Den ærefulle døden
Det å dø er noe intet menneske kommer unna. Før eller senere må vi alle gi tapt for døden. Gjennom historien har derimot menneskers syn på døden endret seg. Går vi tilbake til det norrøne samfunnet som vikingene romsterte i var døden ikke en slutt, men forhåpentligvis en begynnelse. Men hvordan etterlivet ditt ble var svært avhengig av hvordan du forlot det jordiske livet. Med eller uten ære.
For menneskene i vikingtiden var døden en del av hverdagslivet. Svært få ble egentlig særlig gamle, med dagens målestokk. Sykdom og ulykker tok titt og ofte liv, men også ting som andre aspekter kunne forkorte livet. For menn var det å dø i strid stadig en mulighet og for kvinner var graviditet alltid en livsforkortende faktor. Med døden så nært på livet ble den ikke fortiet eller fortrengt slik den ofte blir i dag, men istedet ble man svært opptatt av den.
I dag er døden en privat ting. Debatten går titt og ofte om hvert enkelts menneskes rett til å avslutte livet sitt dersom de liver som følge av sykdom eller likenende. Men i vikingtiden var døden noe som angikk fellesskapet. Døden var omgitt av myter, symboler og riter. Nøkkelordet var kommunikasjon. De døde måtte man holde seg inne med. Døden var kun en overgang fra en form til en annen og den døde ble derfor fortsatt regnet til slekten.
Måten man døde hadde mye å si for etterlivet. De som døde av sykdom eller alderdom kom til Hels rike. Hel er både navnet på dødsriket og dets herskerinne. Hel er et sted man ikke ville være. Snorre forteller dystre ting om Hels rike. Bordet hennes heter Hunger, kniven heter Sult, terskelen den døde stiger over heter Fallende Fare, sengen heter Sykeleie, sengeomhenget hter Blinkende Ulykke og videre omtaler Snorre Hel som en morsk og uhyggelig kvinne. Utseendet hennes skal ellers ha vært mildt sagt creepy. Hel hadde dødens ansikt, hun var blåsvart i halve ansiktet.
Det dødsriket man ønsket å havne i var selvfølgelig der Odin holdt til. Valhall, de falnes hall, var som navnet tilsier en del av forestilligen til Odinkulten og krig. Valen er slagmarken, og Valfader er et Odin-navn. Valhall er dermed Odins går hvor alle de som et utpekt til å falle i kamp havner. Men akkurat som livet så er også døden et klassesamfunn. Det er først og fremst herskerne og krigerne som havner i dette dødsriket. Kun de beste av de beste er verdige. Sammen utgjør de et slags laug, einherjene, som driver kontinuelig kamptrening fram mot undergangen ved Ragnarok.
Sagalitteraturen er full av menn, for heltedøden er stort sett forebeholdt menn, som dør en verdig død i strid. Helst skal man også rekke å kvade noen strofer, mens man slåss. Et eksempel er den kjente sagaen om Gunlaug Ormstunge hvor Gunlaug og Ravn går Holmgang mot hverandre. Deres kamp til døden ble legendarisk, selv om sagaen bare er fri fiksjon.
Går vi til Snorres Heimskringla er det flust av tapre menn som kvader selv i døden. En av de mest kjente episodene er døden til Tormod Koldbrunarskald. Han var en av kong Olav Haraldssons menn og blir hardt såret i slaget på Stiklestad. Han ble truffet av ei pil i venstre side, men bryter av pilskaftet og forlater slagfeltet. Tormod kommer seg bort til noen hus og etter litt om og men kommer han inn i et hus hvor det er samlet mange sårede menn som ble stelt av ei kone. Alt er nå egentlig tapt, Olav er død og slaget er avgjort og alt de kan gjøre er å snakke om hvor tappert de falne kjempet.
Tormod nekter å ta imot legehjelp, han vet at døden er nær. Legekona kommenterer hvor bleik Tormod ser ut og dermed kveder Tormod:
Unders du, armfagre,
over at vi er bleike?
Av sår blir få fagre;
de fant meg i pilskuren.
Gjennom meg skarpe stålet,
stukket med makt, trengte;
farlig jern har bitt meg
nær ved hjertet, tror jeg.
Legekona ber om å få se på såret og vil binde dem. Tormod setter seg ned og tar av seg klærne. Legekona merker at det står jern i såret og og henter ei knipetang. Tormod tar selv tanga og røsker pila ut. Det var kroker på den og sp, sagaen sier så var det "trevler av hjertet, noen røde og noen hvite..." på den. Tormod kikker på pila og leverer den udødelige setningen; " Godt har kongen fødd oss; ennå er jeg feit om hjerterøttene." Dermed lente Tormod seg tilbake og var død.
Som nevnt tidligere rakk også den siste vikingkongen, Harald Hardråde å kvede en strofe før han falt ved Stamford Bridge og som en personlig ønskereprise kommer den en gang til;
Ikke vi i kampen
kryper sammen bak skjoldet
av frykt for våpenbraket,
så bød den ordfaste kvinne.
Hun som bar halsband, bad meg
hodet høyt å bære
i kampen der hvor sverdet
og hjerneskallene møtes.
Vikingene var ikke redde for å gå i døden og mest sannsynlig hadde det samme med den norrøne religionen og samfunnet de levde i. Voldskulturen ble dyrket og allerede fra tidlig alder ble barna forberedt på voksenlivet, med krig og strid. Olav den hellige skal jo allerede som liten gutt vært en såpass villamann at han drepte en lekekamerat, uten at det ble sett på som feil av samfunnet.
Mye har forandret seg. I dag er vi stolte av at vi kan nå hundre år, men om det er verdt det er at annet spørsmål. Men den ærerike døden er neppe lenger mulig å oppnå. De som faller i dagens kriger blir mer sett på som ofre enn som helter. Eneste unntaket er sannsynligvis de fundamentalistiske muslimene som velger å sprenge seg selv i selvmordsaksjoner, og som blant sine egne regnes som martyrer.
Mye av den norrøne litteraturen snakke om denne ærerike døden, og følelser rundt døden omgås stort sett. Men likevel finner vi noe av den mest rørende diktningen blan en av de tøffeste av de tøffe; Erling Skallagromsson. favorittsønnen hans omkommer kvader Erling "Sonetapet", et svært følelsesladdet dikt. Et utdrag fra "sonetapet" følger nå avslutningsvis;
Tungt det er
tunga å røra;
eg orkar mest ikkje
anden å drage.
Det er ikkje von
eg vinn å kveda,
frå djupet i hugen
henta opp kvedskap.
0 Kommentarer:
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden