbyen Ghiran-'ad-Daquid. Her ble det utkjempet et blodig slag og i løpet av noen dager skal den kristne hæren ha slaktet over 50 000 mann i området(!) Slaget var så grusomt at det ble husket i flere århundrer etterpå. Maniakes og Harald tok livet av både nonner og munker, vansiret og begravde barn levende, motstandere ble hengt, halshugget og lemlestet. Apokalypse Nå blir bare barnemat i forhold!
Maniakes skal i følge sagene vært svært sjalu på Haralds bedrifter og forholdet mellom dem skal ha surnet. Bedre ble det ikke da Maniakes fant ut at han gjerne kunne tenke seg å være keiser. Da han nesten hadde seieren innenfor rekkevide ble han hugget ned og istedet for å bli hyllet som keiser i Konstantinopel måtte han ta til takke med at hodet hans ble båret på et spyd! Poor bastard!
Man kan nærmest skrive flere bøker om det som visstnok skal ha skjedd Harald i tiden han tjenestegjorde for keiseren i Bysants, men dette blir det ikke mer plass til å ta opp her. For de mer interesserte vil jeg på det sterkeste anbefale boka til Eskil Engdal: Berserk - Jakten på Norges råeste konge.
For å gjøre en lang historie kort; Harald tjente seg en enorm formue hos keiseren, men måtte til slutt rømme. Da satte han kursen tilbake mot Norge med fullastede skip. Han gjorde en rask stopp i Gardarike og ektet Ellisiv, som forøvrig da ble den første norske dronningen med utenlandsk opprinnelse.
Hjemme i Norge "kjøpte" han næremst halve kongeriket med sine sølv- og gullmynter. Dermed ble han også medregent sammen med Magnus Olavsson, aka Magnus den gode. Men i 1047 døde Magnus og Harald fikk nå all makt i sine hender. Det feiret han ved å grunnlegge Oslo.
Mens Magnus hadde fått tilnavnet den gode og fikk hederlig omtale av utenlandske skribenter som f.eks Adam av Bremen fikk Harald tilnavnet Hardråde fordi han for hardt fram mot bøndene. Harald var neppe en populær regent. Men Harald hadde større ambisjoner. Han kunne gjerne tenke seg å være konge over Danmark også. I årevis slåss han mot Svein Estridsson om Danmark, men i 1064 var begge parter næremst utmattet. Harald anerkjente Svein som Danmarks konge. Men dette betydde bare at Harald skitet fokus på nytt. Nå siklet han på England.
I 1066 dro en dårlig forberedt invasjonsflåte over til England. Og dette skulle bli skjebnesvangert! Den 25. september ble deler av Haralds hær overrasket av Harald Godwinssons (Englands konge) hær ved Stamford Bridge. Brynjene og de beste våpnene hadde de latt bli liggende igjen ved båtene. Nordmennene gav seg ikke uten å stille opp med en blodig kamp. Og midt i striden tok Harald seg tid til å kvede et vers, men det synes han var for dårlig så han kvedet ett til! Til slutt satte en pil i halsen punktum for en av tidenes mest interessante karrier. Harald segnet om kampen var i realiteten over. Haralds lik ble brakt tilbake til Norge og i dag ligger han under asfalten et sted i Trondheim by; Norges ultimate viking ligger under en fartsdump i en avsidesliggendes gate!
Haralds siste kvad:
Ikke vi i kampen
kryper sammen bak skjoldet
av frykt for våpenbraket,
så bød den ordfaste kvinne.
Hun som bar halsband, bad meg
hodet høyt å bære
i kampen der hvor sverdet
og hjerneskallene møtes.
2 Kommentarer:
Den "sette fyr på fugler" myten tar jeg med en klype salt! :)
Ellers en artig historisk innsikt i våre tidligere konger. Minns å huske at det var en Donald historie hvor han og nevøene drar i en tidsmaskin til Konstantinopel i middelalderen og støter på noen vikinger med Hardråde...
Hehe, den Donaldhistorien har jeg dessverre ikke lest. Men det var nok uansett ganske sansynlig at hvis man dro i en tidsmaskin tilbake til konstantinopel rundt år 1000 så ville man faktisk støte på ganske mange vikinger. Væringingene, som de er blitt kalt, var faktisk så ettertraktet som leiesoldater at de var keiserens personlige livvakter...ikke at det alltid hjalp keiserne.
En annen digresjon er at da den unge Harald kom til Konstantinopel skal den aldrende keiserinnen Zöe ( kjent for sin appetitt på menn og den siste herskeren av makedonsk ætt) ha falt for den unge Harald og bedt om en lokk av hans hår. Sagaen forteller at keiserinnen skulle få en hårlokk dersom han fikk en lokk hår fra "mageskjegget" hennes!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden