Eders Galle

2010-10-21T18:03:00.005+01:00

Det er lenge siden sist nå, på tide med en liten historie:
Kong Ludvik IXs rettfedighet - et exempla

Ludvik IX (1214-1270) av Frankrike ble helgenkåret i 1297, 27 år etter sin død. Han var 1200-tallets mest sentrale figur innenfor kristendommen, kjent for sin fromme livsførsel, sine mange donasjoner til kiren og ikke minst for sine to korstog. På sitt siste korstog til Tunis i 1270 døde han av sykdom.

Den franske historikeren Jaques Le Goff har behandlet helgenkongens liv svært inngående i sin biografi, Saint Louis, som også finnes i engelsk oversettelse. Le Goff har i sitt tredelte verk en svært grundig gjennomgang av kongens liv, hvordan han ble oppfattet, framstilt og ikke minst hvordan han som person og konge ble"konstruert" i samtiden. Eksempler på slik konstruksjon er hvordan kongen ble brukt i flere exempla. Dette var kortere historier som prester og predikanter ofte brukte for å "krydre" sine prekner. Exempla-ene utga seg for å være sanne for å framstå som ekempler enten til etterfølgelse eller advarsel.

Den følgende teksten er en slik exempla, hentet fra et 1200-talls manuskript fra Tours. Teksten er lettere mordbid eller et eksempel på middelaldersk svart humor, om du vil. Jeg gjengir den på engelsk, slik den står å lese i Le Goffs bok:

The king Saint Louis had taken to reading the entire prayer book from beginning to end in the evening each year on Good Friday. One year, a certain person who belonged to a noble family was imprisoned in the Chatelet for the many offenses he had committed. When Good Friday came, the king withdrew to his chapel and became absorbed in his pious exercise.

However, accompanied by the king's own son and his brothers the princes, the family and friends of the prisoner came all the way into the sanctuary to pester him. When he saw them, he placed his finger on the verse where he had stopped reading so that he would be able to resume his interrupted reading in the same spot. One of the lords who had been nominated to speak for the group approached him and said, "Very illustrious sire, today is a day of mercy and thanks. It was on a day like this that our Lord redeemed us and pardoned the thief from high on the cross; he died while praying for his tormentors. So, all of us present here, we throw ourselves at your feet, most illustrious sire, and humbly beg you to follow Christ's example by having pity on the noble captive who is pining away in the dungeons of the Chatelet."

The pious king heard them with goodness; he was ready to exercise his clemency when, while lifting the finger that he held pressed in the prayer book, he read the verse that goes: "Happy are those who uphold justice and render their judgments each day of their lives." He thought for a moment and, then, his only response was to tell the supplicants to bring the provost of Paris and returned to his reading.

The group thought that they were going to get their pardon for the guilty party and rushed off to send for the provost. The magistrate soon arrived before his lord. Louis requested him to read off the crimes committed by the prisoner, if he knew about them. With this demand, the provost, not daring to hide the truth, obeyed the order and rattled off a long list of crimes horrendous enough to make one shudder. After hearing him, the king ordered him to let justice take its course and to lead the criminal to the gallows on that very day with no regard for the occasion they were celebrating.

Jaja, slik kan det gå. Selv om ikke sannhetsgehalten i denne lille fortellingen kan verifiseres, viser den hvordan helgenkongens samvittighet tidvis kunne bli fanget mellom å framstå som den milde, kristne kongen og som den rettferdige kongen.

2010-02-07T16:20:00.006+01:00

Gesta Normanni in Iordanes

Anno Domino MMIX

2. des
Gå. Alle reiser begynner med å gå. Nå skal jeg imidlertid straks fly. Reisen har begynt; eventyret har begynt.
Ingen vaksine - satser på å ikke daue underveis.

kveld:
Jordan. En øde landevei slynger seg gjennom natten. Taxisjåføren røyker en lettere parfymert sigarett. Klokken er 02:53. Ikke mange andre ute på veien. Høy musikk, eller tale, på radioen. Det som virker som snø, er i realiteten ørken.
En soldat og gebrokken engelsk. En kommer langt med et smil. Framme hos Bjørn Erik.

3. des
Søvn. Hvorfor ikke sove lenge når en først er ute og reiser? Sto opp kl.13.30. I natt hørte vi sangen fra minareten i nærheten. Det er lyst og pent ute, men vi har foreløpig kun holdt oss i ro i Bjørn Eriks "velstelte" leilighet. Planen er uansett å reise til Syria i kveld.

kveld:
Damaskus: To timer til grensa fra Amman. Papirarbeid. Passkontroll. En taxisjåfør som smugler sigaretter. Sjåførbytte. Høy arabisk musikk. Litt søvn. En time. Damaskus. Ny taxi. Gammel og slitt. Lukten av bensin. Antakelig nær kullosforgiftning. Minibankjakt. Mer bensinlukt.

Kristin og Ann-Mari møter oss. Indisk restaurant, hyggelig vert, men med langdryge anekdoter. God mat. Spesiell stemning; tomme mørklagte gater, men likevel følelsen av trygghet. Krak i morgen.

4. des
Dagens reisemål: Krak des Chevaliers. Damskus, i dag varmt og fint vær. En enorm by. Den ene fjellsiden dekt med hus så langt øyet kan se. I flere tusen år har menneskene klamret seg fast i fjellsiden. Frokosten ble inntatt på en fire stjernes restaurant, med karaokeversjoner av kjente svisker. "Fetta med kylling" - en skikkelig smørje av fett og youghurt. Nå en busstur til Homs.

På venstre side; lange sletter med store, ruvende fjell. Ombord; overraskende god service - drops, vann og actionfilm. Holdt oss riktignok unna vannet. Fra Homs med taxi til Krak, ca en times kjøretur langs det syriske landskapet. Sjåføren kaster seg fram i trafikken med dødsforakt, følelsen av en ulykke rundt neste sving sitter hardt i.

Mens taxisjåføren lar bilen stå, og takstameteret hopper opp 250 syriske pund, går vi inn i borgen. Guiden vår, Machmud, fra den lille landsbyen som har vokst seg fram rundt Krak og som heter Al-Hson (som ironisk nok betyr "festning", og er også arabernes term for Krak).

Machmud innleder med å fortelle om alle periodene i festningens liv. araberne, korsfarerne, mamelukkene, ottomanerne, før franskmennene overtok i 1936 og begynte med restaureringsarbeid. Deretter begynner vandringen rundt omkring -"stable", "armory", "barracks", "kitchen"...Så blir vi vist de massive steinstøttene som indikerer hvor bordet ridderne en gang satt rundt sto. Det er som en kan se riddernes værbitte ansikter, formet i krigens grusomme kunst, sitte i stille bønn før et måltid.

Krak er et lite stykke Europa eksportert til Midtøsten - arkitekturen bærer preg av både romansk og gotisk stil. Latinske og franske innskrifter - rester av hva de riddere og korsfarere som en gang holdt til her, etterlot seg. Deres tanker.

Vi får sett festningen fra alle mulige vinkler, men på grunn av at borgen stenger kl.16, får vi bare omtrent en time til rådighet. Tiden svinner raskt avsted, en rekker knapt å tenke seg hvordan livet i festningen har vært. Faktum er at en trenger en hel dag, om ikke mer, for å forstå hvor stor borgen er og hvilke anstrengelser som ble gjort for å bygge den, og ikke minst forsvare den.

Så er vi tilbake i taxien. 500 syriske pund fattigere, men en opplevelse for livet rikere. Som en hyggelig gest, kjører sjåføren rundt, slik at vi får et fullt oversiktsbilde - et siste blikk på Krak des Chevaliers.

Homs. Et kjempestort høl! Alle busser til Damaskus er selvfølgelig fulle, så vi må pent vente en time her. En tur innom toalettet minner om hvor sterkt urin kan lukte. Men allikevel får en ikke det inntrykket at folk her er uhygeniske. Snarere tvert imot. Samtlige innom vasker hendene. Selv undertegnede etter at han ble gjort oppmerksom på hvor vasken faktisk sto. Nivået på renslighet er langt høyere enn et hvilket som helst norsk utested en lørdagskveld, eller alle andre dager i uken for den saks skyld.

Ved hjemkomsten møter vi Kristin og dro til den lokale bula, hvor det var samlet flere andre praktikanter fra Nederland, Sveits, Østerrike, Finland og Canada (selv om praktikanten deres egentlig var svensk). Der ble vi servert noe av det vondeste ølet menneskeheten til dags dato har klart å framstille; "Barada." Deretter begynte vi heller å skåle med "det lille glasset," (hvis innhold var anisbrennevinet,"Arak") Det ble en fuktig kveld.

Etter å ha inntatt flydium og føde, dro vi på fest hos den svenske praktikanten Peter, før ferden til slutt endte på et diskotek. Kvelden fikk sine konsekvenser for dagsformen dagen derpå.

5. des
I dag har Torgeri fødselsdag. Dagen begynte seint og formen hadde nådd et lavmål.
Sightseeing i Damaskus. Sansene arbeider overtid i møte med basar-området. Folk overalt, lukten av krydder, søtsaker, mat av ymse slag; nye lukter for hvert skritt en tar.

Umayyad-moskeen. For et byggverk! her ble visstnok hodet til Hussein, shia-muslimenes martyr, oppbevart. Her er også graven til profeten Yahya, fred være med ham. Moskeen har det som kirkerommet mangler; varme. Her er barn som leker og sklir på den glatte marmoren, mens imamen messer bønn i hjørnet. Her er også det ekstreme; de hylende og sørgende, sortkledde kvinnene, som bærer fram sin sorg foran Husseins gravmonument. Ett eller annet sted i bygget er også graven til den kanskje mest kjente arabiske hærføreren fra korstogstiden; Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb, eller bare Saladin.

Tilbake i mylderet i basaren. Deretter avskjed med Kristin og Damaskus. 3 timer med taxi. Grensekontroll - fram med pass - betale seg ut av Syria - fram med pass - betale visa inn i Jordan.

Umayyad-moskeen

Vel tilbake i Amman. Sulten gnager. Første restaurant - stengt kjøkken for kvelden. Andre restaurant - åpen. En slags bokbutikk gone restaurant - "Books@Cafe." Nydelig mat, etterfulgt av den obligatoriske vannpipa med smaken av sitron/mint. En perfekt avslutning på en lang og spennende utflukt til Syria.

Refleksjoner rundt Syria: Syria - "ondskapens akse," men allikevel full av kontraster og hyggelige mennesker. Verden er virkelig ikke så sort-hvit som den ofte blir framstilt.

6.des
Dagens mål: Amman. Torgeir og undertegnede dro til Citadellet, hvor vi tilbragte oppimot en time som ivrige fototurister. Deretter dro vi ned i DownTown og besøkte det romerske amfiteateret, Folkeloremusset og Jordan Museum of Opoular Traditions. Alt i samme bygg. En tannløs, totalt uforståelig guide ville gjerne guide oss rundt for 10 JD (jodanske dollar). Vi takket høffelig nei.

Det romerske teateret i Amman

Etterpå begynte en endeløs gåtur rundt om i DownTown, blant butikker med alt mellom himmel og jord; møbler, bakverk, gamle stereoer, levende (mer korrekt halvdøde) kyllinger, og alt annet slags krimskrams. Til slutt klarte vi å karre oss opp igjen på Citadellhøyden. Taxi derfra tilbake til Bjørn Erik. Nydelig.

Middag med Jenny, fra den svenske ambassaden. Ei trivelig jente fra Sundvall. Dro til Bjørn Eriks lokale kneipe, "Orient", i DownTown. Masse god mat; grillmat av ulikt slag, hummus (en slags "Holiday"-aktig dip), godt øl og vannpipe. Dødehavet i morgen.

7.des
Torgeir og undertegnede reiser til Dødehavet og dåpstedet, der Johannes døpte Jesus, ved Jordanelva.

kl.10 møter vi Yousef, vår sjåfør, og dro mot Vestbredden. Nærmere en time senere sto vi ved Jordanelva. Der ble vi guidet rundt og fikk se stedet der Døperen Johannes døpte Jesus, samt ruinene av de første kirkene på stedet, fra det 4. - 7.århundre. Deretter dro vi til der elven renner i dag, og som utgjør grensen mellom Jordan og Israel. Veldig spesiell følelse å se hvordan en liten elv på 2-3 meter utgjør et så stort skille.

Etterpå dro vi til Dødehavet. 15 JD og vi fikk tilgang til sjøen på den folkelige delen av stranda. med et saltinnhold på over 30% (!) er det praktisk talt umulig å dykke hodet under vann, men dersom du først får hodet under vann eller på andre måter får litt vann i øyene, så svir det noe så inn i H.......! Saltbelegget som danner seg på kroppen, ga følelsen av å være innsmurt i parafin (noe jeg er ganske ofte). Det var kaldt og blåste, så oppholdet ble relativt kort.

Regn. Det regner og er kaldt i Amman i kveld. Derfor ble vi hjemme med gin&tonic, "Dødelig Våpen IV" og "Deathwish IV" på Bjørn Eriks pc. Bjørn Erik har hatt en stressende dag på jobben og slokner tidlig. Vi to andre ser litt Sout Park før vi legger oss rundt klokka 23. Tidligste hittils.

8.des
Ikke knallvær i dag, men heldigvis ikke noe regn. I dag er det klesvask og shopping som står på programmet, for vi er invitert på gløgg på den norske ambassaden i kveld.

Torgeir og undertegnede viser seg (nok en gang) å være ubrukelige. Vi vandrer hvileløst rundt i Ammans bakgater på jakt etter shoppingdistriktet vi har sett fra taxiturene. For første gang kan jeg konkret peke ut kloakk som en av luktene. Vi er nå utenfor turistvegen, og får se hvordan det virkelig er å bo i en by som er totalt blottet for byplanlegging. Vi ender opp på "Books@Cafe", samme sted som vi var første dagen. Ikke like god service denne gangen. Men vi ser en jentegrupppe med flere svært så maskuline jenter, vi stusser litt, men leser i "Lonely Planet"-boka til Bjørn Erik at "Books@Cafe" visstnok er homse- og lesbestedet i Amman. Litt toleranse i en ellers intolerant verdensdel.

Senere på kvelden; gløgg i representasjonsboligen. Hilste på ambassadør Ølberg. Mange av hans kontakter til stede. Flere av dem har vi møtt tidligere da vi besøkte Bjørn Erik på ambassaden. Det hele er en sær opplevelse. Som om vi befinner oss i en boble. Overfladisk small talk med mennesker som er totalt uinteressert i to studenter på besøk i Jordan. Vi er antakelig de eneste som legger merke til kelnerne; "Shukram" (takk) og "la shukram" (nei takk). Vi gjemmer oss i en krok og drikker gratis øl.

9.des
Dagens reisemål: Karak og Petra. Lange avstander, minst 5 timers kjøring. Det regner i Amman da Yousef henter oss.

Karak. Vi ankommer før åpningstid og vandrer ensomme (og gratis) gjennom ruinene av denne en gang så mektige borgen. Det gir en helt spesiell følelse. Om muligens er det enda mer imponerende enn Krak. Det går mer vertikalt nedover rundt denne festningen og utsikten er enorm. Vi befinner oss mer i mørke ganger her. Kanskje lurer Raunard de Chatillion nede i mørket? Fra murene skuer vi utover der hvor han kastet fanger ned i en grusom død. Selv endte han med å dø for Saladins hender. I disse rommene forsvinner alle lyder og det blir helt stille. Dessverre er stedet strødd med mye søppel og lukten av urin. Stort forfall er det også. Vi er på veien igjen. Neste stopp Petra!

utsikt over Karak

Petra lever virkelig opp til forventningene om å være et av verdens syv "nye" underverker. Først har vannet skåret seg irrganger ned i den røde berggrunnen, før menneskene har kommet og vist seg fra sitt ypperste innen monumentalarkitektur. Ved vårt første stoppested, så vi obelisk graven og Bab As-Siq Triclinium; et gravmonument som klart viser påvirkningene fra både øst og vest - egyptiske obelisker og nisjer i gresk-romersk stil.

Deretter begynte vandringen inn i As-Siq - En imponerende kløft på 1,2 km. Langs ruten var det hugget inn mange nisjer og gravmonumenter, men alt dette bleknet i forhold til hva som plutselig åpenbarte seg: Al-Khaznek ("the Treasury")!

Al-Khaznek

Dette imponerende byggverket som er hogget inn i fjellet og måler hele 30m i bredden og 43m i høyden. Følelsen av å være ubetydelig er ikke en underdrivelse. Dette er uten tvil det mest imponerede byggverket i Petra, men utsikten fra "the High Place og Sacrifice" sto ikke tilbake den heller akkurat.

Turen opp til dette platået var en strabasiøs ferd med flere selgere langs veien, mye fint, men samtidig veldig mye av det samme overalt. Med den høffelige frasen "la shukram", fikk vi derimot gå i fred. men det var ikke uten en viss skyldfølelse overfor de fattige selgerne. På toppen skuet vi utover hele Petra-området og det tok nærmest pusten fra en (det kan selvfølgelig også ha vært på grunn av trappene opp).

Vel nede igjen så vi det gamle teateret og søylegangen - før vi avsluttet med å se Qaser al-Bint (hovedtempelet i Petra og den eneste gjelevende, frittstående bygningen). Så var det på tide å snu og vandre tilbake den samme ruten. På veien tilbake hadde vi ikke bare Petras prakt å skue, men også mange vakre russiske kvinner. Vi hadde forvillet oss rett inn i en flokk med turister.
Rundt kl.16 var vi tilbake i bilen til Yousef. Vel timet for nå begynte solen å gå ned og vi var relativt slitne i føttene og hadde mange inntrykk å bearbeide under den lange turen hjem.

Noen ganger vil en virkelig tro det beste om folk, men så skuffer de. Den avtalte summen "max 70 JD", ble plutselig "85 JD and that's with a discount, my friends" Jaja, uansett verdt det.

Senere dro vi ut med vår svenske vennine, Jenny, nok en gang til Books@Cafe og spiste kveldsmat. Der møtte vi også Emilie, en australsk au pair og vennine av Jenny. Vannpipe og et par mugger med øl senere dro vi hjem.

10.des
Den store shopping-dagen. Jeg kjøpte en rød, jordansk keffeyh (også kjent som "palestinaskjerf") og to små kamelfigurer og en Jordan-kopp i presang til de der hjemme. Det er så mye juggel og unyttige ting her, at det er ikke lett å finne ålreite souvernirer. Torgeir kjøpte derimot fire stykk keffeyher; en grønn, en sort og to røde, i tillegg til en vannpipe til 20JD. Jeg trenger ingen vannpipe. Selv om det er en artig ting å ha, ville den neppe bli brukt særlig ofte og derfor ville den antakelig bare samlet støv. Men de er flotte, og veldig typisk arabisk.

Hjemme hos Bjørn Erik ifører vi oss hver vår røde keffeyh, og da er det nesten obligatorisk å sette på musikkvideoen til the Clash, "Rock the Casbah."

I kveld er det avreise. Pakking og deretter et siste ambassade-stunt. "Winemaker." Trivelig stemning. Litt mindre formelt enn forrige gang. Kanskje det har en sammenheng med at det ikke er toppfolkene, men alle nestlederne som er her? Siden vi ikke rakk noe middag, forsyner vi oss grovt av loff, skinke(!) og ost. Første svinekjøtt på over en uke. En herlig forbudt smak. Etter ett par glass med den lokale (og forsåvidt gode) vinen begynner lokale å tømmes.

For siste gang drar vi tilbake til Bjrøn Erik, eller rettere sagt, vi drar til Jenny. Vi sitter og spiller Yatzy. To timer senere er det avskjedstid. Vi takker Bjørn Erik for hans utmerkede vertskap og ønsker både han og Jenny lykke til videre. "Ens'Allah" (Hvis Gud vil).

Yousef kjører oss til flyplassen, en siste biltur. Vi gir ham 20JD. Underveis finner vi ut at Torgeir har glemt kameraet. Får sende det i posten. Nå begynner flyplass-helvete!

11.des
Endelig Frankfurt. Første etappe av hjemreisen er utført.

Torgeir tar et tidligere fly. Jeg er alene. Som en hyggelig gest fikk jeg låne ipoden hans. Nydelig å sitte og høre In Flames for første gangen på en uke. Alt er greit, bortsett fra en urolig mage. Jeg skylder på et uheldig valg av føde ved Karak.

Flyplasshelvete synes ikke å ta noen ende! En time forsinket, etter over syv timers venitng(!), letter vi fra Frankfurt. Jeg går glipp av både det ene, og deretter det andre flyet fra Gardemoen til Bergen. Fra 16:40 er nå min nye avgang blitt til 17:55. Faen i fittesatan!

Jeg har i det minste ervervet meg en litersflaske med Caol Ila! Så er eventyret over.

2010-01-28T16:15:00.009+01:00

Sjelens tidsalder

Mange assosierer middelalderen først og fremst med pest og krig, og noe urettferdig så har hele perioden blitt omtalt som 'The Dark Ages'. Dette er en svært uretterdig dom. Middelalderen er først og fremst sjelens tidsalder.

For middelalderens mennesker sto tanken om sjelen sentralt. Helvete var ikke bare en abstrakt konstruksjon, men et reelt sted. Derfor var det viktig å holde seg mest mulig syndfri og dermed også unngå et langt renselsopphold i skjærsilden. Allerede fra det 4.århundre hadde kristne pilegrimer valfartet til Jerusalem for å se de vikitge stedene fra Bibelen og Jesus Kristus' liv på jorden. Dessuten vokste det etter hvert fram en sterk tro på at å besøke hellige steder, eller steder der hellige personer hadde oppholdt seg, kunne være med å fjerne synden. Senere oppsto praksisen med korstog, som også var en form for pilegrimsferd, hvor belønningen lå i å motta en form for syndsforlatelse.

Alt dette høres kanskje tungt og trist ut, men all tankegangen om sjelslivet resulterte også i mye praktfull kunst; både innen musikk, arkitektur, billedkunst. Kontakten mellom øst og vest var stor, og sanseinntrykk ble tatt med hjem til Europa og bearbeidet. På mange måter er den italienske renessansen bare en fortsettelse av middelalderens praksis.

Kunsten og sjelen

Bildene den nederlanske maleren Hieronymus Bosch(ca. 1450- 1516) malte gir oss et levende bilde på hvordan en kunstner i sen-middelalderen forestilte seg himmel og helvete, slik som i bildet The Garden of Earthly Delights:

(for bedre oppløsning se her)

Men du har også en rekke middelalderbyggverk, skapt for å prise Gud, men som også er en fryd for øyet. Slik som for eksempel kirken Sainte-Chapelle, som Ludvig IX (r.1226-1270) av Frankrike fikk bygd for å huse alle de relikviene han brakte med seg fra sitt korstog.

...Men også her hjemme har vi en stolt arkitektoniske arv fra middelalderen; stavkirkene. Her representert ved Borgum stavkirke

Men middelalderen etterlot seg også en rik musikkarv som de fleste kanskje ikke har hørt så mye om. Primært er det bevarte materialet kirkemusikk, såkalt gregoriansk sang, men det oppsto en rekke forksjellige musikkarter. Dette har noe av sin forklaring i at få av sangene er skrevet ned, siden dette var en dyr og tidskrevende prosess. Dermed var det som oftes klostre som gjorde dette arbeidet. Det er også i middelalderen at vårt moderne notesystem har sine røtter, og forløperen for moderne notasjon oppsto.

En veldig populær sang i middelalderen var Kyrie Eleison (Herre, miskunn deg), som også er nevnt i de norrøne sagaene. Der kalles sangen Kyrial og synges bl.a. av Erling Skakkes menn før slaget mot jarlen Sigurd Rør.

En rekke av middelalderens sanger er direkte "mat for sjelen"

Også de berømte tempelridderne, beryktet for sin blodtørstighet i korstogene, satt pris på vakker sang

Så var kanskje ikke middelalderen så mørk og dyster allikavel?

2009-12-21T15:04:00.003+01:00

Kort om humor i sagalitteraturen

Den norrøne sagalitteraturen inneholder mange innslag av humor. Dette fordi sagaene var sin tids underholdning.

Ofte er det det vi i dag ville kalt en svart "sort humor", der menn halvt lemlesta og på vei inn i solnedgangen lirer av seg noen siste skjemt om at såra ikke er "så ille" eller at det "kunne gått verre". Ett kjent eksempel er fra Gunnlaug Ormstunges saga, der Gunnlaug i et møte med Ladejarlen har en byll på foten. Til tross for dette beholder Gunnlaug en normal gange og jarlen undres over dette, dermed svarer Gunnlaug: "Ikkje skal ein gå halt så lenge begge føter er jamlange" Et annet er Eindride unge som blir overrasket av at Erling Skakke plutselig dukker opp med sin hær. Ved synet av jarlens skip sier Eindride: "Det var nære nesa sa mannen, han ble skutt i øyet." Like etter blir han drept.

Et lengre eksempel finner vi i Sturla Þórðarsons Håkon Håkonsson Saga:
Skule jarl tilbringer i 1221 tiden i Tønsberg da han får vite at ribbungene ( en opprørsflokk reist av Sigrud Ribbung sønn av en annen opprørsleder, Erling Steinvegg, som i sin tur påsto å være sønn av kong Magnus Erlingsson) er i nærheten og sender menn mot dem.

Jarlen sendte ikke hele styrken sin ut og gav beskjed om at der hvor karene var to om en skipssekk skulle de trekke lodd om hvem som skulle av sted. Det var to sengefeller som het Tore Flikk og Jatgeir skald, og loddet falt på Jatgeir. De møtte ribbungene på et sted som kalles Kufjell ( et ukjent sted i Vestfold) og sloss der. Det falt noen ribbunger igen og noen flyktet, birkebeinerne vendte tilbake til jarlen. Tore spurte sengefellen sin, han Jatgeir, hvordan det hadde gått. Han kvad da en vise:

Da, mens jeg dristig våen
dyppet i blod på Kufjell,
lat og kjælen lå han
langt ifra meg, han Tore;
dengang mens vi lekte
lystig med ribbunger,
drog seg dovne kriger
dorsk hos jenta i Tønsberg.

Tore fikk sannelig sitt pass påskrevet!

Et sagaverk som i seg selv skiller seg ut i fra andre sagaverk, er Bosa saga, eller Bósa saga ok Herrauds som den heter på norrønt. Denne fiksjonssagaen fra 1300-tallet inneholder svært erotiske episoder krydret med masse humor og er vel verdt å lese, og derfor vil jeg ikke ødelegge noe ved å referere handligen, men les den og du vil finne ut hvor en bryner en jarl og hvor hesten skal ledes hen.

- God jol!

kilde: Håkon Håkonssons Saga (2008) i oversettelse ved Anne Holtsmark.

2009-09-22T20:17:00.002+01:00

Hǫfuðlausn av Egil Skallagrimsson

Egil Skallagrimsson (født ca. 910) er en av disse mystiske skikkelsene som dukker opp i norrøn diktning. I løpet av et langt og spennende liv opplevde Egil svært mye. Han var ikke særlig pen å se til, snarere sier sagaen:" Som han vokste til, kunne en tidlig se på ham at han skulle bli stygg til gangs og lik farsin, svart i hår."

Skaldekunsten begynte han med allerede som treåring, på samme tid skal han også ha tilnærmet seg andre vaner. En gang ble Egil nektet å bli med på gjesting: "Nei, du får ikke bli med," sa Skallagrim [Egils far]; "for du kan ikke skikke deg i store lag, der folk lar seg ølet smake, - du er vond nok å greie, om du ingenting sterkt har smakt." Som treåring var altså Egil godt vant til ølet!?!

Etterhvet som han vokste kom han også til å vise sin voldelige side. Da Egil var i "sitt syvende år" ble det holdt knattleikr (et ballspill) på et sted som het Kvitåvollen, der samlet det seg folk fra alle kanter av bygda. Egil ble satt til å bryte med en gutt i elleveårsalderen som het Grim. Grim tok litt for hardt i, og resultatet var at sinnet beit Egil. Han tok opp knatt-treet (ballspillet involverte trepinner) og begynte å denge løs på Grim. Den andre gutten var som nevnt eldre enn Egil og dermed også sterkere og tok hardt igjen på Egil. Da tok sistnevnte en skjeggøks (våpen) og "drev øksen i hodet på ham, like inn i hjernen". Da Egil kom hjem var faren hans mutt, mens hans mor mente at Egil var et vikingemne.

Senere i livet kom Egil i klammeri med den norske kongen Eirik Blodøks. Han hadde blant annet reist nid-stang mot kongen, noe som kan karakteriseres som den groveste av alle fornærmelser. På en reise hadde Egil uflaks og forliste i nærheten av der kongen oppholdt seg. Han havnet dermed i sin fiendes klør. Arinbjørn, Egil gode venn, ba ham kvede et lovkvad om kong Eirik. Egil var ikke akkurat entusiastisk for planen, men gikk med på den. Da han dagen etter ble ført foran kongen fremførte han diktet som er blitt kalt "Hǫfuðlausn" (Hodeløsningen). Kongen likte diktet og Egil fikk beholde hodet sitt.

Hvordan det gikk for Egil videre, og alle hans eventyr, kan du lese mer om i "Egil Skallagrimssons saga", som du finner på norrønt her. Her følger derimot kvadet "Hǫfuðlausn" i dansk oversettelse etter Olaf Hansen (1923):

1.
Mod vest jeg for,
jeg tog om bord
min sangkunst med,
drag så af sted.
Jeg stævned hid
ved tøbrudstid.
Jeg rummed røst
til kvad i bryst.

2.
Tag, drot, her hvor
som gæst jeg bor,
på Englands jord
mit digterord.
Din pris med grund
i denne stund
- skaf lyd mig kun -
har fyldt min mund.

3.
Agt, fyrste, på
- du kan og må -
versenes fald,
blir der lyd i hal.
Din krigerfærd
er kendt af hver,
men Odin så,
hvor valen lå.

4.
I tusindfold
slog sværd mod skjold.
Du sprængte bold
hver våbenvold.
Med spyd man skød,
der runged stød,
og brag der lød,
som sang om død.

5.
Men uforskrækket
og skjoldbedækket
slog hirden ægget
og kampusvækket.
Under faner vandet
med blod blev blandet,
og vover røde
der stadig fløde.

6.
Tæt spydene faldt,
og liv det gjaldt.
Men Erik ry
sig vandt påny.

7.
Må tavsheden vare,
vil frem jeg fare.
Jeg kan hans svare
bedrifters skare.
Flere han mødte,
flere blødte.
Svungne klinger
mod skjolde springer.

8.
Sværdene braged
mod sværd i slaget.
Odde blev jaget
i sår og naged.
Med jern man leged,
som kinden bleged;
af våben dragne
blev helte slagne.

9.
Odde gav sår,
ægge fik skår.
Men Erik ry
sig vandt påny.

10.
Dit sværd blev rødt,
ravnen var mødt,
liv blev dødt,
for spær var der blødt.
Ulve I droge
hen, hvor I sloge.
Mange døde
blev ørnens føde.

11.
Ravnenes skare
slap for at spare;
til dyngerne svare
de daled snare.
Næbbene stinger
i røde bringer,
blod dem pletter
ulven sig mætter .

12.
Ej hungre den kan,
der er nok for dens tand.
Gik Erik i land,
faldt mangen mand.

13.
Skarpt der skødes,
freden brødes.
Der spændtes buer,
det ulven huer.
Hvast bed ægge,
pile knække;
nye fore
fra buesnore.

14.
Frem for at fælde
med heftig vælde
kongen trængte,
skjoldet han slængte.
Som før gik det her,
sit kvad er han værd,
og ry hans færd
over havet bær.

15.
Stram buen han trak
pilene stak.
Gik Erik i land,
faldt mangen mand.

16.
Hvad inderst inde
han har på sinde,
ska1 end man kende,
så vil jeg ende.
Altid den bolde
kamp vil holde,
bragende skjolde
ham fryd vil volde.

17.
Og guld han byder,
som armen pryder;
karrige skikke
lider han ikke.
Han strør så huld
blandt hirden guld,
som var det af muld,
hans hånd var fuld.

18.
Stærk fra slaget
Er hjem han draget.
Buerne dirred,
sværdene klirred.
Kongen spreder
sit guld og leder
landet med ære.
Han priset være!

19.
Fyrste! Fortæl,
digted jeg vel?
Jeg tror, med skel
Fik jeg lyd til mit held.
Ud gennem munden
dybt fra bunden
af sjælens rige
din pris lod stige.

20.
Din lov jeg kvad,
mens tavs man sad.
Jeg siger i hal,
hvad der siges skal.
Din ros min røst
bar ud fra bryst
af alle hørt
blev frem den ført.

2009-05-25T20:38:00.003+01:00

Ibrahim I - "gal" etter feite kvinnfolk

I over 600 år utgjorde det Osmanske riket en av de ledende stormaktene i verden. Da riket nådde sitt høydepunkt på 1600-tallet hadde det eksandert langt inn i Europa, ja, faktisk helt fram til Wiens porter, erobret store deler av Midtøsten, Anatolia og Nord-Afrika. I 1453 hadde Mehmet II til og med fått det så berømte bysantinske riket i kne og erobret den tidligere så mektige byen Konstantinopel. Men bak fasaden var lederskapets verden preget av palassintriger og komplotter. For eksempel har tankene om hva som skjedde i sultanens harem pirret fantasien til mang en forfatter. Men ikke alle av rikets herskere var like "stabile"...

Ibrahim I (1615 - 1648) "den gale" (Deli Ibrahim)
Ibrahim ble født i dagens Istanbul, (byen som før 1923 het Konstantinopel og som ble erobret av osmanerne i 1453) og var sønn av sultanen Ahmed I. Mehmet var ikke den eldste sønnen, så da faren døde var det broren Osman II som først ble sultan av brødrene. Han regjerte kun i et par år før han ble drept i et palasskupp i 1622. Deretter var det broren Murad som ble sultan. Murad IV regjerte fra 1623 til sin død i 1640.

Murad, som ironisk nok hadde forbudt alkohol, døde av skrumplever. Da han merket at slutten nærmet seg gav han orde om at hans bror, Ibrahim, skulle henrettes. Murad ønsket for enhver pris at Ibrahim ikke skulle komme til makten, da han allerede hadde vist tegn på å være mentalt ustabil. Dersom orderen hadde blitt utført ville det betydd slutten på den ottonske linjen, men den ble aldri utført.

Istedet for å bli henrettet ble Ibrahim den nye sultanen. Men han var ikke riktig frisk. Da han fikk beskjed om at broren var død, trodde han ikke på nyheten før han selv fikk se den døde. Brorens død utløste en depressiv reaksjon hos Ibrahim, som allerede hadde nerveproblemer. Det var moren, Kösem Sultan, som i realiteten styrte riket.

Ibrahims regjeringstid innledet en nedgangsperiode som i løpet av kort tid brakte riket på randen av kollaps. I begynnelsen var det moren som styrte og Ibrahim viste lite initiativ, men etterhvert begynte han å blande seg inn. Blant annet fikk han henrettet en rekke høytstående vesirer (rådgivere) og innledet en lite vellykket krig mot den italienske bystaten Venezia. I 1646 tapte osmanerne byen Tenedos, som var porten til Dardanellene. Etterhvert ble misnøyen såpass stor at Ibrahim ble styrtet og like etter kvalt.

Ettermæle
Ibrahim fikk kallenavnet "den gale" (på tyrkisk: Deli Ibrahim), og det med god grunn. Ibrahim hadde nemlig en fetisj. Han elsket store, feite damer. Han fikk sine undersåtter til å dra hit og dit i det store, utstrakte riket på jakt etter de største jentene. I området rundt dagens Georgia og Armenia fant hans agenter et prakteksemplar på 150 kg, som fikk kallenavnet Sechir Para ("sukkerklump"). Visstnok var Ibrahim så fornøyd med "sukkerklumpen" at han gav henne en statlig pensjon og visstnok også et guvernat.

Da et rykte om at en annen mann hadde hatt seg med noen av sine konkubiner fikk Ibrahim, ifølge legende, 280 medlemmer av sitt harem druknet i Bosboros. Kun to kvinner ble spart, de to feiteste favorittene. En annen legende, som påpeker Ibrahims mentale ustabilitet, forteller at han pleide å mate fiskene i palassets fiskedammer med gullmynter.

Ibrahim ble senere etterfulgt av sin kun syv år gamle sønn, Mehmed IV.

2009-05-02T14:19:00.005+01:00

He lived by the gun and died by the g...vogn!?! -
Clay Allison: Revolvermenn i Det Ville Vesten

Mens verden plages av finanskrise og frykten for at Mexico skal ha oppfunnet pesten på nytt, ignoreres dette glatt her. Vi drar heller tilbake til Det Ville Vesten.

På mange måter er det noen klare paralleller mellom det norske vikingsamfunnet og tilstandene som rådet i Det Ville Vesten. Æresbegrepet stod svært sterkt i begge kulturer. Sa du noe som ble tatt ille opp kunne du fort ende opp i en mørk grav. Her presenteres kort et en av de som gjorde utkantene av Amerika til utrygg mark i andre halvdel av 1800-tallet. Hans navn var Clay Allison, og i motsetning til revolvermenn som William "Billy the kid" Bonney, John Wesley Hardin og Jesse James var det ikke ei kule som endte hans liv. Derimot var det en uskyldig melsekk og et kjerrehjul.

Oppvekst - borgerkrig og galskap
Han ble født 2.september 1840 som Robert Clay Allison, og var livet igjennom en rastløs sjel. Faren var en presbyteriansk prest og farmer og døde da Clay var bare fem år gammel. Da Den amerikanske borgerkrigen brøt ut vervet denunge Clay seg til kamp for konføderasjonen.

I oktober 1861 ble han innrullert i Tennessee Light Artillery Division, men etter en hodeskade ble han dimmitert av medisinske årsaker i januar 1862. Skaden medførte store humørsvingninger og endret personligheten hans. Han ble aggressiv og havnet derfor ofte i klammeri med sine overordnede. Men allerede i september var Clay tilbake i hæren, i 9th Tennesse Cavalry, hvor han tjenestegjorde under den beryktede sørstatsgeneralen Nathan Bedford Forrest, som etter krigen ble en av grunleggerne av den rasistiske Ku Klux Klan-bevgelsen. Clay tjenestegjorde som speider og ble etter krigen anklaget for å være spion. Han skulle egentlig henrettes, men klarte å drepe oppasseren sin og rømte.

Lynsjingen av Charles Kennedy
Etter krigen ble dro Clay hjem til Tennessee og ble medlem av Ku Klux Klan. Dette var en tubulent periode og etter at Clay visstnok skulle ha drept en unionsoffiser, som dukket opp for å beslaglegge familiegården, dro Clay,brøderene hans Monroe og John, søsteren Mary og hennes mann til Texas. Da familien følte seg bedratt av en ferjemann som skulle føre dem over en elv på veien, tok Clay og gav vedkommende en real omgang juling. Dette viste seg å få konsekvenser senere...

Nå begynte Clay og brøderene hans å pådra seg et rykte som farlige menn. De drakk tett og vanket ofte sammen med lokale cowboyer. Høsten 1870 ble en mann som het Charles Kennedy (neppe, noen forbindelse til den kjente kennedy-familien) pågrepet mistenkt for ran og drap. Som medlem av en mobb, kom Clay og en gruppe andre menn, seg inn i fengselet der Kennedy ble holdt. De dro han ut av cella og bandt et tau rundt halsen hans og. Deretter dro de ham etter hestene opp og ned hovedgata til han var død. Clay avsluttet jobben med å kappe av Kennedy hodet og plassere det på en stake slik at alle skulle få se det.

En dum ting - skyte seg i foten
I april 1871 stjal Clay og to andre menn 12 muldyr tilhørende myndighetene. Senere på høstensamme år forsøkte de å gjeta bedriften. Denne gangen gikk det galt. Plutselig dukket militære opp og i forvirringen med å komme seg unna presterte Clay å skyte seg selv i foten (se bildet). Clay og de andre tyvene kom seg unna til et skjulested ved Red River. Derfra fikk de tak i legehjelp til Clay, men som en følge av skaden var han påført en permanent halting.

Ikke den raskeste i Vest
Clay likte å tro at han var den raskeste på avtrekker'n. Men en kveld på Lambert's inn møte han Mace Bowman. Som vanlig drakk alle tett og etterhvert inngikk Clay et vedemål med Bowman om hvem som trakk raskest. I potten lå en "gallon" (omtrent 4 liter) med Whiskey. Det ble klarert plass midt i lokalet og de to mennene tok plass som om det var en ekte kamp. En selvsikker Clay fikk et skudd for baugen da han ikke engang rakk å få revolveren opp av hylsteret før Bowmans revolver pekte på brystet hans. Etter dette ble de to mennene gode venner og Bowman lærte senere Clay sine raske triks.

"...Send a man to hell on an empty stomach"
Det var i denne perioden at Clay begynte å gjøre seg bemekret som revolvermann, og som kom til å gi ham legende status. Spesielt en episode var med på å underbygge myten om ham. I 1874 ble Clay oppsøkt av en mann som het Chunck Colbert og som mente han hadde en uoverstemmelse med Clay. Det var nemlig Colberts onkel som var den ferjemannen Clay hadde banket opp under familiens flukt til Texas. Colbert krevde at Clay skulle forltate byen, men Allison gikk kun med på dette dersom han tapte mot Colbert i et hesteløp. Colbert gikk med på dette og vant løpet. Etterpå satt de to mennene seg ned for å spise middag. Under middagen fant Colbert ut at han likesågodt skulle skyte Clay og hevne onkelen ordentlig. Han trakk revolveren og fyrte av, men traff bordkanten. Clay var ikke sen på avtrekkeren og skjøt Colbert rett mellom øynene. Da folk etterpå spurte Allison hvorfor han hadde takket ja til en middagsinvitasjon fra en mann som ville se ham død, svarte Clay iskaldt: "Because I didn't want to send a man to hell on an empty stomach"

Trouble with the law
Clay fortsatte å vise seg som rask på avtrekkeren utover på 1870-tallet. Etter å ha deltatt i lynsjingen av en antatt morder, en meksikanser som het Cruz Vega, i oktober 1876, ble han i novemeber oppsøkt av en mann som het Francisco Griego og som var Cruz' onkel. Etter å ha beskyldt Clay for å ha deltatt i lynsjingen ble stemningen etterhvert svært hett. Det endte med at begge mennene trakk og skjøt. Resultatet var at Clay drepte Griego med to skudd i brystet. Senere ble han frifunnet for drapet, siden juryen mente det var i selvforsvar (en konklusjon mange juryer kom til når det gjelder kjente revolvermenn i Det Ville Vesten).

Allerede i desember gjentok historien seg mer eller mindre da Clay og broren John red inn i byen Las Animas og begynte å drikke tett. De to mennene begynte å bli høylydte og lagde bråk og derfor ba byens sheriff, Charles Faber, de to mennene overgi sine våpen. Det var også slik loven påbød i byen. Clay nektet. Faber forlot stedet og kom tilbake med to menn. Idet Faber kom inn i bygningen ropte noen "look out" og så brøt helvete løs. John ble raskt truffet tre ganger, men overlevde. Clay derimot snudde seg lynraskt og drepte sheriffen. De to mennene som kom i sheriffens følge tok da beina fatt. Nok en gang ble Clay frifunnet.

Møtet med Wyatt Earp
Ifølge en historie (hvorvidt denne historien er sann skal få stå uimotsagt) skal Clay også ha havnet i klammeri med den beryktede lovmannen Wyatt Earp. Clay skal ha vært irritert over den harde behandlingen Earp ga cowboyene i Dodge City. Earp har gått ned i historien som en sheriff som skjøt først og spurte etterpå og hang også sammen med den beryktede tannlegen Doc Holiday. Kranglene endte med at begge mennene gikk hver til sitt uten at skudd ble løsnet.

Døden innhenter Clay
I motsetning til mange andre av sine samtidige ble ikke Clay Allison felt av kuler. Det var ingen ærefull utgang med begge revolverne trekt. Snarere tvert imot.

Den 3.juli 1887 var Clay på vei hjem til gården sin med forsyninger. Plutselig skiftet lasten seg og en sekk falt av kjerra. I forsøket på å redde sekken datt Clay av kjerra og fikk hjulet over nakken. Han døde momentant. Dagen etter ble han begravet med hundrevis av tilskuere tilstede. Ved fotenden av graven hans ble det satt opp en opp en plankett hvor det sto: "He never killed a man that did not need killing".

Clay Allison var en psykotisk gærning, men på tross av alle sine gjeringer tilbrakte han ikke en dag i fengsel.

2009-03-30T21:42:00.004+01:00

utdrag fra:
Georg Johannesen - Om den norske tenkemåten

1954

Vi går ikke i fakkeltog for Albert Schweitzer

Albert Schweitzer er en fin og edel mann. En av de bedre. Fakkeltog er morsomt. Vi har intet i mot fakkeltog. Når vi, undertegnede studenterved Oslo Universitet, likevel ikke kan hylle Albert Schweitzer som fredsprisvinner, begrunner vi det slik:
Vi har i dag nok ressurser til å løfte Afrika og Asias folk opp til et menneskeverdig liv. Dette kan gjøres. Dette blir ikke gjort.
Vi har i dag nok ressurser til å utrydde oss alle. Dette kan gjøres. Dette må ikke bli gjort.
Schweitzers helhjertede innsats i Afrika har ingen relevans. Den berører overhodet ikke spørsmålet om fred eller krig. Derfor er den kun rosverdig på samme måte som vi roser en sliten distrikslege eller en strevsom mor.
Fakkeltog for fredsprisvinneren Albert Schweitzer tilslører altså de problemer som må løses for å skape en varig fred. Han er en hodepute for vår samvittighet og lar seg bruke tildet. Derfor kan vi ikke hylle ham uten å hylle vår feighet.

(Underskriftskampanje, høsten 1954 i forbindelse med Albert Schweitzers Nobelpris. Underskriftskampanjen samlet i alt sju - 7 -underskrifter!)

2009-03-17T21:44:00.003+01:00

Var kong Sigurd Jorsalfar sinnssyk?

At Norge har blitt styrt av monarker med sinnslidelser er intet nytt, ta for eksempel tilfellet med den gærne dansken Christian VII. Men etter at en viss ”ørn”, tilknyttet dagens kongehus, har gjort en del krumspring i media, føler jeg at spørsmålet om monarkers mentale tilstand igjen er aktuelt. Den som er blitt utpekt som målskive denne gangen er ingen ringere enn kong Sigurd Jorsalfare.

Dette er på ingen måte et originalt spørsmål og blant annet tidligere biskop i Agder og Telemark, Halvor Bergan, tar opp problemstillingen i sin bok Kong Sigurds jorsalferd : 1108 - 1111 : den unge kongen som ble Norges helt, fra 2005. La oss nå ta en titt på hva kildene sier om Sigurd og hans oppførsel.

Ågrip

Kildematerialet setter spørsmålstegn ved kongens hug. Fra den anonyme Ågrip står det å lese om Sigurds regjeringstid:

I Sigurds dager var det både gode åringer og godt på mangfoldige måtar – så nær som den eine tingen at kongen snaut kunne rå med seg, då det leid på, når det vonde kom over honom (s.78).

Theodricus munk

Theodricus (Tjodrek) munk kommer også innpå temaet i sitt verk Historien om de gamle norske kongene står det i kapittel XXXIII om Sigurd:

Sigurd kunne med den gang med rette regnes blant de fremste av alle høvdinger, men senere var han ikke meget aktet, og noen sier at han mistet forstanden etter å ha drukket gift. Men de som hevder at dette er sant, får selv svare for ordene sine, for dette spørsmålet lar vi stå ubesvart. (s. 86)

Morkinnskinna og Snorre

Morkinskinna har flere referanser til kong Sigurd lynne, og omtaler ofte kongen i heller lite flatterende ordlag, som for eksempel dette lille utdraget:

Mot slutten av livet til kong Sigurd hende det at han var på veitsle på garden sin. Ein morgon då han var kledd, var han fåmælt og uglad, og venene hans var ottefulle for at mangel på måtehald kunne koma på honom.( s.284)

En episode som vi finner igjen både hos Snorre og i Morkinskinna, er en hendelse hvor Sigurd holder på å drukne en mann. Det må likevel presiseres at personer og hendelsesforeløp avviker i de to framstillingene. I Morkinskinna er episoden gjengitt slik:

Då dei låg i hamn, for det menn på symjing frå kongsskipet. Den som best kunne symja, het Jon, og mange rosa førleiken hans. Kongen låg i lyftinga og var heller tungsindig. Der var to menn med honom. Den eine heitte Erlend Gapamunn, og den andre var Einar Skulason. Då dei minst var vare det, kasta kongen seg ut i symjing. Han gjekk til åtak mot Jon og dukka honom under. Då han kom opp att, dukka kongen honom under for andre gong, og då var dei mykje lenger under. Då konkongen opp, og tredje gongen dukka kongen honom under. Dei såg dette frå kongsskipet og tala med kvarandre om at dette såg ut til å enda med ulukke. Einar mælte: ”Det ville no vera karsleg å hjelpa mannen og hindra kongen frå ulukke.” Erlend sa: ”Der er skyldnad mot kongen, og til visse står det om livet til mannen.”

Erlend var ein svært stor og kraftig mann. Han hoppa i sjøen frå skipet og sumde mot kongen, og han treiv til honom og køyrde honom under. Han let honom koma opp att og køyrde honom under for andre gong og tredje gong. Han let honom koma opp att då han hadde vore lenge under, og så sumde dei til lands. Mennene fekk Jon til lands, han var døden nær. Han hadde vondt i ryggen i ei lang tid, og menn sat over honom til han rakna att. (s.280-281)

Snorre gjengir den samme hendelsen noe annerledes, og forsøker i det minste å gi en forklaring på hvorfor kongen handler som han gjør:

28. Da kong Sigurd en gang var ute på skipene, lade til i ei havn, og et kjøpskip lå ved sida av dem, en islandsfarer. Harald Gille var i forrommet på kongsskipet, men nærmest framfor ham lå Svein Rimhildsson; han var sønn til Knut på Jæren. Sigurd Sigurdsson var en gjæv lendsmann; han var der og styrte sjøl et skip. En dag det var vakkert vær med hett solskinn, gikk mange ut for å svømme både fra langskipene og fra kjøpskipet. En islending lå og svømte, hadde moro av å dukke dem under som ikke var så gode til å svømme. Mennene lo av dette. Kong Sigurd så og hørte det. Så kastet han av seg klærne og sprang ut i vannet og la bort til islendingen, greip ham og dukket ham under og holdt ham lenge nede. Og straks islendingen kom opp, dukket kongen ham under for andre gangen, og slik den ene gangen etter den andre. Da sa Sigurd Sigurdsson: ”Skal vi la kongen drepe mannen? En mann svarte at ingen hadde stor lyst til å legge ut. Sigurd sa: ”Det hadde nok vært en mann som torde om Dag Eilivsson hadde vært her.”

Sigurd løp siden over bord og svømte bort til kongen, tok i ham og sa: ”Tyn ikke mannen; nå ser alle at du er mye bedre til å svømme.” Kongen svarte: ”La meg komme løs, Sigurd; jeg vil drepe ham; han vil drukne mennene våre.” Sigurd svarte: ”Vi to skal nå først leike litt sammen, men du islending, kom deg i land!” Han gjorde så, men kongen lot Sigurd komme løs og svømte til skipet; det gjorde Sigurd også. Men kongen sa at Sigurd måtte ikke være så djerv at han kom for øynene på ham. Det ble sagt til Sigurd, og han gikk opp på land. (s.587-588)

Snorre

Ved siden av episoden med drukningsforsøket, kommer Snorre også med en annen bisarr fortelling fra kong Sigurds liv:

22. Kong Sigurd var på veitsle et sted på Opplanda, og der var gjort i stand til ham. Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i slik stor latter at han var rent fra seg sjøl, og dette kom ofte på ham siden. (s.582)

Det interessante spørsmål videre er hvorfor er disse hendelsene tatt med i sagaene? Hvis bare enkilde hadde nevnt dette hadd kanskje intensjonen bak vært å sverte kong Sigurd, men nå er det såpass mange kilder som nevner noe om hans heller snedige oppførsel. Andre konger fremstilles tidvis som maktsyke tyranner eller svake, men det er svært sjeldent at irrasjonell oppførsel tas med i beskrivelsen. Det virker heller ikke som om kongens oppførsel endrer stort, dommen over hans regjeringstid er stort sett positive og omtales som gode år. Dessuten refereres det flittig til Sigurds utenlandsreise som den gjeveste ferden som er blitt foretatt. Uten faglig kompetanse vil det selvfølelig være svært spekulativt å forsøke å stille en diagnose, men mye tyder på at et eller annet var i ulage i kongens hug!

2009-02-07T17:55:00.003+01:00

Sigurd Slembe -Eventyrer, pilegrim og tronkrever

For de fleste sier kanskje ikke navnet Sigurd Magnusson Slembe noe som helst. Han levde et realtivt kort liv og ble ikke en gang 40 år. Livet hans var likevel innholdsrikt og hans endelikt grusomt og smertefullt.

Bakgrunn
Sigurd var angivelig sønn av kong Magnus Berrføtt og den trønderske Tora Saksedatter og født rundt år 1100. Sigrud vokste opp hos en prest som het Adalbrikt i den tro at han var Adalbrikts sønn. Han dro etterhvert til Skottland og Orknøyene hvor han gjorde karriere og giftet seg med Audhild Torleivsdatter, som kom fra en mektig familie i Katanes og hun var i tillegg søskenbarn av Orknøyjarlene Harald og Pål.

Pilegrimsferden
Eventyrlysten brakte ham etterhvert ut i den store verden, og på pilegrimsferd til Jorsalaland (dvs Jerusalem) i 1130-årene. På ferden besøkte han også Roma, Grekenland, Frankland, Sakseland og i tillegg handelsmann på Island. Ifølge sagaen var det også på denne ferden at han skal ha mottatt "gudsdommen" om at han var kongesønn og burde gjøre krav på tronen.

Borgerkrig
Samtdig som Sigurd bygde opp sin karriere ble perioden som har fått navnet "borgerkrigene" innledet i Norge. Det hele begynte da Harald Gille kom til landet på1120-tallet og sa han var kongssønn. En avtale ble inngått med Sigurd Jorsalfare om at Harald ikke skulle kreve tronen så lenge han selv, eller hans sønn Magnus, var i live, men da Sigurd døde i 1130 brøt Harald denne eden og stridighetene var et faktum. I 1134 brøt stridighetene mellom de to ut i full blomst og allerede året etterpå fikk Harald tatt Magnus til fange i Bergen. Magnus fikk leve, men ble blindet, lemlestet og gjeldet (dvs kastrert!),og deretter plassert i et kloster på Munkholmen.

Sigurd entrer scenen
Det var i ettekant av disse hendelsene at Sigurd kom til landet i 1136 og gjorde krav på sin arverett. Men Harald var ikke særlig lysten på at det samme skulle skje ham som det han hadde utsatt Sigurd Jorsalfare for. Istedet for å anerkjenne Sigurds krav anklaget Harald ham for drapet på orknøyingen Torkjell Fostre.

Mellom natten den 13. og 14.desember oppsøkte Sigrud og noen av hans menn Harald mens han tilbrakte natten i et herberge i Bergen sammen med frillen sin Tora Guttormsdatter. Utfallet av besøket ble at Haralds helse fikk seg en knekk, han ble rett og slett drept. Sirgurd lyste drapet på seg og antok at han nå ville bli konge. Men Sigurd hadde undervurdert Haralds popularitet, han hadde nemlig vært godt likt og resultatet ble at Sigurd ble kjeppjaget fra Bergen og lyst fredløs.

Sigurd og Magnus
Sigurd reiste nå rundt og lyste seg kongsnavn på ulike ting, og hentet også ut Mangus fra klosteret i håp om at han kunne fungere som et samlingspunkt. Men støttespillerene til den avdøde Harald lot seg ikke vippe av pinnen og samlet seg istedet rundt Haralds mindreårige sønn, den senere Sigurd Munn, som han hadde med Tora. Samtidig sørget enkedronning Ingrid for at hennes egen sønn, Inge, ble tatt til konge og dermed oppsto en sterk allianse mot Sigurd og Magnus. Sigurd måtte til slutt forlate landet, men vendte tilbake på mer eller mindre plyndringstokt i 1138.

Slutten
Sigurd og Magnus hadde støttespillere i Danmark og store dele av hæren deres besto av dansker. I 1139 var riktignok lykken rent ut for både Sigurd og Magnus. I slaget ved Holmengrå ble Magnus drept og Sigurd tatt til fange. Deretter ble han overlat til sine fiender.

Om Sigurds endelikt skriver Snorre:
De knuste legger og armer på ham med øksehamrer, og så sleit de av ham klærne og ville flå ham levende; de kløyvdehuden på hodet hans, men kunne ikke gjøre mer fordi han blødde så. Da tok de skinnsveper og slo ham så lenge at huden var helt av som han skulle være flådd. Og så tok de en stokk og dunket ham i ryggen så ryggraden ble knekt. Deretter slepte de ham til et tre og hengte ham og hogg siden av ham hodet og drog bort kroppen og grov den ned i ei steinrøy.

Selv om det var en grusom død skal Sigurd ha tatt det hele med fatning og talte lite da han ble pint, faktisk skal han under store deler av torturen ha sunget Davids salmer på latin!

2009-01-29T22:45:00.002+01:00

Jeg går nå og kommer aldri tilbake... (utkast til en novelle)

- Jeg går nå, sa jeg. Hun reagerte ikke. - Jeg går nå og kommer aldri tilbake. Hun la ned avisen. - Sa du noe? sa hun og kikket dumt på meg. Hennes reaksjon irriterte meg. Hun hadde hørt hva jeg sa, men latet som om ingenting hadde skjedd. - Jeg går nå, gjentok jeg. Hun trakk på smilebåndet. - Tar du med deg søpla på vei ut og hvis du går innom butikken kan du vel kjøpe melk. Vi er helt tomme for melk, sa hun. Vår status på melk betød mer for henne enn statusen til vårt forhold. Hun hadde tydeligvis gjort sitt valg. Jeg knyttet nevene. Mer irritert enn før snudde jeg meg om og gikk inn på kjøkkenet. Der sto en stappfull søppelpose ferdig knyttet og klar. Raskt grep jeg posen og i et øyeblikk skjøt tanken på å kaste den rett i veggen gjennom hodet. Jeg lot vær.

Vel ute i gangen hørte jeg hun hoste fra stuen. Godt. Kanskje det er kreft? Det villevært mye enklere om hun simpelten kreperte. Da ville all sympati falle på meg. - Stakkars deg. Det må havært hardt å miste Mette på den måten. Jeg kunne se det for meg. Hvordan alle hennes venniner ville komme og trøste meg. Alle hennes deilige, storbrystede venniner. Raseriet ble med ett byttet ut med et enormt begjær. I det jeg fikk på meg skoene hadde jeg faktisk nesten glemt hva jeg egentlig skulle. Så hostet hun igjen og irritasjonen var der igjen. - Ikke smell med døra når du går er du snill, sa hun fra stuen. Selv om jeg tok litt hardere i enn vanlig ble det et heller stusselig smell jeg fikk til. Lyden ble ikke engang til et ekko ute i trappeoppgangen. Jeg får aldri til noe som helst. Ikke engang sint frustrasjon.

Den hvite trappeoppgangen gav meg assossiasjoner til legekontor. Et kaldt gufs gikk gjennom meg. Jeg har aldri vært særlig glad i legekontor. Kanskje fordi jeg så sjeldent er syk. Dermed har det alltid vært en følelse av at noe er alvorlig galt når jeg først befinner meg på et legekontor. Det er det aldri. Har maks hatt bronkitt. Jeg har vært heldig sånn sett.

På vei ned trappen møtte jeg en eldre herremann. En korpulent, eldre herremann. Fra under hattebremmen strømmet en stri strøm av svetteperler nedover pannen. Han fisket opp et lommetørkle fra lommen og lot det stryke over pannen. - Uff, det er helt forferdelig, utstøtte han og holdt hardt rundt rekkverket. Han blokkerte hele trappen og jeg ville nødig smyge meg forbi. Derfor innledet jeg en samtale. Håpet var at den ville bli kort. - Jaså, du holder koken, sa jeg spøkefullt. Enten falt det ikke i smake eller så ignorerte han meg. - De er fortapt, utbrøt han. Lettere forundret opptok jeg mitt samtale forsøk. - Hva er det som er så forferdelig? Jeg antok at det måtte være heisen. At den var i ustand eller noe slikt. Men svaret hans forundret meg bare enda mer. - Menneksene, svarte han. - De er fortapt! Mannen var enten desillusjonert og muligens på vei inn i et hjerteinfarkt eller kanskje bare rablende gal. Jeg angret på at jeg ikke bare hadde smøget meg forbi.

- Nå er de vel kanskje noe pessimistisk, repliserte jeg til slutt. Han stirret bare rett fram ut i luften. Som om jeg ikke engang var tilstede. - Menneskene er så onde, sa han. - Så inderlig onde. Spesielt mot naturen, men også mot hverandre. Det finnes knapt noe godt her i verden. Ingen som hjelper hverandre. De er bare onde mot hverandre. Mannen var antakelig beruset. Ja, nettopp. Det var det han måtte være. Jeg lente meg nærmere. Ventet å finne den søtlige duften av alkohol. Men han luktet ingenting. Ikke svette engang. Nå virket det da som han plutselig ble var min tilstedeværelse. Han vente hodet mot meg. Øyene virket som de skulle til å poppe ut av skallen hans. De var trillrunde. - Vet de hvem jeg nylig møtte? sa han. - Nei, sa jeg og ristet på hodet. Hvordan skulle jeg vite det. - Djevelen, sa han med lav røst. - Hva? sa jeg. Med skjelvende stemme gjentok han. - Djevelen. Jeg ble usikker på om jeg skulle begynne å le eller bare gå brydd videre. Men da avbrøt han tanekene mine. - Jeg ser at de ikke tror meg og tror jeg er gal. De har mest lyst til å gå videre, har De ikke?

Ansiktet mitt flammet opp. Rødmende nikket jeg på hodet. - De tror meg ikke fordi det virker for sprøtt for Dem at jeg kan ha møtt Djevelen. Stemmer ikke det? Jeg nikket bekreftende. - Vel, jeg kan bekrefte at de uansett er helt sant. De er kanskje ikke klar over det, men jeg lå død i leiligheten min i fire dager i forrige uke. Likevel lukter jeg ikke, som de kanskje har lagt merke til, sa han og stirret spørrende på meg. - Jeg lukter faktisk ingenting lenger, sa han. - Ikke svette, ikke fett hår. Nei, til og med ikke fjertene mine lukter lenger! Jeg trakk på smilebåndet og lo lavt. - De synes det er morsomt? sa han brydd.- Nei, nei, sa jeg og forsøkte å virke alvorlig. Mannen var definitivt gal. Jeg hadde riktignok ingen bakgrunn for å uttale meg om psykisk syke personer, men denne mannen var ravende gal. Det sto klart for meg.

- Jeg var død i fire dager og i den perioden bodde Djevelen i min leilighet. Selv om jeg var død var det som om jeg sto utenfor kroppen min og kunne betrakte alt han foretok seg. Han og hans lille trupp. Noen fæle typer. Djevelen selv kalte seg for Woland og påsto at han kun var en stakkars og arm magiker. Mens hans medsammensvorne kalte seg henholdsvis for Azazello, Korojev og Behemot. Behemot var faktisk ikke engang en person, men en stor, feit katt! Hårreisende var det. I løpet av de fire dagene de tilbrakte i min leilighet foretok de seg de mest forferdelig ting. Ting jeg ikke vil gjenta for Dem her og nå i trappeoppgangen. Faktisk har jeg fortrengt det meste. Men da jeg våknet var all verdens ondskap samlet opp i tankene mine. Derfor vet jeg at menneskene er fortapt. Det er helt forferdelig!

Mannen snakket sprøyt og min tålmodighet hadde tatt slutt. -Nei, ærlig talt! Dette blir for dumt! Nå synes jeg du skal gå hjem og sove ut rusen, herr...? Han tok seg sammen og hoppet opp et lite trinn over meg. -Mitt navn er Lazarus, sa han. Javel, tenkte jeg. For et tåpelig navn. Jeg snudde ryggen til og begynte på ferden videre nedover trappene. Da jeg var kommet et stykke hørte jeg stemmen hans. - Hun vet det, sa han. Jeg stoppet opp. Snudde meg rundt og kikket opp på ham. - Hva mener du? sa jeg. Han flirte. - Hun vet at du ikke kommer til å forlate henne. At du ikke klarer det, enda du ikke elsker henne lenger. Det spiller egentlig ingen rolle lenger heller. På onsdag er det slutt uansett. Han gjorde en liten pirruett og fortsatte sin ferd oppover trappene. Han lo hele veien. Jeg ble stående å høre på latteren som ble slynget gjennom hele bygget. En tom, hul latter. Så forsvant den inn bak en dør.

- Husket du melk? sa hun. Jeg tråkket ned den ene hælen og kjippet skoen av meg. - De var tomme for melk, sa jeg. - Men de får det inn mer på onsdag!

2009-01-03T13:16:00.008+01:00

Max Manus: Når film fordreier virkelighet

I disse dager strømmer nordmenn til kinosalen, hvor spillefilmen "Max Manus" sprenger alle publikumsrekorder. Snart passerer den kanskje også "Flåklypa" i mest sette kinofilm. Nordmenn går rett og slett mann av huse. Film tar for seg den norske motstandskampen under andre verdenskrig, sett gjennom øynene til den kjente sabotøren Max Manus. Filmen blir av både Manus' enke, Tinkken Manus, og den kjente motstandsmannen Kjartan Søndsteby karakterisert som "Slik det var". Men helt ærlig, det er en middelmådig film med Hollywoodklisjeene smørt så tjukt på at man begynner å lure på når Matt Damon og Tom Hanks dukker opp, et manus preget av såpass dårlige dialoger at man tror man er på en russerevy og en historisk korrekthetsgrad som, vel, er sterkt nedsatt.

Allerede før filmen var samfunnsdebattanten Erling Fossen ute og slang med leppa. Han kalte aksjonene som motstandsmennene for "barnestreker" og at de forrårsaket mer skadde en gagn for den norske sak. Fossen, dog sleivete formulert, hadde noen interessante poenger, men ble raskt sablet ned av "det offentlige Norge", dvs "Hjemmefrontmuseet" representert ved førsteamanuensis Arnfinn Moland. Men har ikke Moland en agenda? Har han kanskje ikke operert som faglig konsulent for filmen? Det var dette med bukken og havresekken da. Fossen har etterhvert fått faglig støtte fra flere hold. Blant annet har historieprofessor Lars Borgersrud påpekt en sentral brist i filmen. Et gjennomgangstema er nemlig hvordan Max plages av flashbacks fra sin deltagelse i den såkalte "Vinterkrigen" i Finland. Blant annet ser vi i en scene hvordan Max løper etter en russer og dreper han med kniv. En veldig dramatisk scene, men fakta er at den mest sannsynlig aldri skjedde! Borgersrud påpeker at de frivillige nordmennene som dro til Finland aldri opplevde strid, men at to nordmenn omkom: en tråkket på en mine, den andre i en bilulykke. Alikevel insisterer manusforfatteren av filmen, Thomas Nordseth-Tiller, kritikken blankt og hevder de har belegg for scenen, siden Kolbein Lauring i sine dagbøker skildrer kamp. Så da er det jo klart: Max Manus og Kolbein Lauring var unntaket, de to så kamp i Vinterkrigen, for det sier Lauring i sine dagbøker. Vi behøver ikke stille flere spørsmål da? Nordseth-Tiller er strengt tatt en idiot, som burde øve mer på å skrive troverdige dialoger, framfor å legge seg ut med historikere!

Mitt mål er ikke å sable ned, hverken Max Manus eller Kjakkan Søndsteby, men strengt tatt så har disse to, samt Jens Chr. Hauge og Hjemmefrontmuseet hatt monopol på hvordan norsk motstandskamp blir fremstilt. Det har ikke vært rom for nyanser. Alle kritiske røster er blitt nektet adgang til arkivmateriale. Mange spørsmål står ubesvart og denne gjengen ser helst ikke at noen prøver å besvare dem heller. Noen av disse spørsmålene er for eksempel jødene i Norge (hvordan såpass mange av de norske jødene ble deportert og utryddet), økonomisk samarbeid med tyskerne (Oslobørs økte f.eks med nesten 100%), og kommunistenes innsats (hvordan denne nærmest er blitt tystet ihjel).

Når man nå har laget en film som man påstår er "virkeligheten" så burde man tåle kritikk. Og i Max Manus-filmen er det ganske mye å ta av!

Dialogene:

Noe av det verste i filmen, og som skjemmer den i stor grad, er de pinlig dårlige dialogene. Personlig fikk jeg liten eller ingen forståelse av karakterene. Samtalene er like dype som en sølepytt og er mer eller mindre bare oversatte dialoger fra amerikanske filmer. Når en sørgende Max Manus sitter på toget til Sverige og avslører alle sine planer om å senke "Donau" til en tysk soldat, bare fordi tyskeren selvfølgelig ikke forstår norsk, så er det en stemme i bakhodet som hyler ut: "- Men tyskeren vil jo forstå selve ordet "Donau" og han skjønner vel at det neppe er elva Max plaprer om!"

Forskjeller mellom filmen og virkelighet:

Her bare sakser jeg inn direkte fra Wikipedia, da jeg ikke gidder å skrive om igjen alt dette sjøl. Det er egentlig ganske omfattende.

I filmen møter Max Manus filmens antagonist, Gestapo-offiser Fehmer under krigen. I virkeligheten møttes de ikke før under Fehmers fangenskap etter krigen.

I filmen blir tre motstandsmenn skutt under aksjonen i Kirkeveien 90. I virkeligheten ble disse henrettet en uke etterpå etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne.

Første møte mellom Gregers Gram, Max Manus og leder av Milorg, Jens Christian Hauge er i filmen forskjøvet til 1940, selv om dette egentlig ikke fant sted før lenge senere.

I filmen får Manus beskjed om Gregers Grams død personlig av Tikken. I virkeligheten fikk han vite det per telefon rett før han skulle tilbake til Norge fra Sverige.

I filmen kommer Max tidsnokk tilbake til Oslo for å se tyskerne marsjere inn i Oslo. I virkeligheten rakk han å delta i kampene på Østlandet. Han var aldri stolt over sin innsats der men han rakk bli forfremmet til offiser, noe som gav store fordeler under oppholdet med britene.

I filmen blir Stockholm fremstilt som et fristed der de noske motstandsfolkene kunne puste ut. I virkeligheten var svenskene veldig tyskvennlige for å begynne med og Max Manus holdte på å bli pågrepet av kirminalpolisen. Han klarte bare såvidt å flykte til Helsinki.

I filmen kommer han tilsynelatende fort til Skottland via Stockholm etter å ha flyktet fra Ullevål. I virkeligheten ble han gitt neve full av dollars av det norske konsulatet og han brukte syv måneder for å komme seg til England via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika for så å fortsette turen med dampskipet Empress of Asia til Canada.

Etter oppholdet i Canada fortsatte treningen i Storbritannia i ytterlige 14 måneder. Som offiser hadde han forholdsvis god lønn, ble innlosjert i gode hoteller og ikke minst hadde han tilgang til barene i offisersklubbene fra Nord-Afrika og fremover.

Som offiser hadde han det forholdsvis komfortabelt i Skottland og brukte mye av fritiden på illegal jakt (han skjøt titalls hjorter, ryper, harer...)

I filmen instruerer Gregers Gram ham i bruken av magnetminene men i virkeligheten var det han selv som utviklet dem.

I boken beskriver han oppholdet ved Salla-fronten i finsk Lappland, sammen med de andre 124 norske frivillige, som en tid med sportslig preg, med god kameratskap mellom de frivillige. De 125 norske frivillige ankom Salla-fronten den 22. februar, tre uker før krigens slutt. Sannsynligvis hadde han ikke drept et menneske før de første sprengningene i Oslo havn.
Etter krigen angret han på sin deltakelse i Vinterkrigen, han følte at han var blitt lurt dit av finsk propaganda. Derimot viste han stor beundring for innsatsen til de sovjetiske troppene.

I tillegg til disse avvikene er det satans irriterende å se Max Manus & Co padle rundt i Oslohavn med splitter nye årer under en sabotasjeaksjon. Disse har såpass gjenskinn at dersom disse ble brukt i virkeligheten så hadde den såkalte Oslogjengens sabotasjekarriere endt brått med en notis i Aftenposten om hvor lett det er å oppdage de norske terroristene.

Kort oppsumert så er det trist å tenke på at 99% av de som ser denne filmen tror at virkeligheten var akkurat slik, monopolet kommer ikke til å bli brutt med det første og vi må vente enda noen tiår før en reell diskusjon dukker opp. Det skulle ikke forundre meg om filmen ender opp som pensum hos late historielærere og vi får nok en ukritisk generasjon!

2008-12-23T16:56:00.005+01:00

Den offisielle juleøltesten 2008

Her følger den offisielle kåringen av årets juleøl. Nok en gang ble denne tradisjonen avholdt på en særdeles vellyket måte. Nytt av året er den såkalte "blindtesten", som var et forsøk på å teste juryen fagkunnskaper ved å se om de ulike lagene faktisk smakte forskjell på bunn og topp, når de ikke visste merket på forhånd. Resultatene var noe tvetydige, men 2/3 av juryen visste seg godt skikket.

Juleølet ble vurdert ut ifra følgende kriterier: farge, smak, aroma og estetikk.

butikk-kjøpt juleøl:

Grans Julebrygg (eneste julebrygg i årets test):

farge: fin farge, ser ut som et julebrygg skal

smak: litt vassen, syrlig

aroma: lukter malt

estetikk: Fin nisse, litt spraglende, litt sånn "advent".

Karakter: 2

Grans Juleøl

farge: lys karamell, delte meninger om farge, "Ale-farget".

smak: syrlig

aroma: passiv aroma

estetikk: samme nisse som overnevnte, "Julegran"!?! (forvirrende bemerkning, mener juryen)

karakter: 2

Rignes Juleøl

farge: mørk karamell

smak: søtlig, moderat kryddret

aroma: skarp lukt

estetikk: dårlig retursjert, ser litt "billig" ut, Disney møter Skippagura, lite brukervennlig skrift

karakter: 4

Aass Juleøl

farge: mørke, mørk karamell

smak: søtlig, fyldig, noe brent (ikke nødvendigvis negativt)

aroma: rund, anelse brent

estetikk: ikke imponerende, men dog bedre enn Rignes', samme sang som i fjor

karakter: 5

Hansa Juleøl

farge: mørke, mørk karamell

smak: moderat syrlig, "Hansa bitterheten" på plass

aroma: moderatestetikk: enkel og stilren, "less is more" (dissens i juryen: Holter og Ingar)

karakter: 4

Juryens dom er at Aass Juleøl er årets vinner!

Sterkøl-klassen:

Dahls juleøl (alkoholprosent: 6,3)

farge: mørke, mørk karamell

smak: litt brent, maltsmak, fyldig

aroma: søtlig

estetikk: "folkelig" fjøsnisse, handikappet? vanskelig å lese teksten

karakter: 4

CB Juleøl (alkoholprosent: 6,5)

farge: olje-karamell

smak: brent

aroma: brent

estetikk: noe "brun" (tolk det som du vil), kurrant symetri

karakter: 4

Juryens dom er, etter hemmelig valg (5 mot 2). at Dahls Juleøl er årets sterkøl vinner!

"Blindtesten":

"Blindtesten" gikk ut på følgende: hvert av lagene ble servert topp mot bunn i kåringen (altså Grans Juleøl mot Aass Juleøl), og skulle seg i mellom diskutere hvilken servering som var hvilken type juleøl. Dette for å kvalitetssikre resultatene våre.

Lag A (bestående av: Anders og lars Arne)

Lag B (bestående av: Ingar og Andreas)

Lag C (bestående av: Johan og Christian)

Resultatene ble som følger:

Lag B og C scoret 100% og hadde 2 av 2 korrekt

Lag A scoret 0% og hadde 0 av 2 korrekt

konklusjon: Hverken Anders eller Lars Arne (dog, Lars sa seg være forkjølet i forkant) har peil!

2008-12-20T17:35:00.014+01:00

De kvinnelige former

Etter å ha sett nok en britisk "dokumentar" ala TvNorge-style om ekstremslanking og det såkalte "size zero"-idealet, føler jeg for å ta for å ta et lite oppgjør med det rådende kvinnesynet i dagens motebilde. I dag skal kvinner helst se ut som Holocaust-offer og overhodet ikke ha former, noe som står i sterk til 1950-talls idealet. I tillegg til den negative utviklingen i kvinneidealet var det en trist å denne uken motta nyheten om at den kjente 50-talls pin-upmodellen, Betty Page, hadde sovnet inn. Page er, sammen med blant annet Marilyn Monroe og Jane Mansfield, blant de mest kjente pun-upene fra 50-årene og i den anledning synes jeg det er passende å ære disse kvinnene og de frodige former. Kvinneidealet har forandrer seg konstant, fra idealet om at frodige former var et tegn på sunnhet og fruktbarhet, til idag hvor sunnhet er blitt pervertert til å gjelde syltynne kropper rensket for fett. For å illustrere utviklingen har jeg lagt ved noen bilder.

Først et bilde av statuen som er mest kjent under navnet "Venus fra Milos" og stammer fra det 1.århundre f.v.t., det neste bildet er av barokkmaleren Peter Paul Rubens og heter "Bortførelsen av Leukippos døtre" (1618-20), deretter et hopp til 1950-årene og Jane og Betty, før vi til slutt ser et skrekkeksempel fra vår egen tid: Victoria Beckham.

Venus fra Milos

Peter Paul Rubens kvinner fra 1600-tallet:

Jane Mainsfield

Betty Page (1923 -2008) R.I.P.

Victoria Becham til ...øh...venstre?Nei, høyre? Nei,hmm....uvisst

2008-12-16T19:46:00.002+01:00

Fimbulvinter

Noen gang hørt noen snakke om at vinteren er så kald at det er "fimbulvinter"? Ikke det. Nei, tenkte meg vel det. Ungdommen i dag vet jo inge...Uansett. Her kommer folkeopplyseren Eders Galle med litt...ja, folkeopplysning:

Fimbulvinter er, som navnet høres ut, hentet fra norrøn mytologi og der henger uttrykket sammen med verdens undergang, Ragnarok. Fimbulvinter (som betyr "Den mektige vinteren") er i norrøn mytologi tre harde vintre som kommer på rad. Disse vinterne er så harde at det ikke vil komme noen sommer imellom dem. Men allerede forut for de harde vinterne vil det være en periode med ufred over hele verden. Som Høg sier det i diktet"Gylvaginning" i Snorre-Edda: "Då drep brør kvarander av havesykje, og ingen sparar far eller son i manndrap og mågskapskrenking." I diktet Voluspå er den perioden beskrevet slik:

Brødre kvarandre
banesår gjev,
systerungar skal
sin skyldskap spille.
Hardt i heimen,
hordom kaldleg,
øks-old, sverd-old,
skjoldar klovna,
vind-old, varg-old,
før verdi øydest

Denne perioden gjør jorden bunnfryst og gjør ende på alt levende, med unntak av menneskeparet Liv og Livtrase som overlver skjult i Hoddmimes holt(skog). Vintrene vil bli etterfulgt av branner, kolossale bål flammer opp overalt, og verden går opp i ilde og røyk. Flammene slikker seg helt opp mot himmelen og der vil to ulver sluke henholdsvis sola og månen. Til slutt synker den utpinte jorda ned i havet. Dermed bryter hele kosmos sammen og Ragnarok (betyr noe sånt som "dauden åt æsene") bryter ut i full blomst og alle krefter styrter sammen i det siste slaget.

2008-12-03T17:58:00.002+01:00

Jul eller Jol?

Noen gang lurt på hvorfor det heter "Christmas" på engelsk og "Jul" på norsk?

Kristendommen, "den babylonske skjøgen", tok opp mange hedenske skikker i ulike sammenhenger for å kunne slå i gjenom blant våre forfedre. Slik er også tilfellet med julefeiringen. Jesus Kristus ble ikke født den 25.desember, den datoen "lånte" pave Julius I i år 350 av den persiske guden Mithras, som var svært populær blant soldater og andre militære på denne tiden. Det meste har kristendommen lånt fra de hedenske romerne, kelterne eller germanske stammer. Tradisjonen med å pynte trær, for ikke å snakke om tradisjonen med å synge å danse rundt det samme treet, alt er hentet fra hedendommen. Mennå tilbake til våre egne forfedre og deres jol.

For våre forferdre var blotet den viktigste kulthandlingen og det kultiske året ble markert med tre hovedblot: et vårblot,(at sumri)som markerte inngangen til sommerhalvåret, et sommerblot (fagna sumri)som hilset sommeren og innledet sesongen for reising,handel og plyndring, og til slutt midtvintersblotet (jol) som skulle hjelpe maktene å overvinne kulde og mørketid. Festen om vinteren ble feiret to dager etter vintersolverv,i måneden som ble kalt ylir, noe som innebar i tiden fra slutten av november til begynnelsen av januar. Selve navnet henger sannsynligvis sammen med et av Odins mange navn, Jolner, som også påviser denne gudens spesielle tilknytning til julefeiringen.

Det å blote betyr "å styrke", og det var i hovedsak gudene som skulle styrkes gjennom at det ble ofret til dem. Siden grisen var Frøys hellige dyr, var det grisestek som var hovedrett på menyen. En tradisjon som har holdt seg i store deler av Norden i over tusen år (med unntak av visse dissenter som foretrekker enten pinnekjøtt, kalkun eller torsk). Tradisjonen med juleblotet sto så sterk at selv etter kristendommens inntog beholdt man det gamle norrøne navnet jul.
Snorre forteller i Håkon den godessaga i Heimskringla om omleggingen av den hedneske julen:

Han (håkon den gode) gjorde det til lov at julen skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av et målt malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde julebordet tatt til ved "hoggenatten", det var midvintersnatt, og så holdt de tre-netters-jul...

Men ikke bare maten sto i fokus, det skulle også drikkes. Det heter karakteristisk "å drikke jul". Da den kristne kriken overtok juleølet, ble det i kristenretten satt inn et påbud om at hver man skulle brugge øl til jul for å signe det til jomfru Maria og Krist. Man drakk rituelle skåler, først og fremst for gudene Odin, Tor, Frøy og Njord, men det var også knyttet til slekten og gården.

Men kristendommen kunne ikke akspetere blotingen og påla derfor strenge straffer for bloting. Blant annet ble den første kristne kongen, Håkon den gode, tvunget av bøndene på Mære til å delta i blotingen, hvis ikke ville det gå ham ille. Kongen torde ikke gjøre annet, men så sint etterpå at det ikke nyttet å snakke med ham. Senere var situasjonen en annen. Da Olav den hellige oppdaget at opprørske bønder i Trøndelag hadde gjennomført juleblot til tross for at det var latt seg kristne, endte saken med at lederne ble pågrepet. Den fremste av dem ble drept, noen ble lemlestet, mens andre ble dømt fredløse og fikk jorden konfiskert. Etter dette opphøret blotingen i Trøndelag - i det minste i offentlighet.

Så personlig vil jeg benytte julen til det den var tiltenkt; hygge meg med slekta mi, spise god mat og skåle i mye godt juleøl...så kan Jesus legges under juletreet sammen med alt det andre ubrukelige vi kaster bort pengene våre på!

kilder:
Gro Steinsland - Norrøn religion
Illustret Vitenskap Historie nr.1 2008
Levende Historie nr.6 2008

2008-12-03T17:56:00.000+01:00

Verdens vakreste setning...

"Det finnes ingenting å si, tenkte han, hun ville ikke forstå, hun har ingen avgrunn i seg."

(hentet fra: Kjell Askildsen - Et stort øde landskap)

2008-11-02T01:46:00.005+01:00

“Remember, remember the fifth of November"

Tidlig på morgenen den 5.november 1605 ble Guy Fawkes tatt på fersken i kjelleren til Parlamentet med 35 tønner, eller snarere 2500kg, med krutt. Han var en del av et komplott mot kong James I og planen var å sprenge både konge og paralment i fillebiter. Til minne om denne hendelsen ble bonfire night innstiftet, som på mange måter er britenes motsvar til amerikanernes Halloween-mas.

Guy Fawkes?
Hvem var så egentlig denne Guy Fawkes og hvorfor ville han sprenge kongen? Mye av årsaken ligger i den turbulente kirkepolitiske situasjonen i England på denne tiden. Etter at Henrik den 8. løsrev seg fra den katolske kirken og startet sin egen, var det hele tiden katolikker som lusket i bakgrunnen og ventet på en anledning til å bringe England tilbake i den katolske sfæren. Siden Guy som 16-åring ble katolikk var det ikke så vanskelig å se hvor hans lojalitet kom til å ligge.

Ute i Europa raset også religionskrigene. Nederland var på dette tidspunktet underlagt spansk styre og i over 80 år (1568-1648) kjempet de mot spanjolene for sin frihet. Guy Fawkes hadde etter endt skolegang blitt leiesoldat og deltok på spansk side mot nederlenderne. I over ti år kjempet Guy, som etterhvert fikk navnet Guido, for spanjolene og fikk en inngående kunnskap om eksplosiver.

komplottet utarbeides
I maidagene 1604 hadde en gruppe katolske adelsmenn innsett at sjansene for at religionen deres ville bli tolerert av kongen hadde rent ut i sanden. I spissen for gruppen, og planens mesterhjerne, sto Robert Gatesby. Gatesby var en karismatisk og godt likt mann og til og med gift med en protestantisk kvinne. Alt lå til rette for at Gatesby ville tolerere den nye Church of England, men så rammet tragedien. Hans kone døde i 1598 og dermed returnerte Gatesby til sine katolske røtter. Gatesby ble kjent med de andre konspiratørene, med unntak av Guy Fawkes, gjennom et nettverk av romersk katolske familier.

Konspiratørene kom sammen på puben The Duke and Drake i London 1604 og la slagplanen for å bli kvitt kong James I og heller putte hans niårige datter, Elisabeth, på tronen som lederen for de engelske romerske-katolske kristne. Blant de andre konspiratørene var Thomas og Robert Winter, John og Christopher Wright, Robert Keyes, Sir Thomas Percey, Lord John Grant, Sir Ambrose Rokewood, Sir Edvard Digby, Sir Francis Tresham og mannen som introduserte Guy Fawkes for gruppen, Hugh Owen.

Planen settes ut i live
under pseudonymet John Johnsen begynte Guy Fawkes å kjøpe krutt rundt omkring og etter hvert ble kjelleren i House of Lords fylt opp. Rundt mars 1605 hadde de samlet sammen hele 36 tønner med eksplosiver, men pågrunn av en alvorlig pestepidemi ble åpningen av Parlamentet flyttet.

I mai dro konspiratørene hver til sitt for ikke å vekke mistanke. De ble enige om å samles igjen i september til åpningen av Parlamentet, men nok en gang ble åpningen forflyttet. En av planens svakheter var å få til et katolsk opprør etter komplottet. Dette krevde penger og våpen, og derfor ble Sir Francis Tresham rekruttert. Det var sannsynligvis denne som var skyld i at planen ble avslørt. Et anonymt brev ble nemlig sendt til hans svigerbror Lord Monteagle og advarte ham mot å befinne seg i Parlamentet ved åpningen. Monteagle gikk videre med saken og nå begynte planen å rakne.

Tatt på fersken
Mens de andre konspiratørene var bortreist var det Guy som var ansvarlig for at planen ble gjennomført. Etter at aksjonen var gjennomført var planen at konspiratørene skulle starte opprør rundt om i landet.

Selv om konspiratørene fikk nys i at planen var blitt avslørt ble de enige om at den skulle gå som planlagt. Guy hadde sett etter og funnet ut at ingen av tønnene var blitt fjernet. Natten mellom 4.og 5. november ble kjelleren i Parlamentet gjennomsøkt av Thomas Knyvet og en gruppe væpnede menn. Der fant de en mr. "John Johnsen" som raskt ble arrestert. Det visste seg snart at dette var Guy Fawkes. Han ble ført til Tower of London for "avhør". Tortur var egentlig forbudt, men kunne gjennomføres på kongelige ordre. Da kongen hørte om dette gav han følgende beskjed:

"The gentler tortours [tortures] are to be first used unto him, et sic per gradus ad maiora tenditur [and thus by steps extended to greater ones], and so God speed your good work."

Rettssak og straff
Etter ganske omfattende tortur navnga Guy sine medkonspiratører og jakten på dem var i gang. Da nyheten om at planen var en fiasko forsøkte noen av dem å få i gang et opprør, men dette mislyktes. Ved Holbeach House i Straffordshire endte det hele i en dramatisk skuddveksling. Planens mesterhjerne, Robert Gatesby, var så "heldig" at han ble drept i den påfølgende skuddvekslingen. En etter en ble konspiratørene til slutt fanget og brakt for retten. Utgangen av disse sier seg vel nesten selv.

Rettssakene tiltrakk seg enorme mengder skuelystne og folk betalte helt opp til 10 shilling for å komme inn. Også kongen og dronningen skal visstnok i all hemmelighet ha tatt del i rettssakene.

Den 30.januar ble fire av konspiratørene henrettet og dagen etterpå var det blant annet Fawkes, Winter og en rekke andre av konspiratørenes tur til å møte bøddelen. For et slikt forræderi var ikke henging nok, henging, trekking og til slutt kvartering var straffen som ventet. Denne straffen innebar at offeret først ble bundet bak en hest og trukket til retterstedet, så hengt til de nesten ble kvalt til døde, før offeret til slutt ble partert. Ført ble genitaliene skjært av (au!)og tarmene trukket ut og brent, mens den dømte var i live. Til slutt ble offeret halshugget og kroppen delt i fire deler. Disse delene ble kokt, normalt i tjære eller saltvann, slik at de ble konservert og kunne stilles ut til skrekk og advarsel for andre som gikk med tanker om høyforræderi.

Guy snøt imidlertid bøddelen for mye av gleden. I det han skulle henges hoppet han slik at nakken knakk og døden inntraff. Da Robert Keyes senere forsøkte det samme røk tauet og han møtte pent finne seg i å se tarmene bli trukket ut.

Ettermæle
I England kalles 5.november ofte for bonfire night, fireworks night eller Guy Fawkes night til minne om det mislykkede komplottet. Dagen feieres, som navnet sier, med fyrverkeri. Fra 1605 til 1859 var det lovpålagt. En annen tradisjon er at barn i ukene før 5.november lager små Guy-dokker, utstyrt bl.a. med groteske masker, som de brenner denne dagen.

Også i populærkulturen har hendelsen satt spor. På 1980-tallet kom tegneserien "V for Vendetta" av Alan Moore, hvor den mystiske "V" kjemper en kamp mot et fascistparti iført en Guy Fawkes-maske. Serien ble filmatisert i 2006.

Kilde: Wikipedia

2008-10-05T18:28:00.010+01:00

Verdens beste film?

Et knippe filmer (som ikke er lagd i Hollywood) alle burde se

Det er egentlig en film om ingenting: To arbeidsløse skuespilleres trivialiteter, en åpenbart homoseksuell onkel og en tur på landet. Fyll på med et uutømmelig arsenal av alkohol og sigaretter og legg til noen av filmhistoriens beste sitater, og vips du får "Withnail and I".

"Man bites dog" er den belgiske filmen som viser at dersom du skal lage en dokumentar om en seriøst forstyrret seriemorder så trenger du kameramenn. Mange kameramenn. De har nemlig en tendes til å stryke med. Dette er en sort, sort komedie som ikler seg dokumentarens klær og vi følger et dokumentarteam som kanskje går litt langt i å assisstere? Mildt sagt sært.

Noen ganger kan det ekstreme var svært underholdene. Det ekstremt brutale. Hva skjer når den syke, sadomasochistiske gangsteren Kakihara på jakt etter den savnede sjefen sin krysser vei med den gråtende, ustoppelige leiemorderen Ichi? "Ichi the killer" er en voldsorgie av Tarantinske dimmensjoner.

Krigsfilmene Hollywood spyr ut har en tendens til å ende opp som klissete kjærlighetsdramaer med vaiende amerikanske flagg i bakgrunnen. Derimot har tyskerene visst vei i vellinga med filmer som "Das Boot" og "Stalingrad". Dette er filmer mange har sett og derfor vil jeg her trekke fram et bidrag fra våre vodkadrikkende, depressive naboer, finnene. I 1989 kom nemlig filmen som skildrer den store fedrelandskrigen: "Talvisota" eller "Vinterkrigen" som den heter på norsk. 3 timer rå og brutal krig hvor du sitter sliten igjen.

Ingen vei utenom Ingmar Bergman og det er jo en fryd for øyet å se døden spille sjakk med en ung Max von Sydow. Her er både døden, gjøglere, riddere og pest. "Det syvende innseglet" er en vakker sort-hvitfilm som fortsatt holder seg 51 år etter at den vant pris i Cannes.

2008-08-26T19:02:00.002+01:00

En heldig danske

I mange kilder framheves Bergen som en svært voldelig by på 1500-tallet. Særlig får man dette inntrykket gjennom å lese Absalon Pedersson Beyers dagbok for årene 1552-1572. I denne boken gav Beyer en skildring av alt som skjedde i byen fra pest, drap, voldtekt til hyggeligere ting som bryllup og festligheter. En annen kilde til dagliglivet i Norges eneste storby på 1500-tallet er justisprotokollen til lagmann Paul Heljesøn for årene 1592-1594. Dette er den eldste protokollen i sitt slag i Norge og her finner vi flere saker som handler om f.eks trolldom og hekseri, men midt i all elendigheten finner vi en "gladsak"...iallefall for dansken Søren Lauritsøn Felde.

Det hele begynte da to fattige kvinner fra Voss kom til Bergen for å tigge. Her ble de møtt av Søren Lauritsøn Felde. Han lokket dem inn i huset sitt midt på natten og så begynte marerittet. Først mishandlet og voldtok Søren den ene av kvinnene, men den andre gav seg ikke uten kamp. Etter et hardt basketak klarte hun så vidt å unngå den samme skjebnen.

Søren ble raskt arrestert og retten var overbevist om hans skyld. Selv om det ikke var noen vitner til hendelsen, noe loven krevde, fant retten ham raskt skyldig og dømte fra ham gods og liv. Den dødsdømte fikk derimot lov til å anke saken sin inn for lensherren på Bergenhus. Lensherren viste seg å være på reise, men for Søren ble det flaks i uflaks.

På Bergenhus satt lensherrens kone. Hun syntes dommen var vel streng og omgjorde dødsdommen, men på en betingelse; Søren måtte forplikte seg til å forlate landet. Valget mellom å gi bøddelen noe å gjøre og det å forlate Bergen ble relativt lett. Den 25.mai 1593 skrev Søren Lauritsøn Felde under på at han skulle reise bort for å kunne forbedre seg andre steder, og at han aldri skulle sette sin fot i hverken Bergen eller Norge igjen. Ble han tatt ville dødsdommen umiddelbart fullbyrdes. Man må kunne si at dette var en heldig danske!

kilde; "Statsarkivet i Bergen - Dokumentene forteller" i Riksarkivaren skriftserie 16.

2008-06-18T14:50:00.005+01:00

Arbeidets gleder

- working hard or hardley working?

Jeg innrømmer alt! Jeg er lat og umotivert. Jeg kan knapt utstå det ensformige arbeidet jeg tar til hver eneste morgen ( i det minste denne sommeren). Jeg vil være evig student og snylte på fellesskapet. Kamuflere mine motiver med å si noe sånt som at "en god utdannelse er nøkkelen til en god jobb", men egentlig mener jeg det ikke. Jeg vil bare henge rundt med venner, diskutere alt og ingenting med en øl hendig plassert i høyre hånd. Dette er selvfølelig en utopi som er dømt til å misslykkes. Derfor trenger jeg trøst! Nedenfor har jeg samlet (er selvfølgelig ikke jeg som har gjort det heller, "klipp" og "lim inn" er tre stikkord) et knippe sitater sagt av kloke (om enn døde) mennesker. Det ironiske er selvfølgelig at de som har sagt dette er mer kjent for sine skriverier enn for å slitti seg gjennom et liv fylt av tungt, fysisk arbeid.

Alt betalt arbeid suger ut og bryter ned sjelen - Aristoteles

I lengden er det med arbeid som med ekteskapet: Man merker bare ulempene - Honore de Balzac.

De fleste mennesker lar sjansen gå fra seg fordi den er kledd i kjeledress og likner veldig på arbeid - Thomas Alva Edison.

Hjernen er et fantastisk organ. Den begynner å arbeide straks du slår opp øynene om morgenen og gir seg ikke før du kommer på jobben - Robert Frost.

Ingen velsignelse er så stor som arbeidets, og bare det mennesket som har arbeidet hardt hele sitt liv, kan si: 'Jeg har levet.' - Johann Wolfgang von Goethe.

Det var en lykkelig trelldom, å arbeide - Knut Hamsun.

Kunsten å hvile ut er en del av arbeidets rutine - John Steinbeck.

Arbeid er den drikkendes klasses forbannelse - Oscar Wilde.

2008-04-25T20:35:00.011+01:00

Selvmord - Det sosiale tabu

Han avsluttet selvmordsbrevet med en strofe fra en Neil Young sang; "It's better to burn out, then to fade away". Deretter tok han opp hagla, satte den mellom beina med løpet under haka og trakk av. Musikkverdenen hadde mistet en av sine største talenter. Kurt Donald Cobain ble bare 27 år.

Jeg tør påstå at noe av det som skiller mennesket fra andre dyr er vår evne til å reflektere over vår egen eksistens, og det at mennesker noen ganger velger å avslutte den. Selvmord må kunne sies å være ett av de siste tabuene vi står igjen med i samfunnet. Tidligere har ting som for eksempel homoseksualitet vært tabu, men de siste tredve årene har dette gått fra å være tabu til å bli mer eller mindre allment akseptert. Selvmord derimot er fortsatt noe man ikke snakker om. Likevel har selvmord vært en del av samfunnet og vår kultur, men kanskje på litt forskjellige måter. Uten å være en ekspert på psykologien bak selvmord vil jeg likevel i denne lille artikkelen se på to kategorier av selvmord; æres- og oppofrelsesselvmordet og det destruktive talentet og dets ringvirkninger. Den første kategorien kan man kanskje også kalle for det historiske selvmordet, mens den andre kategorien kan knyttes mer opp mot populærkulturen.

Ære og oppofrelse
Til alle tider har æresbegrepet stått sterkt i de fleste samfunn. Tap av personlig ære har ofte ført til at individer har valgt å begå selvmord i et forsøke på å gjenopprette den tapte æren. I en historisk sammenheng så er kanskje den japanske formen for selvmord, kalt "seppuku"eller "hara-kiri", mest kjent. Seppuku var nemlig en del av samuraienes æreskodeks og opprinnelig også kun forebeholdt samuraier. Det gikk kort fortalt ut på at stakk et sverd inn i magen og deretter flerret opp magen slik at tarmene falt ut. I tillegg kunne strekke ut nakken og få en assisten til å hogge av ens hode etter magekuttingen.

Motivene bak et slikt selvmord kunne være flere. Man kunne gjøre det for å unngå å havne i fiendens hender og på denne måten unngå skam og ha en del av den personlige æren i behold. En annen mulighet var at det ikke var frivillig, men beordret. Samuraiene var underlagt føydale herrer og dersom en samurai falt i unåde kunne han unngå en pinlig offentlig henrettelse ved å begå denne formen for selvmord. Seppuku var som nevnt forebeholdt eliten og også da menn. Kvinner trengte tillatelse for å begå selvmord(!) Ganske banalt. Å tvinge noen til selvmord finner vi også helt andre steder enn kun i Japan. Fra Sokrates til Erwin Rommel, tvunget selvmord har forekommet opp gjennom historien.

Selv om denne japanske formen for selvmord ble opphevet som juridisk straff i 1873 fortsatte den fortsatt å bli praktisert i samfunnet. Særlig kjent er dette fra andre verdenskrig da japanske soldater heller valgt selvmord framfor å bli tatt til fange av de amerikanske stryrkene. Kamikasepiloter og soldater som sprengte seg selv i lufta er kjent. Blant annet begikk svært mange av de japanske soldatene i slaget på Okinawa selvmord framfor å havne i alliert fangenskap.

En annen form for "selvmord"må kunne sies å være oppofrelsen ved å kjempe et slag man ikke kan vinne. Særlig kjent er slaget ved Thermopylene, som har gitt stoff til populærkulturen helt fram til i dag. Sist sett i filmen "300" ( som ikke kan sies å være spesielt historisk korrekt). Ved dette slaget kjempet kong Leonidas mot persernes hersker Xerxes og en enorm overmakt. De persiske styrkenes tall er nok sterkt overdrevet da historien er nedtegnet av grekeren Herodot, men de var uten tvil sterkt i overtall mot den lille greske styrken under Leonidas ledelse. Likevel kjempet Leonidas og hans menn til siste mann.

Dette er naturlig nok ikke enestående i historisk sammenheng. Det finnes mange krigshistorier om hærer eller avdelinger som kjempet til siste mann. Helt fra antikken og fram til vår egen tid. Under andre verdenskrig var det for eksempel flere eksempler på at mindre avdelinger av de tyske SS-troppene på østfronten kjempet til siste mann var drept eller såret. Her kommer vi også inn på et annet aspekt, nemlig ideologi. De tyske SS-troppene var ikke bare nazistenes elitesoldater,men de var også nærmest hjernevasket og indoktrinert av den nazistiske ideologien. En slik ideologisk overbevisning kan også lett knyttes til religion. Under middelalderens korstog fant man nærmest en fanatisk overbevisning blant de kristne og muslimske krigerne at de kjempet for en rett sak og at den var verdt å ofre livet for. Også i dag finner vi denne offerviljen, da særlig blant muslimske fanatikere som tror at å sprenge seg selv i luften garanterer en inngangsbillett til paradis.

Det destruktive talent og dets ringvirkninger
Innenfor kulturen finner vi mange eksempler på kreative mennesker som har valgt å avslutte sitt eget liv. Innen for musikken finner vi personer som Kurt Cobain, Ian Curtis, Nick Drake, Michael Hutchense, Eliott Smith og Sid Vicious, mens litteratur for eksempel har Sylvia Plath, Ernest Hemingway, Sarah Kane, Heinrich von Kleist, Arthur Koestler og Hunter S. Thompson. Andre kjente personligheter som begikk selvmord er Sigmund Freud og Vincent van Gogh. I tillegg finnes det en haug av skuespillere og politikere som også har begått selvmord.

Hvorfor slike geniale sinn velger selvmord har jeg ingen som helst bakgrunn for å kunne svare på, men muligens kan kreativiten mer eller mindre tære på og slite ned et menneske? Nå må også kombinasjonen alkohol, narkotika og depresjon tas med i sammenhengen. Dette er jo også elementer som kan få enhver til å få problemer.

Det som er spesielt med kjente menneskers selvmord er at det ofte får ringvirkninger. For eksempel begikk flere unge mennesker selvmord i dagene etter at Kurt Cobain ble funnet død. De følte rett og slett ikke at livet var verdt å leve lenger etter at deres store idol var borte. Dette blir på mange måter et slags "copy-cat"-selvmord. Likeledes kan band bli kastet ut i kontrovereser, ikke som følge av et bandmedlems selvmord, men som en følge av bandets sanger. Flere rockeband fra Judas Priest til Ozzy Osbourne er blitt trekt for retten og beskyldt for å ha skrevet sanger som oppfordrer til selvmord. Så vidt meg bekjent er ingen riktignok dømt for dette, og det ville også være merklig om så skulle vært tilfelle. Det ligger etter all sansynlighet flere årsaker bak selvmordet til unge rockefans, enn at ordet "suicide" sniker seg inn i en sang.

I media har det nærmest vært en regel at man ikke skriver om eller dekker mennesker selvmord. Det har mer eller mindre vært en del av "vær varsom"-plakaten. I tillegg er media også blitt pekt ut som syndebukk for at personer har valgt selvmord. Særlig kjent her hjemme er Tore Tønnes dødsfall i 2002 i kjølvannet av den enorme pressedekningen rundt hans rolle og innblanidng i Kjell Inge Røkkes oppkjøp av Kværner. Det ble en stor debatt om hvorvidt det var pressen som hadde drevet Tønne til kanten og sparket ham utenfor, mens pressen på sin side hevdet at debatten skadet ytringsfriheten. Mens media før ikke snakket om selvmord eller som det populært kalles i media "personlige tragedier", har trenden de siste årene endret seg. Da den kjente finansmannen Svein Erik Bakke (kalt "Vaske-Bakke") ble funnet død i sitt hjem i 2006 valgte media å omtale dødsfallet som selvmord. Et av de nyeste eksemplene på medieomtalte selvmord er Olav Gunnar Ballos datter, Kaja, sitt selvmord for et par uker siden, hvor kontroversen har rotert rundt scientologi-"kirkens" (ælig talt, det er ikke en religion, men sprøyt fra ende til annen. Les BTs artikkel om Ron Hubbard i dag lørdag 26.april) innblading i den unge jentas død.

2008-03-31T22:03:00.014+01:00

Dritt!

...eller hvordan kloakksystem bidro til vår moderne sivilisasjon

Hva la egentlig grunnlaget for vår moderne sivilisasjon? Du tenker kanskje først og fremst på elementer som overgangen fra jeger og sanker-samfunn til jordbrukssamfunn, utviklingen av skriftspråk, nasjonalstater og gud vet hva. Et viktig punkt var at mennesker kom sammen i bysamfunn og at samfunnet ble urbanisert. De første kjente bydannelsene i større omfang fant sted i Mesopotamia (dagens Irak) med bystater som Ur og Uruk i århundrene omkring 4000 f.Kr. Fra Midtøsten spredde bydannelsen seg til Middelhavet hvor vi finner verdens kanskje mest kjente og historisk sett mektigste by, nemlig Roma. Men der mennesker er samlet i større konsentrasjoner oppstår det bokstavelig talt mye dritt, og dersom ikke den blir fjernet oppstår epedemier. Så banalt sagt er et velfungerende kloakksystem et krav for vår moderne sivilisajons eksistens.

Cloaca Maxima og gudinnen Cloacina
Ikke uventet finner vi et av verdens første større kloakksystem i Roma. "Cloaca Maxima", som betyr "den store kloakken", ble ifølge tradisjonen påstartet allerede rundt omkring 600 f.Kr under Romas femte konge Tarquinius Priscus d.e som regjerte i Roma mellom 616 og 578f.Kr. Han skal ha vært en ganske energisk hersker og er i tillegg til Cloaca Maxima også kjent for å ha bygget andre kjente og svært viktige romerske byggverk som f.eks Circus Maximus, Forum Romanum og Jupitertempelet på Capitol. Dette var flere år før den romerske republikken oppsto og Roma var ennå ikke det verdenssentrum det ble senere, men alle disse byggverkene har hatt stor betydning for at Roma ble den dominerende latinske makten.

I denne perioden av Romas historie var det nabofolket etruskerne som hadde størst innflytelse i Italia,og dermed ble store deler av Cloaca Maxima også konstruert av etruskiske ingeniører, mens det var den fattige befolkningen i byen som mer eller mindre ble tvunget til å mure den opp. Opprinnelig var det nok en åpen kloakk, men gradevis ble den murt igjen i takt med at byen vokste og det ble plassmangel. Opp gjennom historien ble kloakken flere ganger restaurert og selv etter at Roma forfalt besto deler av den store kloakken og faktisk er den også i bruk den dag i dag!

Hvor viktig kloakksystemet har vært og hva det betydde for romerne finner vi for eksempel utløp i at de faktisk hadde en egen gudinne tilegent Cloaca Maxima! Hun het Cloacina og var opprinnelig en guddom i etruskisk mytologi. I tillegg til å være "sjefen" over kloakken hadde hun også ansvaret for å passe på samleiet innad i ekteskapet. Senere ble hun, kanskje dessverre nok, mer og mer inkorporert i den større og mer kjente gudinnen Venus.

"Pecunia non olet"
Hygiene var for romerne ikke bare det at dritten og pisset ble fjernet det hadde også sosiale og økonomisk betydning. Romerne var ikke de første med et avansert toalettsystem. Allerede omkring 2500 år før Jesus sprat ut av "jomfru" Maria hadde Harappan-folket i Indusdalen (dagens Pakistan og nordlige India) primitive vannklosett i husene sine som var koblet sammen i et kloakksystem. Senere var også den minosike kulturen på Kreta, faroene i Egypt og de persiske herskene inne på tanken. Men særlig kjent er igjen romerne for sine toalett.

De romerske toalettene var offentlige toalett knyttet til de offentlige badene. Det var lite privatliv på dass for den gjengse romer altså. Men de offentlige badene var viktige sosiale møtesteder, ikke bare for den vanlige borgeren, men også eliten kunne møttes i badene...eller på dass. De aller rikste i samfunnet hadde naturlig nok private badeanlegg og dermd også private toalett, men man måtte nesten være keiseren for å kunne trøkke ut en kabel i fred og ro, og neppe i fred og ro da heller.

Men menneskelig avføring er ikke bare noe som havner i kloakken. Det er også big business! utenfor flere forretninger i Roma kunne man finne store kar hvor folk kunne gjøre eieren en tjeneste ved å urinere i dem. Du tenker sikkert påurin som et avfallsprodukt du ikke vil ha noe med å gjøre, men i antikken kunne urin brukes til så mangt. Blant annet ble det brukt i garving av skinn og lær og de i de offentlige vaskeriene var urin viktig for å få togaene renne og også hvite. Grunnen til at urin var av interesse for vaskeriene er at det inneholder ammoniak.

Men nå ble også urin viktig rent økonomisk og da følte til slutt keiser Nero at det var på tide å få litt av inntektene, dermed innførte han en skatt på urin. Riktignok var det en diskontinuitet i innkreving av denne skatten, men under keiser Vespasian ble den gjeninnført. Det å legge avgift på de offentlige pissoarene førte til at Vespasians sønn, den senere keiser Titus, klaget over at hans far kunne gjøre noe slikt. Da skal Vespasian ifølge tradisjonen ha svart sin sønn;"Pecunia non olet." Og for dere to som ikke kan latin så blir det på norsk "penger lukter ikke".

Etter romerne; forfall og Den industrielle revolusjon
Som kjent så eksisterer ikke lenger det romeske riket. Det forfalt gradevis på 300-og 400-tallet før det ble delt i en østlig og en vestlig del i 395 e.Kr. Mens den østlige delen ble kjent som det bysantinske riket og eksisterte i godt og vel i 1000 år til (faktisk helt fram til 1453!), gikk det vestlige riket, med Roma som hovedsenter, snart i oppløsning og med avsettelsen av Romulus Augustus i 476 var det slutt. Perioden som nå fulgte førte til deurbanisering og forfall for byene. Mange gikk faktisk helt til grunne.

Selv om urbaniseringen tok seg opp igjen senere på 1000-tallet (det er f.eks først da at det begynner å oppstå noe som kan kalles for byer i Norge) fikk den igjen en knekk med pestepedemiene fra 1340-årene og framover. Det er først med Den industrielle revolusjonen fra omkring 1750-årene at folk igjen strømmer til byene og da som aldri før. Slik er det jo også den dag i dag. Men kloakksystemene rundt om i byene hadde etter romerne fått seg en real knekk. Byene stinket og sykdommer som f.eks kolera spredde seg lett.

London som var en av de største og viktigste byene i denne perioden var et skrekkens eksempel. Kloakken var mer eller mindre åpen og rant ut i Themsen. Forslag om modernisering ble lagt fram allerede i 1856, men ble lagt på hylla på grunn av for lite midler. De var først med The Great Stink i 1858 at man fant ut at noe måtte gjøres. Mye av problemet var at vannklosettet hadde blitt lansert. Det økte vannvolumet førte ofte til oversvømmelser som det eksisterende kloakksystemet ikke klarte å taseg av. Sommeren 1858 var usedvanlig varm og blandet sammen med oversvømmelse av kloakken førte det til en forferdelig stank. Faktisk var det så ille at det påvirket arbeidet i House of Commons (Underhuset).

Mannen som sto for utformingen av det nye kloakknettverket i London var Joseph Bazalgette og i løpet av de neste seks årene kom det nye kloakksystemet mer eller mindre på plass og episoder som The Great Stink ble et vagt minne. Den nye kloakken var et intrikat system av mursteinskanaler og pumpeanlegg, men selv om det offisielt ble åpnet i 1865 av prinsen av Wales tok det enda ti år til før det varkomplett. For sin innsats ble Bazalgette slått til ridder i 1875. Godt jobba!

Her velger jeg å avslutte skitpraten, det finnes sikkert mye mer og si om emnet, men nok får være nok. Jeg håper uansett at du vil tenke litt mer på hvor viktig det faktisk er at avføringen din faktisk forsvinner når du har gjort ditt og at det faktisk legger mye av grunnlaget for vår moderne sivilisasjon.

2008-03-23T20:31:00.009+01:00

P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese" del 3

Kapittel 5; "Förenta Bröder"

"- De er svensken fra toget!" Den eldre mannen trakk på smilebåndet. "- Det stemmer, nordbagge." Nå sto jeg altså gjennomvått og gjørmete og stirret rett på mannen som sporløst hadde forsvunnet fra toget. Men noe slo meg. Hva hadde skjedd med den syke russeren? "- Hvor er så vår russiske venn? Drepte de ham kanskje på toget?" Den gamle mannen begynte å le. "- Hva er så morsomt?" "- Nej, jag dödadde inte ryssern. Men hvem har sagt nogot om at ryssern var en mann?" Jeg ble forvirret. Hva var det svensken mente? I øyekroken så jeg en skygge. En person kom fram fra gjemselen. Russeren.

Han var minst like blek som han hadde vært på toget. Han gikk bort til svensken. "- Visa nordbaggen din hemlighet!" Russeren nikket og løftet hånden opp mot ansiktet. Han tok tak i halsgropen og dro ansiktet av! Hva skulle dette bety?!? Etter at ansiktet var fjernet kommet et annet kjent ansikt fram. Det var den unge og vakre frøken Wenche Foss! "- Jaså, så De har spilt et dobbelspill De frøken?" Hun kikket bort på meg og sa meg skjærende stemme. "- Ja, det kan visst virke slik. De skjønner vel at en ung pike må sikre sin økonomiske stilling." Ikke overraskende egentlig. Er vel ikke første, ei heller siste gang, en kvinne svikter. Jeg sto forstatt med nesen i hånden. "- Men hva vil egentlig De med denne?" spurte jeg svensken. Han senket revolveren sin litt og igjen skimtet jeg det fjollete glisset hans. "- Ni måste forstå, Herr Obstfelder, at jag tilhör et hemligt broderskap. "Förenta Bröder". Vi har rötter långt tilbaks i tid och har hatt mycket stor innverknand på historiens gång. Vår förening stiftades med det syftet at Norden åter engång skulle samlas i en, stor union. Men näsens krefter skal vi åtter samla Norden under en konung!"

Han tok et skritt fram og strakte ut hånden sin. "- Nu. Gi mej näsan!" Hans blikk ble mørkt. Plutselig hørtes et klikk. Begge frøs vi fast. Som vi var fanget i et bilde. jeg kikket over svenskens skuldre. "- Nei, der tar De feil Herr Lundeberg!" Wenche Foss holdt en derringer mot svenskens nakke. "Slipp våpenet!" Revolveren gled ut av svenskens hender og landet med en dump lyd på bakken. "Kom fram!"sa frøkenFoss og flere skikkelser trådde frem fra buskene. Uniformerte politimenn. "- Vad skal detta bety?" Ansiktet til Lundeberg var helt forvrengt. "- Glemte jeg å si at jeg egentlig jobber for Innenriksdepartementet?" så frøken Foss og dro påsmilebåndet. "-Vi har fulgt nøye med på broderskapets aktivitet i Norge. Vibestemte oss for å infiltrere Deres organisasjon og etter mye hardt arbeid klarte jeg å skaffe meg Deres tillit, Herr Lundeberg." Svenskens forvrengte ansikt ble nå tomatrødt og det var akkurat som han prøvde å synke ned i bakken. Han nærmest kollapset. "Arrester ham gutter!" Svensken ble lagt i jern og ført bort. Frøken Foss kom bort til meg. "- Stakkars, de er jo gjennomvått, Herr Obstfelder. De kan jo pådra Dem tæring!" Hun fikk et teppe fra en av politimennene og la det rundt meg. Øynene våre møttes. Hun hadde slike vakre øyene. Synd at hun hadde slik en grusom stemme.

Kapittel 6; En salme ved reisens slutt

Jeg holdt hånden hennes. Utenfor trådde København fram i all sin prakt. Skipet seilte inn til havna og la til. En fra mannskapet gikk fra lugar til lugar og varslet om at vi hadde ankommet København og dermed også reisens slutt. Vi reiste oss og jeg tok ned bagasjen vår. "- Åh, Sigbjørn, jeg gleder meg slik til å treffe Herr Brandes igjen. Og overrekke ham nesen slik at det hele vil være over." Nesen, ja. Den som hadde stelt i stand alt oppstyret. Nå skulle den endelig overleveres i trygge hender.

Vi møtte Herr Brandes som avtalt på Grand Hotel. Det var nærmest umulig å ikke legge merke til ham med den stygge pistrete barten og den store nesen der han mottok oss i lobbyen. "- Hvor glædeligt der er at se er igjen, Herr Obstfelder. Og måske jæi få grætulere Dem bægge med vellyked oppdræg." Han kikket på oss og smilte. Deretter geleidet han oss bort til heisen som tok oss opp på værelset hans. Der ventet en flaske champagne og kaviar. Brandes og jeg satte oss ned i to lenestoler, mens Wenche skjenket sprudlevann i glassene. "- Men hva vil egentlig skje med nesen nå?" spurte jeg. Brandes tok en sup av glasset. "- Næsen vil naturligt nok bli destruert såraskt som over hovude muligt. Den ær en trussel mot sikkerheden." Forståelig nok. Frøken Foss kremtet og sa med streng stemme: "-Nei, nå synes jeg ikke vi skal snakke mer om den dumme nesen. La oss heller skåle for et vellykket oppdrag." Idet vi skålte banket det på døren. "Romservice"sa en stemme. "-Det var da mærkeligt. Jæi har dog ikke bestilt noget." sa Brandes mens han gikk bort til døren. Da han åpnet ble en pistol skjøvet inn i magen hans.

Brandes rygget sakte bakover og bak ham fulgte to menn inn i rommet. Jeg dro straks kjensel på dem. Det var den gamle legen fra toget og mannen jeg hadde sett ham samtale med i Bergen. Men først nå kom jeg på at jeg hadde sett den gamle mannen tidligere. Før togturen. Jeg må ha stirret merlig på ham for plutselig snudde han seg mot meg. "- Jasså, hugsar du kanskje kvem eg er no, Herr Obstfelder?" Han tok av seg brillene og rev av mustaschen. "Som du no ser er ikkje mitt namn Dr. Iver Haasen, men snarare Ivar Aasen!" Det forklarte den merkelige dialekten han hadde hatt tidligere. Et gisp gikk gjennom rommet. "Men De er jo død!" fikk frøken Foss fram. "Hehe, som du kanskje kan sjå frøken Foss er orda om at eg e dau mykje overdreve." Igjen rettet Aasen sin oppmerksomhet mot meg. Pistolmunningen fulgte etter. "Du var nærare røynda enn du veit, Herr Obstfelder. Eg hadde planar om å la konungen lata livet til, men etter at du banka livskiten or meg fann eg det snøggare å lata som eg var dau." Mannen bak ham kremtet. "sjølvsagt, kor e mine manerar. Godt folk lat meg presentera fyrr dykk forfattar og landsmålsbrukar, Arne Garborg." Mannen bak ham gjorde et lite bukk. "Takkar, dykk er eit strålande publikum. Hehe."

Endelig var Brandes kommet over det første sjokket. "Men Herr Aasen vad skæl så dette gagne?" Ivar Aasen trakk på smilebåndet. Han trakk fram en stol og satte seg. Garborg stilte seg bak ham. Begge hadde pistolene fortsatt rettet mot oss. "Er vil sjølvsagt ha nasen som alle dykk andre." Jeg tok ordet. "Men hva skal De med den?" Aasen stirret meg dypt inn i øynene. Jeg så hatet som brant. "Eg tenkjer å utrydda riksmålet!" Han skjærte tenner og hele ansiktet knøyt seg. "Riksmålet er ein pestbyll som må drepas. Landsmålet er det einaste, reine norske." Bak ham klappet Garborg ham på skulderen. Begge hadde rettet oppmerksomheten sin mot meg og i øyekroken så jeg Brandes strekke den ene hånden nedmot foten. Han trakk en pistol opp fra skoen. Alt skjedde svært raskt nå. Garborg la merke til hva Brandes gjorde og raskt rettet han revolveren sin mot ham og fyrte av. To kuler i luften. Brandes kastet seg til siden. Blodsprut i luften. Brandes var truffet i brystet. Garborg tok seg til skulderen. Blod rant ned armen som holdt revolveren. Han anstrengte seg og løftet armenog fyrte av nok et skudd mot Brandes som nå lå livløs på gulvet og farget teppe rødt. Skuddet traff ham mellom skulderbladene. Det kom en liten rykning og så ble han stille. Blodet fortsatte og renne ut av den dødes kropp. Garborg gikk bort i retning av liket. Sikkert for å sette en kule i hodet på Brandes. Men før han rakk å gjøre noe hadde frøken Foss fisket opp sin lille derringer fra vesken. I det Garborg sto over henne for å sette en kule i Brandes' hode gikk nok et skudd i luften. Det traff Garborg i halsen,rett under haken. Blodet sprutet utover. Nå reagerte også Ivar Aasen han rettet pistolen mot frøken Foss. Jeg kastet meg fram for å hindre hva som var i ferd med å skje. Alt gikk i sakte film. Mens jeg svevde i luften så jeg hvordan flammene ble spydd ut av pistolmunningen. Jeg kunne også høre lyden av kjøtt som sprakk. Kulene hadde tydeligvis funnet sitt mål. Aasen falt ut av stolen og vi rullet rundt på gulvet. Blod var overalt. Garborg sto fortsatt oppreist og var som en fontene. Blodet ble pumpetut av ham før han falt bakover over et lite bord og ble liggende livløs. Aasen og jeg slåss om pistolen. Den gamle mannen var sterkere enn han gav inntrykk av. Jeg kneet ham i siden. Rett i nyrene. Aasen gav fra seg et brøl, men slapp ikke taket. Plutselig kjente jeg et slag rett i mellomgulvet. All luften gikk nesten ut av kroppen min, men jeg fikk med flatt hånd slått våpenet ut av hendene hans. Deretter sendte Aasen en knyttneve rett i ansiktet mitt. Nesen sprakk og blodet fosset ut. Jeg falt bakover. Aasen benyttet anledningen og kom seg opp på beina. Jeg gjorde et kråkestup og kommeg også opp på føttene. Aasen gjorde et byks bort mot vinduet hvor revolveren lå. "Aha! Skjebnen er lunefull" Han smilte. Et skudd gikk gjennomluften. Jeg var sikker på at det ville gå gjennom meg, men da jeg lukket opp øynene var jeg like hel. Med unntak av nesen da så klart. Aasen hadde et overrasket uttrykk. Blod begynte å strømme ut fra siden hans. på gulvet ved siden av ham lå frøken Foss. Hun var truffet av flere skudd. Blod rant nedover halsen hennes, etter det som hadde vært et ansikt. Hele hennes høyre kinn var revet opp av en kule. Aasen snudde seg. "Forbanna førkje!" sa han og rettet revolveren mot frøken Foss sitt hode. Et skudd og hjernemasse ble spredd rundt i rommet. "NEI!" Jeg kastet meg fram mot den gamle mannen. Flere skudd gikk av. Jeg kunne kjenne hvordan kulene traff kroppen min, men fortsatte framover. Jeg kastet meg over Aasen. Vi gikk bakover og ut gjennom vinduet. Glass og blod var overalt. Vi svevde i luften. Jeg kunne se hvordan bakken nærmet seg. Jeg kikket Aasen i ansiktet og smilte. En strofe fra Petter Dass' berømte salme var det siste jeg husker. "...Gud er Gud om alle mann var døde..." Så var det hele over.

Prolog

"Den berømte norske forfatteren Sigbjørn Obstfelder døde visstnok i går morges i København. Han skal visst nok ha avlidd som følge av tuberkulose." Hun kastet avisen fra seg. "Sfflubber!" Bandasjen gjorde det nærmest umulig for henne å snakke. Fra den andre sengen kom det små grynt. Ett forsøk på latter. "Ffold ssmlla di, Ghrbrg!" Den bandasjerte mannen fortsatte å le. Plutselig åpnet døren seg og en rund, skallet mann med briller og et fjongt skjegg kom inn i rommet. "- Mitt navn er Jørgen Løvland. Statsråd Løvland. Jeg representerer i denne anledning norske interesser. Frøken Foss de kjenner meg sikkert igjen fra deres tjeneste i Innenriksdepartementet?" Den bandasjerte kvinnen nikket. Den runde mannen gjorde en liten pirruett og snudde seg mot Garborg. Han tok brillene av nesen og dro fram et lommetørkle. Mens han pusset glasset sa han; "- Det som har skjedd er såklart sterkt beklagelig. Og det må jo nærmest være et mirakel at dere begge to overlevde. Særlig Dem frøken Foss," sa han og kikket opp mot henne. "Store deler av Deres fremre høyre hjernehalvdel ble jo nærmest tilintetgjort!" Frøken Foss nikket. Det ble stille en liten stund. Så begynte Løvland igjen å pusse glasset."-Som dere sikkert skjønner begge to ville det være sterkt beklagelig om historien rundt denne lille "hendelsen" skulle lekke ut til pressen. Det ville skapt en internasjonal krise og svekket den norske sak i unionen. Derfor har norske myndigheter gått med på å sette en strek over det hele. Dysse ned alt. historiens gang vil derfor forbli at Ivar Aasen døde i 1896 i Kristiania, mens Sigbjørn Obstfelder avgikk ved døden her i København som følge av Tuberkulose og ikke etter at han og Aasen falt ut av et vindu. Hva deres framtid bringer...er med andre ord fortsatt ikke skrevet. Så sant dere begge går med på å glemme alt dette da?" Han kikket fra den ene til den andre. Begge pasientene nikket. "Mffen hha mhd neffen?" Løvland gikk bort til frøken Foss. Han tok på seg brillene igjen og lente seg over henne. "Det merkelige i hele denne affæren er..." Han tok en pause. "Vel, hvordan skal jeg si det? Nesen ble ikke funnet. Verken i Herr Brandes værelse, blant deres klær eller på noen av likene. Det er akkurat som den på mystisk vis har forduftet!" Så reiste han seg opp igjen. Nikket bort til den bandasjerte Garborg og gikk mot døren. I det han grep tak i døren snudde han seg. "Men igjen...ingenting av dette har hendt!" Så gikk han ut.

2008-03-19T17:45:00.012+01:00

P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese" del 2

Kapittel 3; Døden reiser på Første klasse

Med et slikt stort beløp mellom hendene følte jeg det var på tide å gjøre noe med mitt utseende. Jeg tok derfor turen innom en av byens fasjonable skreddere på vei til togstasjonen. Jeg følte meg som et helt nytt menneske da jeg kom ut i gaten iført mine nye klær. Jeg var tilbake på toppen igjen! På stasjonen bestilte jeg selvfølgelig første klasse på den ny åpnede togstrekningen mellom Kristiania og Bergen. Det skulle jo bare mangle. jeg tok min veske, som nærmest kun inneholdt Holbergs bok, og steg ombord.

Noen timer senere satt jeg i en flott innredet kupe. Dessverre var jeg ikke alene. I kupeen satt to andre. Vi hilset høffelig på hverandre. Den ene var en russer. Han virket syk. Hans øyne var blanke og kinnene hule. Det virket som om han sultet. Rubashov, tror jeg han het. Han hadde nærmest konstant en kortstokk mellom hendene og prøvde nærmest desperat å få med oss andre på et slag poker. Jeg takket høffelig nei. Kortspill har aldri endt lykkelig for meg. Den andre passasjeren avvisteogså høffelig russerens tilnærmelser. Denne andre preseterte seg som svensk kjøpmann og sa at hans navn var Christian Lundeberg. Han virket som en hyggelig bestefar-type, kanskje kunne han minne litt om Julenissen med sin store hvite bart, noe korpulente figur og briller. Han virket søvning og sovnet så snart reisen var i gang.

Utover på ettermiddagen kjente jeg hvordan sulten rumlet i magen, men denne gangen var jeg bemidlet nok til å gjøre noe med den. Jeg reiste meg opp og tok vesken min og gikk til restaurantvognen. kelneren kom øyeblikkelig bort til meg, snakker om service på førsteklasse, og rakte meg menyen. Jeg bestilte straks en bokøl for å leske strupen mens jeg bestilte. I det kelneren hadde tatt min bestilling kom de to andre fra kupeen også inn i restaurantvognen. Vi hilste høffelig til hverandre, men kom ikke i prat. Kanskje likså greit. Jeg er ikke særlig flink til å snakke med vilt fremmede. Det gjør meg ukomfortabel. Det er selvfølgelig uheldig i mitt yrke, men jeg har nå klart meg. Under hele mitt opphold i restaurantvognen følte jeg at mine to medpassasjerer stirret på vesken min. Hvem var de egentlig? Tilbake i kupeen satte jeg vesken ved siden av meg. Jeg følte at jeg ikke kunne stole på mine medpassasjerer. De kom snart begge to, først russeren og så den goselige svensken.

Vi satt og gav hverandre stive smil. Plutselig kjørte toget inn i en tunnel. Noe var i gjære. Ett slag traff meg i tinning. Om ikke alt hadde vært svart før,så ble det i hvertfall det nå! Jeg våknet av at noen klasket meg på kinnet. Det var en eldre herre med briller og snurrebart. "- Gjeng det bra? Vet De kvar De er? Vet De i det hele tatt kem De er?" Mange spørmål på en gang. Alt for mange, og den merklige dialekten? Han snakket med en merkelig dialekt. Det luktet også møllkuler av den eldre herren. "-Hva skjedde?"spurte jeg fortumlet. "- Jeg er doktor Iver Haasen og De har slått huggu," sa den eldre herren som jeg tok for å være leg. Ved siden av ham stod konduktøren bøyd over meg. Ingen andre var å se i kupeen."Hvor er de to andre?" Jeg kom meg opp på beina. "Hva mener De? Det er kun De som har plass i denne kupeen," sa konduktøren. Forferdet kikket jeg bort på plassen min. Vesken min med Holbergs bok var borte!

Kapittel 4; Holberg røper sin hemmelighet

Jeg innså nå at mitt oppdrag kom til å bli vanskeligere enn antatt. Jeg var tydeligvis ikke alene om Tycho Brahes nese! Vel fremme i Bergen tok jeg mine forhåndsregler og valgte ikke det mest fasjonable hotellet, men valgte et hvor jeg neppe kom til å få like stor oppmerksomhet. Etter at jeg kom inn på mitt rom låste jeg døren. Tittet ut av vinduet og så at ingen spionerte på meg. Deretter kippet jeg av meg høyreskoen. Der lå den falmede lappen fra Holbergs bok. Den var fortsatt i min eie. Jeg brettet denut og leste den snirklete skriften;

Fraa Mein Fader arvet Jig et skrin der inneholdt den nese, saam war Tycho Brahes protese Men akk Dens kræfter kan arme sjæler villede, Saa Jig tok aa begravde den på stedet
In Das hull som der Kim ned falt, Pa Fløien skal Gad vite jig befalt!

Det var et forferdelig dikt sok ikke levnet den store Holberg særlig ære. Men det ville nå vise meg veg til nesa! Det romlet i magen igjen. Etter at den først hadde fått smak på mat igjen var den umulig å mette! Jeg tuslet ut av hotellet, da dets restaurant ikke akkurat appellerte til meg. Etter et bedre måltid tok jeg turen til en brunere kneipe for å stille tørsten ogå. Den Gylne Vintønne virket som et sted hvor en mann kunne stille sin tørst og ogsåom mulig stille andre lyster. La oss bare si det slik at det var offentlige fruentimmer som også holdt til der.

Jeg satte meg ned ved at av bordene og bestilte meg en av Waldermar Stoud Platous lokale spesialiteter, nemlig et glass Hansa. Bryggets dråper læsket min strupe på en utsøkt måte. Da jeg satte glasset ned igjen, la jeg merke til en kjent skikkelse ved nabobordet. Den gamle legen fra toget og en annen eldre herre. De virket opptatt med en eller annen bok. Jeg kunne såvidt skimte tittelen "Haugtussa" på coveret. Plutselig la de merke til meg. Den gamle legen la raskt ned boken i sin veske og vinket nervøst mot meg. Hvorfor oppførte han seg slik? Jeg ble forundret og bestemte meg for å ta en prat med dem. "God dag, doktor Haasen. De nyter Bergen ser jeg," sa jeg og smilte mot ham. Den gamle smilte tilbake. Det var et forferdelig påtatt smil. "Jau, Jeg gjør da det. Berre så synd med dette dårlige været. Alt regnet." Mannen ved siden av han virket også nervøs. Jeg kikket på ham og smilte. "Ja, vi har vel ikke hilst før vi, Herr...." Han rakte meg hånden. Han svettet inni håndflaten. "God dag, mitt namn er Arne...Bjarne Barborg!" Også han hadde en slik merkelig dialekt. Etter en kort, men svært triviell samtale, fant jeg ut at det var på tide å utforske Fløyen. Vi tok avskjed og jeg gikk i retning Fløyen. Jeg grublet svært over hvorfor de to eldre herrene hadde virket så merklig. Hvorfor den påtatte dialekten? Og hvorfor så åpenbart falske navn?

Jeg krysset Torgallmenningen. Da skimtet jeg ham. Selveste Ludvig Holberg. På Vågsallmenningender han hadde stått i bronse de siste 16 årene. Den elegante 216-åringen sto staut på sin plass og stirret ut over Vågen. Jeg måtte trekke på smilebåndet. Snart ville hans hemmelighet være min. Jeg fikk et innfall om å klartre opp på sokkelen og håndhilse på han. Takke ham. Men da ville vel folk tro jeg hadde mistet forstanden. Mange av mine tidligere bekjentskap hadde vel bare fått sine bange anelser bekreftet. I bakgrunnen skimtet jeg Fløyen. En bratt stigning sto foran meg. På ferden opp den bratte veien ønsket jeg intenst at noen hadde bygd en taubane slik at dette blodslittet kunne vært unngått!

Vel oppe på toppen speidet jeg utover Bergen by. En nydelig utsikt. Selvfølgelig var ikke værgudene på min side og jeg kjente en regndråpe i vinden. Snart ble den ene til enda en, og snart pøste regnet ned. Jeg var gjennomvåt og kald. En stemme inne i hodet sa at om jeg ikke fant det hullet Nils Klim falt ned i snart, ville jeg pådra meg tæring! Som en stukket gris løpjeg rundt i skogen. Fram og tilbake. Det forbanna hullet måtte jo være her ett eller annet sted! Jeg snublet i en rot og flat ned en liten skrent. Arm og ben tumlet rundt. Til slutt stoppet jeg heldigvis opp. Liggende på bakken kjente jeg på kroppen. Ingenting var brukket. Jeg satte meg opp. De nye flotte klærne mine var dekt av gjørme og furunåler. Jeg tørket vekk litt skitt fra ansiktet. Da så jeg det. Hullet! Det var bare et par meter bortenfor der jeg hadde landet. Jeg kom meg på bena og haltet bort. Så hadde jeg ikke kommet helt uskadd fra fallet likevel. Pokker! Men dette var ikke tidspunktet å tenke negative tanker. Det var ikke akkurat et stort hull så jeg måtte krype inn. Jeg hørte hvordan det ene jakkeermet satte seg fast og revnet. Dobbeltpokker! Etter knapt ett par meter møtte jeg bokstavelig talt veggen. Men jeg så ikke noe skrin. Hendene mine grov seg ned i jorden. Som en hund gravde jeg stadig lenger ned. Endelig fant jeg gull! Eller rettere sagt skrinet. Jeg jublet som et lite barn da jeg tok det opp av bakken. Hendene mine skjalv idet jeg åpnet skrinet. Alt var helt mørkt, men jeg kjente noe mykt. Nesen møtte være pakket inn i et tøystykke. Jeg ålte meg ut. I det jeg igjen skimtet lyset, kjente jeg plutselig noe i nakken. Noe kaldt.

"Tyvärr! Den där tar jag!" sa en stemme. Jeg snudde meg sakte. Jeg stirret rett inn i munningen på en revolver. Hånden som holdt revolveren tilhørte en person jeg straks dro kjensel på. Den svenskekjøpmannen fra toget!

- siste del kommer så snart som mulig!

2008-03-19T13:13:00.012+01:00

P.B. Svenungsen presenterer årets påskekrim;
"Jakten på Tycho Brahes nese"

Prolog

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den...Det var nemlig slik det skulle være. Det var dette som var "in". Å sulte, altså. Jeg vandret i retning av enkefru Bloms pensjonat, hvor jeg disponerte et lite værelse. Akk, hvor langt ned jeg hadde falt fra suksessens tinder!

Tidligere hadde jeg vært en meget respektert privatetterforsker. Jeg hadde jobbet for flere store personligheter. Blant annet hadde jeg sporet opp en gjeng som presset Henrik Ibsen for penger. De hadde truet med å publisere noen av hans ungdoms verker, som mildt sagt var elendige. De ville ha ruinert Ibsen! Men jeg satt en stopper for det. Jeg hadde til og med hjulpet hans kongelige høyhet, kong Oskar II, med å spore opp hvor hans private samling med dristige bilder av "gledespiger" hadde tatt veien. Jeg hadde sporet den opp i Hamburg, hvor en av majestetens tjenere hadde forsøkt å selge dem. Kongen hadde personlig oppsøkt og takket meg etter at saken var løst og kortene var kommet til rette. Men det begynte å bli flere år siden nå. Jeg hadde nemlig utviklet en heller usunn fascinasjon for opiumog absinth de siste fem årene, noe som hadde ført til flere uheldige episoder. Blant annet hvor jeg i en hefftig rus hadde anklaget Ivar Aasen for å konspirere mot kong Oskar og gitt den gamle mannen en real omgang med juling. Han døde bare måneder etterpå. Siden det hadde jeg vært en persona non grata.

Økonomisk sett var jeg falitt og klærne mine hadde begynt å bære preg av det. Min sorte jakke var slitt og flekkete og mine sko hadde begynt å lekke. Jeg var ikke lenger hevet over vanlige folk, men hadde falt ned i proletariatet. Jeg listet meg stille inn og håpet at den gamle enken sov ettermiddagsluren sin og ikke ville plage meg med spørsmål om leien. Jeg tok av meg skoene og listet meg stille opp trappen. Dessverre var enkefru Bloms pensjonat et svært gammelt hus, så halvveis opp trappen begynte den å knirke og knake. Jeg kunne høre fotsteg fra stuen og nærmest kastet meg opp resten av trappen. I det jeg smatt inn døren min kunne jeg høre enkefru Bloms stemme; "Er det Dem, Herr Obstfelder? Leien, Herr Obstfelder! Betal leien snarest!"

Kapittel 1;en fremmed gjør sin entré

Da enkefru Blom etter noen minutters intensiv banking på dør hadde gitt opp og tuslet ned i første etasje igjen, var endelig i stand til å nyte stillheten igjen. På mitt lille bord sto ennå det skitne glasset med størknet snerk langs kanten. Jeg gikk bort til den uoppredde sengen og hentet flasken som sto på nattbordet. Den var halvfull. Jeg åpnet flasken og helte den grønne væsken ned i glasset. Deretter åpnet jeg den lille krukken som sto plassert mitt på det lille bordet. I krukken var det tre sukkerbiter. Jeg tok en av dem. Skjeen? Hvor var skjeen blitt av? Jeg kikket rundt meg. Deretter løftet jeg forsiktig på duken. Nei, skjeen var heller ikke å finne under bordet. Jeg reiste meg og kikket ut over det lille rommet. Hvor kunne den være? Jeg gikk bort til sengen og la meg på alle fire. Der,under sengen! Jeg tok den fram. Børstet den i jakke ermet og sleiket den ren. Tilbake ved bordet lentet jeg meg bort til vinduet og åpnet det. Rett på utsiden hadde jeg et litten blikkboks stående. Den var full av regnvann. Så tok jeg sukkerbiten og plasserte den på skjeen, som jeg igjen satte over glasset med absinth, før jeg til slutt helte på regnvann. Den grønne vasæken bruset og ble hvit.

Jeg våknet flere timer senere liggende på gulvet av banking på døren min. Hadde det gamle hespetreet igjen samlet sine krefter i et forsøk på å tvinge leien ut av meg? "- Gå vekk, kjerring!" ropte jeg , men igjen banket det på døren. Denne gangen kraftigere og mer bestemt." - Hærr, Obstfælder! Jæi måske snække med Dem! Der er noget mæie viktigt!" Dette var ikke stemmen til enekfru Blom, det kunne jeg banne på! Forsiktig reiste jeg meg. Blodet fosset alt for raskt til mitt bankende hodet og i et øyeblikk falt jeg nesten bakover. Jeg ristet litt på hodet i håp om å klarne blikket. Alt var tåkete.

Da jeg åpnet døren sto det to personer på utsiden. Ingen av dem var enkefru Blom. Heldigvis. Denne en av de to var en høy,stor mann med tjukt, grått hår og med en pistrete mustach somså ut som en sopelim. Midt i ansiktet satt en relativt stor nese,som fikk øynene til å ligne to,små klinkekuler. Han virket dansk. Bak ham sto en ung pike med langt,lyst hår. Hun var meget vakker og kjente allerede at jeg var tiltrukket av henne. Mannen med den store nesen og pistrete barten betraktet meg en stund før han åpnet munnen."- Jæsså! Har De drokket og hoiet?" Han var dansk.

Mannen brøytet seg veg forbi meg og inn i det lille værelset. Han kikket seg rundt og sukket. "- Ai, ai, som De har stelt Dem ille, Herr Obstfelder!" Han tok opp glasset, som hadde falt på gulvet og satte det opp på bordet. Kikket bort på flasken og ristet på hodet. "Tsk,tsk". Jeg merket at hans nedlatende tone gjorde meg irritert. Hvem trodde han at han var som bare kunne bane seg veg inn i mitt værelse og håne meg på denne måten! "Hør nå her, min gode mann! Hvem tror De at..." Han avbrøt meg. "- Beklæger om jeg gjore er vondt, Herr Obstfelder. Det va dog ikke mæningen." Han rakte ut hånden sin. "-Tillad mæi at presentere mæi. Mitt navn ær George Morris Cohen Brandes." Vi håndhilste. Han hadde et solid og kraftig grep. Kvinnen som var med ham kremtet. "Å, undskyld! Tillad mæi at presentere min smukke assissten, frøken Wenche Foss." Den unge piken strakte ut sin hånd og jeg bøyde meg elegant og kysset den. "Det er en ære å møte Dem, Herr Obstfelder." Stemmen hennes var skjærende og pinte ørene mine. Ja,ja, man kan ikke få i pose og sekk.

Mens den unge piken satte seg og tente en sigarett la Brandes armen sin over skulderen min. "Jæi kenner godt til Eders tidligære brægde, Herr Obstfelder, og jæi ær mæie imponert. Det ær derfor jæi kom til Dem." Han vendte ansiktet sitt mot mitt. Det luktet pølse av munnen hans. Typisk dansker. Å lukte pølse, altså. "Jæi jobber med antikvitæter og iden anledning trænger jæi DIN hjælp til at finne en mæie verdifull genstand!" Jeg forsto knapt hva han sa. Alt som kom ut av munnen hans var grøt. "Han sier han jobber med antikviteter og trenger deres hjelp til å finne en meget verdifull gjenstand," sa piken med den skjærende stemmen. Jaså, det var det han sa. "Vel, altså...jeg har ikke akkurat løst så mange saker i det siste og min økonomiske situasjon er mildt sagt prekær, og jeg..." "VRØVL!" Brandes tok hardt tak i begge skuldrene mine. "Jæi stolær på Dem fullt og helt, Herr Obstfelder! Tar de sægen min?" Lettere berørt av hans opptreden fikk jeg presset fram et "Ja...men hva er det så de vil jeg skal finne for dem?" Brandes kikket meg dypt inn i øynene. "Tycho Brahes næse!"

Kapittel 2; Tycho Brahes tapte nese

Endelig var jeg alene igjen i mitt værelse. De to gjestene mine hadde forlatt meg. Brandes hadde fortalt hele historien om Tycho Brahe og hans nese. Den verdenskjente danske astronomen hadde ved juletider 1566 havnet i trøbbel. I en fyllekrangel hadde han prestert å terge på seg sin medstudent Manderup Parsberg. Det hele hadde endt med at Parsberg utfordret Brahe til å duellere. Den berusede Tycho Brahe hadde gått med på Parsbergs forslag, men da han trakk sitt sverd opp av sliren presterte han å kutte av sin egen nese. Parsberg ble stående og le, mens den berusede Tycho Brahe lå på alle fire og letet etter sin avkappede nese. Han fant den ikke og måtte skaffe seg en neseprotese i sølv. Mange mente at mye av Brahes visdom kom fra nettopp denne neseprotesen og ryktet begynte å gå om at selveste Lucifer hadde smidd Brahe nesen i pant for sjelen sin. Hele resten av sitt liv holdt Brahe seg stort sett for seg selv og da han døde forsvant nesen fra verdenshistorien. Eller gjorde den det?

Georg Brandes hadde ved en tilfeldighet kommet over en notatbok tilhørende Johan Herman Wessel fra hans periode i Det Norske Selskab i København. Mellom alle griseviser og flekker etter hyppige fester på Madam Juels Kaffehus gjorde Brandes en sjokkerendeoppdagelse. Ved siden av tegningen av en dame kalt "Støvlet-Cathrine" som satt bøyd på kne og gav kong Chrisitan 7. oralsex, sto det å lese et rykte om at Ludvig Holberg hadde kommet over nesen og senre gjemt den et sted. Det sto også en pil mot kongen som satt og leste i en bok mens "Støvlet-Cathrine" lå i fanget hans. Brandes hadde snudd siden og hadde kunnet lese at tittelen på boken kongen hadde i hånden var "Nicolai Klimii Iter Subterreanum", eller som boken er mest kjent som "Nils Klims reise til den underjordiske verden". Holberg måtte ha gjemt spor til hvor nesen var gjemt i dette verket!

Georg Brandes hadde deretter sporet opp Holbergs private utgave av boken, men hadde ikke vært i stand til å finne noen spor i boken. Han haddenå gitt den til meg i håp om at jeg skulle klare løse Holbergs kode. Jeg måtte le. Jeg hadde da aldri åpnet en eneste bok, og nå ville denne dansken ha meg til å knekke koder i en bok! Ha! Tanken på at jeg ville lykkes var absurd. Men den godeste Brandes hadde lovet meg en klekkelig sum penger for oppdraget og hadde gitt meg 500 kroner på forskudd og i tillegg hadde han på veien ut gjort opp leien min med enkefru Blom. Nå var jeg i det minste en bekymring mindre. Men hva ville Brandes gjøre når han oppdaget hvor udugelig jeg var? Trekke meg for retten? Jeg merket at jeg trengte en drink.

Jeg gjorde min vante rutine med Absinthen og sukkerbiten, men igjen var skjeen borte. Jeg løftet opp duken for å se etter den på gulvet, men i samme øyeblikk falt Holbergs bok ned fra bordet. I det den traff gulvet revnet den. "Faen!" Nå ville Brandes kreve meg skutt! Jeg gikk bort fra bordet og bort til det som sekunder før hadde vært en hel bok. Mens jeg samlet sammen sider som hadde spredd seg utover gulvet la jeg merke til noe. Fra den ene permen stakk det ut et ark! Jeg løftet opp permen og rev arket ut. Det var gammelt og gult. Jeg klarte knapt å lese det som sto der, men plutselig gikk alt opp for meg. Jeg måtte komme meg til Bergen!

- fortsettelse følger (kanskje) i morra...

2008-03-18T14:06:00.009+01:00

Påskenøtter? Vel, i det minste "nøtter"

Det kunne selvfølgelig vært fristende å skrive et lite innlegg påske og alt det religiøse som skurrer i den forbindelse (hva har for eksempel påskeharen eller gule kyllinger med Jeusus' korsfeselse og oppstandelse å gjøre? Pent lite),men i stedet kommer et lite innlegg om våre forfedre og det man kan kalle skeive "nøtter"!

Siden det for tiden pågår en samfunnsdebatt om hvorvidt homofile skal få lov til å inngå ekteskap i kirken eller ikke, tenkte jeg det kunne være interessant å se på hvordan våre forfedre så på homoseksualitet. Ikke at det er et særlig positivt syn, men dog, dette gjøres i underholdningens navn.

Seid
Seid kan kort og godt oppsummeres som "magi", og den som hadde innsikt i slikt ble kalt en seidmann. So far so good. Seid kunne nærmest deles inn i to kategorier; "hvit" og "sort" seid. Den hvite seiden besto av for eksempel det å kunne se inn i framtiden, mennesker skjebne, gode vekstår, osv. Mens den sorte seiden var det man kan kalle ond magi og gikk ut på å gjøre skade,som for eksempel å framkalle sinnslidelser hos mennesker eller rett og slett ta rota på dem.

Seid hadde i følge mytologien kommet til æsene fra vanene og den guden som hadde størst innsikt i denne kunsten var Odin. Ved å mestre seid hadde Odin dermed innsikt i alle menneskers liv og skjebne. Men, for det var et stort men ved det hele, seid var ikkenoe for ordentlige "mannfolk". Det var noe umandig knyttet til seid. Det paradoksale blir da at selve krigsguden Odin også er den "skeive" seidmannen! Seidmennene blir i dag blant forskere ofte knyttet opp mot sjamanisemen og de sjamaner man finner i både samisk kultur og blant indianere. Blant indianerne i Nord-Amerika var mange sjamaner menn som opptrådde som kvinner eller vise verca. Disse var på mange måter et "tredje kjønn" og kunne ofte inngå ekteskap med samme kjønn.

På norrønt var seid knyttet opp mot begrepet ergi. Og det å kalle en mann for "ergi" var det verste man kunne gjøre! Det kunne også føre til drap og ættefeider!

Ergi
Ved å beskylde en mann for å være ergi eller argr mente man at han lot seg seksuelt av en annen mann. Beskyldning om å være ergi kunne ramme den mest mandige, noe det tidligere eksempelet med Odin viser. Ved å være den passive parten i et homoseksuelt forhold inntok man kvinnens plass og mistet deremed "nøttene" sine. Man var med andre ord et sosialt utskudd og ikke en riktig mann.

Det har vært en del spekulasjon rundt hvorvidt mange av de danske myrlikene kunne være homoseksuelle som ble henrettet på grunn av sin seksuelle legning og bevisst lagt ned i myrene. Blant annet trodde man lenge at to lik som ble funnet tett ved siden av hverandre var en mann og en kvinne, men senere undersøkelser har vist at det var to menn.

At det å bli knyttet opp mot seid og ergi kunne få fatale konsekvenser finner vi flere eksempler på, blant annet i kongesagaene. Øyvind og seidmennene på Avaldsnes kan sikkert skrive under på det;

63.

Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine ; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten tre hundre mann. Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem. Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt ; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær.

Utdraget er fra Olav Tryggvassons saga, og den finner du her.

Bare det å gjøre noe som kunne bli betraktet som "kvinnearbeid", for eksempel å melke kyr, kunne føre til at man ble stemplet som ergi og det å antyde at en mann hadde ikledd seg kvinneklær kunne skape blodige feider. Hvor galt slikt kunne gå finner du igjen i en av mine tidligere tekster om hevn. For en bedre og mer utfyllende artikkel om seid, Odin og ergi, kan du bare jo lese den fascinerende artikkelen til Brit Solli ved å klikke her.

Hvorvidt du mener at homofile skal få gifte seg i kirka eller ikke, eller om de skal få lov til å adoptere barn eller ikke, så tror jeg vi alle kan enes om at vi i det minste er mer humane mot homofile i dag enn våre forfedre var og at vi lever i et mer tolerant samfunn...om enn kanskje et litt kjedeligere?

2008-02-28T16:06:00.005+01:00

Messias

Han var den mannen jødene hadde ventet på, han var Messias. Mannen som skulle føre arven fra kong David videre og gjenopprette det jødiske riket. Den øverste leder for det jødiske presteskapet, Rabbi Akiba ben Joseph ( kalt Rabbi Akiva) refererte til "stjerneprofetien nummer 24:17" og gav ham kallenavnet "Sønn av en stjerne". Hans navn var ikke Jesus, og han var ikke fra Nazaret. Hans navn var Simon ben Kosba, eller som historien kjenner han som Simon bar Kokhba.

Forhistorien - Det romerske åk
I 63 b.c.e vant romerrikets største general, Pompeius, med tilnavnet den Store (ihvertfall en av de største fram til han møtte Gaius Julius Cæsar i borgerkrigen og ble et hode kortere. Tog du 'an?) over Mithridates VI og anekterte dermed Syria som romersk provins. Dermed hadde romerne ankommet Det hellige land. I det siste århundre før common era ble kongeriket Judea et klientrike til romerriket og senere i år 6 ble det en romersk provins. Men jødene likte seg ikke under det jødiske åk.

Det første store opprøret brøt ut i år 66 og varte i fire år. opprøret var vellykket i begynnelsen, men da romerne satt inn sine ressurser og etterhvert ble Jerusalem beleiret og inntatt og det jødiske temepelt jevnet med jorden (ihverfall nesten) og plyndret. Opprøret endte ved Masada, hvor de jødiske opprørene visstnok foretrakk selvmord framfor å tape mot romerne. Det andre opprøret kom i tidsrommet 115-117 og skapt igjen mye hodebry for romerne.

Messias kommer
I år 130 besøkte den romerske keiseren Hadrian (jepp, han med den muren i England) "restene" av Jerusalem, opprørene hadde nemlig lagt store deler av den stolte byen i ruiner. Hadrian følte først medfølelse for jødene og lovet å gjenoppbygge byen. Men da jødene fikk høre Hadrians ambisjoner om å gjenreise byen som en romersk metropolis og anlegge et tempel til ære for Jupiter oppå ruinene av deres hellige tempel, så følte de seg forrådt av keiseren.

Romerne begynte så smått med å gjøre klart for sine planer og da keiseren i tillegg forbød omskjæring, som han så på som lemlestelse, rant begeret over. I spissen for det jødiske opprøret sto en mann som det jødiske presteskapet anså som deres etterlengtede Messias, Simon bar Kokhba. De kristne delte ikke helt dette synet og det kom senere til å bety et ytterligere skille mellom kristne og jøder. De kristne anså som kjent Jesus som den frelseren jødene ventet på, mens jødene mente at siden Messias skulle være som deres store militære leder kong David, så passet på en måte ikke "pingla" Jesus det bildet.

Opprøret tar form og krones med suksess?
Jødene hadde tatt lærdom av de foregående opprørene og tok seg derfor god tid til å planlegge det forestående opprøret. I 132 c.e spredde opprøret seg over hele landet og avskjærte de romerske styrkene i Jerusalem. "Guds utvalgte" førte riktignok ikke en bellum iustum ("rettferdig krig"), men hadde derimot stor suksess med en form for geriljakrig. Faktisk var geriljakrigføringen så vellykket at det ble opprettet en egen jødisk stat med Bar Kokhba som leder (ironisk nok tok han tittelen Nasi Israel som betyr "prins/hersker av Israel"). Som suveren var denne jødiske staten at den faktisk trykte sine egne mynter.

Det jødiske opprørets størrelse hadde tatt romerne på senga. Mildt sagt. Romerne hadde lidd store tap og blant annet skal hele den XXII legion ha blitt utslettet. Keiser Hadrian syntes nå det var på tide å knuse opprøret en gang for alle. Hadrian tilkalte derfor en av sine beste generaler, Sextus Julius Severus, som for tiden var guvernør i Britannia og sendte ham til Judea. Med seg fikk han også tropper som hadde vært stasjonert ved de germanske grensene.

Nederlaget og den falske Messias
I tre år holdt jødene stand, men sakte men sikkert fikk romerne overtaket. På mange måter er det en klar parallell til hvordan USA nærmest "utrustet" tyskerne under den andre verdenskrig. Romernes ressurser var såpass store at jødene i realiteten hadde tapt med en gang romerne begynte å prioritere å slå ned opprøret.

Da romerne inntok Jerusalem i sommeren 135 c.e viste de ingen nåde og slaktet for fote. Bar Kokhba og restene av den jødiske hæren trakk seg tilbake til et fort ved byen Betar. Der ble de snart omringet og både hæren og bar Kokhba ble massakrert. Den jødiske Talmuden forteller at romerne nektet jødene å begrave de døde ved Besar på 17 år.

Nå gikk Hadrian inn for å utslette jødedommen. Han forbød de hellige jødiske tekstene og brant Tohraen og andre hellige skrifter, jødiske prester ble også drept og både kristne og jøder ble nektet adgang til Jerusalem. Som kjent så klarte ikke Hadrian å utrydde jødedommen, men han klarte å få dem til å se på Simon bar Kokhba i et nytt lys. Mange jødiske tekster omtalte nemlig Simon som Simon bar Kozeba ("Sønn av løgnen") etter nederlaget.

Konsekvensene
For jødene fikk denne katastrofen store konsekvenser og for å minnes dem oppsto den jødiske fastedagen Tisha B'Av ("den triste dagen i jødenes historie")for å minnes dette og andre nederlag. Dette nederlaget er også blitt tolket av flere historikere som et avgjørende vendepunkt som fikk jødene til å spre seg ut i såkalte handelsdiasporaer rundt om i bl.a. Eruopa. I motsetning til de foregående opprørene ble store deler av den jødiske befolkningen i Judea enten drept eller solt som slaver og denne brutale framferden har også påvirket jødedommen og gjorde at regionen ikke var et senter for jødisk religion, kulturelt og politisk liv før i senere moderne tid.

2008-02-22T17:53:00.003+01:00

Hvorfor betyr Kosovo så mye for serberne?

Serberne kjemper nærmest med nebb og klør mot at Kosovo skal bli selvstendig og nå er det en ganske spent situasjon der nede, men hvorfor gjør de det? For å finne svaret på det må vi reise 619 år tilbake i tid!

Foranledningen
Rundt 1300 var den tidligere stormakten Bysants nærmest en skygge av seg selv. Mye av dette skyldes det 4.korstoget, som jeg har skrevet om tidligere, og det kaoset som fulgte i dets kjølvann. I øst var det derimot en ny stormakt i emning, nemlig det ottomanske imperiet. Osman I ekspanderte sitt rike og ambisjonene lå vestover og i perioden etter hans død ekspanderte riket i det østlige Middelhavet og inn i balkan. I 1386 ble derimot ottomanernes framrykk imidlertid stoppet. I slaget ved Pločnik klarte en koalisjon av bosniske, serbiske og bulgarske tropper å slå ottomanerne. Men snart var ottomanerne tilbake.

på våren 1389 samlet Murad I igjen sine tropper. Blant sultanens tropper var også sultanens elitetropp, janitsjarene. Janistjarene var ironisk nok kristne gutter som kjempet for islam, rettere sagt de var født kristne og deretter ble de bortført som en del av en "blodskatt" og trent opp til å slåss for sultanen. I fredstid var janitsjarene sultanens livvakter eller betrodde menn i administrasjonen, men i krig var de legendariske. De utviste stor disiplin, var de mest pålitelige og kjempet alltid i første rekke.

På den andre siden sto Lazar Hrebeljanovic, prins av Serbia. Den serbiske hæren hadde nærmest blitt tilintetgjort i trefninger med ottomanerne 18 år tidligere i slaget ved Marica og den siste kongen i Nemanjic-slekten var død. I maktvakumet som oppsto var Lazar nærmest den eneste serbiske herskeren som ikke var en av ottomanernes vasaller. I 1387 begynte han å bygge opp en hær som kunne sette en stopper for ottomanernes maktambisjoner. Allerede før slaget satte i gang var ikke akkurat størrelsesforholdet i Lazars' favør. Tallene varier, men Lazars' menn på mellom 12 og 30 000 ble møtt av mellom 27 og 40 000 ottomanere, deriblant også flere andre serberiske aristokrater.

Slaget ved Kosovo
Den 15. juni møttes de to armeene på Kosovo-sletten. Slaget ble innledet med at ottomanske bueskyttere fyrte løs på det serbiske kavaleriet. Det tunge, serbiske kavaleriet svarte med å danne en V-formasjon og pløyde seg inn i tyrkernes venstre flanke, men kom seg ikke å sette sentrum og høyre flanken ut av spill. Selv om serberne nå hadde gjort stor skade på venstre tyrkernes venstre flanke ble nå deres tunge utrustning en ulempe. Ottomanerne satte nemlig inn et motangrep med lett kavaleri og infaneri. Serberne ble presset tilbake og utover dagen strammet tyrkerne grepet ytterligere. Motangrepet skulle vise seg å bli det avgjørende vendepunktet.

Men Murad fikk ikke nyte fruktene av sin seier. I følge tyrkiske kilder skal sultanen ha blitt drept av den serbiske ridderen Milos Obilic som lattet som han var død og angrep sultaten da denne inspiserte slagmarken etter slaget. I følge serbiske kilder skal derimot ridderen ha latet som han ville dessertere for deretter å heroisk drepe sultanen i det han skulle knele foran ham. Uansett så vant ottomanerne en klar seier og på slagmarken lå både Lazar og store deler av den serbiske adelen.

Prolog
Men hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Vel, tapet ble på mange måter selve symbolet på serbisk nasjonalisme og hunger etter selvstendighet. Slaget har også senere påvirket den religiøse konflikten som har preget og som stadig preger regionen. Den serbiske hæren besto nemlig av en koalisjon av kristne europeiske makter og nettopp det at ottomanerne representerte islam fikk stor betydning og er også mye av grunnen til den fiendligheten serberne i dag viser mot de muslimske kosovoalbanerne. På mange måter kan man trekke en parallell til hva Stiklestad har hatt som religiøs betydning for oss her hjemme. Selv om kong Olav falt på Stiklestad og tapte har han likevel blitt stående som Norges evige konge og har fått æren av å kristne landet. Så er det kanskje egentlig ikke så vanskelig å skjønne hvorfor Kosovo er et sårt tema for serberne?

2008-02-12T19:01:00.001+01:00

Det ultimate offer

Når man hører ordet "menneskeoffer" faller tankene som regel på atztekerne og deres blodige ritualer hvor hjertet ble skåret ut av levende mennesker, men vi behøver ikke reise langt tilbake i tid eller sted for å finne menneskeoffer i vestlig religion. Og tro heller ikke at menneskeofringens tidsalder er forbi!

Fortidens religioner
Verken grekerne eller romerne praktiserte menneskeofring i større omfang. Det finnes riktignok noen unntak. Ut i fra den greske mytologien peker bevis mot at grekerne i sin fjerne fortid kjente til menneskeoffring. Et eksempel finner vi i Illiaden hvor Achilles slakter 12 trojanske ungdommer til ære for sin døde venn Patrokols, men dette gjøres ikke ut i fra et bestemt ritual og det kommer heller ikke fram at dette gjøres for at den avdøde skal tjene på handlingen. Mer virker Achilles' handling å være et utslag av sorg. Likevel har man funnet arkeologiske bevis på Kreta som kan støtte opp om at grekerne i en fjern fortid faktisk praktiserte menneskeofring, men ellers er det ingen greske funn eller kilder som kan støtte opp om at dette var særlig utvidet i den greske verden.

Romerne var ikke ukjente med konseptet om menneskeoffer. Praksisen av det skjedde dog sporadisk og ofte i sammenheng med større kriser. Det skal ha skjedd en form for offentlig menneskeofring ved at et par gallere og et par grekere ble begravd levende i Forum Boarium. Dette skjedde som sagt i krisetider og man valgte parene blant Romas fiender for å blidgjøre gudene i underverdenen og skape et bånd mellom de dødelige og de udødelige. Denne formen for offer skal ha skjedd i 228 b.c.e og kan ses i sammenheng med den første puniske krigen. Andre gangen det skjedde kan det klart settes i sammenheng med at fare truet selve byen Roma. I 216 b.c.e knuste nemlig Hannibal romerne ved Cannae og begynte sin marsj mot Roma. Men dette er stort sett de eneste gangene romerne praktiserte menneskeofring. Riktignok finnes det eksempler der prestinner ble levende begravd, men dette var ikke som offer, men som straff for å f.eks ha brutt løftet om å leve i sølibat. Romerne drev heller ikke med ofring av kristne når de ble sendt til løvene i Colosseum, dette var også en straff som en følge av at de kristne nektet å ofre til keiserenkulten.

Hva så med vår egen arv?
I de nordiske områdene var menneskeofring sannsynligvis mer utbredt enn blant romerne. Dette gjelder forsåvidt også i de andre germanske områdene. Adam av Bremen skildrer blant annet menneskeofring ved den offentlige kulten i Uppsala. Adam forteller hvordan man hvert niende år samles for en nidagers feiring hvor man feirer med festmåltider og hver dag ofrer ni levende vesner av hankjønn, der i blant mennesker, og at blodet deres brukes til å forsone gudene. De dødes kropper ble hengt opp i en lund tett ved tempelet. Adams beretning har vært omdiskutert og det må tas med i sammenhengen at Adam var kristen og at dette skjedde i en brytningstid hvor man gjerne ville framstille hedendommen så ille som mulig. Det finnes også andre kilder som beskriver nordboernes menneskeoffer. Tidlig på 900-tallet var araberen Ibn Fadlan vitne til en høvdingbegravelse i Russland. Her forteller han om hvordan en slavekvinne ble rituelt drept for å følge sin herre i døden. Spørsmålet blir da om dette skal tolkes som et menneskeoffer eller at høvdingen fikk med en verdifull gjenstand i graven?

Men i vikingtiden ser det generelt ut til at menneskeoffer var sjeldene. Går man derimot tilbake til jernalderen finner vi at menneskeofring derimot var mer utbredt og ikke så uvanlig i Norden. De kanskje beste bevisene for dette er de såkalte moselikene som støtt og stadig dukker opp i særlig Danmark. Disse likene bærer ofte preg av å ha blitt rituelt drept. Vanligvis finner man et tau rundt likets hals og merker etter et slag i bakhodet. Men spørsmålet vi aldri vil få svar på er om disse ble ofret til en gudom eller gudinne eller om de var kriminelle som fikk sin straff? I Snorres Ynglingesaga får vi også høre om svearne som blotet sin konge Domalde for å få slutt på hungersnøden også i andre mytologiske fortellinger finnes det elementer som peker mot menneskeofring. Sleveste Odin hengte seg i et tre for å få innsikt og kunnskap. Men alt i alt må man kunne si at menneskeofring bare var noe som i vikingtiden skjedde i forbindelse med krig og krisesituasjoner og at menneskeoffer neppe var en del av den vanlige offentlige kulten.

Jesus - et menneskeoffer?
I kritendommen, jødedommen og islam finner vi alle eksempler som kan tolkes i retning av menneskeoffer. Et felles eksempel for dem alle finner vi i det gamle testamentet hvor Abraham oppfordres av Gud til å ofre sin sønn Isak. Alt gjøres klart for det som best kan beskrives som et rituelt drap. Abraham får beskjed av Gud om at han skal ofre Isak, sin eneste sønn, som et brannoffer. Abraham bygger et alter og Isak selv samler inn ved til bålet. Naturlig nok lurer Isak på hvor offerlammet er, men Abraham sier at "Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min." Ikke akkurat en kandidat til "årets far"-prisen. Videre binder Abraham sønnen sin og legger ham oppå et alter han har bygd i det han hever kniven for å drepe Isak griper en engel inn og stopper Abraham og istedet kommer en vær ned fra himmelen og tar Isaks plass. Nettopp ved å vise denne offerviljen innleder Abraham sin pakt med Gud. Dette kan også tolkes som at også jødene hadde en periode hvor de ofret mennesker, slikt som nevnt i gresk religion, og at denne historien oppsto for å forklare overgangen til dyreofring. Andre eksempler finnes også, men jeg velger kun her å refere til historien om Jephthahs datter (se; Wikipedia).

Det klart beste eksempelet på menneskeoffer i kristendommen er selvsagt Jesus. Gud velger å ofre sin eneste sønn selv om han klart kan avverge det, slik han gjorde for Abraham. Jesus blir kalt for "offerlammet" som soner våre synder. Dette med offerlam er interessant. I både jødedommen og i de andre Middelhavsområdene (der i blant grekerne og romerne) var det vanlig å ofre lam eller andre husdyr. Blodet var det viktige og ble samlet opp og sprøytet på guddommen. Det samme finner vi i Jeus lidelseshistorie hvor det framheves av han stikkes med et spyd for å konstatere at han er død og at blod og vann renner ut av dette såret. Det kanskje viktigste eksempelet ved at man kan tolke Jeusu død som et menneskeoffer er hvordan dette minnes i kristendommen, nemlig gjennom nattverdenen. I gresk ortodoks og romersk katolsk kristendom legges det vekt på at brødet og vinen transformeres ved ritet og faktisk blir Jesu blod og legeme. Dette synes jeg taler godt for at man kan se på Jeus død som et faktisk menneskeoffer. Dermed er det ironiske at vi i dagens "siviliserte" tidsalder gjentar dette offeret ved hver nattverd (ja, ikke protestantene da selvfølgelig).

Menneskeofringen av Jesus regnes som nøkkelen til at vi (ja, ikke oss ateister da, vi skal til helvete) kommer inn i himmelen. Ved dette menneskeofferet påtok Jesus seg ifølge kristendommen nemlig alle våre synder og kort fortalt "fornyet" kontrakten med Gud. Men man kan lure litt. Hvorfor grep ikke Gud inn og stoppet ofringen av Jesus slik han gjorde med Abraham? Krevdes det faktisk et menneskeoffer for å blidgjøre Gud? Spørsmål er fristende å svare ja på og dermed sitter vi igjen med en kynisk Gud, som ikke bare manipulerer og leker med menneskene (se alle de andre snasene historiene i GT), men er faktisk også en guddom som krever blodoffer, men det velger jeg selvfølgelig ikke å gjøre.

For en bedre forståelse enn det jeg klarer å gi anbefaler jeg disse kildene:

R. Garland - Religion and the greeks
J. Scheid - An introduction to Roamn religion
G. Steinsland - Norrøn religion - Myter, riter, samfunn
www.wikipedia.com (obs! Her må informasjonen tas med en lype salt)
www.bibelen. no (obs! Gjelder strengt tatt her også!)

2008-01-31T15:08:00.000+01:00

Hevn!

I dagens samfunn er begrepet "hevn" ofte sett på som noe negativt. Ofte knyttes begrepet i dag til "æresdrap" eller likende handlinger utført innenfor minoritetsgrupperinger i samfunnet vårt. Men for våre forfedre var begrepet knyttet til ens egen ære og den måtte til enhver pris opprettholdes. Dette kunne ofte føre folk ut i stor ulykke.

Før statsappartet kom på plass i høg-middelalderen manglet det til dels det vi i dag kaller for politimyndighet, og det var opptil den enkelt å hjelpe seg selv i saker der en følte at det var blitt gjort urett mot en. Men det var ikke akkurat som i westernfilmene hvor en mann tar loven i egne hender og slår ned på skurkene. Man kunne selvfølgelig søke støtte i familien, eller rettere sagt den litt mer utvidede familien, nemlig ætten. I det førkristne samfunnet var dette normen og det falt naturlig for menneskene å søke ætten for hjelp.

Dette er ikke dermed sagt at samfunnet kan karakteriseres som lovløst. Ofte utløste ikke et drap en voldsbølge, men familien kunne i stedet nøye seg med å søke drapsmannen om erstatning. En såkalt voldsbot. Dessuten hadde man tingordningen hvor lokale konflikter ble drøftet og som regel løst i relativt fredlige gemytter. Det er viktig å ikke se på viking- og middelalderens mennesker som svært annerledes enn oss selv i alt og alle. Selvfølgelig kan vi ikke sette oss inn i deres resonnement og tankegang, og det er også viktig å presisere at ders normsett var vesentlig forskjellig fra vårt, men vi burde uansett ikke distansere oss totalt fra dem. Selv om en politimyndighet ikke foresto var det ikke fritt fram for å gjøre som man ville. Alt hadde sine konsekvenser. Hevndrap kunne tross alt føre til en kjede med drap og en langvarig konflikt i et lokalsamfunn og det forsøkte man som regel å unngå.

Likevel, det var et voldeligere samfunn enn vårt eget og hevndrap forekom. Ofte finner man igjen hevnmotivet i sagalitteraturen. Völundarkviða forteller for eksempel historien om hvordan smeden Volund hevner seg på kong Niðuð etter at denne har stjålet en av Volunds ringer, kappet "senene" hans og holdt ham fanget. Volund hevner seg ved å drepe kongens tre sønner og lage smykker og edelstener av skallene deres. I tillegg så gjør Volund kongens eneste datter gravid (kan diskuteres om det skjer frivillig eller ikke), før han flyr(!) av gårde. For oss som leser historien 800 år senere kan man bli i tvil om hvorvidt Volund er i det hele tatt er en helt eller ikke, men sannsynligvis var det klart for folk som ble fortalt denne historien for 800 år siden hvem som var god og hvem som var ond. Det ligger også litt i navnene, spesielt kongens navn som er konstruert ut av det lite flatterende ordet "Nið" ("skam, hån, æreskrenking").

Det finnes også flere gode eksempler på hvordan folk nærmest mot sin vilje blir tvunget til å begå hevn. I en av islendingsagaene blir det fortalt om at en kvinne er forbannet fordi de mannlige medlemmene i hennes familie ikke vil hevne urett begått mot familien. Dermed kler hun på seg bukser og sier med sverd i hånden at hun selv skal redde familiens ære. Dette var stor skam! Ikke for kvinnen, men for mennene i familien. Dette må på mange måter kunne sies å ha en sammenheng med samfunnets normer og tabu. Det verste man kunne kalle en mann var kvinne eller likenden roller. Dette gjaldt også innenfor seksualmoralen. Om man hadde homofilt samvær med en annen mann var det verste om man var den underdannige i forholdet, med andre ord kvinnerollen. At en kvinne iførte seg bukser betydde dermed at ingen i familien var mann nok for oppgaven!

Et godt eksempel på hvor store konsekvenser slik mentalitet kunne føre til finner vi i kanskje det meste kjente kongedrapet i norsk historie, nemlig Olav den helliges død på Stiklestad. Vi kjenner alle til (ok,muligens ikke alle da) hvordan det var Tore Hund som ledet bondehæren mot kongen og som var med på å gi kongen nådestøtet, men forhistorien til dette er også knyttet opp mot hevnbegrept. Man skal være obs på at kong Olavs fall ikke ble utløst kun av en årsak, men er kompleks vevd inn i nordisk maktpolitikk og kan ikke summeres opp i en enkel anekdote, men vi skal alikavel unne oss en liten forenklet godbit som illustrerer det gamle samfunnets normer og hvor sentralt hevnen var;

På begynnelsen av 1000-tallet hadde en ung mann på Trondenes (like nord for dagens Harstad) store ambisjoner. Han het Asbjørn og var av god familie. På farssiden var hans onkel den mektige Tore Hund på Bjarkøy og på morssiden fantes den enda mektigere Erling Skjalgsson på Sola, også kalt "Rygekongen" og den mektigste mannen på Vestlandet.

Dessverre for Asbjørn hadde hans far kommet noe i skyggen av sin bror Tore og det var Tore som var kongens mann der nord, dette håpet Asbjørn å endre på. Gjennom storslåtte gjestebud og gavmildhet håpet Asbjørn på å gjøre karriere. Gjennom disse midlene kunne han bygge opp et nettverk med stormenn og skaffe seg oppslutning. Alt gikk bra i begynnelsen, men så kom en serie med uår. Dermed ble det vanskelig å skaffe korn til det viktige ølet.

Dermed dro Asbjørn til sin slekting på Sola. Dessverre var kong Olav ventet på gjestebud hos Erling og dette gjorde det vanskelig for ham å unnse korn til Asbjørn, men det ville være stor skam å sende den unge mannen tomhendt hjem. Løsningen ble at Asbjørn fikk kjøpe korn i fra Erlings treller. De hadde nemlig lov å dyrke litt egen jord og sto ikke under kongens lov som andre menn. Dermed kunne Asbjørn dra hjemover med korn. Men på Avaldsnes møtte han kongens årmann(ombudsmann) Sel-Tore og han tolket loven annerledes. Han konfiskerte kornet og ikke nok med det han byttet ut Asbjørns fine, nye seil med et gammelt og slitt. Dermed ble Asbjørn sendt hjem til latter for sine sambygdninger.

For å få slutt på skammen fant Asbjørn bare en løsning. han måtte ta hevn. Neste år dro han tilbake til Avaldsnes og kom fram dit på skjærtorsdag. På Sel-Tores gård var det svært folksomt, kong Olav var nemlig på besøk. Mens Sel-Tore sto og fotalte den utrolig morsomme historien om hvordan han hadde latterliggjort Asbjørn og akkurat kommet til det morsomme partiet der Asbjørn gråter fordi dde tok seilet hans styrtet Asbjørn fram og hogg hodet av Tore. Tores hode fant i midlertid veien ned i kongens fang, som ikke satt likestor på hendelsen. Asbjrøn ble tatt til fange og kongen ga beksjed om at han skulle henrettes øyeblikkelig (Olav er da også kjent for sitt temperament). Heldigvis for Asbjørns helse så var Erling Skjalssons sønn med i konges hird og klarte å få utsatt henrettelsen av sin slektning.

Erling tok straks turen til Avaldsnes og tok for sikkerhets skyld med seg 1500 mann. Han opptråde relativt moderat og gikk med på å betale de bøter kongen forlangte, så lenge Asbjørn fikk beholde livet. Kongen var rasende, men gikk med på avtalen. Boten kongen forlangte var at Asbjørn skulle overta Sel-Tores stilling som årmann på Avaldsnes, men han fikk lov til å dra hjem og ordne opp i sine bedrifter der. Vel hjemm ble han tatt i mot med hån av Tore Hund. Asbjørn hadde gjort stor skam i bli "kongens trell". Tore fikk overtalt Asbjørn til å bryte sin avtale med kongen og bli værende hjemme. Da en av kongens menn fikk høre dro han bort til Asbjørn og gjorde kål på ham. Tore Hund ble deretter presset av Asbjørns mor om å hevne sin slektning. Hun gav Tore spydet som hadde endt Asbjørns liv og krevde at han hevnet sønnen hennes. Det hele endte dermed at både Erling Skjalgsson og Tore Hund ble kongens fiender.

Erling Skjalggson tapte til slutt mot kongen og selv om kongen hadde tenkt å gi ham grid (nåde) styret en mann fram og platet øksen sin i skallen på Erling. Til slutt ender hele historien på Stiklestad, der Tore visstnok skal ha stukket kong Olav ihjel med det samme spydet som hadde drept Asbjørn. Senere startet igjen Olavs familie igjen jakten på kongens mordere og en ny serie med drap oppsto. Tore Hund slapp riktignok unna, han dro på Pilgrimsferd til Det hellige land og ble aldri sett igjen.

For en bedre innsikt i hvordan mentaliteten var blant folk i denne perioden anbefales Sverre Bagges strålende bok, hvor også den siste lange historien er hentet fra, for videre lesning; Mennesket i middelalderens Norge - Tanker, tro og holdninger 1000-1300.

2007-12-28T19:12:00.001+01:00

Du må nok trykke på bildene for å få noen glede ut av vitsene, teksten ble litt liten. For mer "Red Meat" og Bug-eyed Earl gå inn på www.redmeat.com. enjoy!

2007-12-22T13:07:00.000+01:00

Den store juleøltesten 2007

Med brask og bram ble den årlige juleøltesten avholdt 21.desember. Her følger de konklusjonene som testpanelet kom fram til etter ni tidig smaking, feiling og høylytt diskutering( Obs! Har tatt meg visse friheter til å "pynte" på språket i forhold til slik det ble lagt fram og skrevet ned under testen):

Ringnes juleøl: karakter 3

- Etiketten er prydet stygg nisse med grisenese, noe som ikke fanget testpanelets interesse.

- Den skeive "R"-en var ikke estetisk appellerende.

- Skriftfonten ga assosiasjoner til Disney-konsernet, uheldig?

- Ølet manglet en "julete" smak.

+Det positive var den fine rødbrune karamellfargen og at ølet hadde en høy fyllefaktor.

Aass juleøl: karakter 4

- Smakte mer som engelsk Ale enn juleøl, litt bitter i smaken.

+ For sangen bakpå/ - at det er den samme som i fjor.

Dahls juleøl: karakter 5

+ Grønn flaske ga positive assosiasjoner for enkelte.

+ Den drita fulle nissen på etiketten appellerte til testpanelet.

+Noen framhevet den gode maltsmaken og den fruktige ettersmaken, samt ølets farge.

( - Et til tider svært forutinntatt testpanel kan ha hatt problemer med nøytraliteten!)

Borg juleøl: karakter 5

+ Fin etikkett

+ Ølet glir lett ned

(Jepp, det var faktisk alt panelet la vekt på(!))

Hansa julebrygg: karakter 4

- Noen i panelet mente etiketten var kritikkverdig, dette var til tider deler av den samme fraksjonen som fremhevet Dahls juleøl og oppholder seg i den mindre siviliserte delen av Norge, hvor man kanskje ikke har det samme estetiske synet som resten av landet.

- Noen gikk så langt som å mene at det smakte/luktet litt "våt klut"!?!

- Espen kom i negativ julestemning (igjen, hva har det med saken å gjøre!?!)

- Det var sprikende meninger i panelet

Tuborg juleøl: karakter 3

- Panelet var enstemmig på at dette var det lyseste juleølet hittil.

-Ølet hadde en søt, men relativt vanlig smak.

- Panelet hadde på dette tidspunkt et noe redusert gangsyn og det ble derfor en diskusjon om hvorfor nissen på flasken ikke hadde det norske flagget representert blant alle de andre. Deler av panelet innså ikke at det var pakker og ikke flagg nissen hadde bakpå sleden sin.

- De i panelet som mener at grammatikk og rettskrivning er essensielt i en juleøltest mente at teksten på boksen var villedende og at det forekom skrivefeil.

+ Panelet mente dette var et godt "fylleøl".

Royal x-mas: karakter 3 (omdiskutert)

- Boksens hvite utseende appellerte ikke til panelet.

- Ble av flere fratatt status som juleøl, mens andre igjen mente det hadde en god kryddersmak (noen var på dette stadiet ikke i stand til å gjenkjenne et parfymert øl når de drakk ett!).

- Notatene på dette tidspunktet er noe uforståelig og vil her derfor gjengis slik de er nedskrevet; "kanel og nellik i hvitvin. Krydder og hundepiss."

- Noen i panelet (som skal få lov til å forbli anonyme) stemte totalt i uoverensstemmelse med resten av panelet og derfor fikk ølet ufortjent høy karakter.

+ Ølet hadde en alkoholprosent på 5,6%, noe som ble godt mottatt av panelet.

Grans juleøl: karakter 3

- Noen klaget over kullsyremengden i ølet, mens andre fremhevet dets lyshet.

- Ølet ble definert som "billig og blankt!"

+ Noen i panelet mente det smakte meget godt.

Hansa juleøl: karakter 4

( Det finnes ingen notar eller redegjørelser for denne karakteren, men det var relativ stor enighet i panelet om karakteren, men det kan skyldes at testen på dette tidspunktet hadde sklidd noe ut).

2007-12-16T13:13:00.000+01:00

Party Pack!

(Mine alternative lyttetips, som ikke er metall)

Jeg vil nå komme med noen alternative musikktips, uten at det sniker seg inn noen metallband. En del av banda er kjente, mens andre er mindre kjent for massene. Videre vil de også være sortert inn i to kategorier "På Fest" og "Dagen derpå". Denne inndelingen vil gi hint til i hvilken sammenheng sangene passer best. Let's get it on!

"På Fest":

Matt & Kim - "Yea Yeah"

- en super fest låt! Nærmest umulig å ikke begynne å trampe takten til denne. Og det beste er kanskje at sangen ligger gratis til nedlasting på bandets hjemmeside! Sjekk ut;http://www.mattandkimmusic.com/. I samme slengen burde du også laste ned sangen "Verbs before nouns", den er kanskje litt tristere, men dog så vakker.

Klaxons - "Atlantis to interzone"

- skal det være fest så skal det være fest! Allerede i introen skjønner man at dette må være en skikkelig gladsang (da går nemlig alarmen!). Kalxons er jo blitt et skikkelig kritiker og kredband, så det er vel neppe ukjent for de som følger litt med i musikkens verden. Og sangen kan du høre her;http://www.myspace.com/klaxons.

The Arcade Fire - "No cars go"

- Ok, kanskje ikke den sangen du spiller først på festen, men definitvt verdt å putte på anlegget i løpet av kvelden. Har du ikke hørt om The Arcade Fire ligger du sannsynligvis i koma og har neppe glede av det uansett, men her er ihvertfall videon til sangen;http://www.youtube.com/watch?v=rJDsm1Y4kUk.

The Cadette - "Home"

- Dette bandet har du neppe hørt om. Så sant du ikke så de på Hulen tidligere i høst. En ukjent liten perle i den norske musikkfaunaen, men det vil neppe vedvare. Her er det cirkus for alle penga! Sjekk ut sangen på urørt;http://www11.nrk.no/urort/Artist/TheCadettes/default.aspx. Og ja, de må ha stjælt pianoriffet fra "Thomastoget"-introsangen!?!

Cansei de ser sexy - "Let's make love"

- På enhver fest skal det jo danses! Cansei de ser sexy (CSS) er noe som så eksotisk som et brasiliansk indie-elektronikaband. Dersom du (igjen) er litt inne i hva som beveger seg i musikkverdenen så er vel neppe det ukjent fakta. For deg som aldri har hørt verken om bandet eller sangen så finner du begge her;http://www.myspace.com/canseidesersexy.

Harry and the potters - "Voldemort can't stop the rock"

- Musikk for alle boknerder og Harry Potter fans. Denne sangen er riktignok i det litt triste hjørnet, men det kan jo være behagelig å ta det litt piano på festen også, men dette burde bli en allsang klassiker! Sangen finner du her;http://www.youtube.com/watch?v=TIyVL0BfmzU .

Infadels - "I can't get enough"

- det er ikke bare amerikanerne som lager god musikk, England klarer alltid stable gode band på beina. Her er en kul låt fra Infadels, men albumets beste sang er "Sunday", men den fant jeg ikke noe sted på nett så da ble det denne i stedet. bandet er rause med sanger på hjemmesiden, som du finner her;http://www.infadels.co.uk/downloads.htm.

östermalm - "Nattfjäril"

- Her er det bare å miste skjorta, opp på bordet og syng med (noe jeg faktisk har gjort sammen med östermalm på et bord på Villaen i gode gamle dager!). Et herlig svensk band og sangen finner du på deres hjemmeside;http://www.backmansreklam.com/ostermalm/musik.asp.

The Knife - "Heartbeats"

- Når man vil snakke litt sammen på fest kan det være greit å dempe musikken litt, men ikke demp den så at du ikke får med deg denne vakre perlen. Du har sikkert hørt Jose Gonzalez nydelige akustiske versjon, men dette er orginalen og den er heller ikke akurat å forakte. Liker du barn på skateboard må du sjekke ut videon. Den finner du her;http://www.youtube.com/watch?v=zUGyFYUlquo.

"Dagen derpå"

Aberdeen City - "God is going to get sick of me"

- Slik kan det kanskje føles dagen derpå. Da får nå i det minste denne sangen deg i bedre humør. En sang som sikkert kunne vært spilt allerede på festen, men tittelen passer best dagen derpå. Den kreative videoen finner du her;http://www.youtube.com/watch?v=1tfNvlzs8Dw

Feist - "My Moon, My Man"

- En sang som passer godt på vei hjem fra fest, da tankten kan hjelpe deg framover. Er vel ikke akkurat å forakte med en nydelig kvinnevokal på det tidspunktet heller, da du sikkert går hjem alene. Se Feist utfolde seg i rulletrappa her; http://www.youtube.com/watch?v=zWrNCCx2p5U.

Joy Division - "A Means to an End"

- Skal vi først være nedfor dagen derpå kan vi jo være det med stil. Da passer jo ingenting bedre enn på mange måter verdens tristeste band. blant mange passende sanger vil jeg trekke fram denne, kanskje litt mindre kjente sangen. Må ærlig talt si at jeg ikke har sett filmen om Ian Curtis enda og det ikke er som følge av den hypen at sangen er med på lista, men uansett, sangen finner du her;http://www.youtube.com/watch?v=y3kWBhthrLs.

mum - "Green Grass of Tunnel"

- Island er ikke bare Sigur Ros og Bjørk, de har også det fantastiske bandet mum. Denne sangen nytes best liggende i senga seende opp i taket. Hvis du er såpass oppegående at du klarer å karre deg bort til pc-en kan du jo nyte den vakre videoen til sangen her;http://www.youtube.com/watch?v=oHTFmJk7fH0.

Tegan & Sara - "Monday, monday, monday"

- Mandager er driiiiit kjipe og hvorfor ikke nyte denne kjipheten til det fulle? putt på denne sangen og la disse to tvillingene piffe opp dagen litt. Får å ha noe å feste blikket på, kan du jo se de to tvillingene synge sangen her;http://www.blogger.com/post-create.g?blogID=36968301.

Tom Waits - "Hold on"

-Dersom du våkner med skikkelig fyllenerver og mistenker at du gikk på en smell. Fortvil ei. Tom Waits er her for å trøste deg;http://www.youtube.com/watch?v=74xpualjuhk.

Bunny

2007-12-12T13:34:00.001+01:00

I denne mørketiden kan det jo være hyggelig med en ekstra dose sentimentalitet? Vil bare påpeke at musikken er ved Tom Waits og hans kone (hvis ikke jeg tar helt feil)

2007-12-05T13:04:00.000+01:00

Slaget ved Passchendaele

Alt var stille og rolig i den lille og ukjente byen Passchendaele. Rundt den herjet første verdenskrig. Byen lå bare 10 kilometer fra fronten i Belgia, men forløpig hadde ikke krigens grusomheter nådd den søvnige lille landsbyen. Det varte fram til Douglas Haig la sin slagplan. I juli 1917 begynte opptakten til helvete på jord!

Bakgrunn

Douglas Haig var øverstkommanderende feltmarskalk for de britiske styrkene. Han var av den oppfatning at hele krigen kunne vinnes gjennom et hurtig angrep inn i Belgia. Planen hans var at frontlinjen hurtig skulle rykkes 5o kilometer fram og dermed ta de tyske ubåtbasene i Oostende og Zeebrugge. Dette skulle skape en korridor på et avgjørende sted av fronten og samtidig avlaste den franske hæren. Det var nemelig en del bekymringer rundt den franske hærens moral. Man fryktet at det når som helt kunne bryte ut mytteri og at det var en fare for at hele hæren ville kollapse. det måtte for enhver pris ikke skje.

Optakten til det som skulle komme ble innledet i slutten av juli da over 3000 allierte kanoner hamret løs på de tyske stillingene i Passchendaele i fire hele døgn. Men dette hadde gjort liten skade på de dype og godt bygde tyske stillingene. I tillegg hadde tyskerne skjønt at dette massive bombartementet varslet om at en storoffensiv var i emning og hadde som en følge av det forsterket området med ytterligere tropper.

31. juli - slaget er i gang

På denne datoen innledet de britiske styrkene et angrep for å sikre Pilckem åsen. De tyske forsvarslinjene besto av tre linjer hvorav den første var tynt bemannet. Når de allierte dermed rykket raskt forbi den første forsvarslinjen ble resultatet at de havnet i en dødelig kryssild da tyskerne angrep dem bakfra. I tillegg til den harde tyske motstanden ble situasjonen ytterligere forverret da et kraftig regnevær satte inn. Slagmarken ble med dette et gjørmehelvete hvor soldater regelrett druknet i de store vanndammene og forsvant. I tillegg skapte dette et ideelt miljø for sykdommer og soppinfeksjoner av soldatenes føtter.

For kun et par kilometer ble resultatet at 32 000 allierte soldater enten var døde, skadet eller savnet. Men dette skulle bare bli opptakten på de enorme mengdene med lik som oppsto for hver meter gjørme som ble erobret.

"Bite and hold"

Slagmarken ble raskt forandret til ett enormet gjørmehull. Veiene ble ubrukelige og kanoner og annet militært matriell sank ned eller ble sittende fast i gjørmen. På grunn av denne situasjonen havnet det alliertes artilleri i bakevjen og kunne ikke gi de angripende soldatene den livsviktge sperreilden de trenkte når de rykket frem. Resultatet ble at for tyskerne utlpte dette seg nærmest som "andejakt". De allierte soldatene var enkle mål å rive ned for de tyske maskingeværstillingene.

Etter at været i August satte en stopper for en rask offensiv endret general Haig taktikk til "bite and hold". Dette innebar at man skulle gjøre mindre erobringer som ville være lettere å forsvare ved motoffensiver. Gjennom hele september utviklet man denne meningsløse slakten for noen skarve meter med land.

Det første slaget om Passchendaele

Den 12. oktober begynte et massivt allierte framrykk i et forsøk på å vinne mer land. Massivt regnvær gjorde framrykningen vanskelig og gjørmen hindret artilleriet i å gi støtteild. De allierte soldatene var utmattet og moralen var synkende. Mot de godt forberedt tyske soldatene i godt utstyrte skyttergraver var resultatet nærmest gitt på forhånd. Man vant et minimalt stykke land og 13 000 soldater ble liggende igjen på slagmarken.

Til nå var omtrent 100 000 allierte soldater døde og man hadde vunnet lite mark og heller ikke gjort noen strategiske gjennombrud.

Det andre slaget om Passchendaele

General Arthur Currie ble nå beordret til å føre sitt kanadiske korps inn for å ta Passchendale, både åsen og byen. Mot store protester fra Currie. Han mente at mellom 16-20 000 kanadiske soldater ville dø som følge av et slikt oppdrag. Hans protester var forgjeves. kanadierne kom i midten av oktober i posisjon og 26.oktober begynte det andre salget om Passchendaele.

20 000 mann fra det tredje og fjerde kompani i det kanadiske korpset stormet frem oppover åsen, men da de kom fram til de tyske forsvarslinjene fant de dem forlatt. Tyskerne hadde trukket seg tilbake og hadde finstilt sitt artilleri inn på sine tidligere stillinger. Kanadierne hadde gått rett inn i en felle. Etterhvert kom først og andre kompani og forsterket stillingene. 12 000 hadde mått bøte med livet kun for et par hundre meter erobret land.

30.oktober begynte enda en offensiv denne gangen mot selve byen. Forsterket med to britiske divisjoner rykket de allierte soldatene fram og til tross for regnevær erobret man byen. De neste dagene holdt den kanadisk-britiske styrken stand mot tysk granatild og gjenntatte motangrep. Da man til slutt fikk forsterkninger var 4/5-deler av to kanadiske divisjoner utryddet.

Etter enda et par mindre offensiver var Passchendael nå under alliert kontroll.

Epilog

De tyske tapene etter trefningene ved Passchendaele beløp seg til nærmere 250 000 døde, mens de alliertes tap var rundt 300 000 døde. Av disse ble 90 000 allierte soldater aldri identifisert og 42 000 ble aldri funnet. Luftfotografier fra slagmarken viste 1 million granathull per 2.56 kvadratkilometer(!). Da Lt. Gen. Sir Launcelot Kiggell fikk se slagmarken utbrøt han; "Good God! Did we really send our men throug that!"

Ironien i det hele er at da tyskerne i 1918 gikk til et massivt angrep i mars og april gjenerobret de hele Passchendaele-området og avanserte ytterliger noen kilometer. Dette betydde at for hver meter med jord som hadde tatt 450 000 falne og 5 måneder å ta, ble tapt til tyskerne i underkant av tre dager. Dette viser noe av meningsløsheten i det hele.

Dredg - Of the Room (Music Video)

2007-12-01T18:40:00.001+01:00

2007-11-30T02:58:00.000+01:00

Liste-smiste

Jeje, siden det går mot Jul og greier tenkte jeg å gi dere et julegavetips...i form av at jeg lister opp de 20 mest spilte sangen mine i iTunes. Det gir overhodet ingen pekepinn på hva jeg hører mest på for tida, da jeg stort sett hører på iPod'n (jeg får ikke penger for å reklamere for Apple-produkter, men skulle gjerne fått det...kremt!). Har ikke sett så nøye på lista så hva enn som står spilt mest må jeg bare ta følgene av og skrive opp. Anyways, her er mine 20 mest spilte sanger;

1. As I Lay Dying - Collision
2. Lamb of God - Laid to rest
3. Lamb of God - What I've become
4. As I Lay Dying - Falling upon deaf ears
5. Amon Amarth - Death in fire
6. As I Lay Dying - 94 Hours
7. The Aller Værste - Søster, søster
8. In Flames - Colony
9. Lamb of God - Ruin
10. Lamb of God - Now you got something to die for
11. DJ Despot - Stalin
12. The Agony Scene - Shotgun wedding
13. As I Lay Dying - A Thousand Steps
14. As I Lay Dying - The Beginning
15. As I Lay Dying - The Pain of Seperation
16. Modest Mouse - Float On
17. As I Lay Dying - Behind me lies another fallen soldier
18. Dredg - Hungover on a thusday
19. The Agony Scene - Eyes sewn shut
20. Trivium - Washing away me in the tides

Okey, siden det ikke var så fryktelig spennende...ganske mange sanger fra As I Lay Dying...tar jeg en annen vri og ramser opp de 20 siste spilte sangene....blir kanskje morsommere?

1. Unearth - Zombie Autopilot
2. DJ Despot - Stalin
3. The Sword - Freya
4. Green Jelly - House my teenage rave
5. Chris Cornell - Follow my way
6. Jimi Hendrix - All along the watchtower
7. Turbonegro - Zllion Dollar Sadist
8. Municipal Waste - Guilty of being tight
9. Hayseed Diexie - My best friends girlfriend
10. JohnDoe - Kjøtere
11. Tom Waits - Dog Door
12. Foo Fighters - Oh, George
13. BloodHoundGang - Ralph Wiggum
14. Jokke & Valentinerne - Trygge Oslo
15. Arthur Smith - Guitar Boogie
16. JohnDoe - Nattskift
17. Katatonia - Sulfur
18. Nomeansno - Predators
19. Interpol - Evil
20. Soundgarden - Outshined

Haha, ja det var andre boller sa bur'ra!

2007-11-19T18:48:00.000+01:00

Å herregud, NOAH gå og ta're ei bolle!

"Not eating meat is a decision, eating meat is an instinct."

NOAH kjemper for dyrs rettigheter, alle dyrs rettigheter. Nå vil NOAH ha oss til å bli vegeterianere fordi det å spise kjøtt bidrar til global oppvarming! Allerede her blir jeg lettere irritert og får lyst til å spise kjøtt!

"Kjøttindustrien står for miljø-ødeleggelser, som det er ufattelig at ikke politikere i vesten har større fokus på", sier Siri Martinsen i NOAH. samtidig klager de over at staten får oss til å spise mer kjøtt og at Norges kjøttindustri nærmest står i ledetog med Gamle Erik for at jorda skal gå under. For NOAH virker det som om det å spise kjøtt er en unaturlig ting og at det mest harmoniske er å leve i pakt med naturen og spise sine grønnsaker med et smil om munnen. Og samtidig kan du jo bli medlem i NOAH? I artikkelen deres her, kommer NOAH med sin kritikk av kjøttindustrien...samtidig henvises det nærmest konsekvent kun til NOAH-artikler eller rapporter...og for all del, du må bli medlem!

Er det unaturlig å spise kjøtt? NOAH vil helst ha deg til å tro det og henviser til at kjøttindustrien blant annet opptar jordbruksareal og bidrar til klima ødeleggelsen. Dette kommer fra en organisasjon som er stolt over at de har fått satt fokuset på at fisk har følelser og burde behandels bedre. Det er greit å være kritisk til kjøttinndustrien og andre industrier, men å ignorere det faktum at mennesket spiser kjøtt og har alltid gjort det er noe som irriterer meg kraftig. "Kan vi ikke bare leve sammen alle sammen?" Piss preik! Dersom dyrene kunne velge hadde de spist deg lett som en plett. Det er jo grunnessensen i naturen; "spis eller bli spist".

Det finnes et glimerende avsnitt i en bok av Kjell Askildsen som jeg føler illustrer verden på en glitterende måte; "- jeg har altfor ofte merket meg yngre mennesker som har skrittet taust over hjelpeløse mennesker som ligger på fortauet, men ikke før har de fått øye på en skadet katt eller hund, så har hjertet deres flommet over. "Stakkars bisken," har de sagt, eller "Pus, stakkar, har du skadet deg." Å, det finnes mange dyrevenner!" Nettopp her er kjernen i min irritasjon over dyrevernere. Tusenvis, millinoner, ja kanskje milliarder av mennesker har det grusomt rundt om i verden, men at fisken har det vondt når den biter på kroken "Det må ta slutt!". For en prioritering! For noen ville det altså nesten vært mer naturlig å redde katter enn mennesker fra en brann.

Og det er jo ikke til å komme fra at det som regel er de søte dyrene som får mest oppmerksomhet..." Hey, I love the animals too. I love my doggy. He's so cute. My fluffy little dog.. He's so cute- There's the problem. We only want to save the cute animals, don't we? Yeah. Why don't we just have animal auditions. Line 'em up one by one and interview them individually. "What are you?" "I'm an otter." "And what do you do?" "I swim around on my back and do cute little human things with my hands." "You're free to go." "And what are you?" "I'm a cow." "Get in the fucking truck, ok pal!" "But I'm an animal." "You're a baseball glove! Get on that truck!" "I'm an animal, I have rights!" "Yeah, here's yer fucking cousin, get on the fucking truck, pal!" We kill the cows to make jackets out of them and then we kill each other for the jackets we made out of the cows."

Stakkars ulven, gråbein, denne naturens "bad boy". Eller hva med husdyra. Kua og grisen, som vi er oppvokst med fra barne-tv og annen barnelitteratur. Vi kan da ikke spise heldiggrisen babe?!? Eller søte små kyllinger, skal de bare mates opp og grilles? Hell, Yes! Det er jo gjennom tusner av års forskning og forståelse av dyr vi har framavlet dem slik vi ser dem i dag. Slipp en ku ut fra båsen og ut i naturen og den vil være død i løpet av en halvtime. Det er ikke slik at man kan sette et "er lik"-tegn ved en ku og et menneske. Javel, en ku har følelser og kan føle smerte, men den er likevel uansett ikke annet enn et vandrende kjøttsortiment.

Skal man ha dårlig samvittighet fordi man liker kjøtt? Fordi kjøtt er og alltid har vært en del av vår diett? Jeg sier ikke at man skal fråtse i kjøtt, men jeg synes ikke man skal se på kjøtt som en unaturlig del av et kosthold. Det er snakk om en balanse. Kjøtt har tross alt vært med på å utvikle den menneskelige hjernen og gjort oss kapable til å utvikle oss slik vi har gjort. Andre menneske-aper som valgt vegetarveien er ikke lenger med oss, de tapte konkurransen! Enda viktigere var det da menneske lærte seg å temme ilden og med det stekte kjøttet. Dermed fikk man inntatt mer energirik mat og kunne ta ytterligere nye steg. Som du sikkert skjønner har jeg ikke akkurat stort til overs for NOAH, men de får ha lykke til med sin kamp mot kjøttindustrien. nå skal jeg kose meg litt med litt svinekjøtt, "kom da gisse, gisse!"

"Now don't get me wrong, I love animals, but I like eatin' 'em more... fun to pet, better to chew."

2007-11-05T14:52:00.000+01:00

4 Metallband; og du skal høre på!

I disse indiebølge tider er det fort gjort å tro at metallen ligger med brukket rygg, men så er langt fra tilfellet. Stadig vekk kommer det nye og geniale metallband som sparker deg i bakhue og gir deg øresus. Lamb of God, The Agony Scene, Billy Talent, Bleeding Through og Every Time I Die for å nevne noen. Her følger 4 forskjellige metallband som alle har bidratt til å berike mitt sinn på forskjellige måter. Håper de kan åpne dører for flere.

2007-11-05T14:45:00.001+01:00

De hårete gutta i Coheed and Cambria

Coheed and Cambria er ute med et nytt album, og derfor tenkte jeg det passa å ta med denne catchy sangen "The running free" fra det nye albumet i "Good Apollo I'm Burning Star"-serien, nemlig albumet "No world for tomorrow". Albumserien, om ikke også bandet, er et konsept hvor vi følger ekteparet Coheed and Cambria og kampen mellom godt og ondt. Denne sangen skulle forøvrig også ha vært med på soundtrack til den elendige filmen (dog jeg har ikke sett den selv) "Transformers", men ble i siste liten vraket. Kan ved siden av denne anbefale den geniale "Welcome Home" fra forrige skiva hvis du er glad i skikkelig gitarbasert metall. Er en sang med skikkelig mye gitaronani, noe det nærmest er i alle Coheed and Cambria sanger.

2007-11-05T14:35:00.001+01:00

De norske vikigene i Enslaved

Norsk metall er som regel synonymt med sortkledde menn med liksminke og nagler som priser Satan. Enslaved er unntaket. her ligger fokuset på det norrøne uten at man rett ut sier at det handler om det norrøne. Forvirrende? Neida. Denne sangen heter "Essence" og er hentet fra siste skiva "Ruun" som i tillegg til albumet "Isa" er bandets kommersielle høydepunkt. Videoen er også nydelig lagd og setter en virkelig i stemning. Bandet er å kalle for et "Bergens band" og i stedet for snø burde det kanskje vært regn...regne...regne...og atter mer regn.

2007-11-05T14:24:00.001+01:00

Kristenmetallens redningsmenn; As I Lay Dying

Ofte når kristne band prøver å lage musikk ender det ganske tragisk (se; Creed), men As I Lay Dying er unntaket. Det er en rekke fremadstormende kristne metall band, som f.eks Under Oath, men der disse (Under Oath) havnet i trøbbel ved å henge ut homofili, har As I Lay Dying ligget relativt lavt i terrenget uten å forkynne stort. Ihvertfall ikke etter det kommersielle gjennombruddet. Bandet ar bevist at man ikke trenger å synge om Satan for å lage god musikk, men mye av bandets kristne bakgrunn er lett å finne igjen i videoene. For eksmpel i videon til "Darkest Night" og i denne "Nothing Left" (fra siste glimrende skiva "An ocean between us") får man raskt assosiasjoner til de første kristne martyrer. Er vel neppe tilfeldig at Colusseum dukker opp i denne videoen...

2007-11-05T14:10:00.001+01:00

De gærne franskemenna i Gojira

Hvor ofte hører man om franske metallband? Aldri! Frankrike er et trist land når det kommer til musikk. De har kun Edith Piaf og et og annet elektronikaband å skilte med, men svært fattig på f.eks gode metallband. Gojira er unntaket. Med sine blytunge riff og gode melodier fester det seg fort på hjernen og blir værende. Med det til tider eksperimenterende lydbildet er veien egentlig ganske kort til å sammenligne dem med Tool, men Gojira mangler mye av den surrealismen som er nerven i Tools univers. Men denne lekre, lille videoen til sangen "To Sirius"er en estetisk nyelse som virkelig får fantasien i sving. Vil også anbefale sangen "Love" og videoen som følger med den.

2007-09-24T15:27:00.000+01:00

R.I.P.

Mannen sovnet i dag stille inn etter lengre tids sykdom.

Jegeren, krigeren og naturmennesket; mannen er ikke lenger. De siste tiårene har han raskt befunnet seg i en nedovergående spiral. I tusner av år har han kjempet mot andre menn i utallige kriger. Omfanget av mannefallet har bare eskallert fra krig til krig. Fra strid mellom kun to jegere, til stammekriger, til kamper mellom konger og til slutt kamper mellom stater. Men ingen av disse krigene gav mannen banesåret. Det kom på 70-tallet under den store kvinnefrigjøringen. Veteranene fra denne krigen var kun de som kvinnene lot leve. Som mannen alltid har sagt om krig;" de beste var de vi mistet".

Det finns ikke plass til den tradisjonelle mannen lenger i dagens samfunn. Jegeren er blitt marginasliert til en simpel Sp-velger, med sansen for nisjeblader som "jakt og fiske" eller "Vi menn". Desperat har de klynget seg til den siste rest av mannens essens; den primitive jegeren som jakter i skogen etter bytte han kan forsørge familien med. I dag er denne skikkelsen politisk ukorrekt fordi han ikke ville stå på kjøkkenet i forkle eller være hjemme og passe barna, fordi han ikke ville være en myk mann og snakke om følelsene sine, fordi han ikke ville la kvinnen realisere seg selv, fordi han rett og slett var en mann.

Krigeren er også borte. Krig har i tusenvis av år vært noe personlig. Noe blodig og grusomt. Men det har likevel vært menn, ansikt til ansikt, som har drept hverandre.Kjørt sverd, spyd eller dolker inn i hverandre. Nå er krig blitt upersonlig. Vi dreper hverandre på avstand. Den teknologiske utviklingen gjør av vi knapt ser hvem vi dreper. Det blir bare tall i rapporter eller fete bokstaver i avisene.Derfor lar vi oss også lettere verve til å kjempe for meningsløse ting. "vi slåss for demokratiet!" Men hvorfor gi demokrati til de som ikke ønsker demokrati, som ikke har noen tradisjon for demokrati. Den gjengse oppfatning i dag er at utviklingen er lineær og at historien går langs en rett linjal. En utvikling fra det primitive fram mot toppen av sivilisasjonen, der vi er nå. Demokrati, kabel-tv og hytte på fjellet. Fort glemmer vi at det vil skje en utvikling etter oss også, vi er ikke toppen! Det vil komme flere topper etter oss. Og nedganger.

Men tilbake til nekrologen for mannen.
Dagens mannsideal styres av media. Og media elsker de feminine verdiene. Kvinnene har kuppet media. Gjennom motemagasiner og dekoreringsprogram på TV blir vi forklart at vi er feil. Vi må klippe oss, være glattbarbert,ta vare på huden, gå i i høstens farger. Det er knapt mulig å få tak i noe annet en det som akkurat er inne, akkurat nå! Nå er det en indiebølge på gang. Jævlig trange bukser og skjerf i halsen! For å si det mildt; fuck indiemoten! Mannen skal ikke gå i trange bukser så hans edlere deler nærmest skvises ut buksesmekken. Dette er en klar bevisst feminisering av mannen. Dette er selvfølgelig bareet av mange eksempler. Hele motebransjen styres av kvinner eller homofile menn så det er egentlig ikke rart at motebildet blir deretter. Noen som leser dette kommer sikkert til å si "herregud, så politisk ukorrekt å si at det kun er homofile menn somer opptatt av mote!"Javel, jeg vil nå fortsatt stå på mitt. Det er min rett som totalt upolitisk korrekt. Jeg kunne ikke brydd meg mindre,dette er mine ytringer og mine synspunkt. Hvem har rett til å dømme dem som politisk korrekt eller ukorrekt? Og hvorfor er vi egentlig så forbanna opptatt av dette begreptet "politisk korrekt"? Definer begrepet for meg. For meg er det meningsløst og hult.

Dette er ikke et innlegg om homofili er galt eller ikke, mannen har alltid dyrket seg selv. I flere sivilisasjoner har homofili vært akseptert og greit nok er det. Men det har fortsatt handlet om å dyrke det maskuline. Det feminine har blitt ansett som svakt. I teorien om naturlig seleksjon er det en sterk part som alltid vil fortrenge den svake. I dag er dette snudd på hodet. Det tradisjonelle maskuline blir oppfattet som feil. Det har fått merkelappen "Harry". Humor og ironi er som kjent noe av det vanskeligste å forsvare seg mot og mannen var dermed sjanseløs. De som liker å grille store, feite, saftige biffer blir i dag stemplet som "harry".

Det bringer meg over til noe annet. Et frustrert utbrudd; Jeg HATER dere jævla dyrevernere. Ta gulerøttene deres og dra til hælv...pust rolig nå...ro deg ned....sånn ja. Alt fint igjen. All denne omtalen om f.eks å "la ulven leve" og sånt anna dyrverner rall. Greit nok at ulven er en del av naturen og sånne banale argumenter, men hallo!?! Hva blir det neste "la grisen leve". Når dyrevernere går ut i avisa og klager over at krabbekoking er dyreplageri, da blir jeg ganske så irritert. "dyrene har følelser de også!" Buhu! Hadde våre forfedre vært slike, ja veldig politisk ukorrekt men samtidig veldig passende; fitter, så hadde vi aldri klartra ned fra trærne. Det er jo nettopp kjøtt i kostholdet som gjorde at hjernen vår utviklet seg. Ved å kombinere kjøtt og flammer fikk vi enda mer ut av det. Dyreverne kan suge en gulerot for mine del, men dessverre får de som en følge av alt oppstyret om at miljøet er på vei ned i dass, alt for mye oppmerksomhet. Vi lever av dyrene. Så enkelt er det. Vi har alltid utnyttet ting rundt oss, og vi har alltid utnyttet dyrene til vår fordel. Enten til produksjon av klær eller til føde. "Do you know what they do to those chickens? - no, but it's delicious!"

Tror nok essensen i grunnlaget for denne nekrologen ligger i avsnittene over, men det er flere eksempler. Litteraturen speiler som kjent samfunnet det er skrevet ned i. Før skrev man ned helte-epos, sagaer om djerve helter og kjærlighetsdikt som ikke alltid ender rosenrødt. I de norske kongesagaene er det først og fremst konfliktene som belyses. Det var det leseren ville ha. Blod og krig. Maskuline verider. Ta for eksempel en av de lengst regjerende kongene fra sagaen, Olav Kyrre, han var konge i nesten tredve år, men han foretok ikke så mange tokt. Han var en by- og krikebygger, og hvor mange sider fikk han i sagaene? Ikke ti sider engang! I dagens litteratur finner vi nesten kun den tafatte, frustrerte, unge mannen som ikke vet hva han skal ta seg til. Selv Erlend Loe som nærmest kun har kommet med bøker innenfor denne nisjen har kasnkje begynt å skjønne hvor ting er på vei. Riktignok er det fortsatt snakk om den frustrerte mannen, men nå har han ihvertfall bevegetseg tilbake til skogen.

Ingen kommer til å lese så langt som helt hit, og hvis du gjør det er det sikkert kun fordi du har småledd unverveis og nå håper det fortsatt er litt hummring å skvise ut av denne teksten. Det er det ikke. Kun en dyster visjon om framtidens "mannsrolle". Vi er på vei mot det androgyne. Vi blir ikke lenger to kjønn, men ett. Snart klarer vi knapt skille mellom mann og kvinne. Vi blir fattigere, men samtidig mer politisk korrekte. Snart har bare slike utbrudd som dette ytringsfriheten å skjule seg bak. Selv ønsker jeg å strebe mot å være mann. Kanskje derfor jeg prøver ting som å anlegge skjegg, bli knyttet til de agrale verdiene ved å gå med Felleskjøpet-caps, leser Bukowski og er ofte på rangel. Kanskje derfor jeg studerer historie og idoliserer døde menns gjerninger? Eller kanskje er dette bare frustrasjon. Fordi jeg ikke lenger passer inn? Er dette muligens min egen nekrolog? Haha, ikke veit jeg men trur ikke akkurat den kommer til å dra så mange damer at det gjør noe. "I don't think this is gonna be a 'get laid'set for me!"

Herved lyser jeg fred over mannens minne. Må han løpe i skogene og jakte bytte, drepe hverandre mann mot mann, voldta og plyndre, være politisk ukorrekt ett eller annet sted i det hinsidige.

2007-09-22T11:40:00.000+01:00

All Women Are Bad

Ikke akkurat noen overraskelse i den overskriften. At damer generelt er dårlig for helsa er noe menn har visst siden tidenes morgen. Ei skrepe som var virkelig dårlig for romerske soldaters helse var Boudica. Boudica var en britisk krigerdronning og leder for en stamme kalt "iceni". Rundt år 60/61 c.e. var hun leder for et britisk opprør som nesten tok knekken på den romerske dominansen på de britiske øyer.

Seutonius' menn er trengt oppi et hjørne. De skuer utover den uendelig elva av mennesker som renner over horisonten. Titusenvis. Nei, hundretusenvis av ville, barbariske krigere. Malt i ansiktene med blå krigsmaling, med lange sverd og stripete klær. Noen går til og med i bar overkropp. Det er ingen mulighet for retrett lenger. Setuonius vet at hans menn og han nå må kjempe eller dø. Han muntrer dem opp;"Se på dem! Kun ville barbarer." Han vet at romerne også har noen fordeler. De har selv valgt slagfelstet. Bak dem er det kun skog, så britene kan ikke fall dem i ryggen. Foran dem er skogen slik at britene ikke kan flanke dem. De kan kun komme rett mot dem. Så lenge hans menn holder rekkene har de en sjanse. Så ser Seutonius en vogn foran den britiske hæren. Der er hun. Boudica. Tornen i siden. Dette forbannede kvinnemennesket som har stelt i stand så mye ødeleggelse. Boudica kjører langs rekkene til sin enorme arme og egger dem. Skriker ut at de må utslette det romerske åk en gang for alle. Så plutselig bryter helvete løs. 100 000, kanskje så mange som 230 000 britiske villmenn stormer mot de knapt 10 000 romerne.

Opprørets flamme tennes
Tidligere på året hadde Seutonius ledet en kampanje i nordlige deler av Wales. Mot en øy kalt Mona. På denne holdt britiske rebeller og druider til. Imens begynte iceniene å konspirere. De fikk med seg naboene sine, Trinovantes, og tilå lede dem ble Boudica valgt. Boudica var av kongelig ætt og hadde vært gift med icenienes konge, Prasutagus. Prasutagus hadde vært en alliert til romerne. Som takk hadde han fått beholde sitt kongedømme og han håpet at hans kone ville arve riket. Men da han døde ble riket hans konfiskert av romerne. Adelen ble behandlet som slaver og i følge historikeren Tacitus ble Boudica pisket og hennes to døtre voldtatt. Boudica var demred blitt en bitter kvinne på jakt etter å ødelegge alt romersk.

Opprørene angrept først Trinovantenes tidligere hovedstad og nå en romersk koloni, Camulodunum (dagens Colchester). Innbyggerne var stort sett romerske veteraner som hadde slått seg ned der og nå behandlet lokalbefolkning på en svært dårlig måte. I tillegg hjalp det ikke at det i byen var reist et tempel til den forrige keiseren Claudius, som ble et symbol for britenes hat. Byen var et lett bytte og kun beskyttet av to hundre soldater. Boudicas arme la byen i aske. De siste forsvarerne holdt visstnok ut i to dager inne i tempelet før de også møtte sin skjebne. Da nyheten om beleringen nådde kommandøren for den niende legion, Quintus Petillius Cerialis forsøkte han å komme byen til unnseting, men forgjeves. Han ble omringet av britene og hans infanteri ble utslettet. Selv slapp han og noen få andre unna og flyktet til Galia.

Londons tidligere skjebne
Da nyheten om den niende legions skjebne nådde guvernøren Seutonius dro han i hast til Londinium. Londinium var en relativt ny by og grunnlagt etter den romerske erobringen av de britiske øyene ca 20 år tidligere. Boudicas arme var nå på vei mot byen. Seutonius følte at dette ikke var et egnet sted å møte Boudica. Han gav ordre om at byen skulle forlates. De som ble igjen ble dømt til undergang.

Boudicas krigere brente byen ned til grunnen. Ingenting tydet etterpåat det hadde stått en by der. Selv den dag i dag finner arkeologer et tykt, rødt lag av brent jord som daterestil rundt år 60. Ødeleggelsen var total!

Britene marsjerte videre og la enda en by i ruiner, Verulamium (dagens St.Albans). Til nå hadde det romerske opprøret kostet 70-80 000 mennesker livet. Britene tok ikke fanger. De var ikke interessert i romerske slaver, men drepte alt og alle som krysset deres vei. Ingen nåde ble vist.

Mot undergangen?
Seutonius samlet nå de styrkene han hadde til sin disposisjon. det var ikke store greiene han klarte å mønstre. Kun en hel legion. Den 14.legion og deler av den 20.legion. Han sendte også bud til den 2.legion, men kommandøren der ignoerte beskjeden. Senere kom han til å begå selvmord i skam. Samlet hadde Seutonius nå rundt 10 000 menn. Alle riktignok topptrente soldater med en tung utrustning. Han dro med troppene sine nordover med Boudica i hælene. Igjen hadde Seutonius et fortrinn. Mens han ledet en tropp med soldater besto Boudicas hær av mer enn bare soldater. De reiste sammen med koner og barn. Vogner trakk alle deres eiendeler. Med andre ord var Boudicas hær et helt samfunn på farten.

Seutonius speidet etter et egnet sted å holde sin siste skanse. Til slutt fant han det på et nå ukjent sted, sannsynligvis i West Midlands. Selv om romerne hadde valgt slagfelstet var de totalt utnummerert av britene. Romerne kunne ikke engang lage mer en en fylking. Det idelle hadde vært tre linjer, men til det hadde ikke Seutonius nok soldater. Det så ut som om romerne kom til å bli utslettet. Er dette undergangen? Vi er nå tilbake til utgangspunktet.

Massakeren
Som nevnt tidligere hadde romerne en del taktiske fordeler. De sto med ryggen mot skogen som gjorde at britene ikke kunne komme rundt dem og omringe dem. Skogen foran dem var slik at britene ikke kunne flanke dem. Skogen var som en trakt. Det var bare en måte for britene å angripe, nemlig et frontalangrep. I tillegg var det en stor forskjell på soldatene. Romerne var godt utrustet med blant annet hjelmer som også dekket store deler av ansiktet deres. I tillegg hadde de brystplater som beskyttet mot hogg og piler. Formasjonen deres gjorde også slik at soldatene beskyttet hverandre med skjoldene sine. Britene derimot var utrustet med det de hadde laget selv eller stjålet fra romerne. I tillegg var det mange som ikke hadde noen beskyttelse på overkroppen, men løp nærmest berserkgang inn i slaget.

Etter at Boudica hadde egget soldatene sine stormet de fram mot romerne, bare for å få en ubehagelig overraskelse. Romerne var nemlig også utrustet med spyd, såkalte pilaer. Hver soldat hadde to slike spyd og da britene var innen rekkevidde kastet de nå spydene sine. Den første rekken av agripende briter falt til bakken. Tusenvis døde. De som hadde overlevd fant ut at skjoldene deres var blitt gjennomboret av spyd og måtte kaste dem fra seg og stormet videre. Nå kom den andre bølgen av romerske spyd flygende. Igjen falt store antall briter døde til bakken. Britene trakk seg tilbake, men snart stormet de fram igjen.

Denne gangen ble de møtt av den effektive romerske drapsmaskinen. Romerne holdt rekkene og rullerte rekkene. Dette innebar at soldaten i første rekke slaktet det han orket, for deretter å tre ut av rekken og gå bakerst i køen. Dermed slapp hver soldat unna med i snitt 40 minutter med "kriging". Dette sparte soldatene for krefter og gjorde dem i bedre stand til å holde ut. Britene klarte ikke trenge gjennom den romerkse jernveggen.

Etterhvert innså Seutonius at det var på tide å gå fra defansiv til aggresiv taktikk. Han gav ordren om kjegleformasjon. Deretter rykket romerne framover. Formasjonen gjorde at britene ble fanget og romerne med kunne gjøre kort prosess på dem. Igjen var romerne overlegne. De var utrustet med korte små sverd, mens britene hadde lange sverd. Når britene svingte disse store sverdene i luften for å slå ned på de romerske soldatene, kjørte de romerske soldatene sine korte sverd inn i buken på britene og trakk det opp. Dermed endte britene med å bli nærmest flådd.

Panikken spredde seg nå i de britske rekkene og tragedien kom snart til å bli et faktum. Britene hadde nemlig parkert vognene sine bak hæren sin. Der satt barn og kvinnene og ventet på seier. Mens de første rekken gjorde retrett presset de bakerste rekkene seg framover og dette resulterte i at mange rett og slett ble klemt eller trampet ihjel. Når britene endelig tok til flukt ble de fanget av sine engen vogner. Romerne fortsatte sin fremmarsj. De viste nå ingen nåde og hogg ned barn og kvinner for fote. Bakken skal ha vært glatt og rød som følge av alt blodet.

da det hele var over sier antikkens historikkere at 80 000 briter lå døde på slagfeltet og at kun 400 romere hadde mistet livet. Selv om tallene sannsynligvis er overdrevne gir de et blikk av hvor total seier dette var for romerne. Boudicas skjebne er uviss. Hun ble ikke tatt til fange av romerne, men sannsynligvis tok hun gift da slaget var tapt. Seutonius framferd var såpass grusom etterpå mot britene at keiser Nero(!) mente han var for grusom og fikk ham erstattet. Boudica ble "gjennoppdaget"av britene i Victoriatidens England på 1800-tallet og et yndet symbol. Hun ble hyllet i diktningen og mange skip fikk hennes navn.

2007-09-03T15:23:00.000+01:00

Birkebeinerne

De fleste når de hører ordet "birkebeiner" tenker i dag enten på skiløp eller spekemat. Slik er nå historiens gang. Men få er klar over at birkebeinerne var en opprørsflokk som reiste seg mot kong Magnus Erlingsson i 1174 og som med tiden kom til å bli den nye norske adelen. Men hvorfor ble de kalt "birkebeinere" og hvem var de?

Året er 1174 og på tronen sitter Magnus Erlingsson, godt hjulpet ditt av sin far Erling Skakke. Egentlig skulle ikke Magnus vært på tronen. Han var ingen kongssønn, slik tradisjonen krevde. Men borgerkrigen hadde nærmest tappet riket for ekte- og uektefødte kongsemner. Den norske borgerkrigen, selv om man skal være forsiktig med å benytte borgerkrig da det ikke kan være snakke om deltakelse fra alle samfunslag ei heller konstant krig, begynte med Sigrud Jorsalfars død i 1130.

Borgerkrigens bakgrunn (kort fortalt);
Årsakene til borgerkrigen har i over hundreår vært et omdiskutert tema blant norske historikere, men for å gjøre en lang historie kort blir dere her kun presentert for den allemenne forklaringen; Det var Harald Gilles feil!

En gang på 1120-tallet kom nemlig Harald Gillekrist (eg. Kristi tjener) til norge fra Irland og utgav seg for å være Magnus Berrføtts sønn. Etter å ha prøvd sin farsætt ved å gå over glødende plogjern, ble hans krav godtatt. Sigurd Jorsalfar var ennå i live og godtok Haralds krav mot at Harald ikke krevde kongsnavn i hans eller sin sønn, Magnus' levetid. Men da Sigurd døde lot Harald seg hylle som konge og striden var i gang.

Nå fulgte en periode med skiftende allianser og konger på tronen. Dette er svært spennende lesing og jeg vil anbefale alle om å sjekke det ut nærmere, men mer kommer ikke jeg med her. Nå skal vi nemlig se på birkebeinerne.

1174
Som sagt satt Magnus Erlingsson på tronen i 1174. Han kunne takke sin far, Erlings Skakke (navnet "Skakke" fikk han som følge av et hogg i halsen han pådro seg på korstog i 1152-55), for den bedriften. Som etter kong Inges død (han får dere sjekke opp sjøl...moahaha) hadde fått stormennene og kirken til å godta hans egen sønn Magnus som tronearving. Magnus hadde kongsblod i årene, men det var på morssiden og dermed i strid med tidens krav. Likevel var det i mange mektige menns interesse og også kirkens, at Magnus ble gjort til kong. Landet ble i realiteten stort sett styrt av hans far Erling.

Men flere gjorde opprør mot Magnus. En etter en ble opprørene slått ned og lederenes endelik var som regel som...lik.

Men i 1174 startet en gruppe menn en reisning fra de indre Østlands-områdene. De samlet seg rundt en mann kalt Øystein Møyla (som ironisk nok betyr "småjente"), som visstnok var sønn til den tidligere kongen Øystein Haraldsson. Fra Götland og den svenske jarlen Birger Brosa, gift med en datter av den tidligere nevnte Harald Gille, fikk han den støtten han trengte. Mennene i flokken hans er i sagaene (Fagrskinna) skildret som svært unge, og de hadde alle mistet frender og gods i stridighetene. Snorre forteller i sitt verk Heimskringla at det særlig var folk fra Marker og Elve-området i flokken, men at det senere også kom en del rekrutter fra Telemark.

Den første tiden forholdt flokken seg inne i landet og hjemsøkte Viken-området. Men her samlet etterhvert lendmenn og bønder seg mot dem og tvang dem ut i skoger og ødemarker. Sagaene forteller at klærne gikk av dem og at de spente never om leggene. Derav oppsto det spottende navnet på dem, birkebeiner.

Slaget på Re
På Sommeren 1176 klarte birkebeinerne å få tak i skip og seilte til Trøndelag. Der kom de uforvarende på Erlings menn i Nidaros og felte hans fremste lendmann i byen. Øystein ble hyllet med kongsnavn på Øyratinget og kunne mot vinteren dra over land mot Østlandet med et par tusen mann. Kursen var satt mot Tønsberg, hvor kong Magnus oppholdt seg.

Magnus møtte dem, i lag med Orm Kongsbror, på Re på nyåret 1177. Birkebeinerne var denne gangen tallmessige overlegne og i tillegg var det første gangen Magnus slåss uten faren ved sin side. Alt lå ann til seier. Men slik gikk det ikke. Slaget endte katastrofalt! Birkebeinerne ble drevet på flukt og deres konge ble hogd ned.

Redningsmannen
De fleste rømte til Sverige, men noen dro også tilbake til Telemark. Øst i Värmland møtte restene av birkebeinerflokken på en mann som senere kom til å lede dem til seier over kong Magnus og gjøre dem til den nye norske adelen. Hans navn var Sverre, og påsto han var sønn av kong Sigurd Haraldsson.

Sverre er kanskje den mest omtalte av alle norske middelalderkonger. Han vant riket mot alle odds, han sto imot kirken og ble lyst i bann av paven og hans slåss mot baglere og andre opprøre. Men hans historie får dere lese om selv, enten i hans egen Sverres saga eller i en av de mange biografiene om han.

2007-08-18T11:18:00.000+01:00

Kreasjonisme
- menneskelig, fundamentalistisk oppgulp det burde vært fellingstillatelse på eller vitenskap?

Organisasjonen Aswers in Genesis har akkurat åpnet et museum i Kentucky, USA (bombe at det ligger nettopp der!). Der kan man se Adam og Eva i skjønn forening med dinoer, akkurat slik det var for 6000 år siden. "JAAAAAAAA" (ironisk). For å demonstrere hvor IDIOTISK denne "burde vært en dårlig aprilsspøken av en kvasivitenskap" er, kommer jeg til å spre på med Bill Hicks og dumme bibelsitat i skjønn forening innimellom i denne artikkelen.

Mannen bak museet er australske Ken Ham som stiftet organisasjonen Answers in Genesis i 1994. Allerede her lar vi Bill Hicks slippe til med litt fakta; "You ever notice how people who believe in creationism look really unevolved?"Ifølge disse kreasjonistene skapte Gud jorda på seks dager for 6000 år siden. Igjen la oss gi ordet til Bill Hicks:

"Fundamentalist Christianity. Fascinating. These people actually believe the world is 12 thousand years old. Swear to God! Based on what? I asked them. "Well, we looked at all the people in the Bible, and we added them up all the way back to Adam and Eve, their ages – 12 thousand years." Well, how fucking scientific! Okay. I didn't know that you'd gone to so much trouble there. That's good."

For å få dette budskaptet ut til de uopplyste massene har man brukt 27 millioner dollar, eller rettere sagt ca 157 millioner norske kroner, på denne utstillingen. Penger rett i dass? Å neida, her kan barna få se hvordan mennesket og dinosauruser levde side om side. Selvfølgelig har noen kjipe vitenskapsmenn stillt spørsmålet "ja, men hvorfor finner vi ikke noe bein fra dinoer sammen med mennesker?" Her har selvfølglig kreasjonistene svaret; " Mange tror at siden menneskebein ikke er blitt funnet sammen med dinosaurbein, levde de ikke sammen. Dette er en feil antakelse. At menneskebein ikke blir funnet sammen med dinosaurbein i jorda, betyr bare at de ikke ble gravlagt sammen". Som man roper i skogen får man svar!

Vi med fornuften i behold kan le av kreasjonistene (HAHA!), men fakta er at denne kvasi-vitenskapelige teorien har bred støtte blant amerikanerne. En spørreundersøkelse som ABC publiserte i mai, viser at 60 % av amerikanerne tror Gud skapte verden på 6 dager. 48% av amerikanerne tror også at Gud skapte menneskene i vår nåværende form en eller annen gang mellom nå og 10 000 år siden. 39 % mener også at evolusjonsteorien verken er bevist eller anerkjent i vitenskapelig kretser.

Siden vi er så godt i gang la oss se litt på hva godeste Ken Ham sier når han møter mennesker som er i tvil:

A young man approached me at a seminar and stated, ‘Well, I still believe in the big bang, and that we arrived here by chance random processes. I don’t believe in God.’ I answered him, ‘Well, then obviously your brain, and your thought processes, are also the product of randomness. So you don’t know whether it evolved the right way, or even what right would mean in that context. Young man, you don’t know if you’re making correct statements or even whether you’re asking me the right questions.

The young man looked at me and blurted out, ‘What was that book you recommended?’ He finally realized that his belief undercut its own foundations —such ‘reasoning’ destroys the very basis for reason.

Enda godt å se at Ken får ungdommen på rett kjøl! For å lese hele den fantastiske artikkelen hans "Creation:' where's the proof" gå her. La oss nå ta en liten nærmere kikk på denne pamfletten som får disse kristne til å åpne slike museer; Bibelen!

Bibelen, denne fantstiske boken som i 2000 år har gitt oss klar beskjed på hvordan vi skal leve våre liv:

13 Når en mann tar seg en kone og har omgang med henne, men siden får uvilje mot henne 14 og beskylder henne for skammelige ting, setter ut ondt rykte om henne og sier: «Jeg giftet meg med denne kvinnen, men da jeg kom sammen med henne, fant jeg ikke noe tegn på at hun var jomfru,» 15 da skal pikens far og mor ta tegnet på at hun var jomfru, og bringe det til de eldste ved byporten. 16 Pikens far skal si til de eldste: «Jeg lot denne mannen få min datter til kone, men nå har han fått uvilje mot henne. 17 Han kommer med beskyldninger mot henne og sier at han ikke fant noe tegn på at hun var jomfru. Men her er min datters jomfrutegn!» Dermed skal de bre kledet ut for de eldste i byen. 18 Da skal de eldste ta mannen og straffe ham. 19 De skal ilegge ham en bot på hundre sekel sølv og gi dem til pikens far, fordi mannen har satt ut ondt rykte om en jomfru i Israel. Hun skal være hans kone, og han må ikke skille seg fra henne så lenge han lever.
20 Men hvis beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at piken var jomfru, 21 da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel. For hun har gjort en skammelig gjerning i Israel ved å drive utukt i sin fars hus. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.

Er du kristen og tenker, "dette er noe han bare finner på!". Vel, sjekk ut dette. Bare å bla opp i femte mosebok, en fantastik bok. For oss som prøver å følge med i motebildet er det jo også greit at Bibelen dekker dette området: "11 Du skal ikke gå i klær som er vevd av to slags stoff, ull og lin." Du og du så kjekt at denne boka gir svar på alle av livets mysterier.

Jesus var jo som kjent sønn av en snekker. Hvorvidt hans egne evner på dette feltet var gode eller dårlige har jeg diskutert tidligere, men jeg tenkte litt "hva sier Bibelen om byggeforskrifter?" Er det lissom noe standard mal på hus?

8 Når du bygger et nytt hus, skal du lage rekkverk på taket. Ellers kunne noen falle ned fra taket, og da ville du føre blodskyld over huset ditt.

Herregud! Dette sitatet viser jo hvordan dagens snekkerbransje er infiltrert av satans disipler. Jeg kan ikke se så mange rekkverk på husene rundt omkring. Men det er godt å se at Bibelen bringer opp hygienerelaterte spørsmål også:

13 Blant dine redskaper skal du ha en kjepp, og med den skal du grave ned avføringen når du har sittet der ute. 14 Herren din Gud går jo omkring i din leir for å berge deg og overgi fiendene til deg. Derfor skal leiren være hellig, så Herren ikke får se noe motbydelig hos deg, for da vender han seg bort fra deg.

Praktisk!

Jeg må si det er fantastisk at en bok kan holde seg i over 2000 år og fortsatt være så aktuell. Den beskriver vårt samfunn virkelig på kornet. Her skilles alle av hverdagslivets aspekt, fra hvordan man skal pløye åkeren til hvordan man skal gå til krig. (for de som ikke skjønte det, dette er ironi. Ironi er når du sier noe, men mener det motsatte)

Jeg var litt engstelig at Bibelen ville være en tørr og kjedelig bok, derfor tenkte jeg at jeg måtte sprite opp med litt Bill Hicks og sånt. Ser nå at det er unødvendig. På slutten her slenger jeg på noen saftige bibelsitat i stedet, og alt dette er kun hentet fra en av Bibelens mange bøker, fra femte mosebok. Enjoy:

Svogerekteskap
5 Når brødre bor sammen og en av dem dør uten å ha fått noen sønn, skal hans enke ikke gifte seg med en fremmed utenfor ætten. Hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til kone og således oppfylle sin plikt som svoger. 6 Den første sønnen hun får, skal regnes som sønn av den avdøde bror, for at hans navn ikke skal dø ut i Israel.
7 Men hvis mannen ikke har lyst til å gifte seg med enken etter sin bror, skal hun gå til de eldste ved byporten og si: «Min svoger nekter å bevare sin brors navn i Israel. Han vil ikke oppfylle sin svogerplikt mot meg.» 8 Da skal de eldste i byen kalle mannen til seg og tale til ham. Holder han fast ved sitt og sier at han ikke har lyst til å gifte seg med henne, 9 skal svigerinnen i nærvær av de eldste gå bort til ham, dra skoen av foten hans, spytte ham i ansiktet og si: «Slik gjør en med den mann som ikke vil bygge opp sin brors ætt.» 10 Og siden skal hans ætt kalles «Barfot-ætten» i Israel.

Andre lover
11 Når to menn kommer i slagsmål, og konen til en av dem kommer løpende for å hjelpe sin mann, og hun rekker hånden ut og griper den som slår ham, i kjønnsdelene, 12 da skal du uten skånsel hogge hånden av henne.

21 Forbannet være den som har omgang med dyr! Og hele folket skal si: Amen.

Amen, Brother!

2007-08-16T17:06:00.000+01:00

Hieronymus Bosch (c.1450 - 1516)

Jheronimus van Aken, a.k.a. Hieronymus Bosch, var en nederlandsk maler som er best kjent for sine fremstillinger av menneskets synder og hvordan f.eks helvete ser ut. Hans verk er kompliserte og inneholder mye symbolikk og skal ha vært en inspirasjonskilde for 19.hundretallets surrealister, som f.eks. Salvador Dali. Mer sier jeg ikke. Bildene hans er til deres nytelse, og angst:

2007-08-10T11:39:00.000+01:00

Stalins ukjente bøddel

Det sovjetiske regimet under Josef Stalin tok livet av flere millioner mennesker. mens Hitler er blitt dømt av historien som en grusom diktator som drepte over 7 millioner, har Stalins bedrifter havnet noe i skyggen av dette. Ikke fordi hans grusomheter er mindre, snarere tvert i mot, men fordi Stalin tok livet av sine egne. Sitt eget folk og sine egne partikamerater. Historien viser at verdenssamfunnet stort sett ikke reagerer så lenge man dreper sine egne og ikke en bestemt folkegrupp eller naboen. Men Stalin gjorde ikke disse grusomhetene alene.

De mest kjente av Stalins bødler er kanskje Nikolai Yezhov og Lavrenty Beria, sjefene for NKVD (hemmelig politiet). Yezhov ble kalt "blackberry" av Stalin og var en biseksuell dverg (ihvertfall nesten dverg, han var rundt 150 cm) med et sadistisk lynne. Beria overok sjefsstolen til Yezhov, da denne faktisk drepte for mange (!),ved å personlige overvære hans henrettelse. Beria var en grusom sadist som ofte voldtok sine kvinnelige ofre og som ofte personlig drepte sine ofre. Men her følger en presentasjon av en av Stalins mindre kjente bødler: V.M. Blokhin!

Blokhin er ikke en gang nevnt som en fotnote i verdenshistorien. Googler du navnet hans dukker kun den ukrainske fotballspilleren Oleg Blokhin opp, men V.M blokhin var ingen fotballspiller. Selv om Blokhin sjelden nevnes er han sannsynligvis den personene i verden som har drept flest mennesker!

Stalin hadde stor respekt for sine bødler, men deltok ikke selv i torut eller drap. Henrettelser ble offisielt kalt "Highets measure of Punishment", forkortet VMN (Vishka på russisk). Stalin overlot dette arbeidet som han selv kalte "black work" til andre. Blokhin var en mester i slikt sort arbeid.

V.M. Blokhin var en veteran fra tsarens arme under den første verdenskrig. Han ble medlem av den stastlige sovjetiske sikkerhetsorganisasjonen, kalt Cheka (Det senere så kjente KGB) , i 1921 og havnet etterhvert i kommendanturet knyttet til the Administrative Executive Department. I realiteten betydde det at Blokhin hadde ansvaret for fangene ved det beryktede Lubiaka-fengselet og han hadde ansvaret for henrettelsene. Assistert av de to morderiske brødrene Vasily og Ivan Zhigarev håndterte Blokhin de viktigste sakene, blant annet henrettelsen av sin tidligere sjef Yezhov.

7000 drap

Det er vanskelig å plukke ut grusomme hendelser fra den andre verdesnkrig da den er overfylt med slike, men en likevel står det som skejdde i Katyn skogen i en særstilling!

Da Polen ble delt mellom Sovjet og Nazi-Tyskland i september 1939 ble de fleste polske offiserene tatt til fange og deres skjebne ble et omdiskutert tema i Sovjet. Det var en overraskende åpen diskursjon om hva som skulle gjøres med polakkene som ble holdt fanget i tre forskjellige leire. Stalin var i tvil. Kulik, kommandøren for den polske fronten, foreslo å løslate alle polakkene. Viktige menn som bl.a. Voroshilov var enig. Mens andre som mekhils var bekymret for at ved å frigi alle ville det også innebære frigivelsen av eventuelle fiender. Stalin stoppet frigivningen, men kulik insisterte videre. Det kom i stand et kompromiss. De fleste polakken ble frisatt bortsett fra 26 000 offiserer, hvis skjebne ble avgjort av Politburoet den 5. mars 1940.

Da Blokhin reiste ned til en fangeleir som het Ostachkov ventet det ham en mengde "black work"! Sammen med to andre Cheka-medlemmer foret han en brakke slik at den ble lydtett. Deretter tok han på seg varemerket sitt; et slakterforkle av skinn og en lue. Han ville tross alt ikke få blod på uniformen!

Gjennom makabre utregninger ble det bestemt at en kvote på 250 skulle skytes hver kveld over en periode på 28 kvelder. Blokhin iført sitt slakterforkle og en tysk Walther pistol, for å kunne legge skylda senere over på tyskerne, drepte personlig 7000 mennesker på presis 28 dager! Likene ble begravd på ulike steder, men de 4500 fra Kozelsk-leiren ble begravd i katyn skogen.

I November 1941 spurte den polske ambassadøren, Stanislaw Kot, Stalin hvor alle disse mennene hadde tatt veien. Stalin lagde litt av et show med å få i stand en telefonsamtale til Beria og forandret samtaleemnet. I desember samme år fortalte han general Andres at mennene hadde flyktet til Mongolia(!). Alt kun et spill for galleriet.

Så hvordan endte Blokhin? Ble han innhentet av rettferdigheten? Vel, nesten...Etter Stalins død pensjonerte Blokhin, som da hadde graden av General-Major, seg og mottok personlig skryt fra Beria for sin "service". Men da Beria falt i unåde og ble henrettet fikk det også konsekvenser for Blokhin. Han ble fratatt graden sin i november 1954 og døde kort tid etter på den 3.februar 1955. Blokhin - mannen som personlig drepte 7000 mennesker.

2007-07-18T14:27:00.000+01:00

Guds straff

Året 451 var et skjebnesår for Europa. I begynnelsen av året begynte noe som for mange i Vest-Europa ble oppfattet som Guds straff! Den fryktede Attila, lederen for hunerne, krysset Rhinen og ingenting virket å kunne stanse han fra å drukne Vest-Europa i blod. Romerriket hadde i lang tid begynt å miste grepet om de vestlige delene av riket sitt og Attilas framfart satte hele dets eksistens på vippen. Hele vår verden slik vi kjenner den i dag ble reddet taket være en mann som er blitt kalt "Den siste romer", nemlig Flavius Aetius. Her følger historien om hvordan han stanset Guds svøpe.

Prolog:

Rundt år 450 var romernes kontroll over provinsen Gallia, store deler av dagens Frankrike, blitt satt på prøve. Visigoterne hadde ekspandert sin makt og ønsket egentlig å bli kvitt romerpaktet og danne et selvstendig rike. Visigoternes leder Theodorik så på romerne som fiender og det eneste som hindret ham i å starte krig med Roma var trusselen fra øst, Attila.

Når det gjaldt romerne hadde de begynt å få store problemer, ikke bare i Gallia, men i alle sine vestlige provinser. Selve romerriket hadde i 286 c.e. blitt delt i to av keiser Diocletian og permanent delt i 395. På keisertronen satt i 450 c.e. en svak keiser, Valentinian III, og riket ble i praksis ledet av menn som Flavius Aetius (heretter bare Aetius).

Attila var egentlig en venn av romerriket og Aetius hadde selv tilbringt tid hos hunerne og blant annet forsøkt seg på det vi kan kalle et kupp og i 425 ledet en hunerhær inn i Italia. Han skal også ha omgåtts med Attlia. Bakgrunnen for hvorfor Attila plutselig vendte seg mot romerne er uklar. I følge en versjon skal det hele ha begynt da keiserens søster, Honoria, skulle giftes med en senator hun ikke ønsket å gifte seg med. Hun skal da ha sendt beskjed til Attila og bedt om hans hjelp. Selv om hun ikke nevnte noe om et giftemål med Attila er det muligens slik han oppfattet situasjonen. Attila krevde at keiser Valentinian skulle overgi søsteren og sitt domene til ham, noe keiseren nektet. Dermed hadde Attila fått den undskyldningen han trengte for å starte en destruktiv kampanje mot Vestriket i Gallia.

Guds straff begynner

Attila og en rekke allierte krysset tidlig i år 451 elven Rhinen. Den ene byen etter den andre ble herjet og befolkningen slaktet som kyr. Strasbourg, Worms, Mainz, Köln, Trier, Metz, Reims, Paris og Orleans var noen av de byene som fikk besøk. I Juni begynte beleiringen av byen Aurelianum. Attila var nådeløs i sin framferd. Blant annet skal biskopen Nicasius blitt slaktet ned ved sitt alter i Reims. Hans brutale framferd, om en noe overdrevent og slett ikke unormalt brutalt for sin tid, gav ham kallenavnet "Guds svøpe" eller "Guds straff". Mange så på det som en straff for moralsk og religiøst forfall i vest.

Da nyheten om Attilas invasjon nådde Roma satte Aetius kursen mot Gallia, men han hadde overhodet ingen sjans mot Attila alene. I følge antikkens kilder skal Aetius' hær kun ha bestått av auxilierer (hjelpetropper fra Romas provinser) og ingen regulære tropper. Aetius henvendte seg til Theodorik, visigoternes leder. Visigoterne var ikke akkurat særlig glade i romerne og det tok sin tid å overtale Theodorik til å gå med på et samarbeid med romerne. Men trusselen Attila utgjorde overbeviste ham til slutt om at romerne og visigoterne hadde en felles interesse i å stoppe Attila.

Avgjørelsen faller ved Charlons

Den kominerte hæren av romere og visigotere nådde Aurelianum rundt den 24. juni, akkurat i det hunerne var i ferd med å trenge seg inn i byen. Hunerene hadde så og si kontroll over byen, men ville ikke bli fanget i den i en eventuell beleiring( sansynligvis pga av at hunernes fremste kampvåpen var deres beryktede kavaleri) og brått derfor opp beleiringen og begynte å leite etter et egent slagfelt.

Da hunerne fant et sted de så som til sin fordel gjorde de seg klare til kamp. Dagen slaget sto ba Attila om at det skulle leses i innvoller etter tegn på hvordan det ville gå. Tegnene var ikke til Attilas fordel og det ble spådd katastrofe og lederens død dersom Attila satte i gang slaget. Satt ut av spådommen ventet Attila med å gi signal om angrep til sent på dagen, dermed ville solnedgangen gi soldatene han en fordel dersom de måtte slå retret. Hunerene laget i tillegg et slags fort ved å stille vognene sine i en sirkel, dermd ville de ha noe å vende tilbake til og holde stand bak dersom ting gikk ille.

De to armene stilte seg opp mot hverandre. Aetius var en god general med stor forståelse for krig og valgte å stille de alierte han tvilte mest på ville holde ut i midten av hæren, dermed ville deres muligheter for å rømme bli betraktelig svekket. Attila var heller ikke dum og så at midten var romernes svakste punkt. Det var nettopp her han satte inn støtet med sine hunere og deres allierte ostrogoterne og andre allierte.

Slaget var ekstremt blodig og brutalt. Romerne holdt stand på sin venstre flanke og hadde nå begynt å få et overtak. Men akkurat da seieren så ut til å være innenfor rekkevidde inntraff katastrofen! Theodork falt! Han skal visstnok ha falt av hesten og blitt trampet ihjel av sine egne menn, mens en annen kilde sier han ble drept av ostrogoteren Andags spyd. Dersom visigoterne nå brøt sammen ville det innebære katastrofe for romerne! Men akkurat da ting så som mørkest ut tok Theodoriks sønn, Thorismund, ansvar. han overtok ledelsen av visigoterne og presset seg nå fram inn i hunernes rekker.

Siden slaget hadde begynt så sent på dagen hadde mørket nå begynt å senke seg. Vanligvis ville dette føre til opphold i kampen, da man ikke lenger ville være i stand til å skille venn og fi. Men ikke denne gangen. Ingen av sidene ville gi seg og kampen fortsatte inn i mørket. Attila følte nå presset og trakk seg tilbake til vognene. Dette førte nesten til at også Thorismund falt, da han kom bort fra sine egne og havnet midt i Attilas leir. Han ble såret, men til slutt kom hans menn ham til unnsetning. Til slutt tok kampene slutt.

Dagen etter hersket det fortsatt stor forvirring. ingen visste helt hvem som hadde lidd størst tap. Slagmarken var overfylt av døde, lemlestede kropper. Hunerene hadde trekt seg tilbake til vognene sine og så ikke ut til å lenger være i kamphumør. Attila var fanget i sin egen leir. Romerne omringet hunernes leir. Attila var nå blitt så desperat at han fikk stelt i stand et likbål av sadlene fra døde hester og truet med å kaste seg på bålet. han skulle for enhver pris ikke tas til fange. Hans menn fikk overtalt ham til å ikke gjøre det.

Imellomtiden hadde visigoterne nå funnet liket av sin konge, Theodorik, og sønnen Thorismund ville nå angripe hunerne og utslette dem. Aetius fryktet at en utslettelse av hunerne ville føre til en splid mell0m romerne og visigoterne. Trusselen hunerne utgjorde var tross alt det eneste som holdt alliansen sammen. Thorismund gav etter og det ble aldri noe angrep. Istedet fikk Aetius overtalt Thorismund til å dra hjem og sikre seg tronen etter sin far. Den sleipe taktikken fungerteoverfor Thorismund og de andre frankiske allierte og dermed sikret Aetius seg krigsbyttet for seg selv.

Attila var redd for å bli angrepet, men våget seg til slutt ut fra fortet sitt. Dermed unnslapp han og dro hjem.

Epilog:

Attila var stoppet og kom aldri lenger til å utgjøre en trussel mot Vest-Europa igjen, men startet en kampanje i Italia og mot Roma. Attila skal ha stått utenfor Romas porter, men valgte å spare byen etter en samtale med pave Leo I. Attila fikk aldri flere sjanser for i 453 døde den store lederen. i følge kildene skal det ha skjedd bryllupsnatten hans med en prinsesse kalt ildico. Bryllupet hadde blitt feiret med bask og bram og Attila ble stupfull. I løpet av natten begynte han derimot å blø neseblod og en av verdens store erobrere, mannen kalt Guds straff, druknet i sitt eget blod.

Skjebnen var ikke stort blidere overfor seirherren Aetius. Selv om Aetius hadde fått sin sønn gift med keiserens datter følte keiser Valentinian at Aetius var en trussel mot sin egen makt. En romersk senator kalt Petronius Maximus og en annen viktig mann kalt Heraclius fikk overtalt keiseren til å bli med på et attentat på Aetius. Den 21.september 454 ble Aetius stukket ihjel av keiseren selv og dermd døde mannen som i ettertid er blitt kalt "Den siste romer."

Det gikk ikke stort bedre for keiser Valentinain, som selv ble drept året etterpå. Ingen grep inn da de fleste av soldatene til stede hadde vært tro mot Aetius. Den vestlige delen av romerriket var nå dødsdømt og i 476, knapt 20 år etter slaget ved Chalons var det over og ut for riket som nå ble sprengt og fragmenterte i det som skulle legge grunnlaget for det moderne Europa.

Bonus; Gjett hvor det "norske" navnet Atle kommer fra?

2007-06-02T13:30:00.000+01:00

Den egoistiske barmhjertigheten eller den offentlige sorgen?

Madeleine McCann er borte. En tragedie. En tragedie mange utnytter for å tekke sine egne oppmerksomhetsbehov. Familien til Madeleine mottar støtteerklæringer fra fjern og nær. Helt fra Kazakhstan, Malaysia og Sør-Afrika. Mennesker verden rundt påstår å ha sett henne både her og der. Blant annet skal en norsk kvinne ha sett henne i Marokko. Over 90 støttegrupper er å finne på facebook. Men som Kenan Malik påpeker i BT den 24.mai har alt dette egentlig lite å gjøre med Madeleine-saken. I stedet er det mer et utslag av ønsket om å identifisere seg med andres sorg. Med andre ord en egoistisk barmhjertighet!

Det hele blir for meg mer pervertert samfunnspornografi framfor et reellt ønske om å finne Madeleiene. Og Madeleinesaken er ikke eksepsjonell i en slik sammenheng. Stadig oftere og oftere bretter folk ut sine sorger i mediene. Mest kjent er selvfølgelig Dianas død i 1997. Først ved sin død ble Diana allemannseie og alle hadde positive ting og si om henne. Hun ble nærmest kanonisert for sin innsats. Dronning Elisabeth som opprettholdt den typisk britiske tendensen med en "stiff upper lipp" ble kritisert for å være følelskald. Selv om hun ikke gjorde noe annet enn tradisjonen tilsa.

Nærmest i hver eneste utgave av sladderbladene kan en lese at foreldrene, barna eller partnerene til avdøde kjendiser, selv om kravene til hvor kjente personene har vært stadig senkes. Motivene til dem som faktisk bretter ut sorgen sin kan nok være reelle nok, men måten det hele gjøres på blir for meg feil. Det har alltid vært slik at det å sørge er noe som tilhører privatsffæren vår. Utad skal man fremstå som om alt er normalt, mens man kan slippe løs følelsene sine på "kammerset". Dagens situasjon er derimot anerledes. Nå skal man helst gå ut i mediene og snakke om alt.

Alle husker vi Kjell Magne (eller Kjell Mangle som jeg helst liker å si) Bondevik sin rørende historie om hvordan han fikk et psykisk sammenbrudd. Det hjelper sikkert mange at offentlige personer snakke ut om slike plager, men for meg er det likevel noe som tilhører privatlivet. Motivene til slike personer mener jeg alltid burde etterspørres. Tjente det kanskje ikke Kjell Magnes politiske karriere at han sto fram? han ble nærmes "untouchable". Ingen vil angripe noen som ligger nede.

Substittusfølelser er kanskje den beste måten å beskrive Madeleine-fenomenet. Saken viser også at det som er samfunnets lim er redsel og frykt. Akkurat som med terroristangrepene vi stadig leser om, er dette en sak som binder folk sammen. Frykt er noe som myndigheter har visst seg å kunne utnytte og manipulere. Frykt får folk til å godta de mest absurde ting. Man kan spørre seg om medieomtalen slike enkelt saker for gangner for noe?

Hvert år forsvinner det flere hundretusen, om ikke enda fler, barn rundt om i verden. Disse barnas stemmer høres ikke. Grunnen er kanskje at de ikke har ressurssterke foreldre som kan eller vil engasjere seg i å få dem tilbake. Den urettferdigheten er noe vi sjeldent får innblikk i. Om Madeleine McCann noen gang kommer til rette igjen er bare noe vi kan spekulere i, men det er nå ganske så kynisk av mediene og hele tiden skrive at det er håp om å finne henne i live. Skal vi være helt ærlige og pragmatiske er nok Madeleine neppe i live. Med all den oppmerksomheten saken har fått er det nok sannsynlig å tro at kidnapperen har gjort det mest logiske, nemlig kvitte seg med Madeliene. Og da ikke ved å sette henne igjen ett sted, men grave henne ned. Dusøren er nå oppe i 2.6 millioner pund! Kidnapperen er nærmest utpekt til verdens ondeste peronser. Hvorfor skulle han da holde Madeliene i live? Levere henne tilbake som om ingenting har skjedd?

Dermed blir spørsmålet til slutt om all oppmerksomheten bidrar til å finne Madeleine eller får mediene henne drept? Hjelper det at britiske politikere og kjendiser går med gule armbånd? Eller at mange på facebook lager Madeleinegrupper? For meg er svaret ganske enkelt, nei! Det hele er substituttfølelser, det er ikke et reellt ønske om å finne henne, men snarere en kollektiv narsissisme satt i system. Den offentlige sorgen hjelper kanskje noen, men hva skjer når lysene slokkes og journalistene går hjem?

Paven ber for Madeliene, men hva med alle de andre forsvunne barna? Ber ham for dem? Til alle som leser dette, hei på deg, dersom du er med i en slik Madeleine facebookgruppe burde du granske deg selv litt. Hvem er det egentlig du prøver å hjelpe? Husk at Narcissus endelik ikke var særlig positvt.

2007-05-18T19:54:00.000+01:00

Den ærefulle døden

Det å dø er noe intet menneske kommer unna. Før eller senere må vi alle gi tapt for døden. Gjennom historien har derimot menneskers syn på døden endret seg. Går vi tilbake til det norrøne samfunnet som vikingene romsterte i var døden ikke en slutt, men forhåpentligvis en begynnelse. Men hvordan etterlivet ditt ble var svært avhengig av hvordan du forlot det jordiske livet. Med eller uten ære.

For menneskene i vikingtiden var døden en del av hverdagslivet. Svært få ble egentlig særlig gamle, med dagens målestokk. Sykdom og ulykker tok titt og ofte liv, men også ting som andre aspekter kunne forkorte livet. For menn var det å dø i strid stadig en mulighet og for kvinner var graviditet alltid en livsforkortende faktor. Med døden så nært på livet ble den ikke fortiet eller fortrengt slik den ofte blir i dag, men istedet ble man svært opptatt av den.

I dag er døden en privat ting. Debatten går titt og ofte om hvert enkelts menneskes rett til å avslutte livet sitt dersom de liver som følge av sykdom eller likenende. Men i vikingtiden var døden noe som angikk fellesskapet. Døden var omgitt av myter, symboler og riter. Nøkkelordet var kommunikasjon. De døde måtte man holde seg inne med. Døden var kun en overgang fra en form til en annen og den døde ble derfor fortsatt regnet til slekten.

Måten man døde hadde mye å si for etterlivet. De som døde av sykdom eller alderdom kom til Hels rike. Hel er både navnet på dødsriket og dets herskerinne. Hel er et sted man ikke ville være. Snorre forteller dystre ting om Hels rike. Bordet hennes heter Hunger, kniven heter Sult, terskelen den døde stiger over heter Fallende Fare, sengen heter Sykeleie, sengeomhenget hter Blinkende Ulykke og videre omtaler Snorre Hel som en morsk og uhyggelig kvinne. Utseendet hennes skal ellers ha vært mildt sagt creepy. Hel hadde dødens ansikt, hun var blåsvart i halve ansiktet.

Det dødsriket man ønsket å havne i var selvfølgelig der Odin holdt til. Valhall, de falnes hall, var som navnet tilsier en del av forestilligen til Odinkulten og krig. Valen er slagmarken, og Valfader er et Odin-navn. Valhall er dermed Odins går hvor alle de som et utpekt til å falle i kamp havner. Men akkurat som livet så er også døden et klassesamfunn. Det er først og fremst herskerne og krigerne som havner i dette dødsriket. Kun de beste av de beste er verdige. Sammen utgjør de et slags laug, einherjene, som driver kontinuelig kamptrening fram mot undergangen ved Ragnarok.

Sagalitteraturen er full av menn, for heltedøden er stort sett forebeholdt menn, som dør en verdig død i strid. Helst skal man også rekke å kvade noen strofer, mens man slåss. Et eksempel er den kjente sagaen om Gunlaug Ormstunge hvor Gunlaug og Ravn går Holmgang mot hverandre. Deres kamp til døden ble legendarisk, selv om sagaen bare er fri fiksjon.

Går vi til Snorres Heimskringla er det flust av tapre menn som kvader selv i døden. En av de mest kjente episodene er døden til Tormod Koldbrunarskald. Han var en av kong Olav Haraldssons menn og blir hardt såret i slaget på Stiklestad. Han ble truffet av ei pil i venstre side, men bryter av pilskaftet og forlater slagfeltet. Tormod kommer seg bort til noen hus og etter litt om og men kommer han inn i et hus hvor det er samlet mange sårede menn som ble stelt av ei kone. Alt er nå egentlig tapt, Olav er død og slaget er avgjort og alt de kan gjøre er å snakke om hvor tappert de falne kjempet.
Tormod nekter å ta imot legehjelp, han vet at døden er nær. Legekona kommenterer hvor bleik Tormod ser ut og dermed kveder Tormod:

Unders du, armfagre,
over at vi er bleike?
Av sår blir få fagre;
de fant meg i pilskuren.

Gjennom meg skarpe stålet,
stukket med makt, trengte;
farlig jern har bitt meg
nær ved hjertet, tror jeg.

Legekona ber om å få se på såret og vil binde dem. Tormod setter seg ned og tar av seg klærne. Legekona merker at det står jern i såret og og henter ei knipetang. Tormod tar selv tanga og røsker pila ut. Det var kroker på den og sp, sagaen sier så var det "trevler av hjertet, noen røde og noen hvite..." på den. Tormod kikker på pila og leverer den udødelige setningen; " Godt har kongen fødd oss; ennå er jeg feit om hjerterøttene." Dermed lente Tormod seg tilbake og var død.

Som nevnt tidligere rakk også den siste vikingkongen, Harald Hardråde å kvede en strofe før han falt ved Stamford Bridge og som en personlig ønskereprise kommer den en gang til;

Ikke vi i kampen
kryper sammen bak skjoldet
av frykt for våpenbraket,
så bød den ordfaste kvinne.

Hun som bar halsband, bad meg
hodet høyt å bære
i kampen der hvor sverdet
og hjerneskallene møtes.

Vikingene var ikke redde for å gå i døden og mest sannsynlig hadde det samme med den norrøne religionen og samfunnet de levde i. Voldskulturen ble dyrket og allerede fra tidlig alder ble barna forberedt på voksenlivet, med krig og strid. Olav den hellige skal jo allerede som liten gutt vært en såpass villamann at han drepte en lekekamerat, uten at det ble sett på som feil av samfunnet.

Mye har forandret seg. I dag er vi stolte av at vi kan nå hundre år, men om det er verdt det er at annet spørsmål. Men den ærerike døden er neppe lenger mulig å oppnå. De som faller i dagens kriger blir mer sett på som ofre enn som helter. Eneste unntaket er sannsynligvis de fundamentalistiske muslimene som velger å sprenge seg selv i selvmordsaksjoner, og som blant sine egne regnes som martyrer.

Mye av den norrøne litteraturen snakke om denne ærerike døden, og følelser rundt døden omgås stort sett. Men likevel finner vi noe av den mest rørende diktningen blan en av de tøffeste av de tøffe; Erling Skallagromsson. favorittsønnen hans omkommer kvader Erling "Sonetapet", et svært følelsesladdet dikt. Et utdrag fra "sonetapet" følger nå avslutningsvis;

Tungt det er
tunga å røra;
eg orkar mest ikkje
anden å drage.
Det er ikkje von
eg vinn å kveda,
frå djupet i hugen
henta opp kvedskap.

2007-04-27T21:23:00.000+01:00

Kristendommens største bløff; Juleaften!

"Og det skjedde ikke i de dager for det utgikk ikke bud fra keiser Augustus at hele verden skulle skrives inn i manntall. Det var ingen innskrivning, for Quirinius var ikke landshøvding i Syria. Og hvorfor skulle alle gå for å la seg innskrive, hver til en annen by?"

Det som vi kjenner som det mest kjente juleevangeliet, nemlig Lukasevangeliet, er mest sannsynlig fri fantasi fra Lukas' side. Det eldste av evangeliene er Markusevangeliet. Det ble skrivd ned rundt ca år 70 c.e ("common era"...for å unngå religiøse overtoner). Markusevangeliet nevner overhodet ikke Jesu fødsel, den betyr ingenting for ham. Først ti år etter Markus kom Lukas og noterte ned sin versjon av hendelsene. I jakten på den historiske personen Jesus har forskerne stadig oppdaget mye som ikke stemmer med virkeligheten. La oss gå litt nærmere etter i sømmene på den historiske Jesus.

Stort sett kalles Jesus for "Jesus fra Nasaret", hvorfor skulle han da være født i Betlehem? I følge Bibelene skyldes det at Keiser Augustus gav beskjed om at hele verden skulle skrives inn i manntall. Hold pressen! Keiser Augustus gav aldri beskjed om at "verden skulle skrives inn i manntall"! En slik registrering av Romerriket skjedde ikke før Keiser Vespasians tid 74 år senere.

Lukas forteller videre at Josef var den 42.generasjonen etter kong David og at det var derofor han måtte dra til Betlehem, Davids by for å skrives inn der. Her er det mye som skranter. For det første hvem har kontroll på det 42. slektsledd? Selv om folk før hadde et mye sterkere forhold til slekt og forfedre er det neppe sannsynlig at Josef var det 42. slektsleddet fra David. Eller at han selv var klar over det.

For det andre var keiser Agustus kjent osm en svært opplyst og rasjonell mann, hvorfor skulle han da forlange at folk skulle dra til andre byer for å skrive seg inn? Det mest logiske ville jo heller være at skattemyndighetene dro hjem til folk og tellte dem der! Hvorfor skulle folk dra til en by forfedre hadde bodd i tusen år tidligere? Og hvordan skulle folk vite hvor de skulle ta veien? Hadde dette vært regelen ville jo det resultert i det totale kaos da flere millioner mennesker skulle dra rundt til byer for å la seg skrive inn. Riktignok ble det faktisk gjennomført en folketelling rundt år 6 c.e. Men denne folketellingen omfattet Judea, Samaria og Idumea, men IKKE Galilea. Selve formålet med folketelling i antikken var å registrere de som eide jord, derfor var det nettopp skatteinnkreverne som dro rundt og sjekket antallet folk, ikke omvendt.

Men problemene for Lukas slutter ikke der! Ifølge Lukas ble Jesus født rundt omkring Herodes' død i 4 b.c.e. samtidig som Quirinius var landshøvding i Syria. Dessverre ble Quirinius ikke landshøvding i Syria før en gang mellom 6 og 9 c.e. Mye av historien er selvfølgelig anpasset profetien om at den nye messiasen skulle fødes i Davids by. For å få dette til å fungere måtte Lukas tilpasse virkeligheten litt. Som nevnt kalle Jesus stort sett for "Jesus fra Nasaret". Dette har sammenheng med at navngivningstradisjonen tilsa at enten fikk man navnet sitt etter sin far; Jesus, Josefs sønn (eller Gud om vi drar det litt lenger). Den andre måten var etter fødested; da får vi Jesus fra Nasaret. Ta-da! Lukas din bløffmaker, Jesus var født og oppvokst i Nasaret han, din tullekopp!

Når vi ser nærmere på den historiske Jesus er det mye annet som skranter. Mest sannsynlig var Jesus en tilhenger av Johannes Døperen som hadde opparbeidet seg en liten skare med tilhengere. Faktisk fantes det grupperinger flere hundre år etterpå som kun anerkjente Johannes og ikke Jesus som den rette messias. Sannsynligvis var det også hos Johannes at Jesus fikk en form for religiøs opplæring som senere gjorde at han brøt med Johannesbevegelsen og startet sin egen.

Judea var en bakevje i det romerske imperiet, men det var stadig mange opprør der. Landet hadde vært okkupert av romerne siden 63 b.c.e, men jødene hadde gjort flere opprør. Det fantes flere ulike jødiske grupperinger som hadde ulike holdninger til romerne. Blant annet skjedde det et opprør i år 67 og det endte tre år senere med at romerne knuste opprøret, Jerusalem ble ødelagt og jødenes betydningsfulle tempel ble lagt i grus. Verre skulle det bli.

I år 132 begynte en karismatisk mann kalt Simon Bar Kokhba en dødsdømt kamp mot romerne. Riktignok fikk han etablert en selvstendig judeisk stat hvor han regjerte som "nasi" ( nei, jeg tuller ikke det var tittelen han tok(!), det betyr "prins" eller "president". Ironisk hvordan det 1801 år senere skulle få en helt annen betydning hos jødene) Mange så på Bar Kokhba som den messias profetiene snakket om, tross alt var de blitt lovet en ny David og ikke en fredselskende langhåra hippie som ikke ytet noen form for motstand mot romerne. Til slutt ble romerne mektig lei av jødene og sendte sine legioner for å en gang for alle gjøre slutt på knålet. I år 135 var det gjort! Judea ble gjort om til en romersk koloni og jødene drevet ut av Jerusalem (rettere sagt massakrert). Kanskje hadde det vært bedre å høre på Jesus?

Bibelen er egentlig utrolig rævslikkende overfor Romerriket. hvorfor det? Hmm...Kanskje fordi det hadde vært vanskelig å få den til å slå ann blant romerne dersom Jesus ble fremstillt som en opprører som trosset keiseren? De kristne ble tross alt ganske hundset med som det allerede var. Evangeliene fremstiller Pontius Pilatus som en ganske ålreit kar, som går med på å henrette Jesus kunn på grunn av press var det jødiske presteskapet. Ok. Greit nok, men la oss ta med at samme Pontius Pilatus henrettet folk uten lov og dom og faktisk endte med å bli avsatt fordi han drepte en gruppe opprørske samaritanere i et bakholdsangrep mens de var på vei til sitt hellige fjell. Å sende Jesus i døden fordi han var en opprører og bråkemaker ser ikke ut til å ha plaget samvitigheten til en mann som Pontius spesielt mye!

Så der har vi det. Jule-evangeliet er en koselig og god historie, men i likhet med mye annet i bibelen er det ren og skjær sprøyt som kun linde kristne tror på. Men det er vel også derfor det kalles "å tro".

"Faith is the great cop-out, the great excuse to evade the need to think and evaluate evidence. Faith is belief in spite of, even perhaps because of, the lack of evidence."
- Gotta love that man!

2007-04-20T13:56:00.000+01:00

Det fjerde korstoget; noe av det mest bizzare!

Planen var enkel og grei nok. Innta og erobre Egypt for deretter å bevege seg oppover mot det endelige målet; å gjenerobre Jerusalem fra muslimene. De kom aldri til Egypt. De gjenerobret aldri Jerusalem. Istedet erobret og plyndret de det kristne Konstantinopel og dermed gav det bysantinske (egentlig romerriket) det endelige nådestøtet.

Bakgrunn
Å bare se på korstogene som et utslag av kristen fundamentalisme er grov forenkling av korstogsfenomenet. Det har en svært komplisert bakgrunn som jeg ikke kommer til å gå så nært inn i akkurat nå, men la meg presentere en forenkling av det hele.

På 1000-tallet fremkommer det en mer distinkt krigerklasse, middelalderens kjente ridderne. Problemet med disse er at de dyrker en voldskultur, på mange måter arven fra det germanske stammesamfunnet som brøt ned romerriket. Denne krigerklassen var riktignok sterkt knyttet til religion og krig ble dyrket som en form for fromhet. For disse ridderne var ideen om helvete ikke bare en tankekonstruksjon, men svært så reell. En måte å unngå å havne i helvete var å sone for sine synder, enten gjennom avlat eller pilgrimsferd til enten Roma eller det ultimate pilgrimsmålet; Jerusalem.

Krigerklassens interne herjinger i Europa begynte etterhvert å bli et problem. Samtidig hadde Det hellige land blitt erobret av muslimene. Ikke at muslimene hindret kristne i å kommet til byen, men for de kristne var dette uansett en katastrofe. Paven tenkte å slå to fluer i en smekk og oppfordret krigerklassen til å gjenerobre Jerusalem for kristendommen. Så sagt så gjort det første korstoget så dagens lys i 1096. Krigerklassen skulle endelig få rase fra seg sin frustrasjon for et godt mål.

Det første korstoget klarte på nærmest mirakuløst vis, det manglet nemlig en klar leder, å gjenerobre Jerusalem. Der viste de hvordan den kristne nestekjærligheten kan praktiseres; de massakrete befolkningen i Jerusalem. I følge mytene vasset korsfarerne i blod helt opp til anklene!

Mye av forklaringen på det første korstogets overraskende suksess lå i at de muslimske staten rundt var fragmentert og midt i en politisk strid. De kristnes ankomst ble ikke tolket som en hellig krig (Jihad) av muslimene før Saladin entrett scenen. Han forente det sunnimuslimske Syria og det shiamuslimske Egypt ved å erobre Egypt. Dermed var den muslimske delen av Midtøsten forent og da var så og si tiden uten for de kristnes lille eskapader.

Både det andre og det tredje korstoget var enorme fiaskoer og det var bare et spørsmål om tid før de kristne ble sparket ut av Det hellige land. Det skulle riktignok drøye et par hundre år og de kristne ble endelig kastet ut i 1291.

På det fjerde skal det skje...
La oss ikke bruke mer tid på bakgrunnen, men godte oss med det mest bizzare korstoget av de alle; Det fjerde!

Det hele begynner i 1098 da pave Innocense III kaller til korstog. Mens de to foregående korstogene hadde vært under ledelse av konger henvendte paven seg nå til adelen. kanskje håpet han at litt av det mirakuløse fra det første korstoget skulle gjeninnfinne seg? Mye av årsaken var også at kongene nå var mer skeptiske til hverandre og redde for hva de andre skulle finne på mens de var i Midtøsten og sleika sol.

Den strategiske planen var enkel nok. Fremstøtet skulle gjøres mot der muslimene minst forventet det, nemlig deres hovedbase i Egypt. Ved å innta Egypt var tanken at det muslimske imperiet ville bli så svekket at det ville være barnemat å erobrer seg oppover mot Jerusalem.

Men for å komme til Egypt trenger du båter. Mange båter! Størstedelen av hæren kom fra tyske områder og de hadde pent lite med båter. Samtidig hadde bystaten Venezia hele tiden hatt en sweat deal med kongeriket Jerusalem. De hadde nemlig monopol på handel med Det hellige land. De hadde båter! Det ble gjort en avtale om at venetianerne skulle skaffe transport til de 30 000 som skulle ut på korstog. Greit nok, hadde det ikke vært for at de som forhandlet fram avtalen sugde i matte. Venetianerne ble passe forbanna da det viste seg at hæren egentlig bare var på 10 000 mann. Og som om det ikke var nok; korsfarerne kunne ikke betale for seg! Siden det ikke var noen konger med var det heller ikke mulig å finansiere korstoget ved skatter.

Her måtte det forhandles. Venetianerne la fram et tilbud. De hadde lagt sine øyne på en by som het Zara. Dette var en rik by som venetianerne mente hadde fornærmet dem. Dersom korsfarne inntok byen for venetianerne var det greit.
Men det var en hakke ved det hele. Zara var underlagt det ungarske riket som var et kristent rike. Det ble derfor et paradoks dersom en kristen pilgrimshær skulle innta en annen kristen by. Paven var også forbanna. Han trua med å ekskommunisere alle sammen dersom de inntok byen. Men byen ble angrepet alikavel.

Mye vil ha mer og faen vil ha fler! Venetianerne var fortsatt misfornøyd. Samtidig var det en dynastisk krise i Det bysantinske riket. Alexius Angelus, sønnen til den avsatte herskeren Isaac II, var midt i en strid om å få gjeninsatt sin far med sin onkel Alexius III. Den unge Alexius Anglus så en mulighet i korsfarerne. Han henvendte seg til dem og lovet å subsidiere korstoget dersom de hjalp han med å avsette sin onkel. Mange av korsfarerne ble kvalme ved tanken på å innta Konstantinopel og valgte å dra hjem, men lederskapet og hovedbulken av hæren ble med den unge Alexius til Konstantinopel i juni 1203.

En ambisiøs beleiringe ble iverksatt og etter en måned etter at korsfarne ankom fant Alexius III (onkelen) det for godt og rømte byen. Isaac II ble gjeninnsatt på tronen med sin sønn den unge Alexius som co-regent. Men grekerne som faktisk bodde i Konstantinopel syntes måten den unge Alexius hadde løst konflikten på var helt forkastelig. De vestlige korsfarnene ble sett på som barbarer som overhodet ikke kunne oppføre seg. Samtidig kunne ikke Alexius innfri kravene han hadde lovet korsfarerne. Nå hadde de mistet all støtte. I januar 1204 ble de avsatt, drept og erstattet av Alexius V Ducas Murzuphlus (jepp, enda en Alexius...så orginalt). Han begynte straks med fiendtlige holdninger mot korsfarerne og ville ha dem bort.

Stilt overfor den fiendlige holdningen fant de vestlige lederne ut at de måtte gjøre noe for ikke å gå til grunne. På den 12-13 april inntok de bymurene. og Alexius V rømte. Nå startet tre dager med plyndring! Mange relikvier ble oppbevart i Konstantinopel og mange av disse endte nå i Vest-Europa. Etter et par uker ble en latinsk hersker, Baldwin av Flandern, innsatt på den bysantinske tronen. Dette latinske dynastiet kom faktisk til å styre Konstantinopel helt fram til 1261. Et år senere ble hele tanken på korstog forlatt.

Selv om det også allerede i 1147 hadde eksistert planer om å erobre Konstantinopel hadde det aldri vært målet med det fjerde korstoget. I 1202-3 var det en mulighet, men i 1204 hadde det blitt en nødvendighet. Avledningen fra den opprinnelige planen å erobre Egypt var ikke et resultat av konspirasjoner, men av politikk. Det bysantinske riket var blitt svært svekket av hele denne hendelsen og til slutt måte de i 1453 innse at spillet var slutt. Korstogene tok heller ikke slutt på grunn av denne fadesen, blant annet begynte korstogene innad i Europa. Mange kom fortsatt til å dø for og av den kristne troen.

2007-04-16T06:13:00.000+01:00

Kjærlighetens pris!

At kjærlighet er en smertefull affære kan flere av oss skrive under på, men de fleste av oss kommer til kort i sammenligning med PierreAbelard. Å dø for den du elsker er enkelt nok, men noe annet er det ultimate offeret en mann kan gjøre; å miste sin manndom!

Pierre Abelard(1079-1142) - hvem,sa du?
Forfatters anmerkning før du begynner lesningen;Dersom du er interessert i å vite litt om Abelard kan du fortsette å lese, men er du kun ute etter "action" kan du hoppe ned til avsnittet "Abelard og Heloise".

Navnet "Pierre Abelard" sier kanskje ikke stort for de fleste i dag, men i middelalderen var han en intellektuell wonderboy. Pierre ble født inn i en adelig familie i Bretagne i det Herrens år 1079. Siden Pierre var den eldste sønnen i familien var det forventet at han skulle arve gods og tittel og det var derfor et svært utradisjonelt valg Pierre foretok (rettere sagt fikk lov å foreta)ved å heller vie seg til penn og bøker.

Som ung studerte Abelard ved Notre-Dames katedralskole i Paris. Frankrike med Paris i spissen var på denne tiden europas ledende læreanstalt og 1100-tallet har ofte blitt kalt "Den franske renessansen". Abelard viste seg snart å være en ekstremt begavet mann, men også ganske så arrogant og selvhevdende. Til slutt sa han "fuck it" om Notre-Dame katedralskole og fant ut at han heller skulle starte sin egen skole! På tross av sin nok så cockey framtreden, Abelard batraktet seg selv som den eneste virkelig filosof, økte Abelards anseelse og da han var 35 år ble han derfor tilbudt den svært så ærefulle stillingen som leder av Notre-Dame katedralskole.

I sin filosofi prøvde Abelard å forene den katolske tro med den menneskelige fornuften. I sitt mest kjente verk Sic et Non ("Ja og Nei") la han grunnlaget for sin filosofiske metode som på britisk talemål er blitt kalt the scholastic method. I dette verket samlet Abelard ulike og motstridende meninger rundt en mengde teologiske debatter. Problemet i religion er hvem har den øverste autoritet? Ofte motier ulike relgiøse institusjoner hverandre og i "Ja og Nei" debatterte Abelard for at man måtte bruke logikken for å forene disse ulike autoritetene.

Men Abelard fikk en fiende; Bernard av Clairvaux. Bernard var ingen hvem som helst, mannen fikk så og si stellt i stand det andre korstog(!) Bernard delte overhodet ikke Abelards meninger om tro og logikken og gjorde alt han kunne for å gjøre livet surt for Abelard. Til slutt gikk det så langt at Abelards verk "Theologia" ble dømt kjettersk og symbolsk brent på bålet. Abelard ble deretter dømt til "evig taushet". Dette var en såpass nedtur for den før så anerkjente filosofen at han døde bare få år senere.

Sånn da var det formelle på plass la oss dra fram snacksen.

Abelard og Heloise
Abelard hadde fram til han var 35 år hatt et ganske så kjedelig seksualliv, han hadde levd i sølibat og kun viet seg til filosofien. Men så skulle ei skikkelig hot rype gjøre sin antre og endre på alt det!

Heloise var hennes navn. Hun kom fra en god familie og en svært belest dame. Begge foreldre hennes hadde vandret heden så hun bodde hos sin onkel Fulbert som hadde en svært betydningsfull stilling ved Notre-Dame kirken. I middelalderen var det ikke akkurat normal praksis at jenter fikk en sjanse til å gå sine egne veier. De skulle helst giftes bort for å styrke slekten eller sendes i kloster, men akkurat som med Abelard fikk Heloise ganske så frie tøyler. Onkelen var nemlig så stolt av sin intelligente niese og var svært opptatt av at hun skulle lære noe. Gjennom sine connections fikk Fulbert ordnet det slik at Heloise fikk følge forelsninger på Notre-Dame katedralskole. Det var her hun møtte Abelard!

Heloise fikk hjertet til Abelard til å pumpe mindre blod til hjernen og betraktelige mengder ned i...et anna sted for å si det sånn. Den kåte Abelard ble besatt av den lærde og vakre Heloise og han tenkte nå natt og dag på hvordan han kunne forføre henne. Plutselig kom han på en genial ide! Han henvendte seg til Fulbert og høre om han sånn helt tilfeldigvis kunne bo under hans tak. Selvfølgelig skulle han betale for losji og han kunne jo alltids også gi Heloise privatundervisning på kjøpet. "..sånn helt tilfeldig, hvis du er interessert Fulbert?" Fulbert trodde han gjorde tidenes kupp på Heloises vegne og slo til på tilbudet. "It's a deal!" Abelard skrev senere ned at "hvis han [Fulbert] hadde overlatt et forsvarsløst lam til en glupsk ulv ville det ha overrasket meg mindre". Abelards motiver er helt klart ikke til å misforstå.

Middelalderens mest berømte kjærlighetshistorie var straks et fakutm da Abelard kom seg ned i buksa på Heloise! I Abelards egne ord; "Vi var forenet, først under samme tak, senere i hjertet; og med undervisningen som påskudd henga vi oss fullstendig til kjærligheten. Studiene hennes tillot oss å trekke oss tilbake i enerom når kjærligheten kalte. Med våre bøker åpne foran oss ble det utvekslet flere ord om kjærlighet enn om vår lesning, og flere kyss enn undervisning". Jeg tror de fleste skjønner at det var ikke akkurat kransekakebaking Abelard snakker om når han sier "trekke oss tilbake i enerom når kjærligheten kalte". Abelard og Heloise hadde seg som kaniner!

Den svært så forelske Abelard brukte stadig mindre tid på filosofien og all skrivetid gikk med på å skrive kjærlighetsbrev og sanger. Og han må¨ha vært noe uforsiktig med hvordan han oppbevarte alt dette for snart visste hele Paris på grunn av Abelard sanger om deres forhold. Alle bortsett fra Fulbert selvfølgelig. Forholdet fortsatte i flere måneder, men så skjedde det som ikke skulle skje. Fulbert tok dem på fersken! "Du, Abelard, jeg lurte litt på hva dine tanker om Aristoteles sine ver...hva FAEN!!" Men selv dette kunne ikke stoppe den "hemmelige" affæren.

When the shit hits the fan
Et år senere skjedde katastroen; Abelard hadde smelt Heloise på tjukken. Som den smarte mannen Abelard var hadde han selvfølgelig en plan for dette; han sendte Heloise til sin søster i Bretagne slik at hun kunne føde barnet der. "Fulbert. Jeg sender Heloise på en felttur til Bretagne for å ehh...studere de kjente bretagnske...øhh..verkene om...øhm...trær". Men planen gikk i dass. Fulbert eksploderte av raseri og Abelard fryktet for livet. Abelard tryglet Fulbert om tilgivelse og minte han på at "kvinner fra tidenes morgen hadde vært skyld i selv de beste menns fall." Han måtte også tilby seg å gifte seg med Heloise, men siden et giftemål ville være dårlig PR for hans image insisterte han på at det måtte holdes hemmelig. Heloise ville ikke gifte seg da dette skadet Abelards omdømme, men Fulbert tvang dem begge til alteret!

Selv om forholdet nå var legitimt fortsatte ulykkene. Fulbert, som ville ha oppreisning for den skammen forholdet hadde brakt over familien, uttalte seg offentlig om ekteskapet. Heloise ble skikkelig pisst off og forbannet onkelen i offentligheten og sverget på at hun og Abelard ikke var gift. Hennes ord falt ikke helt i Fulberts smak og han straffet henne korporlig flere ganger. Svigers voldlige framtreden ga Abelard et påskudd for å sende Heloise i kloster som beskyttelse.

No balls, no passion
Å sende kona i kloster var det samme som skilsmisse;"Elskling, alt er pakket og klart. Jeg vil skilles og sender deg i kloster."
Dermed ble blodhevn eneste måten for Fulbert å gjenopprette familiens ære. Fulbert hadde ingen problemer med å få med seg slekta på dette. Å hvilken blodhevn de utførte! Lar Abelard føre ordet her;

"Ville av forbitrelse sverget de en ed mot meg, og en natt mens jeg sov fredelig bestakk de en av mine tjenere til å lukke dem inn. Der straffet de meg med den mest ondskapsfulle og skammelige hevnen av slikt et frastødende barbari at hele verden ble sjokkert; de skar av den delen av kroppen som jeg hadde benyttet til å begå udåden de klaget over."

Jepp, det er som du tror. De skjærte av stakkars Abelard kuken!

Kort fortalt døde den fysiske delen av romasen mellom Abelard og Heloise etter dette. Skamfull og sjokkert søkte Abelard tilflukt i et kloster. Først etter 15 år gjenopptok de kontakten i form av personlige brev. Disse brevene har gått over i historien som vitnesbyrd om tidenes mest tragiske kjærlighetshistorie.

Heloise tok først kontakt og bebreidet Abelard for at han bare hadde latt høre fra seg i kirkelige saker i de foregående årene. Samtidig forsikret hn ham om sin udødelige kjærlighet. Brevene var begynnelsen på en fem år lang brevveksling der Heloise viste sin bitterhet over sin skjebne og lengsel etter Abelard og et liv sammen. Abelards svar bar mer preg av å være fadderlige råd fra en munk enn pasjonsfylte kjørlighets erklæringer. Kanskje ikke så rart siden han ikke lenger hadde det vitale organet for kåthet og glede og for ham markerte fjerningen av kuken slutten på forholdet. Han elsket fortsatt Heloise, men nå mer som en søster elsker sin bror framfor mann og kone. The passion was gone...with the cock.

Resten av sin jordiske tid så de hverandre bare ved få og offentlige anledninger, men i døden ble de gjenforent. Da Abelard døde fikk Heloise ordnet det slik at liket hans ble sendt til hennes kloster slik at de kunne gravlegges sammen. Heloise måtte riktignok vente ytterligere 20 år før den "drømmen" gikk i oppfyllelse. Da hun døde var hun en ensom, men høyt respektert abbedisse.

Forholdet ble fordømt i samtiden, men de neste 800 årene er deres tragiske kjærlighet dyrket.

2007-04-11T16:34:00.000+01:00

Utdrag fra Gene Dalbys diktsamling Angst kler meg ikke
dedisert M:

Når hun og jeg kjørte spøkelsestoget
Hva skremte meg mest

Det dansende skjelettet
Heksen
Den levende døde eller
Flaggermusene med vinger som
Trengte smurning

Nei
Det var å sitte
Tett inntil henne og ikke
Våge

2007-04-06T14:17:00.000+01:00

I og med at det er Langfredag i dag var planen å skrive om den ærefulle døden i den nørrøne/antikke verden, men istedet valgte jeg å skrive om:

Skjegg!

Skjegg har for mennesket vært blodig alvorlig. Skjegg har vært forbundet med manndom og overgangsritualer til manndom, men det har også vært "Gilette Mach3"-tendeser også. Blant annet forbød Aleksander den Store sine soldater å ha skjegg. Hvorfor får du svar på lenger nede.

Glattbarbert, takk! Alle de som ikke likte skjegg:

Skjeggvekst har i tidligere tider vært noe mennesket prøvde å ditansere seg fra. Kanskje på grunn av at det ikke var så lenge siden vi hadde vært apekatter (skulle du som leser dette være kreasjonist; vær litt kreativ og utforsk ditt potensial med en ladd revolver mot hode!) og akkurat blitt kvitt pelsen. Franske hulemalerier viser at mennesket allerede for ca.10 000 år siden eksprimenterte med flintstein og muslingskjell for å oppnå et glattbarbert kinn. Ifølge moderne arkeologer som faktisk har prøvd ut denne typen barbering var det en ganske smertefull metode. Antar dermed at steinalderdamene ikke var så opptatt av bikinilinja...aotsch!

Spoler vi 3000 år fram til det gamle Egypt finner vi ut at allerede før de første egyptiske rikene oppsto så var frisørene på plass. Frisørfaget var faktisk et av de viktigste. En 1000 år lang skjeggbølge feide inn over Egypt. Langskjegg var hipt og det skulle ikke bare henge og slenge! Frisører brukte sine kunnskaper til å krølle, flette og farga både hår og skjegg. Men så etter 1000 år som trendy ble skjegg yesterdays news. Barberknivene begynte å dukke opp, noe vi finner spor av i både manns-og kvinnegraver. Denne trenden gjaldt imedlertid ikke for faraoer og guder!

Faktisk var håret så viktig for faraoene at det fantes et eget statlig departement asnvarlig for frisyren(!) Dette må jo være et sprak til alle de som mener det er alt for mange statlige departement og utvalg i dag, Jens har ihvertfall ikke et eget departement for frisyren. hadde vi hatt det frykter jeg det hadde blitt et pengesluk dersom FrP hadde kommet i regjering(se Eli Hagen).

Tilbake til farao. Han var en juksemaker. Skjegget var ikke ekte. Det var kunstig, oftest firkantet, avlangt og både farget, oljet og parfymert og pudret med gullstøv. Nå vet vi jo fra kider og funn at det ikke bare var farao som var forfengelig. Det var mote blant den egyptiske eliten å gå med parykk, noe som har vært mote ved svært mange hoff opp gjennom historien.

Dessverre var ikke hygienen på topp og ofte var det lus og mye anna drit i parykkene.

Faktisk kan man se forskjell på en levende og en død farao avbildet på grunn av skjegget. En levende farao ble på statuer, i avbildninger og hieroglyfer avbildet med rett skjegg, mens en død farao (som vanligvis fikk gudestatus ved sin død) og guder har skjegg med en oppoverbøyd spiss.

Den som virkelig ikke satt pris på skjegg var Aleksander den Store! Aleksander forbød sine soldater å ha skjegg, de skulle være glattbarbert. Nå vet vi jo at Aleksander var en skikkelig rumpejeger, men det hadde neppe noe med saken å gjelde. Faktisk var det et gammelt knep å gripe fatt i fiendens skjegg med den ene hånden og kjøre sverdet ditt inn i ham med det andre.

En annen som heller ikke likte skjegg var Vilhelm hertug av Normandie ( aka. "Erobreren", aka. "Bastarden"). Grunnen hans hadde nok mer med tidens mote og gjøre. Han var jo tross alt fransk og hvem er mer forfenglige enn franskmenn? Men historiens gang ble faktisk preget av dette. Da Vilhelms fortropp steg i land i England i 1066 trodde de angelsaksiske speiderne at det bare var en gruppe prester som steg i land. For angelsakserne var det utenkelig at en kriger med forstanden og æren i behold ville rake av seg skjegget. Harmløse, glattbarberte prester er da ingen trussel? De hadde jo selvfølgelig rett på en av tre. Glattbarberte ja, harmløse prester...ganske langt i fra. Tipper angelsakserne var temmelig irritert på sine speidere mens det normanniske kavaleriet massakrete dem ved Hastings. Takket være dette med skjegg er det også lett å følge med på hvem som er hvem i det berømte Bayeuxteppet som beskriver hele denne hendelsen.

De som likte skjegg!

Nok om de som søyt og bar seg over at det vokste litt hår på haka. Alle vet at de ordentlig tøffe krigerne hadde skjegg!

La oss dra tilbake til det gamle Hellas og til de verste "badass" krigerne grekerne har fostret. Spartanerne! Selv om de var skeivere enn Pisa-tårenet kunne ikke deres militære overlegenhet matches før romerne fikk stablet sine legioner seg på beina. Men spartanerne var noen jålete skruller. Perserkongen Xerxes ville hevne sin far Dareois sitt nederlag mot ved Marathon i Attiak i 490 b.c.e og i 480 b.c.e ville han invadere de greske områdene. Ved Termopylene møtte perserne 300 spartanere, jepp dette er filmen "300"s bakgrunnshistorie og en haug med andre grekere. Perserne hadde regnet med en lett match mot de jålete spartanerne. Før slaget hadde nemlig spartanerne hatt det travelt med å olje hår og skjegg!

Nå ble jo riktignok spartanerne med Leonidas i spissen til slutt massakrert og historiens gang forteller at perserne vant ved Termopylene. Faktisk plyndret og svidde perserne av Athen. Det var først i sjøslaget ved Salamis utenfor Athen av avgjørelsen falt. Den persiske flåten seilte inn i en katastrofe og etter enda et nederlag ved Plataiai i 479 b.c.e trakk de seg ut av Hellas. Året etter ble også de lilleasiatiske byene befridd av spartanerkongen Pausanias. Selv om Termpylene var et nederlag huskes slaget på grunn av at Leonidas og hans tre hundre menn ofret seg slik at grekerne fikk kjøpt nok tid til å stable flåten på beina.

Holder vi oss til grekerne kan vi jo ta en titt på filosofene. Sokrates, Platon og Aristoteles fremstilles på byster med en imponerende skjeggvekst. Faktisk ble Sokrates kalt for "den skjeggete mesteren", et kjælenavn han skal ha vært svært stolt av. Selv om grekerne hver dag gikk til barbereren var det kun for å stusse og pleie skjegget. En glattbarbert hake var nemlig et tegn på at man var slave! Visdom og skjegg hører sammen som fot i hose, hånd i hanske og kuk i f....ja, nok ordtak dere skjønner tegninga. Bare ta en titt på norrøn religion. Odin, som er den viseste av alle æsene, fremstilles med et langt skjegg. Tor, den mektige og potente krigsguden, har også en flott grassplen på haka.

Skjegg kan også symbolisere overgangsfaser i livet. For en romersk gutt var det et tegn på overgangen fra gutt til mann da skjegget kom og dette var det dermed ritualer for. Ser vi på de germanske krigerne forstår vi hvor viktig skjegg har vært i tidligere tider. Den romerske forfatteren Tacitus forteller i sitt verk "Germania" om hvor viktig skjegget var for en germansk kriger. Han forteller at germanerne lar "hår og skjegg gro så snart man er fullvoksen, og ikke fjerne denne ansiktsprakten som man høytidelig har lovet å bære, og har pantsatt tapperheten for, helt til man har lagt ned sin første fiende." her snakker vi altså ikke om å legge ned fiender som man legger ned damer, men man snakker faktisk om at germanerne ikke kunne barbere seg før de hadde drept noen!

Våre egne forfedre var heller ikke noe unntak for denne germanske skjeggmanien. Selv om vikingen har fått ord på seg for å være brutale mordere og guds straff, var de noen jålete tøyeskopper. Faktisk var de ganske forfengelige når det kom til skjegg-og hårveksten. (ser man på arkeologiske funn så er ikke akkurat det noen bombe. Noe man finner svært mye av i graver og andre funn er nettopp kammer.) I mytologien står det også at Odin kom med en oppfordring;" Kjemmet og vakset skal krigeren være". Dermed må man kanskje ta beskrivelsen til de engelske munkene med en klype salt, lurer på hva de egentlig hadde i mot vikinger? Rasister!

Faktisk var skjegg så viktig at flere vikinger fikk navn på grunn av skjegget sitt. Harald Gullskjegg het en konge i Sogn, flere krigere bar navn som Sigtrygg Silkeskjegg, Torulf Luseskjegg(!) og Ro Langskjegg. Den mest kjente av alle disse skjeggbamsene er nok Svein Tjugeskjegg. han var konge over både Norge, Danmark og England! Ganske så imponerende.

Ser vi litt på vår nære fortid ser vi også at skjeggvekst kan knyttes til makt. Bare tenk på Hitler og Stalin. Er vel egentlig ikke så rart at Stalin kom seirende ut av krigen når du sammenligner hans robuste machobart med Hitlers lille flis. Tipper folk i Nazipartiet gikk rundt sånn i 1923; "Undskyld Adolf, men jeg tror du har en flekk eller en smule under nesa de der...hvis du bare lar meg tørke det bor...å det er en bart!?!" Nesten alle russiske forfattere som "du må" lese hadde langt skjegg, de andre var bare kommunister. Ho Chi Mihn hadde jo også et ganske spenstig skjegg og han lurte jo amerikanerne inn i Vietnams jungel. Dessuten så har jo to veldig viktige figurer i den vestlige verden skjegg; Jesus og Julenissen!

Som vi ser etter denne lille gjennomgangen, noen i historien har likt skjegg og vært veldig tøffe, mens andre har ikke likt skjegg og hatt veldig flaks likavel. I sympati med våre forfedre har jeg lagt vekk høvel'n, men dessverre har ikke gudene akkurat sendt meg nådebegavet skjeggvekst...vikingene ville sikkert kallt meg noe sånt som Pål Pubisskjegg, Pål Underhakaskjegg eller Pål Raude. Anywas moralen er at skjegg er veldig mandig og veldig flott, og nå må vi menn snart våken opp and smell the coffe...motehorene vil ha dere glattbarbert, men vi vet alle at damer (og dere vet det selv veldig godt) blir skikkelig klamme i hakket av skjeggvekst!

2007-03-31T13:43:00.000+01:00

Kunsten å være lykkelig

Mennesket jakter på en evigvarende lykkefølelse. Gjennom hele vår historie finnes det eksempler på at man har forsøkt å fange denne så flyktige følelsen. Men lykke er ikke som sorg, en følelse som kan bli værende hos deg. Som sand i et timeglass eller vann i hendene renner den ut og du er dømt til å miste den.

Lykke er av en eller annen merklig grunn også et ganske så tabubelagt begrep. Når noen spør "hvordan går det?" er det sjeldent man får et anna svar enn "bra". Om ståa er noe annleis er egentlig et fett, og jeg tror heller ikke at man egentlig ønsker å få et ærlig svar når man spør om alt går bra heller. Vi er redd for ikke å være lykkelige. Men man kan da ikke være lykkelig hele tida? Nei, man kan ikke det, for lykke er en iten pakke som kommer i små doser; et musikkstykke, å trekke inn lufta av en sommerdag, lyden av latter, et blikk fra henne, saltvann i håret...med andre ord små, korte øyeblikk som du ikke kan fange, men er nødt til å gi fra deg.

Mennesket har mange sterke drivkrefter som for eksempel seksualdriften, voldsdriften osv. Men kan man si at jakten på lykke er en drift? Drives vi framover av ønsket om å være lykkelige? Kanskje et banalt spørsmål eller et idiotisk spørsmål...alle vil da være lykkelige? Kanskje jakten på lykke kan sammenlignes med jakten på evig liv. Se for deg at du finner kilden til evig liv, hva nå? Alle du kjenner kommer til å dø fra deg, alle du er glad i aldres og forsvinner, du er dømt til å være sistemann. Kanskje hadde det blitt det samme med lykkefølelsen dersom det var noe konstant....du hadde blitt lei. Og hvordan skulle du i det hele tatt kunne vite om du var lykkelig dersom du aldri kunne være nedfor?

I dagens BT kan man lese om en undersøkelse på hvor lykkelige vi er i verden. Tydeligvis kan lykke måles? Danskene og sveitserne er visst jævlig glad. Norge ligger på 19.plass. Mens de stakkars jævlene Zimbabwe og Burundi er minst glad. Men siden dette er forskning så er den undersøkelsen bundet til prinsipper og rammer. Lykke blir definert som blant annet matriell velstand og tilgang til utdanning. Tydeligvis er ikke lykke en abstrakt følelse, men en sofa fra Ikea eller en tysktime. Personlig tror jeg ikke noe av kriteriene for lykke har gjort oss på toppen av lista lykkeligere. Kanskje snarere tvert i mot!

Beklager at denne artikkelen ikke har inneholdt noe historiske snacks, men sånn ble det bare. Avslutningsvis kommer ei liste over øyeblikk av lykke. De er borte nå.

- gårsdagens besøk på "Robot" i skostredet
- sollyset som kommer inn vinduet
- et stykke klassisk musikk, helst Chopin eller Beethoven
- en iskald øl i handa, helst en Staropramen dark
- smelta is på tunga
- et bilde av Salvador Dali
- når et nytt Goon er kommet inn hos Outland
- da Margrete sovna i armene mine på Villaen
- når det er nye e-poster i hotmailen
- jordbær på generelt grunnlag
-når koret kommer inn i "Ode to Joy" (Beethovens 9nd)
- når det kommer et nytt Historie-blad i posten
-å kjenne på silkemyk jentehud med fingertuppene
-å ligge på senga en lørdag med aviser, tebriks, en påse smågodt, en brus og Tom Waits
-å bade i sjøen, få saltvann i nesa så den renner mens du kler på deg
-kvinners timeglass form på generelt grunnlag
-å bli bedt i bursdag hvor det er sjokoladekake forma som en fotballbane
-å ta et glass øl (ofte flere) med gode venner på Kvarteret
-å komme hjem når alle andre står opp
-å ha levert inn førsteutkast til semesteroppgava to dager før fristen
-når du finner en femtilapp du trodde du hadde brukt i lomma
-når de faktisk er hyggelige og smiler til deg de som sitter i kassa på Spar på Karensfryd
-de tre bøkene jeg har av Charles Bukowski, se utdrag(kapittel 56) på bloggen min fra Factotum
-Svefn-g-englar
-å snakke med jenter med pene øyne
-å vokse skjegg fordi man er opptatt av de første norske kongene, føler dermed et bånd til dem
-å lese Adam av Bremen eller Egil Skallagrims Saga
-å sitte og drikke i en stamp eller badstue med gode venner
-når man behersker kunsten å ikke være ensom selv om man er alene
-å få/gi en god klem fra jenter man føler for
-Coppelius
-å fortelle skikkelig persverse vitser og le så du griner med gode venner
-å utrydde en fiende totalt i Rome Total War
-å bli rørt av gode filmer, ekempelvis Lost in Translation
-å få tilgivelse og forståelse for sendte meldinger
-når nesten alle en kjenner snakker om Roskilde
-å gå over Puddefjordsbrua i solskinn og vindstille med en deilig sang på ipoden
-den vakre sorgen i bildene til Munch
-diktene til Sigbjørn Obstfelder eller Gene Dalby
- å oppdage det vakre i de korte setningene, i "Epp" eller "Thomas F's siste nedtegnelser..."
-å ....
-en...
-når...du føler alt vil gå bra

Ikke få panikk!