Det fjerde korstoget; noe av det mest bizzare!

Planen var enkel og grei nok. Innta og erobre Egypt for deretter å bevege seg oppover mot det endelige målet; å gjenerobre Jerusalem fra muslimene. De kom aldri til Egypt. De gjenerobret aldri Jerusalem. Istedet erobret og plyndret de det kristne Konstantinopel og dermed gav det bysantinske (egentlig romerriket) det endelige nådestøtet.

Bakgrunn
Å bare se på korstogene som et utslag av kristen fundamentalisme er grov forenkling av korstogsfenomenet. Det har en svært komplisert bakgrunn som jeg ikke kommer til å gå så nært inn i akkurat nå, men la meg presentere en forenkling av det hele.

På 1000-tallet fremkommer det en mer distinkt krigerklasse, middelalderens kjente ridderne. Problemet med disse er at de dyrker en voldskultur, på mange måter arven fra det germanske stammesamfunnet som brøt ned romerriket. Denne krigerklassen var riktignok sterkt knyttet til religion og krig ble dyrket som en form for fromhet. For disse ridderne var ideen om helvete ikke bare en tankekonstruksjon, men svært så reell. En måte å unngå å havne i helvete var å sone for sine synder, enten gjennom avlat eller pilgrimsferd til enten Roma eller det ultimate pilgrimsmålet; Jerusalem.

Krigerklassens interne herjinger i Europa begynte etterhvert å bli et problem. Samtidig hadde Det hellige land blitt erobret av muslimene. Ikke at muslimene hindret kristne i å kommet til byen, men for de kristne var dette uansett en katastrofe. Paven tenkte å slå to fluer i en smekk og oppfordret krigerklassen til å gjenerobre Jerusalem for kristendommen. Så sagt så gjort det første korstoget så dagens lys i 1096. Krigerklassen skulle endelig få rase fra seg sin frustrasjon for et godt mål.

Det første korstoget klarte på nærmest mirakuløst vis, det manglet nemlig en klar leder, å gjenerobre Jerusalem. Der viste de hvordan den kristne nestekjærligheten kan praktiseres; de massakrete befolkningen i Jerusalem. I følge mytene vasset korsfarerne i blod helt opp til anklene!

Mye av forklaringen på det første korstogets overraskende suksess lå i at de muslimske staten rundt var fragmentert og midt i en politisk strid. De kristnes ankomst ble ikke tolket som en hellig krig (Jihad) av muslimene før Saladin entrett scenen. Han forente det sunnimuslimske Syria og det shiamuslimske Egypt ved å erobre Egypt. Dermed var den muslimske delen av Midtøsten forent og da var så og si tiden uten for de kristnes lille eskapader.

Både det andre og det tredje korstoget var enorme fiaskoer og det var bare et spørsmål om tid før de kristne ble sparket ut av Det hellige land. Det skulle riktignok drøye et par hundre år og de kristne ble endelig kastet ut i 1291.

På det fjerde skal det skje...
La oss ikke bruke mer tid på bakgrunnen, men godte oss med det mest bizzare korstoget av de alle; Det fjerde!

Det hele begynner i 1098 da pave Innocense III kaller til korstog. Mens de to foregående korstogene hadde vært under ledelse av konger henvendte paven seg nå til adelen. kanskje håpet han at litt av det mirakuløse fra det første korstoget skulle gjeninnfinne seg? Mye av årsaken var også at kongene nå var mer skeptiske til hverandre og redde for hva de andre skulle finne på mens de var i Midtøsten og sleika sol.

Den strategiske planen var enkel nok. Fremstøtet skulle gjøres mot der muslimene minst forventet det, nemlig deres hovedbase i Egypt. Ved å innta Egypt var tanken at det muslimske imperiet ville bli så svekket at det ville være barnemat å erobrer seg oppover mot Jerusalem.

Men for å komme til Egypt trenger du båter. Mange båter! Størstedelen av hæren kom fra tyske områder og de hadde pent lite med båter. Samtidig hadde bystaten Venezia hele tiden hatt en sweat deal med kongeriket Jerusalem. De hadde nemlig monopol på handel med Det hellige land. De hadde båter! Det ble gjort en avtale om at venetianerne skulle skaffe transport til de 30 000 som skulle ut på korstog. Greit nok, hadde det ikke vært for at de som forhandlet fram avtalen sugde i matte. Venetianerne ble passe forbanna da det viste seg at hæren egentlig bare var på 10 000 mann. Og som om det ikke var nok; korsfarerne kunne ikke betale for seg! Siden det ikke var noen konger med var det heller ikke mulig å finansiere korstoget ved skatter.

Her måtte det forhandles. Venetianerne la fram et tilbud. De hadde lagt sine øyne på en by som het Zara. Dette var en rik by som venetianerne mente hadde fornærmet dem. Dersom korsfarne inntok byen for venetianerne var det greit.
Men det var en hakke ved det hele. Zara var underlagt det ungarske riket som var et kristent rike. Det ble derfor et paradoks dersom en kristen pilgrimshær skulle innta en annen kristen by. Paven var også forbanna. Han trua med å ekskommunisere alle sammen dersom de inntok byen. Men byen ble angrepet alikavel.

Mye vil ha mer og faen vil ha fler! Venetianerne var fortsatt misfornøyd. Samtidig var det en dynastisk krise i Det bysantinske riket. Alexius Angelus, sønnen til den avsatte herskeren Isaac II, var midt i en strid om å få gjeninsatt sin far med sin onkel Alexius III. Den unge Alexius Anglus så en mulighet i korsfarerne. Han henvendte seg til dem og lovet å subsidiere korstoget dersom de hjalp han med å avsette sin onkel. Mange av korsfarerne ble kvalme ved tanken på å innta Konstantinopel og valgte å dra hjem, men lederskapet og hovedbulken av hæren ble med den unge Alexius til Konstantinopel i juni 1203.

En ambisiøs beleiringe ble iverksatt og etter en måned etter at korsfarne ankom fant Alexius III (onkelen) det for godt og rømte byen. Isaac II ble gjeninnsatt på tronen med sin sønn den unge Alexius som co-regent. Men grekerne som faktisk bodde i Konstantinopel syntes måten den unge Alexius hadde løst konflikten på var helt forkastelig. De vestlige korsfarnene ble sett på som barbarer som overhodet ikke kunne oppføre seg. Samtidig kunne ikke Alexius innfri kravene han hadde lovet korsfarerne. Nå hadde de mistet all støtte. I januar 1204 ble de avsatt, drept og erstattet av Alexius V Ducas Murzuphlus (jepp, enda en Alexius...så orginalt). Han begynte straks med fiendtlige holdninger mot korsfarerne og ville ha dem bort.

Stilt overfor den fiendlige holdningen fant de vestlige lederne ut at de måtte gjøre noe for ikke å gå til grunne. På den 12-13 april inntok de bymurene. og Alexius V rømte. Nå startet tre dager med plyndring! Mange relikvier ble oppbevart i Konstantinopel og mange av disse endte nå i Vest-Europa. Etter et par uker ble en latinsk hersker, Baldwin av Flandern, innsatt på den bysantinske tronen. Dette latinske dynastiet kom faktisk til å styre Konstantinopel helt fram til 1261. Et år senere ble hele tanken på korstog forlatt.

Selv om det også allerede i 1147 hadde eksistert planer om å erobre Konstantinopel hadde det aldri vært målet med det fjerde korstoget. I 1202-3 var det en mulighet, men i 1204 hadde det blitt en nødvendighet. Avledningen fra den opprinnelige planen å erobre Egypt var ikke et resultat av konspirasjoner, men av politikk. Det bysantinske riket var blitt svært svekket av hele denne hendelsen og til slutt måte de i 1453 innse at spillet var slutt. Korstogene tok heller ikke slutt på grunn av denne fadesen, blant annet begynte korstogene innad i Europa. Mange kom fortsatt til å dø for og av den kristne troen.