Birkebeinerne

De fleste når de hører ordet "birkebeiner" tenker i dag enten på skiløp eller spekemat. Slik er nå historiens gang. Men få er klar over at birkebeinerne var en opprørsflokk som reiste seg mot kong Magnus Erlingsson i 1174 og som med tiden kom til å bli den nye norske adelen. Men hvorfor ble de kalt "birkebeinere" og hvem var de?

Året er 1174 og på tronen sitter Magnus Erlingsson, godt hjulpet ditt av sin far Erling Skakke. Egentlig skulle ikke Magnus vært på tronen. Han var ingen kongssønn, slik tradisjonen krevde. Men borgerkrigen hadde nærmest tappet riket for ekte- og uektefødte kongsemner. Den norske borgerkrigen, selv om man skal være forsiktig med å benytte borgerkrig da det ikke kan være snakke om deltakelse fra alle samfunslag ei heller konstant krig, begynte med Sigrud Jorsalfars død i 1130.

Borgerkrigens bakgrunn (kort fortalt);
Årsakene til borgerkrigen har i over hundreår vært et omdiskutert tema blant norske historikere, men for å gjøre en lang historie kort blir dere her kun presentert for den allemenne forklaringen; Det var Harald Gilles feil!

En gang på 1120-tallet kom nemlig Harald Gillekrist (eg. Kristi tjener) til norge fra Irland og utgav seg for å være Magnus Berrføtts sønn. Etter å ha prøvd sin farsætt ved å gå over glødende plogjern, ble hans krav godtatt. Sigurd Jorsalfar var ennå i live og godtok Haralds krav mot at Harald ikke krevde kongsnavn i hans eller sin sønn, Magnus' levetid. Men da Sigurd døde lot Harald seg hylle som konge og striden var i gang.

Nå fulgte en periode med skiftende allianser og konger på tronen. Dette er svært spennende lesing og jeg vil anbefale alle om å sjekke det ut nærmere, men mer kommer ikke jeg med her. Nå skal vi nemlig se på birkebeinerne.

1174
Som sagt satt Magnus Erlingsson på tronen i 1174. Han kunne takke sin far, Erlings Skakke (navnet "Skakke" fikk han som følge av et hogg i halsen han pådro seg på korstog i 1152-55), for den bedriften. Som etter kong Inges død (han får dere sjekke opp sjøl...moahaha) hadde fått stormennene og kirken til å godta hans egen sønn Magnus som tronearving. Magnus hadde kongsblod i årene, men det var på morssiden og dermed i strid med tidens krav. Likevel var det i mange mektige menns interesse og også kirkens, at Magnus ble gjort til kong. Landet ble i realiteten stort sett styrt av hans far Erling.

Men flere gjorde opprør mot Magnus. En etter en ble opprørene slått ned og lederenes endelik var som regel som...lik.

Men i 1174 startet en gruppe menn en reisning fra de indre Østlands-områdene. De samlet seg rundt en mann kalt Øystein Møyla (som ironisk nok betyr "småjente"), som visstnok var sønn til den tidligere kongen Øystein Haraldsson. Fra Götland og den svenske jarlen Birger Brosa, gift med en datter av den tidligere nevnte Harald Gille, fikk han den støtten han trengte. Mennene i flokken hans er i sagaene (Fagrskinna) skildret som svært unge, og de hadde alle mistet frender og gods i stridighetene. Snorre forteller i sitt verk Heimskringla at det særlig var folk fra Marker og Elve-området i flokken, men at det senere også kom en del rekrutter fra Telemark.

Den første tiden forholdt flokken seg inne i landet og hjemsøkte Viken-området. Men her samlet etterhvert lendmenn og bønder seg mot dem og tvang dem ut i skoger og ødemarker. Sagaene forteller at klærne gikk av dem og at de spente never om leggene. Derav oppsto det spottende navnet på dem, birkebeiner.

Slaget på Re
På Sommeren 1176 klarte birkebeinerne å få tak i skip og seilte til Trøndelag. Der kom de uforvarende på Erlings menn i Nidaros og felte hans fremste lendmann i byen. Øystein ble hyllet med kongsnavn på Øyratinget og kunne mot vinteren dra over land mot Østlandet med et par tusen mann. Kursen var satt mot Tønsberg, hvor kong Magnus oppholdt seg.

Magnus møtte dem, i lag med Orm Kongsbror, på Re på nyåret 1177. Birkebeinerne var denne gangen tallmessige overlegne og i tillegg var det første gangen Magnus slåss uten faren ved sin side. Alt lå ann til seier. Men slik gikk det ikke. Slaget endte katastrofalt! Birkebeinerne ble drevet på flukt og deres konge ble hogd ned.

Redningsmannen
De fleste rømte til Sverige, men noen dro også tilbake til Telemark. Øst i Värmland møtte restene av birkebeinerflokken på en mann som senere kom til å lede dem til seier over kong Magnus og gjøre dem til den nye norske adelen. Hans navn var Sverre, og påsto han var sønn av kong Sigurd Haraldsson.

Sverre er kanskje den mest omtalte av alle norske middelalderkonger. Han vant riket mot alle odds, han sto imot kirken og ble lyst i bann av paven og hans slåss mot baglere og andre opprøre. Men hans historie får dere lese om selv, enten i hans egen Sverres saga eller i en av de mange biografiene om han.